Norges mest ekskluderte mann

 

https://tv.nrk.no/program/FAKT01000291/krigsseiler-og-fredsarbeider

I dette TV-programmet møter vi sjømannen, journalisten, NORAD-medarbeideren og forfatteren Leif Vetlesen.

Det er  Jan P. Jansen som gir oss dette svært interessante portrettet av krigsseileren og fredsarbeideren.

Vetlesen forteller her om 2. verdenskrig. Om livet ombord sett fra en sjømanns synspunkt, han var tillitsmann på flere skip. Vi hører om tiden som formann i Krigsseilerforbundet og sjømennens kamp om Notraships hemmelige fond.

Han ble interessert i kommunismen og kjøpte flere bøker om marxismen. Det ble en religion for L. Vetlesen. Han ledet Sjømenns landssentral av NKP, og senere kom han med i sentralstyret for NKP.

Han forteller også om tiden som informasjonssjef i NORAD og leder av fredskorpset i Uganda, og om utviklingshjelpen fra Norge. Han gikk over til Amnesty International, og stod i forgrunnen ved TV-aksjonen til Amnesty International.

Hans kone Vesla Vetlesen var bistandsminister.

Vetlesen viet mye av sin tid som pensjonist til krigsseilerne og deres sak.

«La vår stolte historie leve for ettertiden»

Ingvald Wahl (95) og de siste gjenlevende krigsseilerne nærmer seg 100 år. Etter å ha blitt skandaløst behandlet av norske myndigheter etter krigen, ber de nå om en mindre sum på statsbudsjettet for å dokumentere disse sjøfolkenes historie for ettertiden.

Ifølge Churchill og Roosevelt var de norske krigsseilernes innsats mer verdt for de allierte enn én million soldater. Takken de fikk var kald avvisning. Nå ber de siste gjenlevende om en liten sum på statsbudsjettet for at deres historie skal tas vare på for ettertiden

HILDE HARBO KOMMENTATOR - OPPDATERT: 30.OKT.2015 10:22   PUBLISERT: 27.OKT.2015 16:04

10. mars 1942 ved åttetiden om kvelden:

D/S «Hvoslef» befinner seg utenfor Delaware Bay på østkysten av USA. Stemningen om bord er spent. Rundt skipet ligger vrakgods, og et tankskip driver forbi. Det er brukket på midten – og helt forlatt. Mannskapet på «Hvoslef» skjønner at tyske ubåter lurer i havdypet under dem. De har redningsvestene klare.

Ingvald Wahl, 23 år gammel fyrbøter fra Hammerfest, har nettopp gått av kveldsskiftet. Så smeller det.

Hele skipet blir gjennomristet, og en voldsom ildsøyle slår inn i restene av rommet der Ingvald står og vasker seg. Med et brannskadet ben og flere brudd klarer han å kare seg ut, mens han hører noen skrike at de er blitt torpedert. Marerittet er blitt virkelighet.

Ingvald kjenner skipet synke under seg, han blir trukket med i dragsuget, men klarer å bakse seg opp til overflaten igjen. Der ser han baugen på «Hvoslef» peke rett til værs, før skipet langsomt synker i havet og blir borte.

Til tross for skadene, mørket og kulda klarer han å holde seg flytende til han får tak i en treplanke å klamre seg fast i. To andre hardt skadede sjømenn får også tak i planken. De hører redselsskrikene fra sine skipskamerater, og fortviler over at de ikke er i stand til å hjelpe. Etter hvert blir ropene færre. Til slutt blir det helt stille rundt dem.

Ingvald og hans to kamerater har flaks. De blir oppdaget av livbåten fra «Hvoslef», og reddes om bord. Med en åre som mast klarer de å ta seg inn til kysten.

Bløffer seg til legeattest for å få fortsette

Legene klarer å lappe Ingvald sammen etter at han først har nektet dem å amputere. Han vil fortsette sin krigsinnsats, og klarer å bløffe til seg en legeerklæring som gjør at han kommer inn på treningsbasen «Camp Norway» i Canada. Han blir skytter, og fortsetter konvoifarten. De allierte trenger mer bensin, ammunisjon og annet krigsviktig materiell. Det gjør handelsskipene til flytende bomber.

Underveis i konvoifarten blir han – som så mange andre krigsseilere – vitne til de grusomste scener. Når en rekke handelsskip seiler samlet med militær eskorte, er den ubønnhørlige regelen at man ikke skal stoppe selv om ett av skipene blir angrepet. Da setter man seg selv og lasten i fare.

«Likpeller'n» fulgte etter

Derfor opplevde krigsseilerne at de bare måtte stå på dekk og høre på torpederte kameraters rop om hjelp. De så de små røde lysene på redningsvestene deres mens de gled forbi skutesiden. I beste fall ble de plukket opp av skipet som lå sist i konvoien – kalt «Likpeller'n».

Mange av krigsseilerne som overlevde torpederinger, tilbrakte flere døgn i skrøpelige farkoster før de ble reddet. Da hadde de ofte sett andre skipskamerater forsvinne i dypet.

Dette var traumatiserende minner de tok med seg hjem etter krigen.Den eneste, store trøsten var at innsatsen deres hadde avgjørende virkning på krigens gang.

Den norske handelsflåten var en av verdens største og mest moderne da krigen brøt ut. Forsyningene av drivstoff og annet krigsmateriell var blant annet avgjørende for at Storbritannia vant «The Battle of Britain» mot Nazi-Tyskland.

Hyllet av Roosevelt, Churchill og Sønsteby

Den britiske admiral Gerald Charles Dickens sa på BBC i 1941: «Hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser».

Det var den amerikanske admiralen Emory Land som først uttalte at den norske handelsflåten var «mer verdt for de alliertes sak enn en million soldater». Senere sluttet USAs president Franklin D. Roosevelt og Storbritannias statsminister Winston Churchill seg til uttalelsen.

Den norske krigshelten Gunnar «Kjakan» Sønsteby har uttalt at «krigsseilerne var de eneste nordmenn som gjorde en innsats av betydning for krigens varighet».

Da skulle man tro at også krigsseilerne ville bli behandlet som helter etter krigen. Det motsatte var tilfelle, med få unntak.

De ble glemt, avvist og utstøtt

Da freden kom i mai 1945, var de fleste av krigsseilerne på fjerne hav og rakk ikke frem til jubeldagene. Mange sto på vakt helt til Japans kapitulasjon i august.

Da de endelig kunne dra hjem, kom de ofte spredt og uanmeldt. Det var ingen flagg og hurra-rop på kaien. Noen møtte utbombede hjembyer, for andre var familiesituasjonen dramatisk endret gjennom fem år med minimale muligheter til kontakt. Det var få jobber å få.

Nordmenn flest var ikke klar over hvilke bragder disse sjømennene hadde utført i infernoet på havet. Krigsseilerne følte seg med rette glemt. På toppen av det hele ble de også direkte motarbeidet, avvist og utstøtt av myndighetene. Og måtte kjempe for jobb og bolig

De hadde vært borte lenge, og da de kom tilbake måtte mange av dem kjempe en lang og nedverdigende kamp for å få stemmerett, bolig, jobb og rasjoneringskort. Noen ble møtt med store krav fra kemneren, andre var svartelistet av rederiene for mindre forseelser begått i en presset krigssituasjon.

For dette hadde de blitt dømt av egne sjøfartsdomstoler opprettet av London-regjeringen – uten forsvarer og med opphold i fengsler med taleforbud og leseforbud.

London-regjeringen vedtok også en lov som gjorde fredsdagene til et mareritt for noen norske kvinner og deres barn: Ved hjelp av «bigamiloven» kunne ektefellen skille seg uten at de hjemme fikk vite det.

Enkelte av krigsseilerne hadde tynnslitte nerver allerede da de kom tilbake, men for de fleste kom traumene i form av senvirkninger. Det fantes liten vilje til forståelse – og begrenset med kunnskap – om det vi i dag kaller posttraumatisk stressyndrom. Det samfunnet så, var fysisk uskadede menn som i mange tilfeller ikke så noen annen utvei enn å døyve sine indre sår med alkohol. Flere tok sine egne liv.

Krigsseiler = fyllik

Mens de strevde med sin angst, sine mareritt og sin opplevelse av avvisning og utstøtelse, ble det som skulle vært en hedersbetegnelse – krigsseiler – assosiert med boms og fyllik av Etterkrigs-Norge.

Allmennhetens fordommer og fordømmelse ble toppet av myndighetenes svik. Deler av krigsseilernes hyre var blitt holdt tilbake i et hemmelig fond under krigen. Da krigen var over ville myndighetene dele ut pengene etter behov, mens krigsseilerne krevde å få utbetalt det som tilkom hver og en av dem.

Storting og regjering nektet, og krigsseilerne tapte i Høyesterett i 1954.

Saken ble først løst i 1972, da Stortinget vedtok at sjøfolkene skulle få en ex gratia-sum, det vil si en erstatning man gir for å få en sak ut av verden uten å innrømme at man har plikt til det. Mange var da allerede døde eller ute av stand til å bruke erstatningen til å skape seg et verdig liv igjen.

95-åring kjemper videre

Men på langt nær alle gikk til grunne.

Ingvald Wahl, den unge sjømannen fra Hammerfest som ble torpedert utenfor østkysten av USA, er en av dem som klarte seg og som utrettelig har fortsatt kampen for krigsseilernes sak. I dag er han 95 år, og sammen med fire andre kamerater, kom han med et sterk bønn i Aftenposten i oktober 2015:

De fem viser til at de selv var blant de heldige som overlevde og som derfor kan fortelle historien for dem som ikke gjorde det: Om lidelsene, men også om stoltheten ved å ha bidratt til å velte det tyske naziregimet.

Her kan du lese innlegget fra Ingvald Wahl og hans fire kamerater: En bønn fra fem gamle karer

«La vår stolte historie leve for ettertiden»

Men: «Vi nærmer oss alle 100 år. Vi lever ikke evig. Vi er opptatt av at historien til de 35.000 norske krigsseilerne skal leve, også etter at den siste av oss er gått bort.»

Deres bønn er beskjeden. De ønsker seg to stillinger på statsbudsjettet til Stiftelsen Arkivet i Kristiansand til videreføring av arbeidet med å dokumentere krigsseilernes historie.

«La oss få oppleve at Stortinget gir det lille som skal til for at vår stolte historie skal leve for ettertiden!»

Ingvald Wahls beretning er hentet fra en rekke intervjuer og skriftlige fremstillinger av hans opplevelser som krigsseiler

  • Sjømannen Ingvald Wahl fotografert i Halifax høsten 1942, et halvt år etter at han ble torpedert på østkysten av USA. Bildet ble forøvrig brukt på forsiden av Jon Michelets bok «Den siste krigsseileren».