Fars fotspor i Hitlers leirer

Historien om Arne Brattlis reise i ondskapens rike. Som ungdom kom han med i motstandsbevegelsen mot nazistene, men det gikk så galt som det kunne gå. Sammen med broren ble han arrestert og sendt til syv forskjellige konsentrasjonsleire. Mot alle odds overlevde Arne alle de grusomme leirene, mens broren ble tatt av dage i Auschwitz.  På tross av sine smertefulle erfaringer i nazistene helvete klarte Arne og holde hatet unna. Men han fortalte aldri noe til familien om hva han hadde opplevd, og barna satt igjen med tusenvis av spørsmål.

En dag begynte han å fortelle – bruddstykker fra krigsårene. Og han dro også ut som tidsvitne og fortalte noe av sin historie.

I denne boka drar forfatteren sammen med Arne Brattlis sønn – Johannes – ut på en reise i farens fotspor. De besøker leirene og arkivene, men de sporer også opp mennesker i Polen som hjalp Arne og de andre fangene under dødsmarsjen til Auschwitz sommeren 1944. Underveis får Johannes svar på mange av de spørsmål han stilte seg i oppveksten.

Biografien om Arne Brattli
Illustrert 210 sider

Utgitt av Aktive Fredsforlag 2008

ISBN: 978-82-90526-77-6

Et lite utdrag av boka

Hvor ble det av Johannes?

I Auschwitz opplevde jeg det verste som tenkes kan. Inntil nå hadde jeg klart å holde meg sammen med broren min, men en dag ble Johannes syk. Han hadde skrantet en tid, og det var tydelig at han var både underernært og svært medtatt. Sykdommen sto tydelig å lese i hele ansiktet hans.

Han hadde tidligere vært en ung mann i god fysisk form, og med en robust kropp, men nå sto skinnet stramt over hele kraniet hans, og han var helt innsunket i kinnene En dag i begynnelsen av oktober ble han lagt inn på Revier.

Jeg forsøkte flere ganger å komme inn på sykebrakka, men ble jaget bort hver eneste gang. Det var fryktelig å vite at broren min lå der inne, og at jeg ikke fikk besøke ham. Vi hadde holdt sammen helt til nå, og jeg vet at han trengte all den støtten jeg kunne gi ham.

Jeg fikk rede på at Johannes var satt opp på en ny transport. Det ble betegnet som ”Syketransport” og jeg ville også denne gang bli med i den samme transporten. Nå ble jeg kontant avvist. Jeg måtte bli i Auschwitz, og jeg fikk et siste glimt av Johannes da han sammen med noen andre fanger kom ut fra Blokk 19.

Jeg prøvde å rope til ham, men han svarte ikke. Han bare så ned i bakken. Dette var den 15. oktober 1944. Senere kunne Arne Flakk og Torleif Olsen fortelle at de observerte Johannes litt lengre opp i leiren. (Det som er litt pussig er at min datter Kari ble født den 15. okt 46 og at sønnen min Johannes giftet seg den 15 okt.)

 

Da jeg kom tilbake fra utekommandoen var Johannes vekk. Hvor han var sendt fikk jeg aldri greie på. Om de skulle til en ny leir, eller om ferden gikk rett til et av gasskamrene. Det var den verste dagen under hele fangetiden min.

Jeg visste der og da at det var siste gang jeg hadde sett broren min, og jeg tror nok at Johannes også visste det. Men det var den fryktelige uvissheten om hva som hadde skjedd, som hele tiden rev meg som en mare.

Håpet slapp aldri helt taket i meg, og den første tiden ventet jeg å finne ham i brakka når jeg kom tilbake etter jobb. Men slik gikk det ikke, og jeg stiller meg fortsatt spørsmålet: Hvor ble det av Johannes?

Møtet med Majdanek

Om sitt møte med konsentrasjonsleiren Majdanek, forteller Brattli:

Vårt første møte med Majdanek fjernet all tvil om at vi skulle sone under menneskelige forhold. SS-offiseren som tok imot oss fjernet alle Røde Kors-pakkene, og alt vårt private tøy. Da han viste oss vei inn til dusjene viste han oss samtidig en vegg full av kulehull. Og han forklarte stolt at for ham betydde det ingen verdens ting om han måtte stille oss opp foran muren og henrette oss. I det vi gikk inn i dusjen var det en fransk fange som snublet. Dette irriterte denne SS-mannen så mye at han regelrett slo fangen til døde foran øynene på oss. Noe slikt hadde vi aldri opplevd før så vi blir stående omtrent som paralysert.

Etterpå fikk vi utlevert noen tynne fangedrakter, og trebunner til å ha på beina. Fangedraktene var så tynnslitt at de ga ikke noe vern mot den bitende kulden. Det var januar måned og vinter og denne første natten var det mange av fangene på brakka vår som frøs i hjel. Johannes og jeg fikk jobben med å bære dem ut og stable dem opp, omtrent som en vedstabel. Etterpå måtte vi stille opp splitter nakne, sammen med de andre fangene på appellplassen, til en slags legeundersøkelse.

Hver eneste dag var en lidelsesorgie i død, sult og frost.  Vi hadde ingen verdens ting å stille opp mot galskapen som rådde rundt oss. Og jeg klarer ikke å fatte at vi overlevde.

 

Majdanek var en utryddelsesleir, og i tillegg var det mange kriminelle fanger som fungerte som såkalte capoer. Vi møtte fire av dem. De var selv fanger, tre av dem var kriminelle, mens sistemann var politisk fange. Men deres sadisme grenset til det sykelige. Aldri har jeg møtt noen som har hatt en slik glede av å pine andre, som nettopp disse fire. De ledet arbeidet, og de kjørte oss i så stramme tøyler at mange fanger stupte om av utmattelse. Da var de straks på pletten og slo løs på de hjelpeløse ofrene med store stokker.

Jeg husker en gang de forsøkte å tvinge oss til på stjele poteter til dem. Vi hadde da to alternativer. Ble vi stoppet i porten med stjålne poteter, så hadde vi sabotert mot tysk eiendom, og det var det dødsstraff for. Og man ble da skutt på stedet, til skrekk og advarsel for andre fanger.

Dersom vi ikke stjal med oss poteter så ville de fire sadistene banke oss opp. Og da gjerne i flere timer. Deres mishandling av oss hørte nå med til dagens orden.

Det er kanskje ikke så rart at de andre fangene la dem for hat. Men det går en nemesis gjennom livet.

Det er en lov som sier at det som man sår det høster man. De tre kriminelle drepte likegodt den politiske fangen, og forsøkte å få det til å se ut som selvmord ved at de hengte liket. Men SS-folkene begynte å undersøke det som hadde skjedd og avslørte ganske raskt at det var drap. De tre fikk dødsdom, og den ble effektuert på en svært grotesk måte. Rundt leiren gikk det et dobbelt piggtrådgjerde, og nå ble disse tre plassert mellom disse gjerdene. Her ble de stående uten mat eller drikke helt til de var så utmattet at de døde. Ingen av de andre fangene hjalp dem på noen som helst måte. Til det var hatet mot dem for sterkt.

 Men krig gjør jo mange underlige ting med oss mennesker. Den brutaliteten som var i Majdanek, sto ikke noe tilbake for det som skjedde for eksempel i Auschwitz, sier Brattli som har opplevd begge disse leirene

Ble møtt av skattekrav

Uforståelig skattekrav

For mange krigsfanger og krigsseilere var det et skattekrav som var velkomsten fra de norske myndighetene da de endelig kom tilbake igjen. Det var omtrent som om skattefuten satt på trappa og viftet med innbetalingsblanketten.

I dag – over 65 år senere – har vi fortsatt vanskelig for å forstå logikken i dette. Jeg kjenner til flere krigsseilere som fikk denne forklaringen på restskatten: ”Dere har jo hatt gratis kost og losji!”

At de samme mennene i en årrekke hadde seilt på flytende bomber, med livet som innsats, var argumenter som ikke førte fram.

 

Selv om Arne Brattli hadde sittet i tysk krigsfangenskap, skulle han betale skatt til den norske stat for denne tiden. At han i forbindelse med kampen for å frigi Norge hadde blitt fengslet av den tyske okkupasjonsmakten, var ingen formidlende omstendighet. Skattemyndighetene firte ikke på sine krav, før han flyttet til en annen kommune.

For mange av krigens ofre kom dette som en ekstra byrde. En på alle måter unødvendig belastning for mennesker med skader på både sjel og sinn.

Arne gjorde aldri noe vesen av dette, men tok fatt på oppgaven med å bygge seg opp igjen, ved god hjelp av kona.

Da Helga Arntzen startet opp med de holdningsskapende turene til de tidligere konsentrasjonsleirene, var Arne Brattli et av de tidsvitnene som stilte opp.

Som tidsvitne for Aktive Fredsreiser delte Brattli sine minner og erfaringer, med hundrevis av skoleungdommer fra hele Norge. Enten han nå var med bussene på tur, eller han var på skolebesøk. Hans viktigste intensjon var ikke detaljert å beskrive alle redslene han hadde opplevd, men hans viktigste budskap var at vi skulle bry oss om hverandre og at vi alle må ta ansvar for å gjøre vår klode til et sted hvor mennesker sammen kan arbeide for fred, uansett politisk, sosial eller religiøs bakgrunn.

Forsoning og tilgivelse

Har du klart å tilgi?

Arne har fortalt sin historie til en lydhør forsamling. Ungdommene har sittet og lyttet til den tidligere krigsfangen, med dyp respekt og ærbødighet. Hans historie har gjort inntrykk, og det er tid for refleksjon i dagene som kommer. Men før vi går tilbake til bussen gies det rom for noen spørsmål. Og det er ikke mangel på spørsmål fra vitebegjærlige ungdommer, og til slutt er det en av elevene som kommer med det uunngåelige spørsmålet: Har du klart å tilgi det nazistene gjorde mot deg og broren din?

- Det er egentlig et vanskelig spørsmål å svare på, fordi det berører så mange sider av livet mitt.

Jeg har ikke lenger det hatet jeg følte i leirene, for tiden etter fangeoppholdene har lært meg at det å hate, gjør også noe med deg selv. Du blir på en måte spist opp innvendig.

Men dermed er det ikke sagt vi skal glemme det som skjedde. Gjør vi det er vi ute på ville veier, for da kan liknende ideologier snike seg inn på oss. Det er viktig at vi husker det som skjedde, og at vi gjør noe med det. Vi må bruke denne erfaringen i et målrettet arbeide slik at det ikke skal skje igjen. Derfor er det flott at disse turene blir arrangert. De er den beste vaksine mot nynazisme og fremmedhat.

Hadde jeg i dag blitt stilt ansikt til ansikt med en av sadistene fra leirene, hadde jeg ikke klart å gjøre ham noe vondt. For jeg tror ikke verden blir noe bedre sted hvis vi svarer på vold med vold. Da har vi ingenting lært.

Selv om mange tyskere var klar over det som foregikk under krigen, så kan vi ikke dømme en hel nasjon av den grunn. Det var stor forskjell på tyskerne, og jeg har selv sett tyske soldater som delte brød med fangene, sier hedersmannen fra Notodden. (Arne Brattli døde18. november 2002)

Den vanskelige hjemkomsten

De orket ikke å fortelle

Mange krigsfanger har aldri orket å fortelle, og for de som har fortalt, gikk det bortimot 40 år før de så smått begynte å åpne seg. En av dem sa det slik:

”Da jeg kom hjem etter krigen begynte jeg å fortelle om hva jeg hadde opplevd i konsentrasjonsleiren, men oppdaget at folk ikke trodde slike uhyrligheter var mulig. Dermed lukket jeg meg inne og fortalte aldri noe mer.”

For mange krigsfanger var det nok en ekstra belastning at de ikke ble trodd. Men samtidig hadde ikke de som var

”hjemme” under krigen mulighet til å sette seg inn i hva krigsfangene opplevde i leirene. Det var to helt forskjellige verdener.

En ny vår myknet det frosne landet, men for oss som hadde opplevd kulden og all umenneskeligheten i krigsleirene skulle det gå lang tid før vi klarte å legge alt dette bak oss. Ikke fordi vi ønsket å grave oss ned i elendigheten, men den daglige omgangen med overgrep fra kapoer og sadistiske SS-folk hadde gjort noe med personligheten vår. Og for mange av oss skulle dessverre senskader bli en trofast følgesvenn.

 Jeg var bare en skygge av meg selv

Da jeg endelig kom tilbake til Notodden kjente Valborg meg knapt igjen. Jeg hadde veid over 80 kilo den gangen jeg ble arrestert, nå var det en utmagret, blek og snauklipt kar som gikk av toget. Vekten var nå kommet opp i knappe 40 kilo. Det er ikke det minste rart at Valborg nærmest fikk sjokk da hun fikk se. Det var et stort øyeblikk da jeg endelig kunne holde henne i armene mine igjen.

Hun visste ikke hva godt hun skulle gjøre for meg, og noe av det som var mest viktig for henne var å gi meg tryggheten tilbake. Og vi giftet oss ikke så lenge etterpå, og tok fatt på å bygge opp en ny tilværelse – sammen. Året etter ble datteren vår Kari født og i 1956 fikk vi en sønn fikk navnet Johannes – etter min bror.

  

Fikk jobb i politiet

 Det ble en vanskelig tid for meg i årene etter krigen. Selv om Valborg gjorde alt det som sto i hennes makt for å gjøre meg trygg, var jeg likevel ensom og ulykkelig.

Jeg savnet broren min så veldig, og jeg stilte meg alltid spørsmål om hva som hadde hendt med ham. Men jeg fikk aldri noe svar på disse spørsmålene. Dersom det er slik at vi en dag skal få svar på alle våre spørsmål, så har jeg lagt disse i en egen konvolutt, og skrevet utenpå: ”Åpnes i evigheten”.

Selv om jeg hadde mitt å slite med var jeg blant de heldige som klarte å få meg en jobb. Jeg begynte å jobbe i politiet, og jeg fikk jobbe sammen med folk jeg likte. Vi hadde et flott forhold på politistasjonen i Notodden, og det kameratskapet vi hadde, ble til stor hjelp for meg.

Senere ble jeg leder for etterforskningsgruppa ved Notodden Politikammer.

I dette yrket medførte det selvfølgelig at jeg måtte ut på jobb hvor det var døde mennesker med i bildet. Da fikk jeg alltid en reaksjon. Jeg hadde sett flere tusen døde mennesker i løpet av fangetiden min i leirene, og nå fikk jeg omtrent panikk når jeg så et dødt menneske.

Jeg nevnte dette for en av kollegene mine, og han traff nok spikeren på hodet når han svarte: ”Arne – du har antagelig sett for mange lik!”

Det var underbevisstheten min som reagerte.

 

Johannes Brattli i arkivet i Auschwitz hvor han fikk se farens kartotekkort.

Den vanskelige oppveksten

Barn av krigsfanger sliter også med ulike traumer

Jeg tror nok det er mange i Norge som er i samme situasjon som søsteren min og jeg. De sliter med ulike traumer. De har vokst opp i et hjem hvor mamma eller pappa har sittet i tysk krigsfangenskap. Et fangenskap de aldri har fortalt noe om.

Det har igjen ført til at neste generasjon – barna deres – har tusenvis av spørsmål om hvorfor foreldrene oppførte seg som de gjorde.

Selv sliter jeg fortsatt med mange ting, mange spørsmål som jeg gjerne skulle ha svar på. Jeg har møtt en del barn av andre krigsfanger, og det er helt tydelig at vi har mange felles ting fra oppveksten vår. Mange av dem har opplevd det samme som meg i barndomshjemmet, men de har aldri fått vite hvilke harde belastninger som foreldrene har vært utsatt for under krigen. Derfor har de heller ingen mulighet til å forstå at det ligger en grunn bak mamma eller pappas oppførsel.

I den senere tid er det mange som har ringt meg og fortalt at de har liknende opplevelser i oppveksten.

Tilbake i fars fotspor

Mye research før utgivelsen

Det var mye research som måtte gjøre før denne boka ble ferdig, og sammen med Arne Brattlis sønn – Johannes – ble det gjennomført en lengre reise i Polen og Tyskland. Det var en berikelse for meg å gjøre denne reisen i Arnes fotspor sammen med Johannes.

fikk vi sammen den unike muligheten å komme inn leirenes arkiver, og vi besøkte stedene der det skjedde. For meg ble det en reise inn i Ondskapens Rike, for Johannes ble det en reise i farens fotspor. Mange av de spørsmålene han hadde stilt seg selv i seine nattetimer, fikk nå svar og han forsto hvorfor faren hadde reagert som han gjorde i enkelte situasjoner.

Våren og høsten 2007 dro Johannes Brattli og forfatteren Oddvar Schjølberg på en reise til de forskjellige leirene og arkivene. 

Og kanskje nettopp denne reisen ga svar på mange av de spørsmål Johannes hadde tumlet med. Nå var han selv til stede i de leirene faren hadde vært fange. Nå kunne han med egne øyne se de papirene som forelå i de forskjellige arkivene, og han fikk stille de spørsmålene han ønsket til historikere og arkivforvaltere.

I Polen møtte vi Henryka Goraj, og datteren hennes Anna Stawiarski, her i samtale med Johannes Brattli. Henryka var en liten jente den dagen fangene kom til gården, men hun husker fortsatt hvor ille det var når de ikke fikk vann.

Et sterkt møte

Det ble også et svært spesielt møte i Jakubowice, den lille stasjonsbyen hvor fangene fra dødsmarsjen i juli 1944 ventet på togtransport til Auschwitz.

Arne forteller om denne episoden i boka. Flere år senere besøkte han sammen med andre fangekamerater – bl.a. Alf Knutsen – den lille landsbyen igjen. Og denne gangen var også Johannes med, og han forteller:

- På denne reisen stoppet vi også ved et lite sted som heter Jackowitze. Under dødsmarsjen sommeren 1944 hadde fangene blitt innvilget en liten pause her. Det var ved et lite vann. Vannet lå og glitret mot dem i sollyset, og det var fristende å legge seg ned for å drikke, men et stort skilt med ”Tyfus” fortalte i klartekst at det var livsfarlig å drikke vannet. Men hva gjør man ikke når man er helt desperat av tørst? De aller fleste kastet seg ut i vannet og drakk hemningsløst. Da kom det plutselig ei dame ut, og ga dem noe rent vann fra noen bøtter hun hadde med seg. 

Det var som en hellig stund

Underveis hadde pappa og de andre snakket mye om denne dama. Om hvor snill og god hun hadde vært mot dem. Da vi nå stoppet ved den lille dammen og gikk ut for å se litt nærmere på stedet, kom noen folk ut fra et hus like ved der. De trodde først at vi var tyske og var derfor veldig reserverte. Men når pappa og de andre dro opp skjortene og viste tatoveringene sine på armen ble det tydeligvis gitt en beskjed inn i huset. For ut kom en gammel kone. Og så viste det seg at det var hun som hadde hjulpet dem den fryktelige dagen i 1944. Da hun forsto at de var noen av de fangene hun hadde hjulpet den brennhete sommerdagen i 1944, sprakk hele ansiktet hennes opp i glede, og den gjensynsgleden som utspilte seg da – mellom henne og de tidligere fangene – var utrolig spesiell. Jeg betraktet det hele på litt avstand, ville ikke trå for nær, for det var omtrent som en hellig stund der de skulle få lov til å være alene.

Under vår researchreise i Polen møtte vi Henryka Goraj, og datteren hennes Anna Stawiarski.

Henryka hadde bodd i huset rett overfor det lille tjernet der fangene drakk, tross tyfusfaren. Selv om hun var bare en liten jente den dagen da fangene ankom ville hun for alltid huske denne dagen:

Fangene ble ført opp til lasterampene, og satt der og ventet på togtransporten. Samtidig nærmet de russiske styrkene seg, og toget var ikke før kjørt ut fra stasjonsområdet før kampene var i full gang mellom russerne og de tyske soldatene.

Vi satt fanget midt i kamphandlingene, og jeg husker far i all hast fikk oss ned i en jordkjeller som ga oss litt ly under den heftige skuddvekslingen. Men det var forferdelig å sitte der i uvisshet. For hvem ville vi møte når vi kom opp fra tilfluktskjelleren? Ville vi bli tatt til fange av de russiske styrkene, eller ville nazistene utrydde oss slik at alle spor ble slettet etter deres ugjerninger?

Mens fangene ventet på togtransport var det en franskmann som klarte å stikke av. Den friheten ble kortvarig – han rakk bare å springe noen meter bortover jordet, før en av soldatene satte en stopper for flukten, og drepte han med et velrettet skudd.

Heldigvis hadde kamphandlingene stilnet da vi krøp ut, og vi ble ikke plaget av soldater fra noen av de stridende partene, forteller Henryka Goraj.

Arkivet i Majdanek
Arkivfolka i Majdanek var svært behjelpelig med å finne fram viktige opplysninger.
Det var et underlig øyeblikk når arkivene ble åpnet og Johannes kunne studere nærmere hva som var skrevet om hans far Arne Brattli.

Arkivene i Auschwitz var svært behjelpelige med å finne fram materiale som kunne hjelpe Johannes videre i søket etter sin far

Både Arkivet i Sachsenhausen, ved pressetalsmann Dr. Horst Seferens og dr. Reimer Möller ved Neuengammes forskningsavdeling (bildet under) stilte sine arkiver til rådighet.