Med håp for Haiti - biografien om

Mama Haiti

Torsdag 10. juni ble den nye boka om Anne Kristine Herje lansert under et arrangement i Frelsesarmeens lokaler på Majorstuen i Oslo. Biografien har tittelen ”Med håp for Haiti”. Og er det noe Haiti trenger så er det nettopp det å holde fast i håpet. Håpet om en bedre og tryggere framtid. En av de faktorer som befolkningen setter sin lit til er nettopp Frelsesarmeen.

Anne Kristine har nettopp kommet tilbake etter et nytt besøk i Port-au-Prince, og hadde rykende ferske rapporter med seg til boklanseringen, og ES-TV gjorde opptak som skal sendes på Visjon Norge kl. 11 lørdag 19. juni i programposten ”Her og nå” ved Bjørn Gjellum.

Mange har ventet på boken som gir en fyldig presentasjon av en dame som har fått leve et liv i tjeneste for andre.

Anne Kristine Herje (f.1940) beskrives av Frelsesarmeen som det nærmeste man kommer en levende legende. 24 år gammel reiste hun ut til fattige land i Mellom-Amerika, og har 40 års utenlandstjeneste bak seg. Selv om hun jobber i verdens fredeligste armé, har hun hatt en farligere jobb enn de fleste av oss. Hennes liv er et lysende eksempel på hva ett menneske som har lagt sitt liv i Guds hånd, kan bety for mennesker i nød. Under urolighetene på Haiti i 1993, ble norske avislesere møtte med følgende overskrift på VGs førsteside tirsdag 19. oktober:

”Reiser aldri fra barna”

Både den verdenskjente sangerinnen Whitney Houston var i Oslo med sine bodyguards, og Johann Olav Koss som presenterte sin nye superskøyte, som ville revolusjonere skøytesporten, tapte kampen om hovedoppslaget denne dagen. Nå var det Anne Kristine Herje og Frelsesarmeen som var i sentrum, og som fikk den største spalteplassen.

Militærregimet hadde truet alle hvite i landet, og bedt dem reise. Norsk UD evakuerte alle nordmennene i landet. Men Anne Kristine sto standhaftig på sin post, og mens tusenvis av mennesker flyktet fra hovedstaden prøvde hun og tre andre utenlandske misjonærer å få hverdagen til å fungere sånn noenlunde normalt på Frelsesarmeens område.

Hun kunne ikke reklamere med at hun var omgitt av muskuløse bodyguards. Tvert om – hun var omgitt av opprørere og ulike bander.

Men hun gjorde som hun alltid hadde gjort, hun satte sin litt til Han som har sagt; ”Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.” (Jes 41.10)

I klartekst formidlet avisen inntrykkene fra kaoset på Haiti. ”Tusener av utlendinger kjemper for å komme seg fortest mulig bort fra det krigstruede Haiti. Men misjonær Anne Kristine Herje fra Åfarnes i Møre og Romsdal er fast bestemt på å bli.

- Det ville være forferdelig å reise fra alle barna på barnehjemmet, sier hun. – De er ganske enkelt barna mine, og man vinner ikke et barns tillit, for så å forsvinne. Barn har ikke bare behov av mat og tak over hodet, men de har også behov av kjærlighet.

Og nettopp disse uttalelsene har siden blitt hengende ved henne, som et symbol på en engasjert frelsessoldat som ikke sviktet sitt kall da det så som mørkest og farligst ut.

Hun hadde i løpet av årene på Haiti opplevd at det ene kuppet avløste det andre, og problemene kom som perler på en snor.

Territoriallederne for Norge, Island og Færøyene, Gudrun og Carl Lydholm – sier det slik i bokas forord:

 ”Det er spennende å lese en biografi som denne. Den er ikke kun en biografi som kaster et historisk lys over noe som var engang, og som gir innsikt i fortiden. Biografien om major Anne Kristine Herje bringer oss opp til nåtidshistorien, hvor medienes bilder stadig henger ved, og ’Norges stemme’ fra borgerkrigen på Haiti trer frem.

Boken gir et innblikk i et liv som ble lagt i Guds hånd, et kall som ble tatt på alvor, til å følge Guds vilje og vei uansett hva og hvor. Derfor er det en beretning om et spennende liv. Det er en beretning om kjærlighet, mot, håp, tro og en sterk vilje til å holde fast og holde ut.

Det er en fortelling om gleden ved å følge sitt kall, gjøre sin plikt og leve opp til sitt ansvar. Gjennom det hele ser vi hva en ubegrenset og ubekymret tillit til Gud kan bety av små hverdagsmirakler, Guds underbare gjerninger som svar på bønn.

Frelsesarmeens vesentligste kapital består ikke i penger og verdipapirer, men i mennesker som Anne Kristine Herje, som i tro og tillit adlyder Jesu kall: Følg meg!, mennesker som ikke bare begynte i dette kall, men holder fast ved det livet gjennom. Major Anne Kristine Herjes tjeneste har vært enestående, hennes rike evner er blitt utviklet og brukt i Armeens tjeneste. Den internasjonale Frelsesarmé har anerkjent dette og uttrykt sin påskjønnelse ved å tildele henne Grunnleggerens Orden, den største heder Armeen kan gi.”

Det er også gitt plass til en rekke unike fotografier som Anne Kristine Herje har tatt i løpet av de 40 årene hun har jobbet innen Frelsesarmeen.

Krigsskolens kadetter la ikke skjul på sitt budskap under vinterfelttoget i Fredrikstad. Anne Kristine i bakre rekke.

19. oktober 1993 fikk Anne Kristine Herje fra Frelsesarmeen hovedoppslaget i VG foran Johann Olav Koss og Whitney Houston

Holder stand midt i kuleregnet

Anne Kristine Herje (63) er «klar» til å ta imot de tungt bevæpnede opprørerne på Haiti. Og VG skriver:

Anne Kristine Herje ble landskjent i 1996, da hun ble kåret til Årets navn av VGs lesere. Da hadde hun ledet Frelsesarmeens barnehus «Lykkens hjem» i et av verdens aller verste slumområder, midt i Port-au-Prince, i syv år.

Men «mamma Herje», som hun blir kalt av barna sine, er mye mer enn prisvinner. Hun må være en av verdens modigste kvinner: I hele 15 år har hun nå holdt stand mot militærkupp, massakrer og opptøyer, økonomiske blokader og regulære invasjoner på den ulykkelige øya i Karibia.

Flere ganger, når andre utlendinger har flyktet hals over hode fra byen og øya, er «mamma Herje» blitt igjen hos barna sine. I perioder har hun og barna sovet på gulvet mens kulene har pepet rundt dem.

Erobrer by etter by

Det kan fort skje igjen nå, for de siste tre ukene har opprørere og motstandere av president Jean Bertrand Aristide erobret by etter by på Haiti. Hittil er tett oppunder 100 mennesker drept, og nå står opprørerne rett utenfor hovedstaden, der Anne Kristine og barna befinner seg.

- En av opprørslederne er visst vennlig, skriver den norske frelsesmajoren i en lett humoristisk e-post til sine kolleger hjemme i Norge.

- For etter det jeg vet, har ingen utlending lidd noen overlast i de områdene hvor han har hatt kommandoen.

Normalt er det karnevalstid på Haiti nå, men Herje forteller at musikken drukner i skuddveksling.

- Tidligere i uken hørte vi musikken, men etter hvert som opprørerne har nærmet seg, blir det stillere fra den kanten.

Tirsdag kveld dundret presidentens menn på dørene og portene her og ropte «Hans navn - eller døden!». Og onsdag kom flere av våre ansatte ikke på jobb, gatene var fulle av barrikader, og biler og busser kom ikke forbi.

Godt forbredt

Anne Kristine Herje forteller at kjøleskap og frysere på barnehjemmet er fulle av mat, og at de har solcellepaneler - og dermed strøm.

- Vi har også en haug videofilmer, slik at barna våre har noe å kose seg med i en ellers dyster hverdag.

Den norske frelsesmajoren har flere solide og gode assistenter, blant andre Steve Diaz fra Chicago, som skal gifte seg med et tidligere barnehjemsbarn om en måned.

- Så han har dobbelt grunn til ikke å reise nå, sier Herje lakonisk.

- Vi har også en kanadisk administrator her, og hun lurer fælt på hva vi skal gjøre dersom ikke skolene kan åpne igjen i dag etter skoleferien, forteller majoren.

- Men vi får ta det som det kommer...

- Er denne ukens dramatikk sammenlignbar med mye av det du har opplevd før?

- Ja, for så vidt. Men situasjonen er likevel mer komplisert, fordi så mange flere parter er involvert.

I går forventet de tungt bevæpnede opprørerne å kontrollere hele Haiti i løpet av et par uker. Og mens butikker plyndres og bygninger settes i brann, flykter utlendinger hals over hode fra landet. Samtidig flyr diplomater inn i håp om å få til en slags fredsavtale som kan redde det ulykkelige landet fra total undergang...

Publisert: 26.02.04 kl. 07:45 JON MAGNUS

https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/jP9kLw/holder-stand-midt-i-kuleregnet

 

Dette var Anne Kristines virkelighet i Port-au-Prince. Og bildet er tatt fra annen etasje på Frelsesarmeens skole. I gaten ligger brennende bildekk og viser med all tydelighet en hard virkelighet for beboerne i Delmas.

Lille Maseline er et av de barna som Frelsesarmeen har tatt seg av og gitt trygghet.

Et lite utdrag av boka

Max og hans familie mistet huset og eiendelene sine under jordskjelvet.

For Jesus – håpets herre – er ingen håpløse

Jeg har mange gode eksempler å vise til når det gjelder å ikke gi opp håpet. Der hvor mange bare ser vanskeligheter, ser Jesus muligheter. Tvillingparet som ble funnet på et sykehus da de startet opp barnehjemmet i 1972 er et godt eksempel på dette.

De fleste barna som kom til Lykkens hjem var foreldreløse.

Tvillingparet – gutten Max og søsteren Marthe – var i en slik forfatning at ledelsen ved sykehuset mente at de var så dårlige at det ikke var noen vits i å bringe dem til barnehjemmet. Deres konklusjon var at de to smårollingene snart kom til å dø.

Tvillingene ble født i august 1971, og mot alle odds overlevde de takket være betjeningen  på ”Lykkens Hjem.

Med godt stell og mye kjærlighet fikk de vokse opp i trygge omgivelser, og de fikk skolegang. I dag er Marthe utdannet førskolelærer, mens Max er musikklærer. Han er for øvrig en drivendes kar og er en stor ressurs i lokalsamfunnet. Gjennom sitt musikalske talent når han mange mennesker og har en enorm innflytelse. Med sin spesielle bakgrunn har han hjulpet mange barn og ungdommer med å få orden på livet sitt. Ikke minst gir han dem håp for framtiden. 

Den unike historien om Marthe og Max  et godt bevis på at Gud skaper forandring. Det var to barn  - oppgitt av mennesker. Men aldri oppgitt av Jesus – Håpets Herre!

Da jeg kom til Lykkens Hjem og gikk gjennom navnelisten, ble jeg også gjort oppmerksom på tvillingene Max og Marthe. Spesielt at Marthe året før hadde vært besatt av en ond ånd, og at hun fremdeles hadde problemer. Hun var nå 17 år, men det var mest trolig at hun måtte tas ut av skolen. Kanskje hun i stedet kunne lære å sy. 

Første kvelden av en møteserie på korpset kom de andre ungdommene tilbake uten Marthe, og de fortalte at hun hadde falt om og ble båret over til korpsoffiserene hvor de ba for henne.

Senere på kvelden kom de hjem med henne og fortsatte å be. Men jeg følte at noe var galt. Jeg fikk henne til sengs, og neste morgen rådførte jeg meg med Rosmarie. Utpå ettermiddagen snakket jeg med Marthe, og fortalte at jeg trodde at disse møtene kanskje ikke var så bra for henne. I stedet kunne hun bli hjemme sammen med meg og de yngre barna. 

Jeg fant et koselig broderi til henne, og vi satt sammen og broderte, mens hun samtidig hjalp meg å lese min Kreolbibel. På denne måten hadde vi det kjekt hver kveld resten av uka. 

Siste kvelden skulle det være konsert og Marthe hadde lyst å være med, og jeg sa: Naturligvis kan du gå, men får du et anfall, så vet vi at dette tåler du ikke, og da kan du ikke komme der mer.

Etter dette var det ingen problemer der, men det skjedde et par ganger ute. Da fikk jeg henne inn, ba en kort bønn, og ble nok ganske upopulær fordi jeg nektet kirkefolket å komme hjem for å fortsette og be med henne. Slik situasjonen var, hadde hun mye bedre av å få sove alene en stund, og heller få oppmerksomheten når alt gikk vel.

Jeg prøvde også å snakke mye med Marthe om hennes ensomhet, og om de frustrerte følelsene hun hadde overfor moren som bodde på en av de andre øyene. Moren sendte penger hjem for den eldste gutten sin, men Marthe følte at hun aldri hadde brydd seg noe om Max og henne. 

Jeg kan knapt beskrive mine følelser når jeg nå besøker Haiti, og ser Marthe i full virksomhet som førskolelærer på skolen vår. Enda mer imponert blir jeg når jeg ser henne i aksjon på barnehjemmet, hvor hun organiserer lekselesings-programmet, som ikke bare barna på hjemmet, men også barn fra omgivelsene nyter godt av.

 

Solstrålen Max

Broren hennes Max var, og er, på mange måter solstrålen i flokken, men det betyr ikke at alt har vært lett. Han var mye syk, og ingen har kostet meg så mye søvn som han. 

Han var mange ganger helt fortvilet, og gråt og sa: ”Hva har skjedd med meg, jeg ville så gjerne være nyttig for Gud”.

Men vi fant en flink psykiatrisk lege, dr. Mallary, som hjalp Max mye gjennom disse årene. Det er et mirakel at Max, ikke bare er frisk, men har klart seg i en årrekke uten medisiner. Han har betydd kolossalt mye for barna som kommer til Frelsesarmeen, men han virker også som en magnet på barn, uansett hvor han befinner seg.

Marthe og Max hadde ikke mye kontakt med sin familie, men en gang dro Max til sin onkel i Leogan for å være der en ukes tid. Fra første dag ble han kjent med en småjente - en restavek* - som arbeidet i nabohuset, og han ble dypt rystet da han kom inn i kirken på søndagen.

Der satt nabofamilien midt i forsamlingen med sine barn i fineste pynt, mens den lille restaveken ikke fikk være med. 

Samme ettermiddag satt Max med sitt keyboard og spilte foran onkelens hus, og som vanlig, gatebarna myldret fram for å høre på ham. Deriblant var den lille nabojenta, og Max spurte om det ikke var andre som henne i strøket. Ikke lenge etter hadde han en stor og frodig forsamling med barn rundt seg. Deretter sang Max med barna hver dag når de kunne komme fra pliktene sine. 

En dag gikk han til kirken og spurte pastoren om han ville ta imot en sanggruppe neste søndag. Pastoren synes dette var et flott tilbud, og tenkte at dette var nok en kjent gruppe fra hovedstaden. Han takket ja til tilbudet. I dagene fram mot søndagen jobbet Max og barna hardt med sangene sine. Disse måtte læres utenat, for barna kunne ikke lese. De måtte også ha klær, og Max brukte, som så ofte før, sine siste mynter på brukt tøy, og barna så skikkelig fine ut. Det ble stor applaus i kirken for gruppen, og tilslutt grep Max ordet: Dere tror dette er en gruppe jeg har med fra Port-au-Prince. Se godt på dem – dette er deres barn – fra gatene og fra husholdningene deres. Kjenner dere dem ikke igjen? Se hvor fine de er! I dag har dere hørt at de er rikt utrustet med talent, de synger med hele seg. Nå gir jeg dere denne gruppen. Dere får nyte godt av deres begavelse og dere har ansvar for å ta dere av dem på beste måte! Dermed avsluttet Max sin tale foran den måpende forsamlingen.

Jeg har alltid sagt at om det bare var for Max – så hadde Lykkens Hjem vært verd sin pris.

Skrevet om boka

Med håp i bagasjen

Få av Frelsesarmeens offiserer har fått så mye oppmerksomhet som major Anne Kristine Herje. Nå har hun fått sin egen biografi.

Oddvar Schjølberg har skrevet boken som kom ut på Hermon forlag.

– Hvorfor ville du skrive om Anne Kristine Herje?

– Det startet med at hun fikk Blanche Majors forsoningspris fra Aktive Fredsreiser i 2004. Jeg jobbet i administrasjonen og tenkte at den dama her, hun har en fantastisk historie. Hun er et flott eksempel på hva en enkelt person kan gjøre for Jesus om vi lar ham slippe til.

– Oppdaget du noe som overrasket deg?

– Ja, for eksempel nevnte hun bare tilfeldig at hun gikk på blindeskole i England bare for å lære seg det.

Journalisten måtte spørre og grave for å få vite ting.

– Hun er tilbakeholden og beskjeden. Hun setter alltid Jesus først, og stiller seg selv bak.

Det gjorde inntrykk å høre om de lange forberedelsene til utenlandsturene, møtet med Haiti og det faktum at hun aldri ga opp selv om problemene virket uoverstigelige. Schjølberg har tidligere skrevet en rekke biografier, ikke minst om tidsvitner, overlevende fra holocaust.

– Jeg har møtt mange fine mennesker. Det de har felles er hva ett enkelt menneske kan utrette. De som har opplevd konsentrasjonsleirene bruker de vonde opplevelsene på en positiv måte. Og de som reiser ut, som Anne Kristine, begynner med to tomme hender, åpner seg for Jesu kjærlighet og så skjer det utrolige ting.

Lengsel og forberedelser

Utrolige ting er stikkord for boken om offiseren. Herje har skrevet minner og fortellinger fra livet sitt, som Schjølberg så har bearbeidet og satt sammen.

– Det er vanskelig, for en vil jo ikke si noe som sårer. Men det må jo være en sann historie, for det er i det vanskelige at en lærer det meste, sier Herje.

Boken består av en rekke anekdoter og historier med tanker og betraktninger innimellom. Vi får høre om oppvekst i jordnære kår, kristen innflytelse og forbilder og veien fra barnetro til voksentro. Valget om å bli offiser krevde rak rygg. Allerede under første utenlandstjeneste, i Curacao i 1964, viste det seg at det virkelige kallet gikk til Haiti. Det tok imidlertid hele 24 år før hun kom dit. Hver utsettelse var et slag, men nå forteller hun at hver utsettelse også hjalp henne til å mestre arbeidet når hun først kom fram i 1988. I boken sier hun at «arbeidsdagen på senteret vårt kunne nesten betraktes som en elv. Buktningene og svingene underveis var ment for å lede og ikke stanse oss.»

En stor del av biografien går med til årene på Haiti. To fyldige sett med bilder gir ansikter til noen av de mange menneskene som har berørt og blitt berørt.

Herje ble pensjonert første gang i 2004 – men kom snart tilbake til tjeneste, ble pensjonert på nytt i 2007, og er igjen tilbake som stand-in for en god kollega.

– Når skal du pensjoneres for tredje gang?

– Hvem vet, ler hun, men svarer alvorlig.

– Jeg håper det blir snart, for det betyr at kollegaen er frisk.

I mellomtiden ser hun igjen «barna sine» på Haiti og i 27 andre land gjennom fadderarbeidet.

 

Livskraft

Det er en oppdatert biografi som har kommet. Jordskjelvet som rammet Haiti i januar i år har fått siste kapittel i boken. Det var vondt for en tidligere barnehjemsleder å høre om redselen til barna, de dårlige forholdene og skadene på bygningene. Hun reiste dit så fort hun kunne for å hjelpe til. Helt nye bilder fra turen har kommet med, og i siste liten ble tittelen endret fra Med håp i bagasjen til Med håp for Haiti.

– Men håpet består?

– Tror jeg på det? Jeg håper at det er et håp, sier Herje.

– Vi fikk besøk av territoriallederen for Karibien. Han sa at om vi som er kristne ikke har håp, hvem kan ha det da? Jeg har sett mange ganger at det er når en mister håpet at det forferdelige skjer. Men tross alt som ser håpløst ut, finnes det en Gud og mirakelet kan skje. Der også.

På 35 sekunder forårsaket jordskjelvet 300 000 dødsfall, ufattelige skader og enorme materielle ødeleggelser. Den første turen ringte hun ofte hjem til kollegene i Norge. Under den andre turen i juni, et halvt år etter, hadde vennene på Haiti begynt å smile igjen.

– Det er en utrolig livskraft. Når vi virkelig trenger det, kommer det. Vi har ressursene og motet i oss.

Dét er et vitnesbyrd som kommer tydelig fram i boken også.

Tekst: Kjell-Richard Landaasen

krlandaasen@frelsesarmeen.no

Les mer om Anne Kristine Herjes opplevelser på Haiti og om jordskjelvet på krigsropet.no

 

Katastrofen som forandret Haitis historie

Boka om Anne Kristine var ferdigskrevet, og lå klar for trykking. Men så skjedde noe som gjorde at det var helt nødvendig å få med et kapittel til. Og her er et utdrag av kapitlet:

Tirsdag 12. januar 2010 vil for alltid være meislet inn i Haitis historie. Det var da jordskjelvet rammet landet med styrke 7.3 på Richters skala.

Jordskjelvet skjedde én time før mørkets utbrudd. I løpet av sekunder var katastrofen et faktum, og strøm og telefonnett ble slått ut. Haiti, som er et meget fattig land, hadde heller ikke særlig kriseberedskap, og var nå nærmest prisgitt andre lands hjelpeorganisasjoner.

Rett etter skjelvet lå det en støvsky over hovedstaden Port-au-Prince hvor tusener av bygninger hadde kollapset. Panikkslagne mennesker begynte å grave med sine egne hender etter folk og slektninger under ruinene. Midt oppi dette kaoset kom det i alt 24 etterskjelv.

Den samme kvelden var Anne Kristine Herje, mangeårig leder for Frelsesarmeens barnehjem i Port-au-Prince, på besøk hjemme hos familien i Rauma. Selv om hun nå er pensjonist, er hjertet hennes i Haiti. Derfor har hun allerede bestilt flybillett til Haiti den 24. januar. Da er det tid for hennes årlige besøk på barnehjemmet, og hun gleder seg til å se igjen alle barna, medhjelperne og ledere på ”Lykkens Hjem. Få møte dem som hun er så inderlig glad i.

Da kommer de første nyhetene i radioen om at noe forferdelig har rammet Haiti.

Hjelpeløs og forferdet ble Anne Kristine nå vitne til bildene som ikke lenge etterpå rullet over TV-skjermen. Bilder av sammenraste hus, fortvilte folk som plyndret butikkene, døde mennesker i gatene og tusenvis av barn som i løpet av sekunder ble foreldreløse etter jordskjelvet som rammet den lutfattige øya så brutalt. De store nyhetskanalene kom hele tiden med nye innslag fra Haiti:

En reporter fra nyhetsbyrået Reuters har sett dusinvis av døde og skadede i ruinene etter skjelvet.

Sky News’ korrespondent melder at ”Ifølge haitisk TV har presidentpalasset kollapset”.

Nyhetsbyrået AFP melder: ”Flere offentlige bygninger skal ha kollapset, blant annet flere sykehus, og øyenvitner frykter tusener av døde.

Det ble en lang og vond kveld for Anne Kristine. Hun kjente bare så altfor godt igjen stedene som var vist i reportasjene. Det var fra hennes eget område i hovedstaden Port-au-Prince.

Hele neste dag satt hun lenket til telefonen i håp om å få ut informasjon om folk som var tilknyttet Frelsesarmeens virksomhet i Haiti.

På dagtid jobbet hun for fullt på Frelsesarmeens adopsjonskontor, mens nattetimene ble brukt til å holde kontakt med medarbeiderne ute på barnehjemmet – når telefonlinjene fungerte. Det var fryktelig å sitte hjemme i trygge Norge, når hun visste at hennes nærmeste medarbeidere på Lykkens Hjem samtidig kjempet en desperat kamp for å redde flest mulig liv – hele tiden i fortvilet kamp med klokka. Hele tiden kvernet spørsmålene inni henne: Hvordan har barna ”mine” det?

Etter en tid kom gladmeldingen fra Steve Diaz, som tok over hennes jobb, og som er leder for barnehjemmet:

”Strukturen på alle våre bygninger er ødelagt, men alle som var i våre bygninger har det bra. De 52 barna i Lykkens Hjem har som ved et mirakel overlevd”.

- Barnehjemmet har store sprekker, og derfor måtte barna overnatte ute. Muren rundt senteret vårt er rast sammen. Det er ganske farlig, siden det ligger i et av de verste strøkene i byen, med mye kriminalitet. Vi har hunder, men uten muren er de ikke godt nok beskyttet

Selv om jordskjelvet har svekket beskyttelsen mot kriminelle, er det likevel noe positivt å melde fra den fattige bydelen. Det er ikke i fattigkvarteret det er verst. Om de små skurene faller sammen, så gjør jo ikke det så stor skade, og derfor kan det være positivt at det er så få skikkelige hus i strøket vårt.

I dagene etter katastrofen brukte Anne Kristine dager og netter til å snakke i telefon. Ikke minst med media i Norge.

– Men de gir et feil bilde når de rapporterer at folk sitter der apatiske. Frelsesarmeen har fått inn hjelpesendinger, og klinikken vår med leger har vært i virksomhet hele tiden. Den siste uka er det til og med født to barn der, sier hun med glede i stemmen.

Måtte tilbake til Haiti

Anne Kristines flybillett hadde ligget klar siden lenge før jordskjelvet. Nå måtte mye gjøres om, på grunn av at infrastrukturen på Haiti var svært ødelagt, og det var problematisk å komme dit med fly. Men 26. januar satte den snart 70-årige majoren kursen mot Haiti. Stedet hvor hun har tilbrakt 16 av sine mer enn 40 år i Frelsesarmeens tjeneste.

- Det var med stor spenning jeg dro denne gangen.  Jeg hadde bestilt billett i november, men jeg visste at det ikke lenger gikk kommersielle fly til Haiti.

Under de forhold som nå rådde var det bare to muligheter. Den ene var å reise via den Dominikanske Republikk, og derfra videre med buss over grensen - ikke akkurat noen ønskedrøm i det virvar som nå hersket. Den andre muligheten var å dra med småfly fra Fort Lauderdale.

Etter ankomst til Miami fikk jeg tilslutt kontakt med major Ron Busroe i Atlanta. Han hadde vært divisjonssjef på Haiti i 6 år, og han og kona skulle reise til Haiti allerede neste dag. En av deres venner i Fort Lauderdale disponerte et fly, og de hadde også plass til meg. Slik kom jeg da fram til Haiti uten for stor dramatikk.

Jeg tror nok folk som kom for første gang fikk større sjokk enn meg, for jeg visste jo hvor elendig det var, det gamle som nå var rast sammen, og sørget mindre over det. 

Men likevel - å komme inn på Frelsesarmeens område, som var det hjemmet hvor jeg hadde bodd lengst i mitt liv, var som å komme midt opp i en maurtue. Det var folk over alt. 

På fotballbanen bak oss var det registrert 12.000 mennesker. Muren vår var falt ned så fotballbanen gikk i ett med hele vårt område. Skoleplassen var imidlertid blitt gjerdet inn, fordi skolen var nå omgjort til sykehus.

Det meste av tiden brukte jeg nok i samtaler både med barn og pårørende, om det som var skjedd, de kjære som de hadde mistet, og hvordan de nå skulle komme seg videre i livet.

Jeg må bare si at det er ingen jeg beundrer slik som de haitianske mødrene.  Jeg visste, og hørte igjen og igjen, at hjelpen med mat og vann ikke var nådd fram alle steder. . 

Nå lå Citibank knust, og selv om de hadde åpnet et lite kontor oppe i Petionville, var ikke kapasiteten stor nok. I tillegg var nokså utrygt fordi det var fullt av kriminelle bander som hang rundt bankene. 

Jeg visste at mødrene hadde sultne barn hjemme, og nå kom de med håp om å få penger. Jeg måtte bare si: ”Dessverre jeg har ikke klart å få ut penger for dere, dere får en ny dato i mars”.  Og de svarte:  ”Takk major, vi er så glad for å se deg, og vi vet at det er problemer med bankene, så vi visste at det bare var en sjanse vi tok når vi kom”. 

Det aller tyngste var å sitte med de som hadde mistet barn, foreldre, ektemaker og andre pårørende - ord blir så fattige, jeg kunne bare omfavne dem.

Samme ordet som en venn ga meg dagen etter jordskjelvet, kunne jeg også dele med dem:

Du ser jo både møye og sorg, du ser det alt og tar det i din hånd.  Den vergeløse kan overgi seg til deg, for du er den farløses hjelper. (Salme 10:14)

Frelsesarmeen feirer et mirakel!

Frelsesarmeens hjelpearbeidere konsentrerer seg om å hjelpe de rundt 12 000 mennesker som bor i teltleiren som er bygget opp på og ved fotballplassen bak Frelsesarmeens område.

FN har utpekt Frelsesarmeen som "ledende instans" med hovedansvar for denne teltleiren. I tillegg har de også fått ansvaret for enda en sektor som grenser til Frelsesarmeens område. Dermed har Frelsesarmeen det offisielle ansvaret for mer enn 20 000 mennesker som er blitt hjemløse i forbindelse med jordskjelvet.

Midt oppi alt det tragiske kom det små og store lyspunkter. I mange dager etter skjelvet ble det funnet overlevende i ruinene. Den 21. januar fant man overraskende justisministeren  Paul Denis, som var antatt omkommet ettersom justisdepartementets bygning var blant dem som raste helt sammen.

Mandag 8. februar ble 28 år gamle Evan Ocinia gravet fram fra ruinene av en markedsplass - 28 dager etter jordskjelvet!

Klinikken på Frelsesarmeens område gir fortsatt hjelp til i gjennomsnitt 250 mennesker hver dag. Hver dag videresendes pasienter til sykehuset ved flyplassen, hvor de kan få mer spesialisert hjelp.

Når dette skrives 22. februar opplyser Haitis president på en konferanse i Mexico at tallet på omkomne muligens vil passere 300 000. Et tall som er vanskelig for oss å fatte. Selv om vi kanskje prøver å se at dette er 300 000 enkeltskjebner, rommer dette tallet et hav av lidelser, som vi aldri vil forstå.

Midt oppi alt dette står en uredd norsk Frelsesoffiser – Anne Kristine Herje.

 Eirik Mortensen/Sunnmørsposten:

På plass i Haiti

Anne Kristine Herje er tilbake på Haiti for å hjelpe barna i Port-au-Prince.

Anne Kristine Herje fra Åfarnes i Rauma har tilbrakt 16 år på Haiti. Her har hun jobbet for Frelsesarmeen og vært med på å drive barnehjem, i hovedstaden som nå ligger i ruiner. Etter å ha arbeidet for Frelsesarmeen på Haiti i kom hun tilbake til Norge for fem år siden. Hun har fortsatt hatt kontakt med organisasjonen og menneskene hun arbeidet sammen med. 

Mirakel 

Da jordskjelvet inntraff 12. januar var hun hjemme i Rauma. Der fulgte hun hjelpearbeidet, og fikk melding om at barna i barnehjemmet hun var med på å drive hadde overlevd. - Det er et mirakel at de overlevde. Barnehjemmet har store sprekker, og barna måtte overnatte ute, sa Anne Kristine Herje til Sunnmørsposten. Frelsesarmeen driver både barnehjem, kirke og en større skole på Haiti.

Frelsesarmeen i Norge har 357 faddere til barn i Haiti. Usikker De siste årene har hun pleid å reise tilbake en gang hvert år for å følge opp arbeidet Frelsesarmeen driver i det fattige landet. I år hadde hun billett 24. januar, men var lenge veldig usikker på om det var riktig å reise. - Jeg reiser en gang i året til Haiti for å følge opp adopsjonsarbeidet Det er usikkert om jeg skal reise denne gangen, det er jo nå et spørsmål om det er noen der til å møte meg. Kan hende trenger de andre personer enn meg der akkurat nå, sa Herje til Sunnmørsposten. 

Glad for å få reise 

Men etter litt betenkningstid så reiste hun likevel nedover. Før helga kunne Frelsesarmeen melde at Herje nå befant seg i hovedstaden Port-au-Prince. Etter mange år som styrer av barnehjemmet var det bruk for Herje som snakker språket og som har stor lokalkunnskap.

Ifølge Frelsesarmeen så uttrykte Anne Kristine selv utstrålte ro før hun skulle reise ned. Samtidig som hun uttrykte glede over å endelig skulle kunne gjøre noe. De vil søndag forsøke å kontakte henne for å få en fersk rapport på forholdene i Haiti.

https://www.smp.no/nyheter/article186111.ece

Anne Kristines innsats har blitt lagt merke til både i Norge og utlandet Og hun har blant annet mottatt Grunnlegerens orden (Order of ther Founder)