Fangene forteller selv om redningen

Nå foreligger boka om redningsaksjonen med de hvite bussene. Her møter  vi flere av de norske fangene som ble reddet ut fra Hitlers konsentrasjonsleirer, fengsler og tukthus. Men vi møter også flere av de som var med på selve redningsaksjonen, de som dro ut i krigssonen for å redde fangene. 

Wanda Heger forteller om hvordan man skaffet oversikt over hvor fangene var, mens Niels Christian Ditleff, den norske sendemannen i Stockholm, jobbet målbevisst for frigivelse, tross motstand fra ulike hold. 
De to norske sjømannsprestene i Hamburg gjorde en strålende innsats sammen med den tyske damen - Hiltgunt Zassenhaus. 

En annen dame som også gjorde en uvurderlig innsats, er den tyske sykepleieren "Schwester Gerda" - Gerda Schroeder - som tjenestegjorde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Med fare for å bli avslørt klarte hun å kopiere leirens arkiv over fangene, noe som var til stor hjelp for den senere redningsaksjonen. 

Boka er rikt illustrert med bilder som nå er frigitt fra forskjellige arkiver. 

Boka utgis av Aktive Fredsforlag i Risør

Arne Brattli var en av dem som ble reddet

En av de vi møter i boka er Arne Brattli fra Notodden. Sammen med broren Johannes ble han sendt til flere av Hitlers utryddelsesleirer. 

Han mistet broren sin i Auschwitz, men klarte selv å holde ut inntil han ble reddet av de folkene med de hvite bussene, da de hentet nordmennene i konsentrasjonsleiren Mauthausen. I boka sier Brattli det slik:

– Det var et trist syn, dette lille følget av nordmenn som dro av gårde. Noen måtte bæres på bårer, andre holdt seg oppe ved hjelp av stokker. Ansiktene var uttrykksløse. Vi hadde prøvd så mye, og vi hadde sluttet å håpe. Nå gikk vi ut gjennom porten, ut i det uvisse. Hva ville fremtiden bringe? Det gikk langsomt framover, omsider kom vi utenfor murene. Men hva var det vi så? Der sto det en lastebil og to hvitmalte busser med Røde Korsmerke. Og det var svenske flagg og svenske uniformer her, langt nede i Østerrike. Vi forsto ikke noe. Vi kunne ikke fatte det. Var vi reddet? Nei, det kunne ikke være sant.

Men det var sant, vi så ikke syner. Denne gang var drømmene virkelige. Det var som om fangenes øyne fikk en ny glans. Hva vi følte da vi ble hjulpet inn i bussene av vennlige smilende mennesker, kan ikke beskrives. Det var vanskelig å holde tårene tilbake i dette øyeblikket. Overgangen kom så brått. Det var som noe tungt var løftet av oss, som om vi plutselig vendte tilbake til livet.

  • Arne Brattlie overlevde Auschwitz, og ble hentet av de hvite bussene i leiren Mauthausen

  • Birgit Krasnick Fishermann ble hentet ut av Theresienstadt våren 1945

Noe stort var tydeligvis i gjære…

En av de som kom med bussene fra Theresienstadt er Birgit Krasnick Fischermann. Vi har besøkt henne hjemme i København for å få hennes versjon av redningen:

– Utover året 1945 ble leiren mer og mer preget av kaotiske tilstander. Det var tydelig at Hitlers drømmerike, med kun en utvalgt arisk befolkning, begynte å gå i oppløsning. Soldatene og offiserene som ledet Theresienstadt bar tydelig preg av usikkerhet. Jeg tror også en del av dem forsto at de ville få store problemer den dagen slaget var tapt. Flere av dem hadde utført grufulle handlinger mot fangen. Dette ville bli brukt mot dem når de skulle stilles for retten. Samtidig begynte det å svirre rykter om at de danske jødene skulle hentes tilbake til Danmark. Men ingen trodde det ville skje med det første. Det hadde for lengst gått opp for fangene i leiren at hele opplegget med Theresienstadt var et bedrag fra ende til annen, iscenesatt av nazistene. Men en dag kom far og hentet meg. Jeg glemmer det aldri. Han hadde den lille blå hatten (kipaen) på hodet. Den pleide han alltid å ha på seg når han skulle på gudstjeneste i synagogen hjemme i København. Da vi kom til Theresienstadt sa han: ”Jeg skal ikke ta denne hatten på igjen før den dagen vi skal hjem herfra.” Nå var hatten på – og noe stort var tydeligvis i gjære.

 

Bussene kommer

Det var den 13. april 1945. De første svenske bussene hadde ankommet Theresienstadt. Vi skulle hentes tilbake til Danmark, men noen papirer måtte godkjennes av Riksstattholderen i Praha først. I mellomtiden ble vi samlet i et stort lokale med beskjed om å vente på nærmere ordre. Jeg var livredd for at noe vondt ville hende med oss. Jeg skalv av redsel. Hele natten kastet jeg opp og hadde forferdelig vondt i magen. Ventetiden ble forunderlig lang for en seksåring. To dager senere ble det gitt klarsignal. De første bussene beveget seg nordover mot Danmark. Ombord i bussene var henrykte jøder som endelig øynet slutten på fangetilværelsen. Jeg glemmer ikke øyeblikket da vi endelig fikk komme inn i en av bussene, og kunne kjøre vekk fra denne forferdelige leiren som hadde tatt 18 måneder av våre liv...

Lappen i røret…

En av de vi møter i boka er Wanda Heger,

Her er et lite utdrag fra boka:

Wanda fortsatte utrettelig med sine besøk hver fredag. Etter hvert bygde hun og de andre i Gross Kreutz opp et enestående kartotek over navn, fangenummer og i hvilke tukthus, fengsler eller konsentrasjonsleire de norske var plassert i. Fangene fikk skrive brev hjem en gang per måned. Brevene til og fra Norge ble sendt via Gross Kreutz. På den måten fikk de tak i flere fangenummer og hele tiden ble kartoteket utvidet. Wanda ble gjenkjent av vaktene i Sachsenhausen. De så på henne som ganske ufarlig, og det endte med at hun ble sluppet inn gjennom porten, og fikk levere pakkene direkte i pakkemottakelsen. Her jobbet blant annet Aksel Zachariassen og Kristian Ottosen. I det skjulte klarte de å innarbeide et system for overlevering av beskjeder og informasjon, både skriftlig og muntlig. Dermed var de kommet et godt stykke videre. Når fangene så Wanda komme, passet de på å snakke norsk, såpass høyt med hverandre, at hun kunne høre hva de sa. På denne måten fikk hun mange verdifulle opplysninger om norske fanger. I Gross Kreutz ble arbeidet nå mer systematisert. Navn og fangenummer ble videresendt til de norske prestene i Hamburg. Nå kunne de samordne sine fangelister og få en enda bedre oversikt over hvor nordmennene befant seg. De hadde god og lovlig kontakt med Norges Røde kors, som nå kunne sende pakker med navn og fangenummer til Sachsenhausen.

På et av fredagsbesøkene i Sachsenhausen fikk Wanda tak i en sammenbrettet lapp, gjemt inne i et rør. Hun skjulte lappen i skoen sin og våget ikke å se på den før hun kom til den danske kirken i Berlin. Hun forteller:

- Det viste seg å være en bønn om en lang rekke medisiner: i første rekke sulfapreparater. Pakkene skulle sendes til den norske legen Sven Oftedal og den danske legen Henry Meyer. Brevet var undertegnet dr Henry Meyer, fangenummer og blokknummer, og adressert til dansk Røde Kors. Hva som kunne skjedd med Henry Meyer, Sven Oftedal og sannsynligvis også med meg, om det hadde gått galt orket jeg ikke å tenke på. Det var klart at fangene måtte være i en desperat situasjon for å våge å ta en slik sjanse. Nå gjaldt det å følge opp. Sykepleieren i den danske menigheten, Nina Nielsen, skulle tilfeldigvis hjem på ferie neste dag; hun tilbød seg å ta med lappen og levere den til Borghild Hammerich og Røde Kors. Vi tvilte ikke et øyeblikk på at Borghild omgående ville klare å skaffe medisinen de ba om, og få den sendt.

En uke senere kunne fangene i Sachsenhausen bekrefte at medisinene var ankommet.

Ved en annen anledning fikk Wanda et tips via to fanger som pratet høyt med hverandre på norsk. Hun snappet opp at hun skulle lete på et bestemt sted neste gang hun besøkte Sachsenhausen. Der fant hun en liste som fortalte i hvilke leire de norske Natzweilerfangene befant seg. Hun var livredd for å bli kroppsvisitert, men kom seg velberget hjem til Gross Kreutz med den verdifulle oversikten. Wanda og hennes medhjelpere fikk også tak i fortegnelsen over de norske offiserene som siden 1943 hadde vært internert i Polen.

Tukthusfangenes Engel

Høsten 1944 forelå nye og oppdaterte lister over de norske fangene i de forskjellige fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer. Ikke minst hadde man klart å skaffe liste over de som var sendt til NN–leirene. Her var tyske Hiltgunt Zassenhaus er uvurderlig medarbeider. For flere hundre nordmenn er navnet Hiltgunt Zassenhaus blitt selve symbolet på medmenneskelighet og rettferdighet. Mange av de norske krigsfangene som ble sendt til tyske tukthus under annen verdenskrig kan takke nettopp henne for at de overlevde fangenskapet. Sigurd Jacobsen er en av dem. Han satt blant annet i tukthuset i Rendsburg. Den tidligere krigsfangen sier følgende om Hiltgunt Zassenhaus:

"For oss som av gode makter fikk tildelt Hiltgunt Zassenhaus som vår spesielle lykke–fé gjennom harde og tunge og vonde år, finnes det ingen tvil. Vi spør ikke med svenskene: "Englar, finns dom?" Vi vet at de finnes! 1)

 

Overvåket av Gestapo

Hiltgunt får vite at det i første omgang dreier seg om ca 300 norske og danske fanger. Men at det hele tiden vil komme nye fangetransporter med politiske fanger som er dømt av tysk krigsrett. For å gjøre en lang historie kort: Hun ser sin oppgave, og mulighet til å hjelpe fangene, og sier ja. Samtidig skal hun prøve å fortsette med medisinstudiene sine. I samtale med direktøren for fengselsledelsen er hun også så "kravstor" at hun stiller én betingelse: "De må tillate meg å arbeide selvstendig, og jeg må selv få bestemme, om det skal gis melding eller ikke, om det som blir strøket i fangenes brev." Dette er helt nye toner for direktøren. En som ennå ikke er ansatt av det mektige Gestapo tillater seg å sette krav. Men etter noen sekunders betenkningstid svarer han: ”Vel, jeg godtar betingelsen.  Men jeg gjør Dem oppmerksom på at det er første gang en tolk har stilt slike betingelser overfor meg. De vet like godt som jeg hvilken straff De utsetter Dem for hvis De ikke følger reglementet." Snart er Hiltgunt utstyrt med grønt politipass, og rett til å bære våpen. I tillegg får hun ganske frie tøyler når det gjelder hvordan jobben skal utføres. Gestapo tror de har fått en standhaftig medarbeider som er lojal tilhenger av den nazistiske ideologien. I stedet har de ansatt en sterkt antinazistisk ung dame. Hun har egne ideer om hvordan jobben skal utføres og velger å gjøre dette på sin måte, og slett ikke etter Gestapos retningslinjer. Allerede fra første dag fører hun kartotek over fangene. Etter hvert som antallet stiger, og fangene blir sendt rundt om i hele Tyskland, får dette kartoteket en meget stor verdi. Bare Hiltgunt Zassenhaus har full oversikt over de skandinaviske fangenes soningssteder på den tiden. Hun ga senere Røde Kors uvurderlig hjelp i forbindelse med Bernadotteaksjonen, fordi hun visste hvor de skandinaviske fangene var anbrakt. Ved årsskiftet 1942/43 har Hitlers Stor–Tyskland sin største geografiske utstrekning. På dette tidspunktet er det i alt 744 tyske fengsler og tukthus i landet.

Disse anstaltene var ofte store byggekomplekser med plass til fra 3000 til 5000 fanger. Hele systemet sorterte under det tyske justisdepartementet. (Etter krigen har det vist seg at norske kvinner og menn ble innregistrert i nærmere hundre forskjellige fengsler og tukthus i Tyskland i årene 1940 – 1945)

I mars 1943 tillater det tyske Justisdepartementet at de norske fangene skal få besøk av sjømannsprestene Vogt Svendsen og Berge. Men de må alltid ha med seg en tolk. Fengselsdirektøren innformerer Hiltgunt om denne beslutningen. Han gjør henne samtidig uttrykkelig oppmerksom på at det i papirene heter at "Justisdepartementet har gitt sin tillatelse på den betingelse at anstalten sørger for skarpt vakthold." Hvem kan vel skjøtte denne oppgaven bedre enn nettopp Hiltgunt? Under dekke av å skulle sensurere og vokte hvert ord som ble sagt mellom prestene og fangene, kunne nå Hiltgunt sette i gang med sitt hjelpeprosjekt. Hun lever et dobbeltliv i ordets rette betydning. Om formiddagen er hun medisinstudent, på ettermiddagen sensurerer hun brev eller er på besøk i tukthusene. Og nettene må ofte tas til hjelp når hun skal skrive små oppmuntringer tilbake til fangene.

 

Besøk hver fjerde måned

De norske fangene kunne bare motta besøk av presten hver fjerde måned. Presten skulle være bindeleddet mellom fangene og deres familie hjemme i Norge. Vogt Svendsen fikk en lang liste med navn, og nå begynte han og Berge det møysommelige arbeidet med å spore opp hvor de forskjellige fangene var plassert. De besøkte regelmessig det ene tukthuset etter det andre. Dermed begynte de norske sjømannsprestene og den unge tyske tolken et svært fruktbart samarbeid. Prestene sto hele tiden under Gestapos overvåking, det samme gjorde Hiltgunt. Derfor tok de aldri kontakt med hverandre på jobb. De gjorde sitt arbeid uten å snakke. I tukthusene "hadde veggene ører", overivrige fangevoktere ville gladelig angitt dem, for å få forfremmelse. Derfor var de ytterst forsiktige, og de så hverandre bare når de var på reise, eller når det var viktige ting de måtte drøfte sammen. Sjømannspresten Vogt Svendsen forteller om en spesiell episode som viser hvor sterk Hiltgunt Zassenhaus egentlig var:


"Hun gjorde sitt, og vel så det. Det første var at hun gikk til direktøren for Fuhlsbüttel: "Herr Direktør, jeg kan ikke fortsette i dette arbeidet lenger!

– Men frøken Zassenhaus, hva er i veien?

– De stoler ikke på meg. Her kommer jeg med Gestapos fulle tillit, og så skal det sitte en vakt og passe på. Jeg kan ikke finne meg i slikt!

Resultatet ble at vakten forsvant, og han viste seg ikke siden. Fra den dagen av var hun, som vakt skulle være, vår våkne skytsengel. Hun sto ved døren og passet på når noe reglementsstridig gikk for seg, og hun varslet oss om upålitelige elementer blant nyankomne fange., Hun delte sine matrasjoner med guttene, og gikk gjennom ild og vann for å hjelpe når noen var syke eller i vanskeligheter. Snart var hun "den verste" av oss alle. Ja vi måtte flere ganger si til henne at nå måtte hun hale i land, hvis ikke alt skulle gå galt." Så langt sjømannsprest Vogt Svendsen.

Bildet viser Hiltgunt sammen med sine brødre Günther (t.v) og Hans (t.h) sammen med deres forloveder.
Brukt med tillatelse fra Schriftenreihe des Gymnasium Allee, Heft 2: Dem Leben dienen – Hiltgunt Zassenhaus, Menschlichkeit gegen Gewalt und Terror. Ein Projekt von Schülerinnen und Schülern der Klasse 12 des Gymnasium Allee, Hamburg 2008.