Spørsmålet har forfulgt meg gjennom hele livet…

Birgers sterke historie er samlet mellom to permer i boka ”En krigsseilers loggbok”. Fem års seilas i konvoifart førte med seg dramatiske opplevelser, som bombeangrep og to torpederinger. Her er et lite avsnitt av det Birger forteller om den ene torpederingen:

Den første torpedoen rammet rett i motorrommet på styrbord side. Det utløste en dominoeffekt som førte til at flere luftflasker eksploderte samtidig. Splinter fra eksplosjonen føyk rundt i alle retninger, og de fem maskinfolka som var på jobb i maskinrommet var sjanseløse. Alle fem ble drept momentant.
Alt skjedde veldig fort – men kaptein Trovik registrerte at South Africa begynte å synke med akterenden først. Han forsøkte febrilsk å rope en ordre til tredjestyrmann om å stoppe motorene. Men beskjeden druknet i braket fra en ny torpedo som slo inn i hovedtanken på styrbord side med full kraft. Skipssiden revnet som et papirark, og tonnevis av olje ble slynget opp i lufta. Livbåtene på styrbord side ble pulverisert, og kanonen og hele fundamentet ble fullstendig ødelagt. Under dette kanonfundamentet lå altså jeg i min dypeste søvn …
Alt skjedde i løpet av noen korte sekunder. Den andre ”gunneren” - Frederick Cox - som lå og sov rett ved siden av meg, ble drept momentant. Hvordan eller hvorfor jeg klarte meg får jeg aldri noe svar på. Det er en av livets store gåter, og spørsmålet har forfulgt meg gjennom hele livet…

Birger forteller brokker fra sin historie til NRK-TV

– Jeg skjelver bare jeg hører en lyd

Av Roald Marker / NRK

Birger Helge Kolstad har overlevd to torpederinger og ett tysk bomberaid. 69 år etter krigen er han fremdeles preget. Fem år med konstant torpedofrykt har kostet dyrt. Nå er historien hans blitt bok.

Det er lite som minner om krig i den hyggelige leiligheten til Birger Helge Kolstad og kona Hjørdis i Arendal. I entreen er flere av veggene dekorert med bilder. Fire diplomer med medaljer viser at han seilte i handelsflåten under andre verdenskrig. Den gjeveste medaljen fikk han i 1989.

– Den fikk jeg tildelt av fylkesmann Kjell Bohlin, du ser bildet der han fester medaljen på jakken min. Det er St. Olavsmedaljen med eikegren. Og her er kongen til stede på en minneseremoni for oss krigsveteraner samme år, forteller Kolstad.

Historien hans i bokform

I stua har kona Hjørdis dekket kaffebordet. I sofaen sitter forfatter Oddvar Schjølberg med boka "En krigsseilers loggbok". Det er historien om livet til Birger. Den starter i Skien der han vokste opp.

– Jeg ville til sjøs så fort som mulig, og faren min jobbet på kaia som sjauer. Søskenbarnet mitt hadde reist og jeg ville følge etter, men mamma og pappa sa tvert nei.

Da "rømte" Birger. Han dro til tanten si på en annen kant av Skien, og ble der natten over. Dagen etter var foreldrene litt mer medgjørlig og han fikk reise ut. Året var 1939 og Birger var 17 år.

Var aldri tvil

I april 1940 angrep Tyskland Norge. Da var Birger på den andre siden av jorden.

– Jeg var i Buenos Aires da nyheten kom. De som hadde kone og barn hjemme tok dette tungt. Jeg var jo ugift og tenkte ikke så mye på det. Jeg var vel for ung til å skjønne fullt ut hva det betød.

– Var du noen gang i tvil om å gjøre en innsats som krigsseiler?

– Jeg ville jo seile og det var stort behov for sjøfolk. Den norske handelsflåten var verdens fjerde største og bestod av moderne skip, så vi fikk høre mange ganger hvor viktig det var at vi var med.

Han seilte i konvoi mellom USA og England med forsyninger, og i mai 1941 fikk han føle den tyske krigsmakten. Båten lå til kai i Liverpool i England og losset.

Overlevde tre angrep

– I sju netter på rad bombet de byen. De kom gjerne i titiden på kvelden og holdt på utover natten. Jeg og to av de andre gutta var på vei om bord da engelsk politi jaget oss vekk fra kaia og ned i et tilfluktsrom. Båten vår fikk flere treffere og kom i brann. Men vi var uskadd.

Året etter, i 1942, ble han utdannet som skytter. Selv handelsskip var bevæpnet med kanoner og antiluftskyts på den tiden.

Vi var 700 sjømil øst for Trinidad i Sør Amerika. Uten forvarsel smeller en torpedo inn i skutesiden. Jeg lå og sov på dekket ved siden av kanonen. Den andre skytteren, Frederick Cox, ble drept momentant. Hvorfor jeg klarte meg, og han ikke, har jeg lurt på mange ganger senere.

Mannskapet reddet seg i livbåtene og etter åtte dager kom de seg i land. Ny båt, og ikke lenge etter, ny torpedering. Igjen var det livbåtene som ble redningen.

Flaksen reddet Birger Helge Kolstad enda en gang. Da han skulle mønstre på en ny båt i New York måtte han først til tannlegen før han fikk gå om bord.

Han sa til meg at jeg måtte få en behandling før jeg dro ut, ellers ville jeg få store problemer. Da jeg satt i tannlegestolen reiste båten uten meg. Etterpå fikk jeg høre at den var torpedert og hadde sunket på ett minutt. To mann overlevde. Hva skal man tro, sier Birger tankefullt.

Fikk varige skader

Etter alle hendelsene begynte uroen å komme over ham. Fem år med et konstant nervepress førte til søvnløse netter. Slik er det nå også, 69 år etter.

– Nattesøvnen har gått til helvete, sier han og peker ned med tommelen. Jeg skvetter hver gang jeg hører en ukjent lyd. At telefonene ringer kan være nok. Derfor bruker jeg tabletter hver dag, forteller han.

Det vet kona Hjørdis alt om.

– Det skal ingenting til før han skvetter, men jeg forstår at han har plager etter fem år med de påkjenningene. Likevel synes jeg innsatsen til Birger og de 35 000 sjømennene i Handelsflåten var enestående, sier hun.

Tok historiene med seg i graven

Da Birger Helge Kolstad kom hjem i 1946 var de norske flaggene pakket ned, og seiersrusen hadde lagt seg. Hverken han eller de andre krigsseilerne følte at innsatsen ble verdsatt. På toppen av det hele måtte de kjempe for å få utbetalt lønnen de hadde blitt lovet under hele krigen.

Dette er historier som er viktig å fortelle mens det ennå er noen igjen. Det er mange som har lignende historier, men som aldri sa ett ord. Noen tok dem med seg også i graven, forteller Oddvar Schølberg.

– Har han lurt på hvorfor han overlevde, mens så mange andre døde?

– Det har vært et større problem de senere årene, spesielt når han snakker om bombeangrepet og torpederingene. Spørsmålet som går igjen er: – Hvorfor ble akkurat jeg spart?

Kampen fortsatte hjemme

Etter mange års kamp fikk de en del av krigspensjonen, men det skulle gå hele 69 år før de fikk en offisiell unnskyldning for den dårlige behandlingen. 3. august 2013 ba daværende forsvarssjef Anne-Grete Strøm-Erichsen om unnskyld på vegne av den norske stat.

– Jeg synes det var dumt, sier Birger. Så lenge etter krigen. Det hadde ikke trengt å ta så lang tid. Men vi var glemt av både samfunn og stat.

– Hvordan har du det i dag?

– Jeg har det bra, men jeg tenker alle de kameratene som aldri fikk oppleve freden. På dem som ikke kom hjem. Og hvorfor det er meg som fikk oppleve det.

NRK-opptak ved havet i Fevik

Her kan du se TV-innslaget

Distriksnyheter fra Buskerud, Vestfold og Telemark. TV. Her er innslaget, litt over tre minutter ute i sendingen:

http://tv.nrk.no/serie/distriktsnyheter-oestafjells/dkte99040414/04-04-2014#t=3m49s

TV-opptak hos Birger og Hjørdis Kolstad

Under TV-opptakene hos Birger Kolstad i Arendal 1. april, benyttet NRK’s Roald Marker også anledningen til et intervju med Birgers kone Hjørdis. Krigsseilernes koner har nok oftest hørt med til ”de stille i landet”, men er utvilsomt de som kjenner krigsseilerne best. De har levd tett innpå dem når marerittene har herjet i stille nattetimer, og de har vært der med trøst og hjelp når nervene har spent seg som stramme fiolinstrenger. Konene har stått med i oppturer og nedturer. Her forteller Hjørdis litt om hvordan hverdagen artet seg hjemme hos en krigsseilerfamilie.

Et innholdsrikt liv samlet mellom to bokpermer

Torsdag 27. mars 2014 fikk Birger overlevert boka om sitt fargerike liv. For han har virkelig et fargerikt liv bak seg - krigsseileren som fortsatt har beholdt det gode glimtet i øyekroken. Vi har holdt på med denne boka gjennom måneder. Iblant har det vært vondt å dykke ned i historien og rippe opp i gamle sår, men samtidig har det gjort godt å få det opp til overflaten.

For Birger var det et spesielt øyeblikk da han for første gang holdt boka i hendene - boka som mellom to permer beskriver hans liv på godt og vondt.

Det er viktig for Birger at denne delen av vår historie skal bli dokumentert og bevart for kommende generasjoner. Ikke først og fremst fordi han selv er en del av dette kapitlet i vår historie. Men hans ønske er at de unge som vokser opp, og som en gang skal styre Norge, skal få med denne kunnskapen, slik at man i tide ser faresignalene når menneskeverdet krenkes, og statsledere med krigerske mål dukker opp på arenaen.

Jeg vil takke Birger fordi han lot meg få den tilliten å slippe inn i livet sitt, delte sin historie med meg, og at han hele tiden var så tålmodig under skriveprosessen. En stor takk også til kona hans - Hjørdis. Takk for alle de gode kaffekoppene, og ikke minst de gode samtalene hvor hun kom med viktige innspill og opplysninger. Møtet med Birger og Hjørdis har vært en stor berikelse.

 

Krigsseilernes koner har nok oftest hørt med til ”de stille i landet”, men er utvilsomt de som kjenner krigsseilerne best. De har levd tett innpå dem når marerittene har herjet i stille nattetimer, og de har vært der med trøst og hjelp når nervene har spent seg som stramme fiolinstrenger. Her er kona Hjørdis og Birger i samtale med forfatteren

En krigsseilers loggbok

Nå er boka om krigsseileren Birger Helge Kolstad kommet på markedet, utgitt på LIV Forlag.

Historien om Helge Birger Kolstad er preget av dramatiske begivenheter, men er samtidig en historie om en mann som på tross av sine vonde opplevelser fortsatt har beholdt glimtet i øyet.

Når han nå har passert 92-årsbøyen, åpner han for første gang døra på gløtt til sine personlige rom - til steder langt der inne. Hardhausen er svært oppegående og husker krigens infernalske detaljer krystallklart.

Boka har tittelen En krigsseilers loggbok, og her følger vi Kolstad, som i dag er 92 år – fra han som ung gutt reiste ut første gang i 1939, med en gammel rusten holk. Det ble en røff opplæring på ”kølabåten”, før han året etter mønstret på en ny båt. Den ble bombet i filler i Liverpool, og Birgers neste båt ble torpedert og sendt til bunns. Det gikk ikke bedre med neste båt, og Birger ble reddet ganske forkommen etter to uker i livbåten.

I boka forteller han om opp og nedturer som sjømann. Han og kameratgjengen gikk ikke av veien for en nevekamp eller to når de besøkte barene mellom konvoiseilingene. Birger var og er fortsatt en god venn av krigsseileren Ingvald Wahl (som Jon Michelet har portrettert) og de to kameratene stilte opp for hverandre når det gjaldt.

- Det var et eiendommelig kameratskap mellom oss krigsseilerne, nærmest som en brorskap. Vi hjalp hverandre når det sto på som verst, og det var en æressak for oss å verne om våre venner, forteller Birger.

Birgers hjemkomst etter krigen var ikke preget av en storslått velkomst – han kom hjem i lasterommet på et norsk handelsskip – etter å seilt for Norge og Europas frihet gjennom fem lange krigsår på en ”seilende bombe”. Han forteller:

Jeg kom med skipet Bretagne til Oslo som passasjer 10. januar 1946. Det var langt fra noe festivitas over hjemreisen, for sammen med noen andre sjøfolk ble jeg henvist til en plass nede i lasterommet. Jeg spiste ikke noe i det hele tatt. Satt bare der og tenkte at det var takken for den innsatsen vi sjøfolka hadde gjort for Norge gjennom fem lange krigsår – å bli sendt hjem som fraktgods. Men dette skulle vise seg å bare være en liten forsmak av det som ventet oss i årene framover.

Det ble vanskelige måneder og år. Det var ikke lett å takle hverdagen med nerver som lå utenpå kroppen, og i likhet med hundrevis andre krigsseilere hadde også Birger vanskelig med å finne seg til rette med en tilværelse på land.

I mange år holdt Helge alle opplevelsene for seg selv. Ingen fikk slippe inn i disse innerste rommene. Men en dag åpnet han allikevel døra så vidt på gløtt, og fortalte noen bruddstykker til sine aller nærmeste. Siden åpnet han seg mer og mer, og fortalte meg sin historie, og nå foreligger den i bokform.

I denne boka har jeg forsøkt å være så presis som mulig, men det er i første rekke Helges historie jeg ønsker å formidle – slik han selv har fortalt meg den. Det er ingen som kan formidle historien bedre enn de som selv har opplevd den. Og det er nettopp det krigsseileren Helge Birger Kolstad nå gjør.

Oddvar Schjølberg: En krigsseilers loggbok

Liv Forlag

LIV Forlag

En takk også til Myriam H. Bjerkli på LIV Forlag som hadde tro på dette prosjektet, og som nå utgir boka.

Her kan du lese mer om bøkene fra LIV Forlag:

http://issuu.com/livforlag/docs/v__rkatalog_2014

Pressen skriver

En viktig historie

Birger Helge Kolstad er krigshelten som ble behandlet som fraktgods. Det illustrerer storsamfunnets holdning til krigsseilerne under krigen. Det er ingen som kan formidle historien bedre enn de som selv har opplevd den.   Geir Lid i Agderposten                                                                                                                      

Preget

'Kolstad ble naturlig nok preget av det som skjedde under krigsårene. Boka er full av anekdoter og historier om de vonde minnene fra tiden i krigsfarten. Hjemkomsten til Norge etter krigen er også skildret, særlig det krigsseilerne opplevde som svik fra norske myndigheter.    Fredrik Strøm i Telemark Arbeiderblad