Dette er den nye ajourførte boka om Gunnar Knudsen. Boka ble utgitt av Aktive Fredsforlag, Risør i juli 2009
Siden den første boka kom ut har Gunnar åpnet andre dører innover i livet sitt, og han har fortalt en rekke nye ting, og nye arkiver har også blitt åpnet de senere år.
Historien om Gunnar Knudsen, er historien om unggutten som aldri skulle bli sjømann, men han endte opp som sjømann og krigsseiler. Han ble bombet og torpedert, og var med i første rekke på Omaha Beach under selveste D-dagen 6. juni 1944.
Gunnar Knudsen er i dag en av Norges høyest dekorerte krigsseilere.
I boka møter vi en ydmyk mann, hvis svakhet er hans største styrke. Her deler han sin dramatiske historie med oss.
Gunnar Knudsen har inntil i sommeren 2009 deltatt på over 100 turer som tidsvitne. Hans siste tur var til Omaha Beach med VG juni i år (2009) - 65 år etter invasjonen, og i den forbindelse ble det tatt opp en sterk film med Gunnar, og denne ligger ute på VG-nett.
http://www.vgtv.no)?id=22717

 

Møtt med respekt og verdighet

Da Gunnnar besøkte invasjonsmuseet i Arromanche gikk det ikke lenge før franske skoleelever flokket seg rundt den norske veteranen.

De hadde alle en enorm respekt for denne mannen som hadde deltatt på D-dagen.
Alle ville trykke ham i hånden, mens foreldrene sto på ærbødig avstand og bivånet det hele. 

Fra Krigsseiler til Aktiv Fredsreiser

Biografien om Gunnar Knudsen
Illustrert 186 sider
Utgitt av Aktive Fredsforlag 2009
ISBN: 978-82-92627-5
Innbundet

Et utdrag fra boka

Uvissheten gnagde oss opp…

Det er ikke det minste merkelig at vi etter hvert mistet nattesøvnen. Fikk vi en kort blund, ja så drømte vi både om flyangrep og det som verre var – ubåtene. Det tar på å ligge å vri seg i en trang køye, fullt påkledd i de spesielle gummidraktene med redningsvest og det hele, og bare vente på det store smellet.

Gummidrakta hadde vi som regel brettet ned til midjen, så ikke det skulle bli for varmt, men redningsvesten var alltid klar for hånden, slik at om nødvendig så var det bare å få den på seg og tre drakta over.

Til denne drakta var det også noen spesielle blybelagte støvler.

Dersom vi havnet i sjøen så ville støvlene sørge for at vi fikk en loddrett posisjon. Gummidrakta med hette, og redningsvesten under, skulle hindre oss i å ligge med nesa eller munnen under vannet. På skulderen hadde vi festet en rød lampe som skulle tennes automatisk idet vi kom i sjøen. Men hva hjalp vel denne lampen, når båtene i konvoiene hadde streng beskjed om ikke å plukke opp de som lå i sjøen?

En helt annen sak var jo at om vi var så uheldige å få en rift i drakta, når vi kanskje skulle flykte forbi skarpe kanter og vrakdeler i nattemørket, ja så ville den jo bli en dødsfelle. Vannet ville trenge innenfor og følgene ville bli at vi kom til å synke som en stein.

Det var ikke alltid vi lå i køya heller. Iblant hendte det at vi la oss på dørken. Det var liksom raskere å springe ut på dekket da. Hvert sekund ville være kostbart dersom en kritisk situasjon oppsto. Og for å være sikre på at vi ikke skulle bli hindret, så satte vi iblant kiler under dørene – slik at de sto åpne ut til dekket. Måtte liksom forsikre oss om at vi hadde klar bane.

Det var også dem som ikke torde å ligge i lugaren sin på natta, men i perioder sov ute på dekket, mens andre hadde ”linet” seg opp i trappeoppgangene – klare til å hoppe i sjøen på korteste varsel.

Kom det en uvanlig lyd, var redselen der med en eneste gang. Vi var alltid på vakt og alltid på spranget. Enten vi var i lugaren, i messa eller i maskinrommet. Og midt i det hele spøkte alltid tanken på å måtte springe i livbåtene i høy sjø. Mens skipet eksploderer. Ja - bare den som selv har opplevd dette vet hvordan det er. Derfor kom nervene i ulage på noen og enhver av oss. Uvissheten gnagde oss sakte men sikkert opp innvendig.

Jeg husker at vi skalv så veldig på hendene på grunn av mangel på søvn, og for liksom å sette litt mot i oss selv, så hadde vi en innbyrdes konkurranse om hvem som hadde mest kaffe igjen i koppen før den nådde munnen.

Iblant klarte vi ikke å få koppen opp heller. Den ramlet ut av hendene våre, og mer enn en gang sølte vi kaffen ut over dørken.

Andre hadde store problemer med å klare å holde fyrstikken så rolig at de klarte å tenne seg en røyk.

Det var tøffe turer, å gå døgn etter døgn, uke etter uke, måned etter måned – i frykt for hva som ville skje i neste sekund.

Hadde vi en sjanse dersom det verste hendte? Ville vi omkomme i brennende olje og bensin?

Spørsmålene var mange, og svaret lå ett eller annet sted ute i det uvisse. Nervene føltes iblant som harde pianostrenger – strukket til bristepunktet. Det var heller ikke alle som klarte denne påkjenningen. Det hendte at de i løpet av natten forsvant stille over rekka – nervene holdt ikke lenger.

Det er heller ikke så merkelig at enkelte søkte trøst i flaska under slike forhold. Det er dessverre så mange mennesker som har så lett for å dømme, stå på utsiden, i trygghet og være ”bedreviter”. Noe helt annet er å leve hvert eneste sekund døgnet rundt på en seilende kruttønne. Jeg tror ikke det menneske finnes – som ville være uberørt i en sånn situasjon, sier Gunnar med et spørrende blikk.

- I alt gjorde Skaraas 51 turer over Atlanteren, men jeg var selvfølgelig ikke med på alle disse.

Men en av turene - Convoy OB 335 – glemmer jeg aldri. Vi dro ut fra Liverpool den 16. juni med kurs for New York. Men vi kom aldri så langt, for allerede påfølgende natt ble vi involvert i en kollisjon med det britiske skipet City of Auckland.

Vi hadde seilt i flott sommervær hele dagen i Irskesjøen, og vi tilsluttet oss en større konvoi. Men på natta begynte det å tette seg til med tåke, og sikten ble lik null.

Plutselig hørtes et voldsomt brak og hele skipet skaket i sammenføyningene. Jeg hadde lagt meg i køya, men i neste sekund var jeg i fri flukt og landet på dørken med et smell. Min første tanke var at vi var bombet eller torpedert, så jeg ”stupte” opp i gummidrakta. Men klarte bare å få beina oppi, fordi drakta ”kilte seg fast” i redningsvesten, og dette bulte ut rundt baken på meg. Like utenfor lugaren min møtte jeg 4. maskinisten Alf Fossum. Selv om situasjonen var både alvorlig og dramatisk husker jeg godt at han kostet på seg et smil og kommenterte med følgende: ”Gunnar nå ligner du akkurat på en forvirret kylling.”

Alf og jeg kom oss opp på dekket, og der kunne vi straks konstantere at baugen fra et annet skip hadde gjort et dypt innhogg midtskips. Den store baugen på City of Auckland tronet rett til værs, omtrent som et monument. Like etter gled den vekk fra vår båt. Det ble raskt fastslått at skadene på Skaraas var såpass omfattende at vi måtte forsøke å komme oss tilbake til Liverpool.

Der ble det foretatt en virkelig ”hurtigreparasjon”. De sveiset på noen store jernplater på begge sider, og dermed var vi visstnok seilingsklare igjen. Allerede den 21. juni var vi klare, og gikk da i ny konvoi – denne gang OB388. Vi kom velberget fram til New York den 3. juli, og så snart vi var losset ferdig gikk vi rett til verksted og ble liggende der i bortimot to måneder  

En seiler når havn...

Gunnar Knudsen døde 9. oktober 2009

Gunnar Knudsen gjennomførte over 100 turer som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Dette var flere turer til Omaha Beach, men hovedtyngden var turer til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Selv om helsen begynte å svikte, ønsket han å fortsette som tidsvitne, fordi han så hvor viktig disse turene var for norsk ungdom.

Gerd Solveig og jeg var så heldige å få være med på Gunnars aller første tur, og vi fikk også det privilegiet å få være med på hans siste tur. Ringen var sluttet.

Gunnar rakk å se den nye boka ferdig, før han sovnet stille inn 9. oktober 2009.

I dag kan tusenvis av norske skoleelever sitte tilbake med sterke minner etter et spesielt møte med en mann som brukte sine mange vonde og dramatiske opplevelser i det godes tjeneste. Gunnar behøvde ikke bruke sterke ord eller rope høyt for å bli hørt, for hans historie var så sterk at den bar seg selv.