Fangene forteller selv om redningen

Nå foreligger boka om redningsaksjonen med de hvite bussene. Her møter  vi flere av de norske fangene som ble reddet ut fra Hitlers konsentrasjonsleirer, fengsler og tukthus. Men vi møter også flere av de som var med på selve redningsaksjonen, de som dro ut i krigssonen for å redde fangene. 

Wanda Heger forteller om hvordan man skaffet oversikt over hvor fangene var, mens Niels Christian Ditleff, den norske sendemannen i Stockholm, jobbet målbevisst for frigivelse, tross motstand fra ulike hold. 
De to norske sjømannsprestene i Hamburg gjorde en strålende innsats sammen med den tyske damen - Hiltgunt Zassenhaus. 

En annen dame som også gjorde en uvurderlig innsats, er den tyske sykepleieren "Schwester Gerda" - Gerda Schroeder - som tjenestegjorde i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Med fare for å bli avslørt klarte hun å kopiere leirens arkiv over fangene, noe som var til stor hjelp for den senere redningsaksjonen. 

Boka er rikt illustrert med bilder som nå er frigitt fra forskjellige arkiver. 

Boka utgis av Aktive Fredsforlag i Risør

Arne Brattli var en av dem som ble reddet

Arne Brattlie overlevde Auschwitz, og ble hentet av de hvite bussene i leiren Mauthausen

En av de vi møter i boka er Arne Brattli fra Notodden. Sammen med broren Johannes ble han sendt til flere av Hitlers utryddelsesleirer. 

Han mistet broren sin i Auschwitz, men klarte selv å holde ut inntil han ble reddet av de folkene med de hvite bussene, da de hentet nordmennene i konsentrasjonsleiren Mauthausen. I boka sier Brattli det slik:

– Det var et trist syn, dette lille følget av nordmenn som dro av gårde. Noen måtte bæres på bårer, andre holdt seg oppe ved hjelp av stokker. Ansiktene var uttrykksløse. Vi hadde prøvd så mye, og vi hadde sluttet å håpe. Nå gikk vi ut gjennom porten, ut i det uvisse. Hva ville fremtiden bringe? Det gikk langsomt framover, omsider kom vi utenfor murene. Men hva var det vi så? Der sto det en lastebil og to hvitmalte busser med Røde Korsmerke. Og det var svenske flagg og svenske uniformer her, langt nede i Østerrike. Vi forsto ikke noe. Vi kunne ikke fatte det. Var vi reddet? Nei, det kunne ikke være sant.

Men det var sant, vi så ikke syner. Denne gang var drømmene virkelige. Det var som om fangenes øyne fikk en ny glans. Hva vi følte da vi ble hjulpet inn i bussene av vennlige smilende mennesker, kan ikke beskrives. Det var vanskelig å holde tårene tilbake i dette øyeblikket. Overgangen kom så brått. Det var som noe tungt var løftet av oss, som om vi plutselig vendte tilbake til livet.

Bussene har ankommet Danmark

Noe stort var tydeligvis i gjære…

Birgit Krasnick Fishermann ble hentet ut av Theresienstadt våren 1945

En av de som kom med bussene fra Theresienstadt er Birgit Krasnick Fischermann. Vi har besøkt henne hjemme i København for å få hennes versjon av redningen:

– Utover året 1945 ble leiren mer og mer preget av kaotiske tilstander. Det var tydelig at Hitlers drømmerike, med kun en utvalgt arisk befolkning, begynte å gå i oppløsning. Soldatene og offiserene som ledet Theresienstadt bar tydelig preg av usikkerhet. Jeg tror også en del av dem forsto at de ville få store problemer den dagen slaget var tapt. Flere av dem hadde utført grufulle handlinger mot fangen. Dette ville bli brukt mot dem når de skulle stilles for retten. Samtidig begynte det å svirre rykter om at de danske jødene skulle hentes tilbake til Danmark. Men ingen trodde det ville skje med det første. Det hadde for lengst gått opp for fangene i leiren at hele opplegget med Theresienstadt var et bedrag fra ende til annen, iscenesatt av nazistene. Men en dag kom far og hentet meg. Jeg glemmer det aldri. Han hadde den lille blå hatten (kipaen) på hodet. Den pleide han alltid å ha på seg når han skulle på gudstjeneste i synagogen hjemme i København. Da vi kom til Theresienstadt sa han: ”Jeg skal ikke ta denne hatten på igjen før den dagen vi skal hjem herfra.” Nå var hatten på – og noe stort var tydeligvis i gjære.

 

Bussene kommer

Det var den 13. april 1945. De første svenske bussene hadde ankommet Theresienstadt. Vi skulle hentes tilbake til Danmark, men noen papirer måtte godkjennes av Riksstattholderen i Praha først. I mellomtiden ble vi samlet i et stort lokale med beskjed om å vente på nærmere ordre. Jeg var livredd for at noe vondt ville hende med oss. Jeg skalv av redsel. Hele natten kastet jeg opp og hadde forferdelig vondt i magen. Ventetiden ble forunderlig lang for en seksåring. To dager senere ble det gitt klarsignal. De første bussene beveget seg nordover mot Danmark. Ombord i bussene var henrykte jøder som endelig øynet slutten på fangetilværelsen. Jeg glemmer ikke øyeblikket da vi endelig fikk komme inn i en av bussene, og kunne kjøre vekk fra denne forferdelige leiren som hadde tatt 18 måneder av våre liv...

Lappen i røret…

Et lite utdrag fra boka:

Wanda fortsatte utrettelig med sine besøk hver fredag. Etter hvert bygde hun og de andre i Gross Kreutz opp et enestående kartotek over navn, fangenummer og i hvilke tukthus, fengsler eller konsentrasjonsleire de norske var plassert i. Fangene fikk skrive brev hjem en gang per måned. Brevene til og fra Norge ble sendt via Gross Kreutz. På den måten fikk de tak i flere fangenummer og hele tiden ble kartoteket utvidet. Wanda ble gjenkjent av vaktene i Sachsenhausen. De så på henne som ganske ufarlig, og det endte med at hun ble sluppet inn gjennom porten, og fikk levere pakkene direkte i pakkemottakelsen. Her jobbet blant annet Aksel Zachariassen og Kristian Ottosen. I det skjulte klarte de å innarbeide et system for overlevering av beskjeder og informasjon, både skriftlig og muntlig. Dermed var de kommet et godt stykke videre. Når fangene så Wanda komme, passet de på å snakke norsk, såpass høyt med hverandre, at hun kunne høre hva de sa. På denne måten fikk hun mange verdifulle opplysninger om norske fanger. I Gross Kreutz ble arbeidet nå mer systematisert. Navn og fangenummer ble videresendt til de norske prestene i Hamburg. Nå kunne de samordne sine fangelister og få en enda bedre oversikt over hvor nordmennene befant seg. De hadde god og lovlig kontakt med Norges Røde kors, som nå kunne sende pakker med navn og fangenummer til Sachsenhausen.

På et av fredagsbesøkene i Sachsenhausen fikk Wanda tak i en sammenbrettet lapp, gjemt inne i et rør. Hun skjulte lappen i skoen sin og våget ikke å se på den før hun kom til den danske kirken i Berlin. Hun forteller:

- Det viste seg å være en bønn om en lang rekke medisiner: i første rekke sulfapreparater. Pakkene skulle sendes til den norske legen Sven Oftedal og den danske legen Henry Meyer. Brevet var undertegnet dr Henry Meyer, fangenummer og blokknummer, og adressert til dansk Røde Kors. Hva som kunne skjedd med Henry Meyer, Sven Oftedal og sannsynligvis også med meg, om det hadde gått galt orket jeg ikke å tenke på. Det var klart at fangene måtte være i en desperat situasjon for å våge å ta en slik sjanse. Nå gjaldt det å følge opp. Sykepleieren i den danske menigheten, Nina Nielsen, skulle tilfeldigvis hjem på ferie neste dag; hun tilbød seg å ta med lappen og levere den til Borghild Hammerich og Røde Kors. Vi tvilte ikke et øyeblikk på at Borghild omgående ville klare å skaffe medisinen de ba om, og få den sendt.

En uke senere kunne fangene i Sachsenhausen bekrefte at medisinene var ankommet.

Ved en annen anledning fikk Wanda et tips via to fanger som pratet høyt med hverandre på norsk. Hun snappet opp at hun skulle lete på et bestemt sted neste gang hun besøkte Sachsenhausen. Der fant hun en liste som fortalte i hvilke leire de norske Natzweilerfangene befant seg. Hun var livredd for å bli kroppsvisitert, men kom seg velberget hjem til Gross Kreutz med den verdifulle oversikten. Wanda og hennes medhjelpere fikk også tak i fortegnelsen over de norske offiserene som siden 1943 hadde vært internert i Polen.

Tukthusfangenes Engel

Høsten 1944 forelå nye og oppdaterte lister over de norske fangene i de forskjellige fengsler, tukthus og konsentrasjonsleirer. Ikke minst hadde man klart å skaffe liste over de som var sendt til NN–leirene. Her var tyske Hiltgunt Zassenhaus er uvurderlig medarbeider. For flere hundre nordmenn er navnet Hiltgunt Zassenhaus blitt selve symbolet på medmenneskelighet og rettferdighet. Mange av de norske krigsfangene som ble sendt til tyske tukthus under annen verdenskrig kan takke nettopp henne for at de overlevde fangenskapet. Sigurd Jacobsen er en av dem. Han satt blant annet i tukthuset i Rendsburg. Den tidligere krigsfangen sier følgende om Hiltgunt Zassenhaus:

"For oss som av gode makter fikk tildelt Hiltgunt Zassenhaus som vår spesielle lykke–fé gjennom harde og tunge og vonde år, finnes det ingen tvil. Vi spør ikke med svenskene: "Englar, finns dom?" Vi vet at de finnes! 1)

Overvåket av Gestapo

Hiltgunt får vite at det i første omgang dreier seg om ca 300 norske og danske fanger. Men at det hele tiden vil komme nye fangetransporter med politiske fanger som er dømt av tysk krigsrett. For å gjøre en lang historie kort: Hun ser sin oppgave, og mulighet til å hjelpe fangene, og sier ja. Samtidig skal hun prøve å fortsette med medisinstudiene sine. I samtale med direktøren for fengselsledelsen er hun også så "kravstor" at hun stiller én betingelse: "De må tillate meg å arbeide selvstendig, og jeg må selv få bestemme, om det skal gis melding eller ikke, om det som blir strøket i fangenes brev." Dette er helt nye toner for direktøren. En som ennå ikke er ansatt av det mektige Gestapo tillater seg å sette krav. Men etter noen sekunders betenkningstid svarer han: ”Vel, jeg godtar betingelsen.  Men jeg gjør Dem oppmerksom på at det er første gang en tolk har stilt slike betingelser overfor meg. De vet like godt som jeg hvilken straff De utsetter Dem for hvis De ikke følger reglementet." Snart er Hiltgunt utstyrt med grønt politipass, og rett til å bære våpen. I tillegg får hun ganske frie tøyler når det gjelder hvordan jobben skal utføres. Gestapo tror de har fått en standhaftig medarbeider som er lojal tilhenger av den nazistiske ideologien. I stedet har de ansatt en sterkt antinazistisk ung dame. Hun har egne ideer om hvordan jobben skal utføres og velger å gjøre dette på sin måte, og slett ikke etter Gestapos retningslinjer. Allerede fra første dag fører hun kartotek over fangene. Etter hvert som antallet stiger, og fangene blir sendt rundt om i hele Tyskland, får dette kartoteket en meget stor verdi. Bare Hiltgunt Zassenhaus har full oversikt over de skandinaviske fangenes soningssteder på den tiden. Hun ga senere Røde Kors uvurderlig hjelp i forbindelse med Bernadotteaksjonen, fordi hun visste hvor de skandinaviske fangene var anbrakt. Ved årsskiftet 1942/43 har Hitlers Stor–Tyskland sin største geografiske utstrekning. På dette tidspunktet er det i alt 744 tyske fengsler og tukthus i landet.

Disse anstaltene var ofte store byggekomplekser med plass til fra 3000 til 5000 fanger. Hele systemet sorterte under det tyske justisdepartementet. (Etter krigen har det vist seg at norske kvinner og menn ble innregistrert i nærmere hundre forskjellige fengsler og tukthus i Tyskland i årene 1940 – 1945)

I mars 1943 tillater det tyske Justisdepartementet at de norske fangene skal få besøk av sjømannsprestene Vogt Svendsen og Berge. Men de må alltid ha med seg en tolk. Fengselsdirektøren innformerer Hiltgunt om denne beslutningen. Han gjør henne samtidig uttrykkelig oppmerksom på at det i papirene heter at "Justisdepartementet har gitt sin tillatelse på den betingelse at anstalten sørger for skarpt vakthold." Hvem kan vel skjøtte denne oppgaven bedre enn nettopp Hiltgunt? Under dekke av å skulle sensurere og vokte hvert ord som ble sagt mellom prestene og fangene, kunne nå Hiltgunt sette i gang med sitt hjelpeprosjekt. Hun lever et dobbeltliv i ordets rette betydning. Om formiddagen er hun medisinstudent, på ettermiddagen sensurerer hun brev eller er på besøk i tukthusene. Og nettene må ofte tas til hjelp når hun skal skrive små oppmuntringer tilbake til fangene.

Besøk hver fjerde måned

De norske fangene kunne bare motta besøk av presten hver fjerde måned. Presten skulle være bindeleddet mellom fangene og deres familie hjemme i Norge. Vogt Svendsen fikk en lang liste med navn, og nå begynte han og Berge det møysommelige arbeidet med å spore opp hvor de forskjellige fangene var plassert. De besøkte regelmessig det ene tukthuset etter det andre. Dermed begynte de norske sjømannsprestene og den unge tyske tolken et svært fruktbart samarbeid. Prestene sto hele tiden under Gestapos overvåking, det samme gjorde Hiltgunt. Derfor tok de aldri kontakt med hverandre på jobb. De gjorde sitt arbeid uten å snakke. I tukthusene "hadde veggene ører", overivrige fangevoktere ville gladelig angitt dem, for å få forfremmelse. Derfor var de ytterst forsiktige, og de så hverandre bare når de var på reise, eller når det var viktige ting de måtte drøfte sammen. Sjømannspresten Vogt Svendsen forteller om en spesiell episode som viser hvor sterk Hiltgunt Zassenhaus egentlig var:


"Hun gjorde sitt, og vel så det. Det første var at hun gikk til direktøren for Fuhlsbüttel: "Herr Direktør, jeg kan ikke fortsette i dette arbeidet lenger!

– Men frøken Zassenhaus, hva er i veien?

– De stoler ikke på meg. Her kommer jeg med Gestapos fulle tillit, og så skal det sitte en vakt og passe på. Jeg kan ikke finne meg i slikt!

Resultatet ble at vakten forsvant, og han viste seg ikke siden. Fra den dagen av var hun, som vakt skulle være, vår våkne skytsengel. Hun sto ved døren og passet på når noe reglementsstridig gikk for seg, og hun varslet oss om upålitelige elementer blant nyankomne fange., Hun delte sine matrasjoner med guttene, og gikk gjennom ild og vann for å hjelpe når noen var syke eller i vanskeligheter. Snart var hun "den verste" av oss alle. Ja vi måtte flere ganger si til henne at nå måtte hun hale i land, hvis ikke alt skulle gå galt." Så langt sjømannsprest Vogt Svendsen.

Bildet viser Hiltgunt sammen med sine brødre Günther (t.v) og Hans (t.h) sammen med deres forloveder.
Brukt med tillatelse fra Schriftenreihe des Gymnasium Allee, Heft 2: Dem Leben dienen – Hiltgunt Zassenhaus, Menschlichkeit gegen Gewalt und Terror. Ein Projekt von Schülerinnen und Schülern der Klasse 12 des Gymnasium Allee, Hamburg 2008.

Niels Christian Ditleff

Det er ikke uten grunn at Niels Christian Ditleff har fått tilnavnet ”De Hvite Bussenes far”. Etter å ha tatt initiativ overfor grev Folke Bernadotte, ble den hasardiøse og storslagne planen om å redde ut Tysklandsfangene gjennomført med stor suksess.

Men Ditleffs innsats ble liksom borte i all viraken da krigen var brakt til avslutning. Og han fikk ikke den plassen i historien som han virkelig fortjener. Ditleff var aldri opptatt av å motta noe hyllest for det som senere fikk betegnelsen ”Bernadotte-aksjonen”. Det viktigste for ham var å få løst problemene og få jobben gjort, uansett hvor håpløs situasjonen var. Men la oss nå gå noen år tilbake:

Niels Christian Ditleff ble født i Larvik 29. oktober 1881. Han vokste opp i et typisk maritimt miljø, med en far som var skipper på egen skute. Faren døde da Niels Christian var tre år gammel. I likhet med mange andre larviksgutter valgte han å satse på en karriere til sjøs. Deretter tok han Sjøkrigsskolen, og ble vernepliktig premiereløytnant, før han valgte å gå inn i diplomatiet.

I 1903 fikk han sitt første oppdrag som sekretær ved generalkonsulatet i Le Havre, og fra 1906 ble arbeidsplassen Hamburg hvor han var visekonsul, før han fortsatte i både Havana og Bilbao.

”Ditleff var en dyktig diplomat og han ble i 1920 byråsjef i Utenriksdepartementet. Etter seks år ble han legasjonsråd i Warszawa og deretter chargé d'affaires i Warszawa og Praha 1926–30. Han ble utnevnt til sendemann i Warszawa og Praha 1930 og satt i disse stillingene til henholdsvis 1944 og 1945; han var dessuten sideakkreditert i Bucureşti 1935–37.

Ditleff hadde et godt anlegg for å lære nye språk, og under sin tjenestetid lærte han både spansk, portugisisk og polsk. I tillegg skrev han skuespillene Tahove” og Statsministeren”, som ble oppført på Nationaltheatret, og han skrev librettoen til operetten Don Carrambo, som ble oppført på Den Nationale Scene i Bergen. Og om ikke dette var nok, utfoldet han seg også med å levere en rekke artikler og noveller til dagspressen, gjerne illustrert med egne tegninger”.1)

 Evakuerte 1200 personer fra Warszawa

Da Hitlers tropper angrep Polen 1. september 1939 forsøkte Ditleff øyeblikkelig å få i gang forhandlinger mellom de polske og tyske myndighetene. Det var ingen enkel sak, fordi den polske regjering og militærledelse flyktet, og tilbake satt det internasjonale diplomatkorpset, samt mange andre utlendinger, mens Warszawa ble utsatt for et kraftig bombeangrep.

Ditleff var den gang sendemannen som hadde lengst ansiennitet i byens diplomatkorps, og følte det som en plikt å hjelpe utlendingene trygt ut.

I alt kaoset som rådet tok han en dristig sjanse, og kontaktet den tyske militærledelsen via radio fra bilen. De tyske styrkene hadde avansert peileutstyr, og det gikk ikke så lenge før de sporet ham opp og aksjonerte mot bilen. Selv om bilen ble skadet, var Ditleff fornøyd fordi han klarte å komme i en forhandlingsposisjon. Resultatet var at det ble inngått en fire timers våpenhvile. Det var et vanskelig arbeid, men selv om han nå jobbet under et sterkt tidspress klarte han å få evakuert 1200 utlendinger fra nøytrale land. De ble transportert fra Warszawa ved hjelp av to lastebiler han hadde klart å skaffe, i tillegg til mange privatbiler. Og Ditleff var selv en av sjåførene.

Også kona hans - Johanne Margrethe Hagerup Bull – var med i dette viktige arbeidet, og i den norske legasjonens kjeller hadde de gitt husrom til rundt 50 mennesker. De sørget for at de fikk den nødvendige forpleining, og var med på å holde motet oppe, mens det stormet som verst rundt dem. (Fru Ditleff ble 1939 tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull for innsatsen i Warszawa.)1.)

Det var utvilsomt en stor bragd Ditleff utførte i denne forbindelsen, men det er ikke å ta for sterkt i når vi påstår at den ”druknet” i krigens mange begivenheter.

Da Ditleff innså at han ikke lenger kunne hjelpe til i Warszawa, dro de tilbake til Norge igjen.

Her møtte han problemer fra Quislings side, og ikke lenge etter den tyske okkupasjonen måtte han flykte til eksil i Sverige, hvor han ble ansatt ved den norske ambassaden i Stockholm.

Der var det stadig henvendelser fra nordmenn som ønsket opplysninger om sine egne slektninger, og ofte var disse anbrakt i tyske konsentrasjonsleirer. Dette var noe som opprørte Ditleff, og han engasjerte seg for å hjelpe dem.

Som et tiltak for dette opprettet han Den norske Reliefsentral i Stockholm, hvor formålet var å ta seg av den materielle hjelpevirksomheten fra Sverige til Norge, finansiert av norske statsmidler. Ditleff ledet dette arbeidet, og forsøkte å påvirke svenske frivillige organisasjoner til å hjelpe Norge. Arbeidet ble startet i 1941, og arbeidsgruppen besto vesentlig av frivillige – mesteparten flyktninger – som arbeidet tett sammen med den norske legasjon. Vanligvis kalte de arbeidsgruppen bare for ”Fangekontoret”.

Samarbeidet mellom Ditleff og svenskene ble stadig tettere, og det utviklet seg raskt til en god kontakt med Svenska Röda Korset, YMCA og Svenska Norgeshjelpen.

I kraft av sin stilling hadde Ditleff opparbeidet et godt og personlig vennskap med flere innen svensk utenrikstjeneste. Han var bl.a. personlig venn med den svenske utenriksministeren Christian Ernst Günther, og han brukte disse forbindelsene i arbeidet for krigsfangene.

 

Ditleff fikk etter hvert også god forbindelse med arbeidsgruppen i Gross Kreutz, og Wanda Heger sier i sin bok ”Hver fredag foran porten”:

Det utviklet seg gode kontaktlinjer mellom Niels Chr. Ditleff og oss i Gross Kreutz – han erfarte gjennom våre øyne, hvor alvorlig situasjonen for fangene var, og ville bli ved Tysklands sammenbrudd.”

Den norske regjeringen i London kunne ikke akseptere separate norske tiltak, og de følte seg forpliktet til å samkjøre dette med sine allierte, ut fra de gjensidige planer som skulle utarbeides for alle ”Displaced Persons” i Tyskland.

Regjeringen opprettet 12. april 1944 en departemental komité, ledet av Dagfinn Juel, og de hadde som oppgave å planlegge redningen av de norske fangene i Tyskland.

I et telegram som samme dag ble sendt til den norske legasjonen i Stockholm heter det: Arbeidet må samordnes med den internasjonale plan. Det er derfor neppe tilrådelig å gå for langt i separate norske tiltak for øvrig.

17. april 1944 ble det som en foranstaltning for den forestående invasjonen i Normandie innført diplomatsperre, og dermed ble forbindelsen brutt mellom Stockholm og London. Det var kun krigsviktige beskjeder som slapp gjennom, og bare via britiske kanaler.

Ni dager senere organiserte Ditleff imidlertid ”Den midlertidige fangehjelpen”, og fra nå av jobbet gruppen i Stockholm og gruppen i London parallelt, men med forskjellige utgangspunkt.

Ditleff fikk ingen godkjennelse av den norske regjeringen, men han var like standhaftig og nektet å gi opp.

Fangehjelpen i Stockholm gikk inn for at redningsaksjonen måtte finne sted før det tyske sammenbruddet, mens de i London gikk inn for at de allierte først måtte ta over makten i Tyskland. Først etter dette kunne redningsaksjonen starte.

I London var fangespørsmålet underlagt flere departementer, noe som ifølge utenriksminister Trygve Lie skapte administrative vanskeligheter, og det var derfor opprettet en egen komité som skulle ivareta hjemsendelsen av fanger. Formann i denne komiteen var medisinaldirektør Karl Evang.

”Stay put” - Bli hvor dere er!

Komiteen avga sin innstilling i juni 1944. Behandlingen av disse sakene var nå samlet under et nytt kontor i London, underordnet Sosialdepartementet, bekreftet ved Kgl. Resolusjon 21. juli 1944, og det ble nå skissert opp følgende løsninger:

 Alternativ A:      Redningsaksjonen skal gjennomføres etter det tyske sammenbruddet.

Alternativ B:      Redningsaksjonen skal gjennomføres før Hitlers Tyskland har kapitulert.

Nå kom imidlertid andre allierte inn i bildet, og for å sammenfalle med deres planer ble det bestemt fra London at man skulle satse på Alternativ A. Dermed ble resultatet av de allierte overlegningene i London, at den allierte militære fremmarsjen skulle få førsteprioritet. Fangene skulle fortsatt bli der de var. I ettertid har denne planen fått tilnavnet ”Stay put-planen”. Beskjeden fra de allierte til fangene som bokstavelig talt oppholdt seg i dødens forgård var med rene ord: ”Bli hvor dere er!”

Samtidig strømmet det på med foruroligende meldinger – utviklingen på de forskjellige slagmarkene ble utover høsten mer og mer dramatiske.

Det nyopprettede kontoret i London ble ledet av byråsjef  Dagfinn Juel, og det ble kalt ”Repatrieringskontoret”. I august dro Juel til Stockholm og opprettet et eget filialkontor med E. F. Kollenborg som sjef.

I Stockholm hadde Ditleff, som tidligere nevnt, opprettet en komité som jobbet for frigjøring av Tysklandsfangene, og komiteen var godkjent av sendemann Jens Bull.

Ditleff hadde opprettet de første kontaktene med de svenske myndighetene, og de første planene var allerede under utarbeidelse i samarbeid med Svenska Röda Korset. Nå ble denne komiteen oppløst av Dagfinn Juel, og minister Ditleff ble satt helt utenfor, noe som han naturligvis oppfattet som svært sårende. Og han var inne på tanken om å søke seg bort fra Sverige, og få en ambassadørstilling som han var blitt lovet av utenriksminister Trygve Lie.

Begivenhetene utviklet seg imidlertid raskt og dramatisk, og den nyopprettede komiteen til Dagfinn Juel sto helt i stampe, uten å få utrettet noe som helst fornuftig. Dermed måtte Trygve Lie gripe inn for å få komiteen ut av dødvannet. Lie ga Ditleff en innflytelsesrik posisjon i komiteen, og han ble oppnevnt som ”Spesielt sakkyndig i fangespørsmål”, og fikk nå fornyede fullmakter.

 

Folke Bernadotte besøkte Neuengamme

Folke Bernadotte kom på besøk til Neuengamme 30. mars, og de norske fangene glemmer aldri deres første møte med ham. Han gikk fra brakke til brakke, med SS-offiserene på slep, og han hilste de norske med:

”Jag är Bernadotte och jag kommer från Stockholm.” Denne enkle hilsenen gjorde et dypt inntrykk på nordmennene, og i denne hilsen lå det håp om snarlig frigivelse.

Arnstein Brekke husker dette besøket, og han forteller:

Maten var av dårlig kvalitet og vi fikk for det meste en nokså tynn kålrabisuppe. En dag kom imidlertid grev Folke Bernadotte på inspeksjon og da fikk vi en halv liter kokt småsild til middag. Det var jo en veldig næringsrik kost. Grunnen var nok at Bernadotte skulle se at vi ikke bare levde på kålrabi.

Jeg sto tilfeldigvis like ved Bernadotte da han tok og fisket opp en slik sild etter halen, lukta på den, utbrøt et kraftig fysj og kastet silda tilbake i tønna igjen. Så han ble ikke så voldsomt imponert over middagen vår. Men for oss var det nesten som det reneste festmåltid. Det hendte at vi iblant fikk saltsild i Sachsenhausen også – ei hel tønne sild til fordeling i hver brakke. Da ble det gjerne en hel sild til hver, og den gikk som regel ned med hode, bein og innmat, beretter Arnstein Brekke

Et lite solstreif

Johan Johansen har også mange minner fra oppholdet i Neuengamme:

- Det inntraff blant annet en ganske så dramatisk episode for oss rett etter ankomsten til Neuengamme. Ved siden av brakkene lå det en stor kasernebygning som vi skulle overta. I denne bygningen hadde de stuet sammen en mengde fanger fra ulike nasjoner. De aller fleste av dem var syke og underernærte, og kommandantskapet forlangte at vi skulle inn i bygningen så fort de fikk flyttet ut de andre fangene.

Jeg kan ikke med ord forklare hvordan den så ut. Madrassene var fulle av urin og ekskrementer. Innimellom madrassene fant vi i tillegg flere lik som hadde ligget der en stund. De andre fangene hadde latt være å rapportere om de døde. For dermed fikk fangene som delte køye med likene deres matrasjon.

Vi hadde to leger med oss – Svein Oftedal og Anders Daae. Sammen med Sverre Løberg (fangenes tillitsmann) satte de seg på bakbeina og forlangte at bygningen måtte reingjøres, ikke minst på grunn av smittefaren. Resultatet var at leirledelsen truet med å kaste trekløveret i bunker. Så frontene sto ganske steilt mot hverandre.

Heldigvis tok kommandanten fornuften fangen og ga tillatelse til reingjøring. Vi brukte hele natta på å gjøre reint, og jeg kan ennå tydelig se for meg Løberg der han står og kaster madrasser og halm ut av vinduet, mens vi andre skrubbet gulv og køyer som best vi kunne.

Løberg ble for øvrig også, sammen med den danske tillitsmannen innkalt til leirfører Anton Thurmann som raste og truet dem med hengning for respektløs oppførsel mot overordnet. 

Det var mange episoder som kunne nevnes når det gjelder råskapen som ble utvist i disse dagene, men jeg vil også gjerne få med en liten solskinnshistorie midt oppi alt det vonde. I en av sykestuene lå en av de norske fangene – Kjell Kvam fra Trondheim. Han var svært dårlig da han ble hentet i Dachau, og tilstanden hans var nå så dårlig at han ikke kunne flyttes på, og langt mindre bli med på transporten til Sverige.

Da er det at Folke Bernadotte og ryttmästare Ankacrona og to svenske sykepleiere kommer inn i sykerommet Den ene av sykesøstrene har med en bukett påskeliljer, går bort til sengen og legger den store buketten i armene på fangen, stryker ham forsiktig over håret og sier: ”Nå, lilla vännen..” Nordmannen smiler takknemlig og legger seg tilbake på puten. Han nådde ikke hjem, men han fikk med det lille solstreifet av en kjærlig svensk sykesøster, og en varsom hånd…

 

Endelig reddet. Det var gjensynsglede når de danske politifolkene kom hjem fra konsentrasjonsleirene.