Disse sidene vil inneholde ulike filmklipp, intervjuer og artikler/bilder av krigsseilerne og den innsatsen de gjorde i krigsårene. De nyeste artiklene legges inn fra toppen.

Norske myndigheter hedret krigsveteran Trygve Laheim (98) med en medalje i posten.
Vladimir Putin sendte generalkonsulen til Stavern. Foto: Henning Lillegård, Dagbladet

Frykten for torpedering var der hele tiden

Norske myndigheter hedret krigsveteran Trygve Laheim (98) med en medalje i posten.Vladimir Putin sendte generalkonsulen til Stavern.

STAVERN (Dagbladet) Gunnar Hultgreen: DAGBLADET:

Publisert tirsdag 05. mai 2020.

18 år gammel reiste Trygve Håvald Laheim fra den lille bygda Stallogargo i Finnmark. Han var bestemt på å bli sjømann.

Laheim var en av de norske sjømennene under andre verdenskrig som var med på de livsfarlige konvoiene fra Skottland til Russland.

Murmansk-konvoiene startet sommeren 1941. Den siste konvoien seilte fra Skottland i mai 1945. Over fire millioner tonn med krigsmateriell ble fraktet til Russland. 104 handelsskip ble senket av tyske ubåter og fly. Mellom 1000 og 1500 sjøfolk mistet livet.

Laheim ble sjømann og krigsseiler. Nå holder finnmarkingen til i egen leilighet på Sjømannshjemmet i Stavern.

Hedret av russerne

Da frigjøringen av Øst-Finnmark ble behørig markert i Sør-Varanger i oktober i fjor, satt Laheim alene hjemme i Stavern. Hverken Forsvaret, eller de politiske myndighetene hadde invitert ham til 75 års-jubileet som ble behørig markert i Kirkenes.

Men Russlands president Vladimir Putin har vist at russerne satte stor pris på Laheims innsats under krigen.

- I forrige uke kom generalkonsul Nikolay Konygin fra Russlands generalkonsulat i Kirkenes hjem til meg.

- Han overlevert en medalje. På vegne av president Vladimir Putin takket han meg for innsatsen under andre verdenskrig, forteller Laheim.

Murmansk-konvoiene

Bruse Wahl var 55 år da han skjønte hva faren hadde opplevd under krigen. KRIGSSEILER: Ingvald Wahl var krigsseiler under annen verdenskrig. Sønnen Bruse takker Jon Michelet for at han forstår hva faren har vært gjennom.

(Video: Nina Hansen / Dagbladet)

Han var med på to av konvoiene med handelsskip, eskortert av allierte krigsskip, som fraktet utstyr til russerne.

- Jeg var med på to turer fra Skottland til Murmansk i 1944 og 1945, forteller Laheim.

Det er ikke første gang russerne hedrer 98-åringen. Han har tidligere mottatt æresbevisninger i både Murmansk og St. Petersburg for sin innsats under krigen.

- Jeg har fått medaljer fra Frankrike og Russland, og så har jeg fått tre medaljer i posten fra norske myndigheter, sier Trygve Laheim.

- Det var utrivelig turer. Frykten for å bli torpedert var der hele tiden. Jeg husker fortsatt den kalde sjøsprøyten. Den første turen med «DS Idefjord» høsten 1944, gikk greit. Selv om det var tåke, dårlig vær – storm – og det var kaldt, kom vi helberget fram til Murmansk.

Skjøt mot tyskerne

- Vinteren 1945, etter at russerne hadde frigjort Øst-Finnmark, seilte jeg med den siste konvoien til Murmansk. Jeg var matros om bord i lasteskipet «MS Kong Haakon VII» som tilhørte Northraship. I Barentshavet ble vi angrepet av tyske fly.

Trygve Laheim forteller at han sammen med en gast løp til en av de monterte kanonene på dekk.

- Jeg fikk et tysk fly i sikte, og avfyrte kanonen, men dessverre rakk ikke kula fram. Heldigvis kom vi fra tyskernes angrep med livet i behold.

- Ble du og skipene som du seilte på noen gang torpederte?

- To ganger måtte jeg mønstre av på grunn av sykdom. Begge båtene ble torpedert like etter at jeg mønstret av. Sju av de 12 skipene jeg seilte på under krigen ble bombet, torpedert og senket. Mange av mine kamerater døde.

- En av legene sa til meg, da jeg lå på et sykehus i Canada. «Du har gått fra planke til planke på båtene du», humrer 98-åringen.

Med det mente legen at Trygve hadde mønstret av i absolutt siste liten.

- Jeg hadde englevakt, det er det ingen tvil om, sier Laheim.

Bombeangrep

Sommeren 1940 var Laheim om bord i en norsk stykkgodsbåt som lå til havn utenfor den franske byen Rouen. De skulle seile fra Frankrike til Nord-Tyskland med sukker.

- Da kom tyskerne, og området ble bombet. Jeg hadde landlov, og ble beordret ned i et bomberom. Sammen med en kamerat fra Haugesund var jeg på en pub. Men vi ville se hva som skjedde, og kom oss ut. Vi så bombeflyene, og kom oss ned til båten, og seilte til en ny havn i Normandie. Først noen dager seinere, da det var klart at tyskerne hadde fått overtaket, seilte vi over Den engelske kanal til havnebyen Plymouth.

Senhøsten 1944, etter at Laheim og mannskapet om bord i skipet «DS Idefjord» hadde levert lasta i Murmansk, seilte de til Kirkenes, som var frigjort av russerne.

- Alt var brent. Bare en fem, seks hus stod igjen i Kirkenes.

Ikke bitter

Da Trygve Laheim kom hjem til Norge i 1949, etablerte han seg i Oslo.

- Jeg ble kjent med ei jente fra Larvik, og vi giftet oss. Jeg fikk jobb som maler i firmaet til hennes onkel.

- I mange år gikk det veldig bra. Men i 1971 datt jeg bare sammen. Jeg orket ingen ting, og forsto ikke hva som var galt. Det var minnene fra krigen som kom fram.

Tidlig på 70-tallet ble Trygve uførepensjonist.

Artikkelen er brukt med tillatelse fra journalist og fotograf i Dagbladet.

 

https://www.dagbladet.no/nyheter/frykten-for-torpedering-var-der-hele-tiden/72429536

 

De to første bøkene i triologien

Nytt fra Liv Forlag:

HELE KRIGSSEILERTRILOGIEN ER NÅ TILGJENGELIG PÅ POCKET!

Det er fremdeles stor interesse for annen verdenskrig, og nå er alle de tre bøkene til Oddvar Schjølberg tilgjengelige på Pocket. Krigsseilernes evige krig, En krigsseilers loggbok og Krigsseilernes barn, tre bøker fulle av sterke vitnesbyrd  fra krigsseilerne og omgivelsene deres.

Oddvar Schjølbergs kritikerroste trilogi om krigsseilerne:

«En krigsseilers loggbok» Vi følger Birger Helge Kolstad- som i dag er 92 år – fra han som ung gutt reiste ut første gang i 1939 med en gammel rusten holk. I 1940 mønstret han på en båt som ble bombet i Liverpool, den neste båten ble også torpedert og senket. Helge reddet mirakuløst nok livet, han overlevde blant annet i flere uker i en livbåt. I land gikk han ikke av veien for et slagsmål eller to når de besøkte barene rundt om i konvoihavnene, og resultatet var at han havnet i i trøbbel og i engelsk arrest. Han er forøvrig en god venn og “slagbror” av Ingvald Wahl, som også Jon Michelet har skrevet om, og de to havnet også i kasjotten sammen. Hjemkomsten var langt fra enkel, med nerver som lå utenpå kroppen. Som mange andre krigsseilere hadde han vanskelig med å finne seg til rette med en tilværelse på land.

 «Krigsseilernes evige krig» Ungdommene som dro til sjøs før utbruddet av andre verdenskrig hadde ulike motiv. Eventyrlyst og et liv som havets vagabond var drivkraften for noen, for andre var den store drømmen å klare seg økonomisk i krisetider. Men krigen kom og la det hele i grus. Den vonde hjemkomsten de fikk etter fem års innsats for fedrelandet, ga mange av dem et liv i fornedrelse. For krigsseilerne opplevdes hele perioden fra 1. september 1939 og fram til forsvarsministerens unnskyldning 3. august 2013 som en evig krig. Først mot tyskerne. Deretter mot egne myndigheter, de samme som de hadde ofret helse og psyke for å forsvare …

«Krigsseilernes barn» - Krigsseilerens barn er en glemt og lite kjent gruppe i norsk krigshistorie. Som barn av krigsseilerne fikk disse barna en oppvekst under svært varierende vilkår. I likhet med sine fedre opplevde flere av dem hvordan uvitende og beinharde byråkrater grep direkte og inndirekte inn i familienes liv. Heldigvis hadde noen av barna en flott og stabil barndom, men krigsseilerbarnas historie er også historien om barn som opplevde angst og redsel hjemme, og de tumlet med spørsmål som et barn ikke skal slite med.

 

Evig heder skal de ha

I 1930-årene reiste mange unge gutter til sjøs. Her var det muligheter for å se verden, men også for å kunne realisere drømmen om å bli sjømann. Skoletrøtte gutter kunne komme seg bort fra teoretiske fag. Til sjøs kunne de bruke sine praktiske ferdigheter. Men det var også trange tider økonomisk i Norge, og  for mange var det nettopp sjøfarten som skulle berge gård og grunn, og gi økonomisk trygghet for familiene.

Men framtiden for mange ble lagt i grus da krigen kom og den norske handelsflåten ble en viktig brikke i kampen mot nazismen. Norske sjøfolk og marinefolk sto i første rekke i kamphandlingene. Og dikteren Nordahl Grieg sier det slik:

 

Førti tusen norske sjøfolk,

en for alle valgte strid,

valgte hjemløshet og lengsel,

valgte flammedød og koldbrann,

valgte drift på spinkle flåter

tusen ville mil fra hjelpen;

evig heder skal de ha!

Trauste sjøfolk tar noen minutters pause på dekket

En epilog  -  65 år etter den 2. Verdenskrig, av  Odd Løkkevik: 

”Leif  - uteseiler’n"

Like etter at jeg hadde fylt 8 år i 1946 flytter min familie til Gamlebyen i Fredrikstad. Gjennom de årene som fulgte etter dette var det mye som ble registeret i den lille guttens hode, men som han ikke skjønte -  DA.

En høyreist flott mann i slutten av 20-årene var dog en av mange personer som gikk inn i erindringene. Jeg kan, etter å ha kontaktet flere, således oppsummere følgende:

”Leif ” var født i november 1920. 16 år gammel dro han til sjøs som maskingutt. Da han kom tilbake, etter 18 mnd. i utenriksfart, fikk han arbeide i motorverkstedet på FMV - og tok samtidig maskinistskolen på kveldstid under maskinsjef Eriksen.

En dag i januar 1940 dro han til Kristiansund og mønstret på et skip som skulle til Portugal (med klippfisk ?). Derfra bar det over Atlanteren til Cuba hvor det ble lastet sukker for Texas.

Men skipet kom i et forferdelig uvær og forliste. Heldigvis ble hele besetningen reddet og ført til en havn i U.S.A. ”Leif” og flere av de andre overlevende kom seg til New York hvor de henvendte seg til det norske hyrekontoret.

Den 9. april ble Norge invadert av tyske styrker. Vi var i krig. Men allerede før dette hadde 392 av landets sjøfolk omkommet etter å ha blitt senket av tyske fly og u-båter. Alle norske skip ble beordret om å gå til nøytrale / vestlige havner.

”Nortra-ship” ble en realitet. Et felles ”rederi” for alle norske skip  -   som ble styrt av skipreder Lorentzen fra London.

Torpedert og på'n igjen – med ny torpedering

”Leif” endte dermed opp i konvoyfarten med forsyninger fra USA til England.

Hans første skip var en 10.000 tonns tankbåt. Mer enn  40 % av alle oljeprodukter ble, under krigen,  fraktet over Atlanteren på norsk kjøl.

Etter å ha vært med på to turer ble han overført til et annet fartøy som skulle frakte matprodukter. SÅ  -  vinteren 1942 satte u-båtkrigen øst for U.S.A. til for fullt.

Da skipet til ”Leif” ble senket, var han en av flere ombord som ble reddet.

Tilbake på nytt skip ble det frakt av teknisk utstyr, fra lokomotiver, tanks, kanoner og andre våpen til flyene ”Spitfire”. Det gikk bra flere ganger, men under den sjette gikk det igjen galt. Etter flere døgn i livbåt ble Leif og 11 andre mirakuløst plukket opp. Han bodde deretter i noen uker i en ”brakkeby” utenfor Liverpool.

I begynnelsen av 1944 fikk leiren besøk av representanter for den norske marine, og ”Leif” ble beordret å gå om bord som 3. maskinist på et norsk marinefartøy. Under D-dagen ved Normandi var dette fartøyet med og assisterte under landgangen.

Den 8. mai var ”Det europeiske helvete over” -  og den 7. juni ble det festmottakelse for kong Håkon.  Seks dager etter, den 13. juni, gikk ”Gutta på skauen” i seiersparade opp Karl Johans gate mot slottet.            

De ca. 38.000 sjøfolka som hadde gjort sin innsats for konge, flagget og fedrelandet defilerte ikke ! Av disse var det 3.782 som fant sin grav i havet.

Per Hanson skrev boka ”Hver 10. mann måtte dø”. Men sjøfolkenes innsats ble ikke gitt mange linjene i norske aviser.

Sjøfolka kom hjem med æren i behold!

For å få nytt pass, samt bli gitt anledning til et sted å bo, måtte de derimot vise  papirer for gode nasjonale holdninger.

”Nortra-ship-fondet”, som var opparbeidet etter trekk i hyra for utbetaling når krigen var slutt, ble beslaglagt. Da sjøfolkene gikk til rettssak mot staten i 1948 og 1951 tapte de for Gerhardsen & Co.

Saken ble ført helt frem til høyesterett. De fikk ikke 5 flate øre. Dertil ble det fremmet at det eventuelt bare var seilende dager som kunne telle med

Dager i livbåter og ombord på reddende skip ville bli trukket fra.

Mange led ikke bare av fysiske skader, men ikke minst av psykiske lidelser som medførte opphold på steder som Veum og Gaustad. Ikke få frøs i hjel som uteliggere. Hvor var hjelpeapparatet ?

Å komme tilbake til et normalt liv var for mange nesten en umulighet. Da Per Borten kom på banen som statsminister i 1972 opphevet han Høyesterettens

dom og ”Nortra-ship-fondet” måtte utbetale til de som fremdeles var i live  -  kr. 2oo per seilte måned  -  minus skatt.

Konsentrasjonsleir for ”fyllefanter”

”Leif uteseiler’n”dro til sjøs igjen i 1946, men kom tilbake allerede etter 10 mnd. Muligens på grunn av fyll. Han var blitt et nervevrak.

I Nabbetorpveien bodde han hos sin gamle mor. Når han kom inn til Gamlebyen for å gå på polet, erindrer jeg at han var iført en pen lys tweed - frakk (sikkert kjøpt i U.S.A. eller England ?)

Etter 3 - 4 arrestasjoner for fyll ble han sendt til ”Jæder’n”. En konsentrasjonsleir for ”fyllefanter” med oppholdstid 18 mnd. per ”tørrlegging”.

Når dette var over, kunne ”Leif uteseiler” reise hjem. Så var det flere runder med nye arrestasjoner og deportasjoner.

En kamerat av meg, som studerte til siv. agronom, var på ekskursjon til ”Jædder’n” i 1960 og kunne da se ”Leif uteseiler” gå og luke gulrøtter.

Året etter var han tilbake i Fredrikstad og drakk seg i hjel kort tid etter  -  41 år gammel.

Kanskje noe å reflektere over!

Far var stum som en østers

Frank til høyre sammen med brødrene sine Henning og Gunnar

Krigen var slutt og de sjøfolka som hadde overlevd kom tilbake etter fem års kamp. Nå skulle de som hadde familie prøve og vende tilbake til en ”normal” hverdag. Men hva var en normal hverdag?

Rundt om satt koner og barn, som lite eller ingenting visste om hva sjøfolka virkelig hadde opplevd. Nå fikk de hjem en ektemann og far med både fysiske og psykiske plager. De sistnevnte plagene var kanskje ikke så godt synlige den første tiden. Men de skulle snart føre til at mange av de som levde sammen med disse sjøfolka fikk tilværelsen radikalt forandret.

I boka ”Menn uten medaljer”, skrevet av A. H. Rasmussen og utgitt på J. W. Cappelens Forlag 1964, skriver han i det første kapitlet: Det er lettere måte å dø på enn på gå til bunns, fastklemt i et torpedert skip, sperret inne i et maskinrom, skoldet til døde av hvesende damp eller sette livet til av sult og tørst og utmattelse på en flåte eller i en livbåt. Det er lettere måter å dø på enn å stekes på et brennende tankskip, å fryse i hjel i Nordishavet, å sluke brenselsolje eller langsomt dø av sine sår. Over 4000 nordmenn led en slik skjebne.

Sjøfolka som kom hjem hadde vært vitne til disse redselsfulle hendelsene under krigen, og det var nå en del av den mentale bagasjen de hadde med seg hjem.

Frank Thorsen, bosatt på Laget ved Risør, er født og oppvokst i Larvik, i det som ble kalt for ”Stappegården” på Torstrand, før de flyttet til Hoffsgate, eller for å si det på godt Larvikspråk ”rett bak Fram”. Faren – Johan Thorsen - hadde seilt under hele krigen, men det hindret ikke at Frank fulgte i hans fotefar, og seilte i 30 år som maskinsjef utenriksfart.

I boka ”Krigsseilernes evige krig” forteller han litt om hvordan det var å vokse opp i en familie hvor faren hadde bakgrunn som krigsseiler. Han og brødrene – Henning og Gunnar – forsto at faren hadde opplevd mange dramatiske ting under krigen, men han ville ikke fortelle så mye.

Han var stum som en østers

- Han tok oss gjerne med ned til Kanalkaia når han skulle ned å se på ”båtane”. Det hendte også at kom inn båter fra Wilhelmsens Rederi som han kjente til, eller hadde jobbet om bord i. 

Og jeg husker også at han av og til tok sjøfolka med seg hjem, og da kunne de sitte timevis utover kvelden og natta og gjenoppfriske ting fra seilasen under krigen. Vi snappet alltid opp ett eller annet fra de samtalene, når de voksne trodde vi sov, og det gjorde ikke nysgjerrigheten vår mindre.

Som regel var han stum som en østers når vi prøvde å dreie samtalene inn på krigen og konvoiene han hadde vært med på. Litt etter litt fikk vi lirket noe ut av ham. Da kunne han fortelle litt om Malta-Margit og det de opplevde under angrepene på Malta. Men ellers så var det svært lite vi fikk ut av ham etter krigen, for han var som de fleste krigsseilere, sterkt preget og fortalte lite, sier Frank Thorsen. 

Frank har samlet mye informasjon om farens seilas under krigen.

TV-program fra ESTV

Dette programmet er produsert av Bjørn Gjellum fra ESTV (Evangeliesenteret TV). Programmet er laget i forbindelse med boka Krigsseilernes barn, og her intervjues Jan Sørensen og Oddvar Schjølberg. Opptakene er gjort på Norsk Sjøfartsmuseum på Bygdøy.

 Krigsseilere hedret i Stavern.

Stilfull minnemarkering for krigsseilere i Stavern lørdag. Arrangementet var også en markering av at det i år er 100 år siden utbruddet av første verdenskrig. Samtidig er det 75 år siden den første norske båten ble torpedert under andre verdenskrig.  Minneseremonien foregikk nede i krypten i Minnehallen. Primus motor for arrangementet og nestleder i styret for Det nasjonale aldershjem for sjømenn i Stavern Hans Olaf Sørum leda seremonien, og kunne presentere i tur og orden taler av Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide og Jon Michelet. Malmfull korsang av Stavern Mannskor og musikk med Kongelig norske marines musikkorps. Dessuten deklamerte 90-årige Ranveig Haga diktet «17. mai 1940» av Nordahl Grieg.

I sin tale sa Forsvarsministeren blant annet:

«Fortellingen om hvordan våre krigsseilere ble behandlet etter 2. verdenskrig, er et trist og uverdig kapittel i norsk etterkrigshistorie. Påkjenningene var enorme. For mange kom den største belastningen da krigen og freden var oppnådd. Neste år feirer vi at det er 70 år siden frigjøringen. Vi skal feire frigjøringen. Men vi skal også feire de som ga oss friheten tilbake – ikke minst krigsseilerne. Det er svært fortjent. Som statsministeren og alle statsrådene sa under 8. mai-markeringen i år: Krigsseilerne blir en viktig del av frigjøringsmarkeringen neste år.

På vegne av regjeringen vil jeg takke og hedre dere som er her i dag og alle våre sjøfolk for alt de gjorde i to verdenskriger.»

Etter arrangementet i Minnehallen flytta deltakerne seg til Dampskipsbrygga for å ta en titt på D/S Hestmanden. Europas eneste bevarte lastedampskip og eneste bevarte skip som har gått i konvoifart under både første og andre verdenskrig.  Minnemarkeringa ble avslutta med en lunsj på Hotel Wassilioff, der høyt dekorerte representanter fra forsvarsledelsen, Norges Rederiforbund, Konvoibyen i Risør og politikere også deltok.

D/S Hestmanden.

I anledning minnemarkeringa for krigsseilerne lå D/S Hestmanden til kai på Dampskipsbrygga i Stavern. Skipet er Europas eneste bevarte lastedampskip. Dessuten det eneste bevarte fartøy som har gått i konvoifart under både første og andre verdenskrig. I tillegg er båten det eneste bevarte skip fra verdens største rederi, nemlig Nortraship. Det norske Storting har gitt D/S Hestmanden status som et krigsminne, og skal bli et seilende museums- og kulturskip. «Hestmanden – Norsk Krigsseilermuseum.» Båten har vært gjennom en omfattende restaurering, men det gjenstår å reparere hovedkjelen med tilhørende røropplegg, samt propell med aksel. Foreløpig kostnadsoverslag er 15 millioner kroner. I dag er skipet avhengig av å bli slept fra havn til havn av en taubåt. Målet er å gå for egen maskin i 2015. 70 år etter 2. verdenskrigs slutt. D/S Hestmanden ble bygd i 1911 på Laxevaag Maskin & Jernskibsbyggeri og brutto registertonn på 979.

Jon Michelet holdt tale under markeringen i Minnehallen. I tillegg fikk han gode ord av Forsvarsministeren, som i sin tale bla sa: «Jeg vil gi Jon Michelet en ekstra honnør: På en helt unik måte har han bidratt til å gi innsikt i hvordan livet fortonte seg på sjøen, og hva krigsseilerne opplevde. Det holder historiene levende. Det gir anerkjennelse.»

Tekst og bilder: Olav Nordheim

redaksjonen@norge24.no / 29. september 2014

D/S Hestmanden ruver ved Dampskipsbrygga i Stavern. Noen av krigsseilerne sammen med Forsvarsministeren på Dampskipsbrygga med D/S Hestmanden i bakgrunnen. Fra høyre Helge Andresen fra Rekkevik, Søren Brandsnes fra Vågsbygd, Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide (H), Kåre Aarseth bosatt i Risør, Torleif Hansen fra Kvelde, Hans Olaf Sørum nestleder i styret for Sjømannshjemmet, Jacob Rauan fra Hedrum og i bunad Kari Solum den nye bestyreren på Sjømannshjemmet i Stavern Foto Olav Nordheim

På bildet sitter Michelet sammen med krigsseilerne fra venstre: Trygve Laheim Johansen opprinnelig fra Stallogargo i Finnmark, Egil Lunde fra Tjølling og Ingvald Wahl opprinnelig fra Hammerfest. Foto: Olav Nordheim