Han var polsk, han var pater, og han ble sendt til nazistenes leir Auschwitz fordi han blant annet hadde vært med på å gjemme jøder.

 

Maximilian Kolbe

Den siste julidagen i 1941 hylte sirenene i Auschwitz – en fange hadde klart å rømme. Og det ble bestemt at som en straff for den ene fangen som hadde rømt, skal 10 andre nå plukkes ut for å lide sultedøden.  Alle fangene ble kommandert ut på appell-plassen hvor de måtte stille opp i rekker i den varme sola.

Kommandanten – Karl Fritzsch - går langs rekkene og plukker ut 10 tilfeldige menn som skal dø av sult. Blant dem var sersjant Franciszek Gajowniczek. Han skriker: 

- Men jeg har jo min kone og mine barn.

Da er det en liten mann som går fram til kommandanten og tar av seg lua.

Kommandanten ser nedlatende på mannen og skriker ut: Hva vil du - ditt polske svin?

Da ser den lille mannen, som er den katolske pateren Maximilian Kolbe, kommandanten rett inn i øynene og sier følgende: Jeg vil dø for denne mannen.

- Innvilget – skriker kommandant Fritzsch..

 

De 10 mennene blir ledsaget til Fangebunkeren og ned i kjelleren hvor de nå skal lide sultedøden.

Selv om de er underernærte og svake så er likevel 4 av dem i live etter 14 dager. Men nå skal fangebunkeren brukes til noe annet, så leirledelsen bestemmer at de fire siste skal få en dødelig sprøyte.

Denne dagen – 14. august 1941 - dør Maximilian Kolbe – 47 år gammel. Og med tysk presisjon blir dødsøyeblikket notert ned kl. 12.30.

 

Hvem var denne Maximilian Kolbe?

Maximilian Kolbe ble født i Zdunskal Wola i Polen den 7. januar 1894. Han ble døpt samme dag han ble født og hans egentlige navn var Raimund Kolbe. Familien var av Bøhmisk opprinnelse, og foreldrene Julius Kolbe og Maria Dabrowska, måtte senere flytte til Lódz og deretter i 1897 til Pabianice, hvor faren ble fabrikkarbeider. Tidligere hadde han jobbet som vever, men han kom i økonomiske vanskeligheter under den russiske administrasjonen.

 

Det var knappe tider og faren og moren strevde for å gi barna mat og klær. Maximilian hadde en eldre bror som het Frans, og fikk senere en yngre bror som fikk navnet Josef.

Foreldrene foreldre var dypt fromme og dypt patriotiske, og brødrene fikk en streng oppdragelse. Raimund var bare åtte år gammel da han den 29. juni 1902 mottok sin første kommunion.

(Katolikker oppfyller kirkeplikten ved å delta i messen på søndag og foreskrevne festdager (i Norge: Julenatt eller juledag, og Kristi Himmelfartsdag). Kirkeplikten for påskesøndag kan oppfylles ved deltagelse i påskevigiliemessen. Mottagelse av nattverden er ikke påkrevd annet enn én gang årlig og da helst i påsketiden (den såkalte påskeplikt), men Kirken oppfordrer sterkt til hyppig kommunion. For samvittighetsfullt å ha forberedt mottagelsen av Den hellige Kommunion skal kommunikantene ikke ha begått alvorlige synder etter sitt siste skriftemål, og de skal normalt ha fastet fullstendig i én time. De skal også strebe etter å leve i nestekjærlighet. De som er seg bevisst at de har begått alvorlige synder, er forpliktet til først å la seg forsone med Gud og Kirken gjennom botens sakrament (skriftemålet). Barn må vente til de har mottatt sin første hellige Kommunion (i 8-9-årsalderen).

ref. www.katolsk.no/okb/Oslo/Olav/kommunion.htm.

 

Det hevdes at Raimund som tiåring hadde en mystisk drøm som syntes å forandre den noe envise guttens karakter. Den hellige Jomfru Maria viste seg for ham, og tilbød ham to kroner, en hvit og en rød. Fargene symboliserte renheten og martyriet. Tiåringen valgte dem begge, og Maria smilte og forsvant. Deretter viet Raimund seg til et liv i Kristi etterfølgelse.

 

Oppveksten var preget av fattigdom

Det var ikke store inntekstgrunnlaget familien Kolbe kunne skilte med, og i et forsøk på å skaffe litt mer inntekt starten fru Kolbe en liten kolonialhandel. Raimund tok sin del av arbeidet, og han passet butikken mens moren var geskjeftiget som jordmor og sykepleier i nærområdet.

En av Raimunds oppgaver var å hente medisiner hos apotekeren Kotowski. Han ble raskt oppmerksom på guttens evne til å huske alle de latinske navnene, og etter hvert forsto han at den unge Raimund ble holdt i arbeid fordi foreldrene ikke hadde råd til å sende ham på skolen. Dermed startet Kotowski opp med selv å gi ham latinundervisning, og det endte med at Raimund med glans kunne ta latineksamen samtidig med broren Frank som skulle bli prest.

 

I 1907 – da Raimund var 13 år gammel – kom han inn på fransiskanerkonventualenes guttteseminar i Lvov (Lwów; Leopoli), hovedstaden i det da østerrikske Galicia (i dag Lviv i Ukraina). Her utmerket han seg med sine evner i matematikk, fysikk og det som kan kalles teknologi og design.

Han var fascinert av astronomi og utsiktene til reiser i rommet var også noe som engasjerte ham, og han skisserte diverse utkast til raketter. Da han senere var student i Roma, tegnet han helt konkret et romskip og søkte patent på det. Men datiden var ikke moden for Raimunds ideer.

Han var lite interessert i emner som kunst, musikk og litteratur, og teologien lå langt utenfor hans interessefelt. Egentlig hadde han lyst til å bli soldat og gjøre karriere i militæret. 16 år gammel var han i tvil om han i det hele tatt hadde noe kall til kirkelig tjeneste, og han besluttet å gjøre dette klart for provinsialen, da moren i nesten samme øyeblikk dukket opp på seminaret. Nå ville hun informere om at også Josef, Raimunds yngste bror – ville slutte seg til en religiøs orden. Dermed åpnet også veien seg for at moren og faren kunne gå i kloster.

Dette forpurret Raimunds egne planer, men han ville ikke skuffe foreldrene, og han gikk derfor straks til provinsialen og ba om å få bli fransiskaner.

 

Samme året ble han og broren Frans opptatt i fransiskanerkonventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium - OFMConv).  Et år senere avla han sine første løfter og tok ordensnavnet Maximilian.

I 1912 ble han av sine overordnede sendt videre til Roma og fransiskanernes internasjonale serafiske kollegium, hvor han skulle fortsette sine filosofistudier ved det pavelige universitet Gregoriana (1912-15), og deretter studier ved det teologiske fakultetet St. Bonaventura (Collegio Serafico) (1915-19).

På grunn av sin store hengivenhet til Guds Mor tok han i tillegg navnet Maria da han avla sine høytidelige løfter den 1. november 1914. Samme året, ikke lenge etter utbruddet av Første verdenskrig, sluttet faren seg til Den polske Legion, ledet av marskalk Pilsudski. Målet var å krige sammen med sentralmaktene (Tyskland, Østerrike og Tyrkia) mot russerne, for å frigjøre Polen. Imidlertid ble faren ble såret i kamp med russerne, og som russisk undersått og borger ble han kort tid etter hengt som forræder i en alder av 43 år.

 

I årene framover skjedde det mye rundt den unge frasiskanermunken. Han tok førsteklasses doktorgrader i filosofi og teologi, men i 1919 ble han også rammet av livsvarig lungetuberkulose, som etter hvert skulle volde ham mye besvær. Den 28. april 1918 ble han presteviet av kardinal Basilius Pompilii i kirken Sant’ Andrea della Valle i Roma.

I juli 1919 vendte Maximilian tilbake til Polen, som var blitt selvstendig nasjon igjen i 1918. Hans hovedarbeid ble først som lærer i filosofi og kirkehistorie på fransiskanernes seminar i Kraków, før han ett år senere ble han sendt til et sanatorium i Zakopane i Tatra-fjellene. På sanatoriet arrangerte han forelesninger og delte ut medaljer av Immaculata , noe som medførte at han fikk en rekke konvertitter blant de syke.

Selv om hans ene lunge sluttet å fungere, kunne han reise tilbake til Kraków igjen den 28. april 1921.

Maximilian ville nå lenger ut med sitt budskap, og han startet opp med et magasin - Rycerz Niepokalanej («Den uplettedes Riddere»). Den første utgaven var på 16 sider og ble utgitt i januar 1922.

 

En urokråke med visjoner

Maximilians ideer vakte ikke bare begeistring i de geistlige kretsene, og han ble snart sett på som en urokråke. Derfor tok hans overordnede affære og flyttet ham, og noen likesinnede brødre til et noe gebrekkelig kloster i Grodno, nordvest i Polen, i oktober 1922

Men de dro ikke tomhendt, for Maximilian sørget for å få med seg trykkpressen. Ikke lenge etter hadde de ryddet plass til både denne og ulike publikasjoner i tre av klosterets rom. Når de ikke tok seg av sine kirkelige plikter rundt om i områdets mange små landsbyer, drev de med sine ulike publikasjoner. Maximilian skrev de fleste artiklene, og pressa gikk jevnt og trutt. Budskapet deres fikk større og større utbredelse, for magasinet inneholdt enkle, men klare prekener som folk forsto. Resultatet var at flere og flere ønsket å slutte seg til broderskapet i klosteret.

Maximilian sparte aldri seg selv, og nok en gang ble han angrepet av tuberkulose og måtte tilbringe nærmere 7 måneder på sanatoriet i Zakopane. Da han etter hvert fikk kreftene tilbake, tilskrev han dette til Jomfru Maria, på følgende måte: «Hun prøver å bruke en gammel utslitt pensel til å male et mesterverk. Jeg er penselen, Vår Frue er maleren!»

Han trodde på sine visjoner

Maximilian manglet ikke visjoner, og han begynte å planlegge kjøp av en tomt i Teresin fire mil vest for Warszawa for å bygge Niepokalanów («Den uplettedes by»). For maximilian og hans klosterbrødre kom det nærmest som et mirakel da eieren - grev Jan Drucki-Lubecki – skjenket dem tomten vederlagsfritt. På tross av sin sykdom, og legenes mange advarsler, tok Maximilian del i det tunge arbeidet med å bygge opp et nytt kloster. Den 27. november 1927 forlot brødrene klosteret i Grodno, og det nye klosteret ble vigslet den 8. desember 1927.

Maximilian var en nøktern mann og han ønsket ikke et kloster med prangende bygninger. Han mislikte enhver form for praktutfoldelse, spesielt i klostre og kirker, og det ble derfor oppført en rekke enkle brakkelignende bygninger.

Det nye klosteret regnes som et av verdens største, og ble oppført av Maximilian og hans klosterbrødre. De hadde ulik yrkesbakgrunn og nå kom alt dette klosteret til gode i form av at de nå hadde med seg flere leger og tannleger, bønder og mekanikere, bygningsarbeidere, boktrykkere, skomakere, skreddere, gartnere og kokker, og de var fullstendig selvforsynte.

Da Hitler angrep Polen høsten 1939 hadde klosteret 762 innbyggere i alt: 13 prester, 18 noviser, 527 legbrødre, 122 gutter i gutteseminaret og 82 prestekandidater. Senere ble styrken utvidet med et eget brannkorps (med noen munker som brannmenn). Det var samtidig seminar og misjonsstasjon, trykkeri og radiostasjon, alt administrert av Maximilian som virkelig hadde sansen for massemedia som verktøy for å spre ut sitt budskap. Og han hadde helt konkrete planer om å etablere katolske filmstudioer og en egen flyplass.

 

Selv om klosterbrødrene levde sparsommelig, hadde de anskaffet det mest moderne trykkeriutstyret for sine utgivelser. Det månedlige tidsskriftet hadde nådd toppen med et opplag på over en million. (1939) I tillegg ga de nå fortløpende ut en rekke magasiner og ukeblad for unge og gamle på flere språk. Det som kjennetegnet publikasjonene var at budskapet var lett å forstå, og ifølge Maximilian var målgruppen de store massene som ikke hadde en skikkelig utdannelse. Fra klosteret startet de også opp med regulære radiosendinger, og Kolbes stasjon lot klosterets eget orkester framføre Lourdes-hymnen som kjenningsmelodi.

I 1935 startet han opp med en katolsk dagsavis - Maly Dziennik – som snart ble Polens største avis med et opplag på 137.000 på hverdagene og 225.000 på søndagene.

I ettertid er det lett å se at Maximilian Kolbes publikasjoner i virkeligheten ble en forberedelse av hele den polske nasjon på de lidelser som ventet den, i årene de skulle være okkupert av nazi-Tyskland.

 

Ikkevoldelig motstand

Da krigen var et faktum startet Maximilian straks opp med å praktisere ikke-voldelig motstand. De andre klosterbrødrene ble rådet til å dra til sine hjemsteder.  De skulle ikke slutte seg til den væpnede motstanden eller til den underjordiske motstandsbevegelsen, men heller melde seg til tjeneste i Røde Kors.

Maximilian valgte å bli i klosteret sammen med 48 fransiskanermunker som selv insisterte på å få bli på deres post. Den 19. september 1939 kom nazistene og arresterte ham sammen med 35 munker, en annen prest og en koreansk seminarist, og de ble like etter deportert til leiren Lamsdorf i Tyskland.  Fem dager senere ble han sammen med 24 munker overført til teltene i leiren Amtitz. For å bruke hans egne ord: ”Den var hard, men til å holde ut! Hitlerismen vil forsvinne, og sannheten må seire”

De 2 ½ månedene han var i leiren prøvde han hele tiden å oppmuntre sine medfanger, han trøstet dem i deres sorg, og tok del i deres lidelser på ulike vis. Han ble videresendt til Ostrezeszow, men etter et kort opphold her, ble han sluppet fri av den tyske militære kommandanten 8. desember.

Han vendte nå straks tilbake til klosteret som var plyndret. Samtidig med Kolbe ankom rundt 3000 polske flyktninger. De tyske okkupantene hadde utvist dem fra Poznan, som nå var blitt tysk område. Flyktningene hadde bare det de gikk og sto i, og var i en desperat situasjon uten husrom. Det ankom også ca 1500 jøder. For Maximilian var disse på lik linje med de øvrige flyktningene, og han ønsket dem velkommen og ga også dem losji i bygningene som munkene nå var i full gang med å reparere.

 

Arrestert 17. september 1940

Krigen var ikke mange timene gammel før okkupantene begynte sitt hensynsløse felttog mot den polske befolkningen, og i særdeleshet mot den jødiske gruppen.

Nazistene var også klar over at den katolske kirken var en maktfaktor, og spilte en både kulturell og samlende rolle i det polske folket. For å motarbeide dette gikk regimet inn for å ”nøytralisere” kirken og dens virksomhet. Okkupantene drepte i hopetall, og det oppgis bl.a. seks biskoper, 2030 ordensprester, 173 legbrødre, 127 seminarister, 243 søstre. I tillegg kom tusenvis av katolske lærere, professorer og forelesere, prester og folk fra ordensmakten. Klostre og kirker ble konfiskert og som regel tømt for verdier, eller ødelagt. Dermed trodde de at kirken i landet var blitt parkert på sidelinjen. Men de glemte at åndens makt er sterkere enn selv de mest fryktede våpen.

 

Maximilian var ikke blant de som ble arrestert i første omgang. Og derfor fortsatte han og hans medhjelpere å finne husrom og mat for de forfulgte. Parallelt med dette fortsatte de å utgi sine publikasjoner som nå fikk et sterkt anti-nazistisk innhold og i desember 1940 kom magasinet Rycerz Niepokalanej ut i et opplag på 120.000. Men det gikk ikke så lenge før publikasjonene ble stoppet.

 

Maximilian og hans ordensbrødre kom selvfølgelig i søkelyset, og da naziregimet forsterket sine anstrengelser med å utslette den polske intelligentsiaen var løpet kjørt for Maximilian. Sammen med fire andre prester ble han arrestert 17. september 1940, og i første omgang ført til konsentrasjonsleiren Oranienburg, nord for Berlin. Etter et kort opphold her, ble han av merkverdige grunner sluppet fri. Han hadde tidligere blitt tilbudt tysk statsborgerskap, men han ville da samtidig måtte slutte med all kirkelig virksomhet – noe han nektet å gjøre. En annen sak var hans stadig forverrede helsesituasjon.

Friheten varte imidlertid ikke lenger enn til 17. februar 1941. Da ble han arrestert på nytt og sendt til det beryktede Pawiak-fengselet i Warszawa.De andre ordensbrødrene visste hvor syk Maximilian var, og derfor var det 20 av dem som tilbød seg å ta hans plass, men de ble bryskt avvist.

I fengselet fikk han en brutal behandling, og da han i tillegg pådro seg en alvorlig lungebetennelse havnet han på sykestuen. For det nye regimet var han en ”farlig” mann, fordi han hadde så stor støtte i det polske folket. Og uten noen rettssak eller dom ble han 28. mai deportert i Auschwitz. Her ble han plassert i brakke 17 og fikk fangenummeret 16670.

At han var sterkt preget av tiltagende sykdom var ingen formidlende omstendighet, så Maximilian ble plassert satt i en arbeidskommando under ledelse av en tidligere kriminell - «blodige Krott». Sammen med flere andre prester ble Maximilian satt til hardt arbeid med å trekke steinblokker fram til en påbegynt krematoriemur.

 

Kan drepe en mann men ikke hans ånd

Noe senere ble han – også denne gang sammen med flere andre prester – satt til skjære ned digre trær, og deretter å frakte disse vekk. Dette skulle gjøres uten pause og under springmarsj, noe som selvfølgelig var en umulighet. Men det ga de brutale vaktene en gylden anledning til å slå og sparke fangene. For Maximilian som bare hadde en lunge var dette en fryktelig lidelse, men han sto lenge imot med en forbausende kraft. Men en dag brøt han sammen, og resultatet var at Krott sparket ham i ansiktet og magen og ga sine menn ordre om å gi ham femti piskeslag. Behandlingen var så rå og brutal at presten besvimte, men Krott og hans medløpere lot ham bare ligge igjen i søla for å dø. De andre fangene tok imidlertid sjansen på å få smuglet ham inn på sykestua. ”Pater Max” overlevde mot alle odds og ble nå overflyttet til brakke 14, som var en brakke for dem som skulle settes til lettere arbeid.

Dersom nazistene trodde at de hadde knekt denne ”åndens mann”, så trodde de helt feil. Kolbe fortsatte ufortrødent – og på tross av strenge forbud – å hjelpe de andre fangene. han veiledet dem i åndeliges spørsmål, han hørte skriftemål, og ikke minst han delte sin lille matrasjon med dem. Han var alltid nøye med å oppmuntre medfangene til å holde ut, og han fremholdt hele tiden at rettferdigheten ville seire til slutt.

 

I juli 1941 tar han en annen fanges plass, og sendes ned i fangebunkeren for å lide sultedøden, og 14. august 1941 - dør Maximilian Kolbe – 47 år gammel.

 

I 1982 er det en markering av denne hendelsen på Petersplassen i Roma. Og foran 150.000 frammøte trekker Paven en parallell mellom denne hendelsen og Jesu død på korset. Om dette å velge døden for at andre skal få leve. Og han sier blant annet at dette var en stor seier i kampen mot hat og menneskeforakt, og den seieren som Maximilian Kolbe vant i Auschwitz denne dagen var å ligne med den seieren Jesus vant på korset.

 

Blant alle de tusener som står på Petersplassen denne dagen er også en liten polsk mann – Franciszek Gajowniczek.  Sammen med sin kone, og sine barn og barnebarn.

 

Franciszek overlevde – takket være en liten polsk pater som valgte å dø i hans sted…

 

Kilder:

http://www.katolsk.no/biografi/maxkolbe.htm

http://snl.no/Maximilian_Kolbe

http://www.katolsk.no/biografier/historisk/maxkolbe

http://kolbe.ca/the-influence-of-st-maximilian-kolbe-parish-on-my-life/

http://no.wikipedia.org/wiki/Maximilian_Kolbe

http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/biography/Kolbe.html

http://www.fatherkolbe.com/

http://www.catholic.org/saints/saint.php?saint_id=370

http://auschwitz.dk/Kolbe.htm