Nedenstående er hentet fra et intervju som er lagt ut på Aktive Fredsreiser sider:

Vi møter reiseleder og forfatter

Oddvar Schjølberg

Oddvar Schjølberg er født 5. juli 1948. Han trådte sine barnesko på Jægersborg i Larvik. Nærmere bestemt i Øvre Jægersborggate. På folkemunne kalt ”Kudrittgata”. Moren stelte hjemme og faren var tilskjærer på skofabrikken.

Alle slags yrkesgrupper og sosiale lag var representert i nærområdet, men i barndomshjemmet ble det lagt stor vekt på at alle mennesker var like verdifulle, uansett deres sosiale status. Og Albert Schweitzers ord: ”Ærefrykt for livet” var mer enn bare en tese i barndomshjemmet.

Bøker av alle slag hadde en naturlig plass i bokhyllene, alt fra spennende reiseskildringer, til misjonsbøker og biografier. Det var ikke bare ”hyllepynt” – nei hver eneste bok var lest både en og to ganger.

Begge foreldrene var flinke til å lese for sønnene sine, og det var de reneste feststundene når Oddvar og broren Geir Otto kunne krabbe opp på fanget for å bli med på reiser inn i litteraturens verden. Det var som en ny verden åpnet seg for de to guttene. Den ene dagen var de ute på jungelsykehuset til Alberts Schweitzer i Lambarene, og neste dag var de ute sammen med fredsapostelen Gandhi.

 

Med denne klangbunnen var det nok ikke så rart at Oddvar etter hvert selv begynte å skrive bøker.

Han tok grafisk utdannelse i 1966 og jobbet flere år i et trykkeri. Her var han med på å ”brekke om” bøker, og så det ferdige trykte resultat. Parallelt med jobben på trykkeriet startet han med å levere noen reportasjer og bilder i lokalavisen Østlands-Posten, og fra 1972 ble det et mer håndfast engasjement i arbeideravisen Nybrott.

Han rakk også å ha en fast stilling i 13 år som ambulansesjåfør i Vestfold Fylke, med tjenestested Sandefjord. Imidlertid satte en reumatisk sykdom en stopper for den jobben, og han begynte som reiseleder blant annet på turer til Spania.

Hele tiden fulgte notatblokka med, og halvferdige manuskripter ble lagt til side. Med tanke for senere bruk.

Da nærradioene gjorde sitt inntog i Norge ble han engasjert på frivillig basis, og endte opp som redaktør på Radio Sentrum i Larvik.

Som aktiv programleder laget han flere hundre intervjuer med forskjellige personer. Blant annet med krigsseileren Gunnar Knudsen. Dette resulterte i Oddvar Schjølbergs første bok i 2005.

Fra 2000 til 2006 var Oddvar Schjølberg ansatt i administrasjonen i Aktive Fredsreiser. I den forbindelse flyttet han og kona – Gerd Solveig – til Risør. 

 

Hva var det som gjorde at du begynte å skrive bøker?

- I forbindelse med jobben i Aktive Fredsreiser kom jeg i kontakt med de mange tidsvitnene som var engasjert på turene. Da de fortalte sine historier, forstod jeg hvor viktig det var at dette måtte dokumenteres for ettertiden.

Jeg følte det som et stort privilegium å få lov til å møte disse menneskene, og jeg følte det som en tillitserklæring å få lov til å skrive historiene om deres liv. På alle reisene hadde jeg med en liten kassettopptaker, notisbok og fotoapparat.

På temakveldene og i ledige stunder fortalte tidsvitnene om sine opplevelser. Stoffet ble etter hvert systematisert og lagt ut på nettsidene til Aktive Fredsreiser.

Selv om mange av dem satt i samme leir, og bodde på samme brakke, så er likevel historiene deres forskjellige. Fordi de opplevde oppholdet i leirene på forskjellige måter.

Det å få møtte disse kvinner og menn gjorde et drastisk inntrykk på meg, og da min egen helsesituasjon ytterligere forverret seg, og jeg måtte trappe noe ned som reiseleder, begynte jeg å skrive biografiene om noen av tidsvitnene.

I Aktive Fredsreiser deles hvert år ut prisen ”Fangenes Testamente”. Når så de tidligere krigsfangene forteller meg sine historier, så er også dette en del av det testamentet som de etterlater seg til kommende generasjoner, forteller Oddvar.

 

Din første bok var om vårt tidsvitne Gunnar Knudsen?

Jeg kjente veldig godt Gunnar fra barndommen hjemme i Larvik. Fra jeg stabbet rundt i kortbukser husker jeg ham som en mann som alltid var blid og hyggelig. Det skulle gå mange år før jeg fikk kjennskap til hva han egentlig hadde vært i gjennom under krigen. Det var da jeg intervjuet ham i et radioprogram jeg begynte å ane noe om hva han hadde båret på i alle årene etter krigen. Og som et resultat av dette kom boka: Krigsseiler og tidsvitne” i 2005. Men Gunnar fortsatte og ”åpnet nye rom” i livet sitt, og derfor gir Aktive Fredsforlag nå ut en ny og omarbeidet bok om Gunnar Knudsen.

 

Neste bok var historien til Blanche Major?

- Jeg glemmer aldri mitt første møte med Blanche. Det var på en reiseledersamling i Risør i 1998. Da den lille – men sterke kvinnen – fortalte sin historie, ble jeg for å si det på godt norsk - bergtatt. Uvilkårlig kom spørsmålet: Hvordan har du klart å leve videre etter alle dine grufulle opplevelser? Hvordan kan du som har opplevd så mye dramatisk, og overlevd så mye vondskap ha slik en utstråling, og ikke føle hat

Jeg klarte ganske enkelt ikke å forstå at hun kunne stå med øyne som funklet som diamanter, og fortelle om hvor viktig det var med forsoning. Jeg måtte finne ut av hvordan hun klarte å bruke sine traumatiske opplevelser, når hun hentet fram det vonde fra fortiden og plasserte det i nåtiden, for å gjøre fremtiden bedre. Resultatet av dette forelå syv år senere i form av boka om Blanche - ”Jeg overlevde Auschwitz”, forteller Oddvar Schjølberg.

 

Boka om Maria var din første bok på Aktive Fredsforlag?

- Hvordan denne boka kom til var litt spesielt, og det startet med at jeg satt oppe i Barentshavet og leste i VG om ei jente som var blitt angitt til Gestapo av moren sin. Det var Maria Gabrielsen. Min første tanke var at denne damen måtte bli tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og da jeg endelig fikk dekning på mobilnettet ringte jeg ned til kontoret i Risør og pratet med Helga Arntzen, som igjen kontaktet Maria. Dermed var Maria blitt tidsvitne.

Nå hadde også Helga Arntzen startet eget forlag – Aktive Fredsforlag, og vi ble enige om å gi ut historien hennes i bokform. Dette resulterte i at jeg hadde mange møter med Maria, og sammen brukte vi god tid. Det var mange sterke ting som i løpet av dette året ble hentet fram igjen i Marias liv.

Forstå meg rett når jeg sier at det å skrive en biografi er mye mer enn bare å skrive en fortelling. I en biografi blir du sluppet inn i en persons innerste vesen. Det er ikke alltid like lett å la andre få tilgang til våre innerste tanker og opplevelser.

For Marias del skulle hennes egen tragedie, nå bli ”allemannseie” i form av boka ”Angitt av mamma”. Nå ble de vonde tingene – de som hun har fortrengt, og gjort alt for å glemme – plutselig hentet fram igjen for at andre skulle få del i dem. Mellom permene utleverte hun seg selv og sin traumatiske barndom.

Derfor er det så viktig at man skriver dette med respekt, og bruker den tid som er nødvendig. Iblant kan det ta flere år å skrive en biografi. For Maria ble det på mange måter en vanskelig og opprivende tid, men hun sier selv at det var en form for terapi å få festet den vonde oppveksten og bakgrunnen til papiret. Og da boka kom ut sa hun i et intervju med Sandefjords Blad:

- Jeg orker ikke å lese så mye av boken om gangen. Jeg lever meg inn i det, og det blir for sterkt!

Man kunne kanskje tro at et menneske med en slik bakgrunn ville bli bitter og mistroisk. Men Maria Gabrielsen har valgt en annen vei. Hun er opptatt av at den oppvoksende generasjon skal bygge en bedre verden. Og det er det som grunnmuren i hennes budskap.

 

Du har fått mange tilbakemeldinger på nettopp denne boka?

Ja – ikke minst etter at TV2 Intervjuet Maria i forbindelse med bokutgivelsen. Det er selvsagt hyggelig at en bok selger godt, og må utgis ut i flere opplag, men for meg er det viktigst at bøkene mine engasjerer, og gjør at leserne blir reflekterte. Samtidig som historiene blir bevart for ettertiden. Det hender iblant at jeg får tilbakemeldinger i brevs form, som dette, sier Oddvar Schjølberg og viser fram et brev vedrørende boka om Maria:

 

Angitt av mamma

 Jeg har nettopp lest din siste bok om Marie Gabrielsen.  Den var sterkt gripende! Og du hadde valgt en slående tittel!  Ved å velge den personlige jeg-formen gir du en ekte nærhet til beretningen - også fordi du har kunnet være så "tett på" henne som sannhetsvitne på dine reiser med skoleungdom og i senere intervjuer med henne. Jeg opplever dessuten at boka har sin styrke i balansegangen mellom nøkternhet i de mange faktiske opplysninger og dokumentasjoner du formidler, og det følelsesmessige engasjement som blir så sterkt pga selve utvalget du har foretatt av opplevde situasjoner og overgrep, koblet til et barns forundrende, og samtidig renonserte refleksjoner på hva voksne virkelig kunne gjøre mot dem.

Det er godt å vite at sannhetsvitners beretninger nå blir skrevet ned for ettertiden av personer som forstår og vet - og at det fortsatt finnes noen som orker å fortelle sin utrolige historie om menneskers ondskap, til påminning for nye generasjoner.

Olav Midttun (tidligere rektor Lillehammer gymnas)

 

 

Det er alltid hyggelig å få tilbakemeldinger på det man skriver. De to siste bøkene som ble utgitt av Aktive Fredsforlag er ”Fars fotspor i Hitlers leire” og ”Eplekarten i Ravensbrück”. Begge disse bøkene har resultert i mange tilbakemeldinger via telefon og mail fra hele landet. Selv om krigen sluttet i 1945 er det fortsatt tusenvis av spørsmål som ikke er besvart. Ikke minst for de barna som vokste opp med foreldre som hadde sittet i konsentrasjonsleire. Mamma eller pappa hadde ikke fortalt noe om det som skjedde med dem i leirene. Derfor er det gledelig å få tilbakemeldinger som forteller: ”Nå forstår jeg endelig hva pappa var utsatt for, og hvorfor han ikke orket å fortelle noe”. Slike tilbakemeldinger gjør meg godt, for da forstår jeg at bokas budskap har nådd fram.

Og noe som jeg synes er spesielt gledelig er at det stadig kommer henvendelser fra skoleelever som har valgt for eksempel boka om Maria som skoleprosjekt. (Angitt av mamma)

 

Er det ikke på tide å bli ferdig med krigen?

Det hadde selvfølgelig vært det beste.Men vi mennesker er nå engang slik at vi ikke alltid tar lærdom. Den som ser inn i fortiden, vil også ane noe om det som ligger i framtiden, for historien er tidens språk. Derfor er det viktig for oss å lytte til en gammel mann eller kvinnes beretninger. Og det må dokumenteres for ettertiden.

Jeg er fullt klar over at mange i vår fremadstormende verden ikke har tid til å høre på slikt, men dermed går de glipp av mye visdom.

De tidsvitnene jeg skriver om – deler også av sin tid. De gjør det for at det de opplevde ikke skal skje igjen. I dag er de fleste av dem godt oppe i 80-årene, men like fullt klyver de inn i busser og drar mil etter mil nedover i Europa – og forteller. Drivkraften deres er håpet om at dette med Hitlers ideologi ikke skal få fotfeste.

En annen og viktig sak er at de siste årene har det blitt åpnet flere nye arkiver, og dermed er det mange nye ting som kommer fram. Og det er alltid spennende når jeg besøker et arkiv, men samtidig er det også med stor respekt for alle de menneskeskjebnene som ligger gjemt i disse kartotekkortene.

 

Men en ting som kommer tydelig til uttrykk når jeg jobber med dette stoffet er hvordan disse personene overlevde bokstavelig talt helvetet ved at de var positive og holdet fast ved håpet om en bedre verden. Tidligere biskop Rosemari Köhn sa det slik: Å leve er å håpe på den gode fremtid, der det tilsynelatende ikke er noen fremtid.

Når hun sa det slik så er det også noe som er dypt forankret i hennes egen livshistorie. Fra et utbombet Tyskland hvor de måtte gå i søppelkassene for å finne noe å overleve på.

 

Forfatteren Arne Prøis fortalte en liten beretning som har gjort inntrykk på meg, og som på en spesiell måte forteller litt om hvordan fangene klarte å holde ut:

”Han satt i en de tyske dødsleirene, og han overlevde i kraft av en drøm om et lite grønt jordstykke hjemme i Norge.

I disse mørke årene i dødsskyggens dal ble det hans eneste glede i fangetilværelsen – å drømme om alt det han skulle gjøre med dette lille jordstykket som var hans hjemme i Moder Norge…

Han skulle ha grønnsaker der, og tennene løp i vann når han tenkte på all den overdådige fruktbarhet jordstykket skulle bugne av.

Nei – han skulle ha blomster der – hele stykket skulle flamme i en fargeprakt hvor selv den vise kong Salomos herlighet ville blekne.

Nei - han skulle bygge der, bygge for seg og sin elskede og de barn de skulle se vokse opp i fred.

Nei – han ville plante trær der – trauste og sjeldne om hverandre. Ja en liten skog skulle det bli.

Og denne fangeårenes drøm fikk sin siste, sin vakreste akt. For han slutter med å si: Å nei – du skal få ligge akkurat slik som du er. For nå har du i år fylt min sjel med en levende drøm som holdt meg oppe da alt svartnet. Ja du skal få ligge akkurat som du ligger – de tusen drømmers og muligheters lille stykke av min hjemlands jord”

Drømmen reddet denne fangen og den var virkelig nok mens hans sinn skapte den, om og om igjen.

 

Jeg har alltid likt å være sammen med mennesker i forskjellige settinger. Og jeg har vært så heldig at jeg har fått reise mye rundt og truffet folk fra andre land og kulturer. Og alle har de hatt noe å lære meg. I oppveksten ble jeg grundig innprentet at alle mennesker er like verdifulle, men det er ikke alle som har fått de samme muligheter som de vi kan nyte godt av i Norge.

Møtene med de tidligere krigsfangene har gjort et varig og sterkt inntrykk på meg.

Men jeg har også fartet rundt med et sigøynerfølge i Norge, og virkelig fått se hvordan denne folkegruppen blir møtt med forutinntatte fordommer av såkalte gode nordmenn. I Spania var jeg sammen med sigøynerne som bodde ved søplefyllingen i en liten landsby i Sierra Nevadafjellene. En kveld arrangerte de fest for meg og tok meg med inn i den innerste sirkelen. Det ble en kveld og en natt som de ga meg det ypperste av deres kultur. Etterpå følte jeg meg naken og fattig. Materialistisk sett var jeg atskillig rikere enn det de noen gang kunne håpe på å bli, men likevel hadde de en indre rikdom som ikke kan kjøpes for all verdens penger.

 

En håndfull godhet!

Den kjente svenske revykongen og livsfilosofen Hasse Alfredsson fikk engang dette spørsmålet fra en journalist: ”Hva tror du på?”

Hasse Alfredsson svarte øyeblikkelig: ”Jeg tror på en håndfull godhet”

Så enkelt var svaret, men også så vanskelig

For noen år siden var jeg reiseleder for Aktive Fredsreiser på en tur til Skottland, og vi hadde bl.a. en overnating i Aberdeen.  Det var litt grøssent ute, og klokka var ennå ikke blitt syv på morgen. Jeg hadde stått tidlig opp for å trekke litt frisk luft før frokost – utenfor hotellet vi bodde på. I døren møter jeg en av dem som nok kan betegnes som ”Byens løse fugler” – ei ung jente som er tydelig merket av et hardt liv. Med ustøe skritt går hun bort til dørvakten og spør om hun ikke kan få lov til å komme inn for å låne toalettet. Nå var dette et av byens fineste hoteller, og hun var for å si det mildt som en fremmed fugl der hun sto tjafsete og ustelt i sine loslitte klær. Klær som ganske sikkert ikke hadde vært i kontakt med vaskepulver de siste månedene. Jeg skal ikke nekte for at jeg var veldig spent der jeg sto og ventet på vaktens reaksjon.

I stedet for å vise henne ut, så gir han henne sitt mest strålende smil - et smil som varmet både henne og meg.

Selvfølgelig skal du få låne toalettet – du bare går ned gangen der, og inn til venstre.

Den dagen fikk et ord fra det gamle testamentet en helt ny betydning for meg. ”For da jeg så ditt ansikt, var det som jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg.”

Jeg lærte mye av dette. Hvor viktig det er at vi bryr oss og tar vare på hverandre. Tenk bare på hvor mange konflikter som kunne vært løst hvis vi tok oss tid til å lytte, og kommunisere med hverandre, isteden for å ty til krasse ord som låser i stedet for å løse.

 

Nye prosjekter på trappene?

For øyeblikket holder jeg på med et større prosjekt om ”Tysklandsstudentene” og deres opphold som krigsfanger i Tyskland. Her er det mye interessant materiell som er gjort tilgjengelig for meg. Blant annet har jeg fått tilgang til to av de dagbøkene som ble skrevet av studentene.

I første omgang har jeg prioritert å samle inn informasjon om dem i form av lydintervjuer, bilder etc. Det å jobbe med denne type stoff er samtidig som en kamp hvor man må jobbe omkapp med klokka. Ingen av våre tidsvitner blir yngre, og av naturlige årsaker er det ikke alltid like enkelt å stille opp for dem til intervjuer.

Intervjuene blir nå i første omgang lagt ut fortløpende på Aktive Fredsreiser nettsider, samt nettsidene til Den norske Buchenwald-foreningen. Men allerede nå ser jeg at her er det stoff til flere nye bøker.

 

Er det ikke slitsomt å bare skrive om krig og elendighet?

Heldigvis har jeg også en del andre prosjekter under arbeide. Bøker av en helt annen kategori. Har nettopp sluttført ei bok om Anne Kristine Herje. Hun er en av dem som har mottatt ”Forsoningsprisen” for sin innsats for barna på Haiti. Mens alle andre utlendinger flyktet hals over hode fra det borgerkrigrammede Haiti, valgte hun å bli på sin post blant de fattigste av de fattige.

Selv om jeg av helsemessige grunner har måttet sette tempoet ned atskillige hakk, er jeg likevel en veldig privilegert person som får lov til så skrive andre menneskers livshistorie, sier Oddvar Schjølberg, som betror oss at i skrivebordskuffen finnes det mange manus med alt fra smådikt til hverdagsbetraktninger.