Krigsseilerens famile

Solveig understreker i boken at den oppveksten hun hadde var med på å gi henne en tro som bærer...

Denne boken blir den fjerde i serien om krigsseilerne, og den utgis av LIV Forlag - Forlagshuset Vestfold, denne høsten

I boken møter vi familien Karl Johan og Solveig Johanne Pedersen, og deres fem barn Karin, Lasse, Sigfrid, Borgar og Dag Harald.

Det er en skakende historie om en familie som virkelig får et møte med etterkrigstidens byråkratiske irrganger, og vrangvilje mot de norske sjøfolka. De som seilte i den norske handelsflåten i kampen mot Hitlers tyranni. 

De ulike fasene i familiens liv har alltid inneholdt sterke kontraster mellom glede og sorg, hardt arbeid og solskinnsdager, fred, krig og uroligheter, tap og deretter gjenforening av nære venner og familie. Det har også vært forhåpninger og store skuffelser, lek og alvor.

Hverdagen har vært en rikelig fordeling av så vel oppturer som nedturer, med kamp for den daglige tilværelsen og besværligheter med gjenstridige representanter fra norske myndigheter, som tviholdt på et stivbeint og urettferdig regelverk.

Det var vanskelig å få jobb og bolig fordi krigsseilerne hadde ikke vært i Norge de tre siste årene, og følgelig ble de strøket av forskjellige lister. At de ikke hadde noen mulighet til å komme hjem midt under krigen på havet, var ikke noen unskyldning. En dårlig og trekkfull bolig kombinert med sykdom førte til at den første sønnen måtte adopteres bort. Det var ingen hjelp å få fra kommunale instanser.

Uforstandige byråkrater gjorde ikke situasjonen noe bedre for krigsseilerne eller deres familier, og familien Pedersen fikk servert sin rikelige porsjon. Som kona til en krigsseiler var det Solveig som måtte stå i bresjen for å holde familien samlet. Hun var alt fra sjelesørger til sykepleier. Hun var sekretæren som måtte holde orden på alt fra viktige papirer og legetimer, samtidig som hun skulle sørge for at familiens barn kom på skolen til rett tid. Kort sagt hun var limet som holdt dem sammen.

I denne åpenhjertige boka, som er skrevet i samarbeid med hennes familie, deler de sin rike livserfaring med leseren. Solveig og hver av de fem Pedersen-barna har selvsagt sin egen historie, og sine egne minner. Men mye er likevel felles. Familiens historie er fortalt med deres egne ord, og den sprer seg som ringer i vannet. Det har vært viktig å la de forskjellige kapitlene gjenspeile tidsånden i den epoken de omhandler. Og jeg tror det er riktig når jeg sier: På mange sider må du nok ”lese mer” enn det som står.

Mine møter med Solveig på den gamle husmannsplassen i Flåret var nærmest som å motta noen store buketter ”gledesblomster”. Tar vi til oss det hun forteller i boka, vil vi lære mye om livets mange fasetter, og hva det hele munner ut i:

 Måtte det gode, det vakre også blomstre gjennom frostnettene.

Solveig og Karl sammen med fire av barna. Bildet er fra Skogly hvor barna vokste opp.

Krigens mange sider

Karl Johan Pedersen opplevde virkelig mange av krigens sider. 21år gammel måtte han flykte fra nazistene og søke tilflukt i Sverige. Men ble sendt tilbake til en usikker skjebne i Norge. Han seilte deretter i hjemmeflåten, men etter et dramatisk forlis etter et kraftig angrep fra allierte bombefly, hvor han bare med noen centimeters klaring berget livet, ville han nok en gang forsøke å flykte til Sverige. Han ble sendt om bord i en ny båt men sammen med åtte andre fra mannskapet klarte han å flykte i en livbåt. De befant seg i svensk farvann og denne gangen fikk han oppholdstillatelse i Sverige.

Her ble han innrullert i de norske polititroppene, før han ble videresendt til England. I tiden som fulgte krysset han flere ganger Atlanteren  mellom USA og England, pluss Murmanskkonvoier.

I London fikk han et nært møte med Hitlers V2-raketter, men overlevde på mirakuløst vis. Karl kom tilbake til Norge igjen med den legendariske Hestmanden i juni 1945.

Lite ante han om framtiden, og hvordan den skulle bli preget av alle de mareritt som ble sjøens helter til del i et Norge som ikke hadde noen anelse om hva sjøfolka hadde med seg av vonde opplevelser i bagasjen. Og det er noe av det som familien forteller om i denne åpenhjertige boken...

  • Karl opplevde å bli jaget av nazistene. Ved hjelp av hjemmefronten kom han seg over til Sverige. Men ble sendt tilbake av en nazivennlig svensk lensmann

  • Karls andre rømming lykkes, og her er han sammen med en god venn i de norske polititroppene i Sverige

  • Her er Dag Harald, Borgar,
    Sigfrid, Lasse og Karin foran Skogly i Finnemarka.

  • Karl seilte både i hjemmeflåten og i uteflåten under krigen. Noe som ga ham mange vonde minner.

Det ble flere besøk i Flåret i forbindelse med boken. Nærmere tre år har det tatt fra vi så smått begynte å samle inn stoff og dokumentasjon til manuset, og fram til nå, og manuset er levert videre til LIV Forlag. Her er jeg sammen med Lasse og. Og det ble tid til en kaffekopp og litt forfriskninger innimellom intervjuene.

Filmen om krigsseilernes familier

I februar var et team fra Norsk Sjøfartsfilm hjemme hos Solveig på Flåret. Og det ble rigget opp lyskastere, filmkameraer og lydutstyr hjemme i stua hennes. Og hun ble intervjuet av Eilert Munch Lund og Oddvar Schjølberg.

Her er noen bilder fra innspillingen. Planen er at filmen blir ferdigstilt til bokutgivelsen.

Fra venstre fotograf Jan Petter Hansen og filmlærling Aurora Schjølberg sammen med regissør Eilert Munch Lund, Solveig Pedersen og sønnen Borgar Pedersen

Reportasjen i VG sto på trykk rett før familien Pedersen flyttet fra Skogli, Lier og ned til Konvoibyen i Risør. Etter flere tiår med kamp mot norsk byråkrati og vrangvillige saksbehandlere fikk de endelig medhold for at de hadde behov for hjelp.

I en alder av 84 år kjøpte Solveig Flåret tilbake og bosatte seg der. Her regjerer hun i sitt eget dronningrike, og lever tett innpå den naturen som hun setter så stor pris.