Dette er den nye ajourførte boka om Gunnar Knudsen. Boka ble utgitt av Aktive Fredsforlag, Risør i juli 2009
Siden den første boka kom ut har Gunnar åpnet andre dører innover i livet sitt, og han har fortalt en rekke nye ting, og nye arkiver har også blitt åpnet de senere år.
Historien om Gunnar Knudsen, er historien om unggutten som aldri skulle bli sjømann, men han endte opp som sjømann og krigsseiler. Han ble bombet og torpedert, og var med i første rekke på Omaha Beach under selveste D-dagen 6. juni 1944.


Gunnar Knudsen er i dag en av Norges høyest dekorerte krigsseilere.
I boka møter vi en ydmyk mann, hvis svakhet er hans største styrke. Her deler han sin dramatiske historie med oss.


Gunnar Knudsen har inntil i sommeren 2009 deltatt på over 100 turer som tidsvitne. Hans siste tur var til Omaha Beach med VG juni 2009  - 65 år etter invasjonen, og i den forbindelse ble det tatt opp en sterk film med Gunnar, og sammen med en flott avisreportasje ble den lagt ut på VG-nett.

 Fra Krigsseiler til Aktiv Fredsreiser

Biografien om Gunnar Knudsen
Illustrert 186 sider
Utgitt av Aktive Fredsforlag 2009
ISBN: 978-82-92627-5
Innbundet

Gunnar på sin første tur som tidsvitne, sammen med Oddvar Schjølberg

Fra krigsseiler til ”Aktiv Fredsreiser”

Gunnar Knudsen hadde en tøff tid etter at kona Laara døde, og det var som om han mistet ”peppen” en stund. Mange var bekymret for ham. Han hadde alltid vært en mann med mange jern i ilden. I sommerhalvåret var han fast engasjert som guide ved Minnehallen i Stavern, og ellers i året var han travelt opptatt med å reise rundt å holde foredrag i menigheter, foreninger og historielag. Ikke minst var det mange skoler som hadde kunnet nyte godt av hans erfaringer når de skulle undervise om annen verdenskrig.

Men alt dette bleknet bort, når han ikke lenger hadde Laara ved sin side.

En dag fikk han en telefon fra en av sine gode venner, med spørsmål om han kunne tenke seg å bli med på en busstur med skoleungdom. De skulle på en tematur til konsentra-sjonsleirene i Polen og Tyskland, og nå var det ønskelig å ha med Gunnar som tidsvitne.

- Jeg husker at jeg hadde som innvending at jeg hadde jo aldri sittet i noen konsentrasjonsleir.

Men jeg visste jo riktignok litt om hvordan de hadde det i disse leirene. Det hadde jeg fått god informasjon om gjennom mange og lange samtaler med min gode venn Herman Sachnowitz. Han var den eneste i sin familie som overlevde det redselsfulle oppholdet i Auschwitz. Når vi møttes igjen etter krigen ble vi begge to innrullert i Heimevernet – for å lære hvordan vi skulle krige. Noe som egentlig var helt utrolig. Vi bar begge to på krigens arr.

Og nå ble jeg altså spurt om jeg kunne bli med på en tur tilbake til krigens helvete. Det var noe inni meg som strittet imot og sa nei, samtidig som jeg her så en mulighet til å gjøre de vonde opplevelsene mine om til noe positivt for den oppvoksende slekt. Så jeg svarte at jeg skulle tenke over saken.

Skal jeg være ærlig så ble jeg nok noe ”tatt på sengen” når Oddvar svarte: Ja du får tenke på det en halv times tid.

- Det var da svært så kort tid!

Ja – men du skjønner bussen går i morgen tidlig klokka syv.

Nå var det som jeg plutselig forsto at alt det vanskelige og vonde jeg hadde opplevd, kunne bli brukt til noe positivt”, sier han med ettertrykk.

Og da bussen for Aktive Fredsreiser rullet ut fra Tjøme Ungdomsskole neste morgen, var Gunnar på plass som tidsvitne. På turen var det noe som løsnet i ham. De unge satt som tente lys, og han begynte å fortelle…

Og siden denne turen har han vært sterkt engasjert i de holdningsskapende tematurene.

Over 100 ganger har han vært tidsvitne på disse turene, og dagboka fylles fortsatt opp med nye turer. Hva er så dette for noe?

”Ja nå skal du høre, sier Gunnar og blir ivrig. Her får jeg møte utrolig mye flott ungdom. Som regel hører vi bare om hvor forferdelig ungdommen er, men på disse reisene opplever jeg å møte ungdom som er mye mer reflekterte enn det vi aner.

Det er et stort privilegium å få lov til å reise sammen med dem på tematurene fra Aktive Fredsreiser. En hel verden roper etter fred, og på disse turene kan vi få være med på å sette søkelyset på hvor farlig det er å gi etter for mange av de ideologiene som dukker opp.

Ideologier hvor menneskeverdet blir tilsidesatt, og den hvite rases ”fortreffelighet” blir fremelsket. Det er vondt å se hvordan voksne mennesker klarer å fange rotløse ungdommer inn i sitt nett av nynazistiske ideer, og villede dem med sitt menneskefiendtlige tankegods. Det er fortsatt mange ”spøkelser som rumler inne i skapet”, sier Gunnar Derfor ser jeg det som den viktigste oppgave å fortelle – både unge og eldre – om det som jeg selv har opplevd.

Derfor er det også så viktig med disse turene til Polen og Tyskland, for da kan ungdommene selv se med egne øyne hva Hitler klarte å forføre folk med.

Da Gunnnar besøkte invasjonsmuseet i Arromanche gikk det ikke lenge før franske skoleelever flokket seg rundt den norske veteranen. De hadde alle en enorm respekt for denne mannen som hadde deltatt på D-dagen.
Alle ville trykke ham i hånden, mens foreldrene sto på ærbødig avstand og bivånet det hele.

Uvissheten gnagde oss opp…

Det er ikke det minste merkelig at vi etter hvert mistet nattesøvnen. Fikk vi en kort blund, ja så drømte vi både om flyangrep og det som verre var – ubåtene. Det tar på å ligge å vri seg i en trang køye, fullt påkledd i de spesielle gummidraktene med redningsvest og det hele, og bare vente på det store smellet.

Gummidrakta hadde vi som regel brettet ned til midjen, så ikke det skulle bli for varmt, men redningsvesten var alltid klar for hånden, slik at om nødvendig så var det bare å få den på seg og tre drakta over.

Til denne drakta var det også noen spesielle blybelagte støvler.

Dersom vi havnet i sjøen så ville støvlene sørge for at vi fikk en loddrett posisjon. Gummidrakta med hette, og redningsvesten under, skulle hindre oss i å ligge med nesa eller munnen under vannet. På skulderen hadde vi festet en rød lampe som skulle tennes automatisk idet vi kom i sjøen. Men hva hjalp vel denne lampen, når båtene i konvoiene hadde streng beskjed om ikke å plukke opp de som lå i sjøen?

En helt annen sak var jo at om vi var så uheldige å få en rift i drakta, når vi kanskje skulle flykte forbi skarpe kanter og vrakdeler i nattemørket, ja så ville den jo bli en dødsfelle. Vannet ville trenge innenfor og følgene ville bli at vi kom til å synke som en stein.

Det var ikke alltid vi lå i køya heller. Iblant hendte det at vi la oss på dørken. Det var liksom raskere å springe ut på dekket da. Hvert sekund ville være kostbart dersom en kritisk situasjon oppsto. Og for å være sikre på at vi ikke skulle bli hindret, så satte vi iblant kiler under dørene – slik at de sto åpne ut til dekket. Måtte liksom forsikre oss om at vi hadde klar bane.

Det var også dem som ikke torde å ligge i lugaren sin på natta, men i perioder sov ute på dekket, mens andre hadde ”linet” seg opp i trappeoppgangene – klare til å hoppe i sjøen på korteste varsel.

Kom det en uvanlig lyd, var redselen der med en eneste gang. Vi var alltid på vakt og alltid på spranget. Enten vi var i lugaren, i messa eller i maskinrommet. Og midt i det hele spøkte alltid tanken på å måtte springe i livbåtene i høy sjø. Mens skipet eksploderer. Ja - bare den som selv har opplevd dette vet hvordan det er. Derfor kom nervene i ulage på noen og enhver av oss. Uvissheten gnagde oss sakte men sikkert opp innvendig.

Jeg husker at vi skalv så veldig på hendene på grunn av mangel på søvn, og for liksom å sette litt mot i oss selv, så hadde vi en innbyrdes konkurranse om hvem som hadde mest kaffe igjen i koppen før den nådde munnen.

Iblant klarte vi ikke å få koppen opp heller. Den ramlet ut av hendene våre, og mer enn en gang sølte vi kaffen ut over dørken.

Andre hadde store problemer med å klare å holde fyrstikken så rolig at de klarte å tenne seg en røyk.

Det var tøffe turer, å gå døgn etter døgn, uke etter uke, måned etter måned – i frykt for hva som ville skje i neste sekund.

Hadde vi en sjanse dersom det verste hendte? Ville vi omkomme i brennende olje og bensin?

Spørsmålene var mange, og svaret lå ett eller annet sted ute i det uvisse. Nervene føltes iblant som harde pianostrenger – strukket til bristepunktet. Det var heller ikke alle som klarte denne påkjenningen. Det hendte at de i løpet av natten forsvant stille over rekka – nervene holdt ikke lenger.

Det er heller ikke så merkelig at enkelte søkte trøst i flaska under slike forhold. Det er dessverre så mange mennesker som har så lett for å dømme, stå på utsiden, i trygghet og være ”bedreviter”. Noe helt annet er å leve hvert eneste sekund døgnet rundt på en seilende kruttønne. Jeg tror ikke det menneske finnes – som ville være uberørt i en sånn situasjon, sier Gunnar med et spørrende blikk.

- I alt gjorde Skaraas 51 turer over Atlanteren, men jeg var selvfølgelig ikke med på alle disse.

Men en av turene - Convoy OB 335 – glemmer jeg aldri. Vi dro ut fra Liverpool den 16. juni med kurs for New York. Men vi kom aldri så langt, for allerede påfølgende natt ble vi involvert i en kollisjon med det britiske skipet City of Auckland.

Vi hadde seilt i flott sommervær hele dagen i Irskesjøen, og vi tilsluttet oss en større konvoi. Men på natta begynte det å tette seg til med tåke, og sikten ble lik null.

Plutselig hørtes et voldsomt brak og hele skipet skaket i sammenføyningene. Jeg hadde lagt meg i køya, men i neste sekund var jeg i fri flukt og landet på dørken med et smell. Min første tanke var at vi var bombet eller torpedert, så jeg ”stupte” opp i gummidrakta. Men klarte bare å få beina oppi, fordi drakta ”kilte seg fast” i redningsvesten, og dette bulte ut rundt baken på meg. Like utenfor lugaren min møtte jeg 4. maskinisten Alf Fossum. Selv om situasjonen var både alvorlig og dramatisk husker jeg godt at han kostet på seg et smil og kommenterte med følgende: ”Gunnar nå ligner du akkurat på en forvirret kylling.”

Alf og jeg kom oss opp på dekket, og der kunne vi straks konstantere at baugen fra et annet skip hadde gjort et dypt innhogg midtskips. Den store baugen på City of Auckland tronet rett til værs, omtrent som et monument. Like etter gled den vekk fra vår båt. Det ble raskt fastslått at skadene på Skaraas var såpass omfattende at vi måtte forsøke å komme oss tilbake til Liverpool.

Der ble det foretatt en virkelig ”hurtigreparasjon”. De sveiset på noen store jernplater på begge sider, og dermed var vi visstnok seilingsklare igjen. Allerede den 21. juni var vi klare, og gikk da i ny konvoi – denne gang OB388. Vi kom velberget fram til New York den 3. juli, og så snart vi var losset ferdig gikk vi rett til verksted og ble liggende der i bortimot to måneder  

Gunnar Knudsen sammen med to gode venner og veteraner fra D-dagen. Det er Frank Lorange Halvorsen (t.v) som var med på landgangen på Sword. Til høyre er Paul Kjølset som var med i den norske flyskvadronen som flymekaniker.

  • På en av Gunnars turer til Normandie traff han på flere av beboerne ved Omaha Beach. Og de utvekslet T-skjorter og kart med hverandre

  • Gunnar deltok på over 100 turer som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Han hadde en egen evne til å komme i kontakt med alle deltakerne

  • Gunnar "Kjakan" Sønsteby var en av Gunnars gode venner, og han skrev forordet i boken. (Foto Yngve Rakke)

  • Noe av det som særpreget Gunnar var at han alltid hadde tid til en god samtale, enten det var foreldre eller skoleelever som ville ha en prat med ham.

  • De siste årene brukte Gunnar all sin fritid på å reise rundt på skoleturer, holde foredrag og promotere Aktive Fredsreiser holdningsskapende tematurer. Her sammen med Gerd S. Schjølberg på en reisemesse i Trondheim

  • Det var alltid trangt rundt Gunnar etter temakveldene. Alle ville gjerne se de originale papirene han hadde med seg eller medaljene han hadde fått for sin innsats.

Fra venstre Dagfinn Hauge, orlogsprest på befalskolen Odd Bjørneby og Gunnar Knudsen

Gunnar og Dagfinn

Tidligere biskop Dagfinn Hauge var en av Gunnars aller beste venner. I krigsårene tjenestegjorde de på hver sin front. Gunnar Knudsen seilte rundt med handelsflåten og leverte livsviktig materiell til de allierte, mens Dagfinn Hauge var presten som var hos de norske dødsdømte i deres siste timer. Disse møtene med unge norske motstandsmenn gjorde et dypt inntrykk på presten, og etter krigen skildret han dette i boka ”Slik dør menn”. De to hederskarene var ivrig med i Y’s Men-avdelingen i Larvik, og titt og ofte var de på farten for å holde foredrag sammen. Noe ikke minst Sjøforsvarets Befalskole visste å nyttiggjøre seg av. Skolens ledelse sier det på denne måten:

”Biskop Hauge, på utrolige 97 år, fortalte oss om hvordan han hadde opplevd å være sammen med til sammen 50 nordmenn som var dømt til døden. Han var sammen med de dødsdømte gjennom deres siste natt. Det var utrolig sterkt for oss alle å høre hvordan biskop Hauge fortalte om sine opplevelser”. Og Odd Bjørneby – prest på befalskolen for Sjøforsvaret sier det slik om Gunnar Knudsen:

Som prest på befalsskolen for sjøforsvaret har jeg de senere år hatt gleden av å ha Gunnar Knudsen som gjest og foredragholder på vår skole. Befalsskolen i dag består av et månedlig kurs i lederutdanning. Et kurs som skal gjøre unge gutter og jenter i stand til å møte dagens utfordringer som befal. Min oppgave som prest er i særlig grad å hjelpe de til å skape et etisk fundament og gode holdninger i den tjenesten de går inn i. Vi benytter oss av seilskipet Christian Radich, som undervisningsarena.

Her lever elever og befal side om side i 3 måneder, hvor vi sover og spiser, har undervisning og deler gleder og sorger sammen. Vår reise i sydligere farvann er både en indre reise, hvor egen utvikling står i sentrum samt en ytre reise, hvor vi lærer sjømannskap, blir kjent med havet som element og ikke minst historiske steder vi besøker. Et av de stedene vi har vært innom på alle våre syv tokt til nå er Normandie. Det dreier seg selvfølgelig om D-dagen og invasjonen av Normandie 6. juni -44. Vi har gjerne vist åpningsscenen av ”Saving private Ryan” mens vi har gått inn mot Omaha Beach. En spektakulær og sterk opplevelse. Men dette er ingenting mot det å møte den ekte historien av et menneske som har kjent på angsten, sett havet bli rødt, hørt skrikene av lemlestede folk, sett legemsdeler ligge spredt utover og sett unge gutter ligge døde nærmest over alt.

Når Gunnar Knudsen begynner å fortelle er det som tiden nærmest står stille og årene utviskes, og vi er tilstede midt i denne grufulle dagen. Gunnar Knudsen har ved flere anledninger kommet til oss i Normandie og fortalt sin historie som krigsseiler. Han bruker sine tre timer og lamslår både elever og befal på bannieren på vår vakre seilskute. Det gjør han om kvelden før vi har en heldagsturomkring på invasjonsstrendene samt Pointe du Hoc, hvor de amerikanske rangerne startet invasjonen den 6. juni og ikke minst besøk på den amerikanske og tyske kirkegården. Han forteller underveis og ikke minst gjør det inntrykk når vi stopper på Omaha Beach og han forteller hvor M/S Skarv lå og hvordan det hele foregikk og hvilke opplevelser de hadde. Våre elever har forskjellige meninger om oss som instruktørerog hva som har fungert bra i sin evaluering. En ting det aldri har vært uenighet om er at møte med Gunnar Knudsen og hans historie har satt seg fast som noe de aldri vil glemme. De begrunner det med at han står fram så ærlig med tankene sine og følelsene sine i møte med de mange farer han møtte. Han tiltar seg aldri noen helterolle, samtidig framstår han som en helt for alle. Hans svakhet blir hans styrke. Det som gir fortellingen en ekstra dimensjon er at han har en bevisst refleksjon omkring hendelsene, hvor han uttrykker så mye livsvisdom og viser hvordan de gode verdier bærer han gjennom prøvelsene. Hans fortelling er mer verdt enn mange etikk-timer.

På slutten av vår rundreise i Normandie samles vi ved orlogsgasten i Hermanville sur Mer(til minne om de falne under krigen), hvor vi har garde og kransenedleggelse og hvor byens borgermester møter opp. Med Gunnar Knudsen tilstede gir det en ekstra dimensjon. Etter kransenedleggelsen møtes vi i den lokale kirken til ettertanke.

Ved vår siste rundtur i kirken høsten 2008 stilte jeg spørsmålet til Gunnar Knudsen om hvordan det går an å tro på en god Gud midt i all krigens djevelskap. Han svarte med at han aldri hadde hørt så mange bønner ropt ut som på D-dagen på Omaha Beach.

Etterpå holder han en preken om forsoning preget av en dyp visdom om Guds forsoning som hans redning, og som verdens redning. Verdens framtid avhenger både i åndelig og menneskelig forstand om vi er villlig til å forsones. Det gjorde et veldig inntrykk at denne mannen som har opplevd så mye ondskap ikke har blitt bitter ,men er fylt av kjærlighet til mennesker, også sine fiender. Etter meditasjonen i kirken kommer elever fram og omfavnerGunnarKnudsen og flere av oss tar til tårer. Hvorfor tar jeg med denne historien? Jo, fordi dette er Gunnar Knudsen. Et menneske som med sin ydmykhet, sin ærlighet, sin nærhet til de han snakker til, ikke bare snakker om krigens grusomheter, men også evner å gimenneske framtidstro hvis vi kjemper den gode strid.

Dette er lasteskipet Skarv som Gunnar var ombord i under landgangen på Omaha Beach. Båten var ekstra godt egnet til oppdraget, fordi den kunne kjøres helt opp på stranden. Alle de 100 amerikanske soldatene som var om bord ble drept første dagen. Gunnar klarte å søke ly helt akterut på skipet, og berget livet de ble angrepet av tyske bombefly.

Den originale identifikasjonsbrikken Gunnar Knudsen fikk utdelt før han dro til Normandie og var med under selve invasjonen 6. juni 1944.

En seiler når havn...

Foto: Yngve Rakke

Gunnar Knudsen døde 9. oktober 2009

Gunnar Knudsen gjennomførte over 100 turer som tidsvitne for Aktive Fredsreiser. Dette var flere turer til Omaha Beach, men hovedtyngden var turer til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Selv om helsen begynte å svikte, ønsket han å fortsette som tidsvitne, fordi han så hvor viktig disse turene var for norsk ungdom.

Gerd Solveig og jeg var så heldige å få være med på Gunnars aller første tur, og vi fikk også det privilegiet å få være med på hans siste tur. Ringen var sluttet.

Gunnar rakk å se den nye boka ferdig, før han sovnet stille inn 9. oktober 2009.

I dag kan tusenvis av norske skoleelever sitte tilbake med sterke minner etter et spesielt møte med en mann som brukte sine mange vonde og dramatiske opplevelser i det godes tjeneste. Gunnar behøvde ikke bruke sterke ord eller rope høyt for å bli hørt, for hans historie var så sterk at den bar seg selv.