5. desember 2009 ble boka om Blanche utgitt i en ny og utvidet utgave. Det er Aktive Fredsforlag som står for utgivelsen, og det er denne gang tatt med en del nye private og unike bilder av Blanche og hennes familie.

Blanche har en usedvanlig sterk historie, men hun bruker alle sine dramatiske og vonde opplevelser på en positiv måte, og hennes største ønsker er å bygge en bedre verden for de kommende generasjoner.
Blanche Major er Aktive Fredsreiser høyeste beskytter, og hun er også bakgrunnen for opprettelsen av "Forsoningsprisen" som deles ut av Aktive Fredsreiser hver høst. I forbindelse med  arrangementet i Risør 2009 ble også boka presentert. I januar 2010 ble den presentert på Holocaustsenteret i Oslo.

Biografien om Blanche Major
Illustrert
170 sider
Utgitt av Aktive Fredsforlag 2009
ISBN: 978-82-92627-11-2
Innbundet
http://www.aktive-fredsreiser.no/administrasjon/aktiv_fredsforlag.htm 

 

Et lite utdrag av boka

Måtte tilbake til Auschwitz

I mange år fortrengte Blanche minnene om Auschwitz og alle de lidelsene hun gjennomlevde i denne leiren. Bare det å høre navnet var nok til å fylle henne med en dyp redsel. Men ettersom tiden gikk var det som om minnene kom tilbake – helst på nattetid, når det var stille rundt henne. Den ene detaljen etter den andre dukket opp.

Det hele ble forsterket når hun gradvis begynte å lese bøker skrevet om fangeleirene, og ikke minst etter filmen om Holocaust.

”Det var som om det nærmest krøp inn under huden på meg, og jeg forsto at jeg på ingen måte var ferdig med de vonde opplevelsene fra Auschwitz-Birkenau. De lå hele tiden og lurte i underbevisstheten min.

I 1980 ble jeg rammet av det som legen Leo Eitinger betegnet som KZ-syndromet. Eitinger hadde selv sittet som fange i Auschwitz, og visste bedre enn noen annen hva som rørte seg i oss krigsfanger.

Han hadde ganske tidlig forsket på disse tingene og konstatert at Konsentrasjonsleirsyndromet innhenter de fleste krigsfanger før eller siden.

 

Mot slutten av 1980-tallet var jeg blitt mer og mer opptatt av at jeg måtte se Auschwitz igjen. Jeg snakket med søsteren min om dette, men hun orket ikke tanken på å dra tilbake til det helvetet som hadde tatt så mye av ungdomstiden vår.

Heller ikke Gyuri var spesielt interessert i å reise. Han hadde mer enn nok med å takle sine egne vonde minner. Han slet med mange vonde traumer fra krigen, men han klarte aldri å snakke ut om dette. Han prøvde en gang å fortelle om noe av det han hadde opplevd ved østfronten. Det var ikke så mye han klarte å fortelle, før det liksom låste seg helt, og han brast i gråt. I stedet gikk han og bar på alt det vonde inne i seg. Og han ville aldeles ikke reise tilbake til noen av konsentrasjonsleirene.

Men en dag kom han over en liten annonse i Aftenposten. Det var noen ildsjeler nede i Risør, med en tyskfødt dame som primus motor, som ønsket å starte med holdningsskapende tematurer til konsentrasjonsleirene, og den første turen skulle gå av stabelen i august 1992.

Jeg var ikke sein om å ta en telefon for å sikre meg plass, men fikk i første omgang ikke lov til å bli med, fordi de var redde for at denne turen ville bli altfor sterk for meg.

Men etter et par dager ringte en av dem som var med på å arrangere turen – Geir Lid – og fortalte at jeg var hjertelig velkommen.

Jeg glemmer aldri denne turen i selskap med 70 ungdommer fra Risør Ungdomsskole med Helga Arntzen i spissen.

Vi dro av sted nedover mot Polen, i en stor toetasjes buss. Underveis fikk jeg anledning til å bli bedre kjent med de fine ungdommene.

Men det ble samtidig mer og mer vanskelig jo nærmere vi kom konsentrasjonsleiren, og jeg begynte å gråte flere mil før vi kom til Auschwitz.

Når den velkjente porten lyste mot meg var det som et gufs fra fortiden. Det var som om det fullstendig paralyserte meg noen øyeblikk. For første gang – etter 48 år – skulle jeg inn i leiren igjen.

Det var med en underlig følelse jeg gikk inn porten i Auschwitz-Birkenau.

Det var her som jeg mistet min familie, og det er denne plassen som er deres gravplass i dag. Det er også vondt fordi jeg ikke kan fatte hvordan dette kunne skje.

Det var veldig hardt å stå på seleksjonsplattformen, etter så mange år. Mens jeg sto der var det som om alle minnene vellet fram i meg, og jeg var tilbake til den 7. juli 1944, For det var her jeg så mor for siste gang. Samtidig forsvant far, onklene og tantene mine, to bestemødre og sjuåringene Lazi og Agi.

Jeg måtte gå den samme veien som de gikk. Måtte se hvor lang tid de hadde til å tenke. Kanskje forsto de hva som ventet dem noen hundre meter lenger opp, kanskje ikke. Jeg håper det siste, og at de slapp å lide lenge.

Denne reisen var også viktig – fordi jeg fikk fortelle min historie til de ungdommene som var med. Samtidig så ga denne første turen meg håp. Ikke minst når jeg så hvordan ungdommene reagerte på det de fikk se. Mange hadde lest om leirene, men når de selv kom dit – forsto de.

Kongens fortjenestmedalje.

Hedret kvinne med sterk historie

Av Marianne Henriksen 

18. desember ble en liten, men sterk jødisk kvinne hedret med Kongens fortjenestmedalje.  Under en tilstelning på Jødisk Bo- og seniorsenter i Oslo onsdag 18. desember ble en av beboerne, den 88-årige Blanche Major, tildelt Kongens fortjenestemedalje. Det var Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Valgerd Svarstad Haugland, som sto for overrekkelsen.

Aktivt tidsvitne

– Hun har reist rundt på skoler i hele Norge, og fortalt elevene om sine opplevelser, og hun har reist som tidsvitne med skoleklasser på tematurer til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland. Hun er også Aktive Fredsreiser høye beskytter, samt opphavet til «Forsoningsprisen» som deles ut hver høst, forteller Oddvar Schølberg til Vestfold Blad.

Forfatteren fra Larvik har tidligere gitt ut boken «Jeg overlevde Auschwitz», som handler om Blanche Major. Han forteller dette om henne: Etter å ha overlevd Auschwitz kom Blanche Major, sammen med ektemannen Gyuri til Norge som kvoteflyktning 1947.

Med bakgrunn i hennes unike engasjement gjennom mange år, for å gi ungdom fra hele Norge forståelse for viktigheten av dialog og forsoning mellom ulike menneskegrupper, samt hennes mangeårige innsats som tidsvitne for skoleelever på holdningsskapende tematurer til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland, ble hun nå tildelt Kongens fortjenestmedalje for sitt uselviske arbeid.

Blanche Major – en sterk historie

Blanche Major, som nå er 88 år gammel, har en svært dramatisk bakgrunn. Som jøde ble hun og hele hennes familie fraktet til Auschwitz for å utryddes.

Den 7. juli 1944  ankom toget Auschwitz II - Birkenau. Hennes foreldre og begge hennes bestemødre var med, 92 og 82 år gamle. Den yngste i familien var en niese på fem år. Etter tre døgns reise, uten vann, ankom de utryddelsesleiren sammen med rundt 3400 andre jøder, og ble stilt opp for seleksjon.

Fra Blanches familie var det bare hun og søsteren Iboyla som overlevde fordi de ble utpekt som arbeidskraft.

Resten av familien, 32 personer, ble utslettet i løpet av noen få timer.

Etter noen måneder ble søstrene sendt videre som slavearbeidere til Europas største ammunisjonsfabrikk, i Stadt Allendorf.

Reddet, men statsløs

I sju måneder monterte de bomber 12 timer daglig på våpenfabrikken. Da den ble evakuert 27. mars 1945, klarte de å rømme, og ble reddet av amerikanske soldater to døgn senere.

Blanche var gift med Gyuri, men han hadde blitt sendt til en annen leir. Mot alle odds var også han reddet ut av Hitlers helvete.

Det ble nye problemer, fordi de som jøder var statsløse og ikke hadde noe sted å reise til. Men i 1947 kom hun som kvoteflyktning til Norge sammen med sin ektemann Gyuri.

Skoleturene ga håp

De første årene slet hun med alle de vonde minnene, og hun klarte ikke engang å høre ordet Auschwitz før hun ble fylt av redsel. Men i august 1992 dro hun sammen med 70 norske skoleungdommer på tematur til Auschwitz.

Denne reisen ga henne håp for framtiden, og hun forsto viktigheten av å dele sin historie med andre, for at ikke destruktive ideologier skal få fotfeste igjen.

Hennes motto var å bruke de vonde opplevelsene fra fortiden – sette dem inn i nåtiden for å gjøre framtiden bedre for de oppvoksende generasjoner. Selv sier hun det slik: Vi må ikke overse historiens grusomste forbrytelse

– Jeg kan ikke gi noen fullgod forklaring på hvorfor nettopp jeg overlevde Holocaust. Men jeg vet – på bakgrunn av mine egne lidelser og mareritt – at det som ligger på mitt hjerte, er å fortelle nye generasjoner min historie, og formane dem til ikke å overse verdenshistoriens grusomste forbrytelse.

Nettopp dette har Blanche Major gjort utrettelig i år etter år. Hun har reist med skoleklasser på holdningsskapende tematurer tilbake til Auschwitz, hun har besøkt skoler og foreninger og holdt foredrag om hvor viktig det er og ikke la rasistenes og revisjonistenes påstander stå ubesvart.

– Om få år er alle vi som opplevde konsentrasjonsleirene borte. Derfor er det så viktig at vi som klarer det, forteller hva som egentlig skjedde, sier Blanche. 

Oddvar Schølberg arbeider for tiden med to nye bøker. En er under produksjon på LIV Forlag, og har tittelen: «En krigsseilers loggbok» - den neste boka er også om krigsseilere, blant annet fra Vestfoldbyene, og skal også utgis på LIV Forlag.


Blanche Majors tidslinje for årene fra 1992 og fram til 2004:

1992: I august drar hun for første gang – etter 48 år - tilbake til Auschwitz. Hun vil se veien familien gikk fra seleksjonen og til gasskammeret. Blanche forteller de andre deltakerne sin historie. Det blir et vendepunkt. Hun blir sterkt engasjert i dette arbeidet for ungdommen. Sammen med den tidligere krigsfangen Osmund Faremo blir hun stiftelsens beskytter.

Hun deltar på turene fremover som tidsvitne, og hun drar rundt om på norske skoler og holder foredrag om sine opplevelser, og fremholder sterkt viktigheten av å framlegge de historiske fakta, samtidig som hun understreker betydningen av forsoningsarbeid.

I 1998 blir hun Aktive Fredsreisers høye beskytter og rådgiver. Hun reiser som tidsvitne for Aktive Fredsreiser og holder foredrag for ungdommer, fram til hun får slag og afasi i februar 2000. Hun klarer å komme seg gradvis tilbake igjen.

Blanche Major mistet sin ektemann 15. april 2001. Og hun bor i dag i en leilighet på Jødisk bo- og seniorsenter i Oslo.

2003: Forsoningsprisen blir opprettet og får navnet ”Blanche Majors Forsoningspris.

Hennes budskap til unge og eldre over hele Norge er: Vi kan ikke gjøre noe med fortiden. Men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med fremtiden. Vi må ikke gi rom for hatet, for det vil spise oss opp innvendig. Vi må tilgi for å komme videre.

Disse har fått Blanche Majors forsoningspris:

2003:  Enver Djuliman, jurist i Den norske Helsingforskomiteen, for hans innsats for flyktninger i Norge.

2004:  Anne Kristine Herje, for sin innsats for syke og hjemløse barn på Haiti.
2005:  Inge Eidsvåg, for sitt engasjement for livssynsdialoger og oppbygging av dialogsentra på Balkan.

2006:  Petter Skauen, for sin evne og vilje til å skape arenaer der stridende parter kan møtes.

2007:  Safia Y. Abdi, for sitt engasjement for pluralisme og inkluderende politikk. Hun har satt fokus på ukulturer både i norsk offentlig forvaltning og i ulike innvandringsmiljøer.

2008:  Elias Akselsen, for arbeidet som døråpner og brobygger mellom taterfolket og det norske samfunn, spesielt kirken i Norge.

2009:  Asgeir Føyen,  gjennom en årrekke arbeidet som tilrettelegger for vennskap og forsoning i Midtøsten

2010: Tom Hatlestad, for hans fotodokumentariske utstilling Tracing Freedom – på sporet av frihet.

2011:  Ingen utdeling

2012: HKH Kronprins Haakon, for sitt engasjement for å møte norske ungdommer med temaet verdighet. I tillegg til dette har Kronprins Haakon også stått frem som en forsoningsskapende profil i tiden etter massakren 22.juli 2011.

2013: Konfliktrådet

2014: Bastøy fengsel, for deres humanologiske verdisyn og forståelse.

 

http://byavisa.sandefjord.no/nor/Samfunn/Aktuelt/Hedret-kvinne-med-sterk-historie/(42415)#.UrRwi9jX14I.facebook