Gerd Solveig stamper ris sammen med kvinnene i Sutukoba

Besøk i Sutukoba

Den største gleden…

Det er et gammel godt ordtak som sier det slik: ”Den største gleden et menneske kan ha, det er å gjøre en annen glad”. Og etter å ha vært med Aktive Fredsreiser på Faddertur til Gambia, kan jeg skrive under på at dette ordtaket holder stikk.


Det å få møte sitt fadderbarn er en utrolig opplevelse. Fram til Fadderturen i november 2003 hadde jeg bare sett 12 år gamle Naaomi på et bilde, men plutselig møtte vi hverandre ute i bushen, i den lille landsbyen Sutukoba. Fra snø og vinter i Risør hadde jeg ankommet den varme tropenatta. Hun kunne ikke norsk, og jeg kunne ikke gambisk. Norsk og gambisk kultur satte hverandre stevnemøte i det afrikanske nattemørket. Med trommene på bantabaen og dansende afrikanere som bakgrunnskulisser var spenningen nesten til å ta og føle på. Endelig skulle jeg få møte et av våre fadderbarn.

 Til å begynne med sto hun litt på avstand og betraktet meg, men så løste ansiktet seg opp i et eneste stort smil.

De dagene vi opplevde sammen ute i Sutukoba var en opplevelse jeg aldri glemmer. Der hvor jeg var, var Naaomi hakk i hel. Og ikke bare henne, men til slutt hadde jeg en unge som skulle holde i hver av fingrene mine. Og det var ganske sikkert er underlig syn der vi ruslet rundt - jeg i midten og fem unger på hver side. Men for en berikelse det var. Det å reise rundt i området, få hilse på familiene, og besøke skolene er noe som festet seg for all tid. Ikke minst det å kunne se med egne øyne at pengene som blir betalt inn for fadderbarna uavkortet går direkte til barnas skolegang. Det er i slike øyeblikk man aner noe av det privilegium det er å kunne få lov til å være med å bidra til å gjøre disse fattige barnas framtid lysere.

Det å hilse på Naaomi og hennes familie var en opplevelse som har satt dype spor, samtidig som det har gitt livet en ny dimensjon. Vi lever i et velstandssamfunn, som gir en flau smak i munnen etter å ha møtt de fattige i Wuli-provinsen.

Det gir oss litt perspektiv når vi tenker på at for 150 kr. pr. år - altså for under den prisen vi gir for en CD-plate her i Norge - kan vi få være med å støtte et av disse barna et helt år. Gi dem en trygg skolegang, å være med på å gi dem en utdannelse, og på den måten få være med på å trygge deres framtid.

Noen glimt fra besøket i Sutokoba

 

I Banjul var jeg så heldig å bli bedt hjem til en Gambisk familie. To venner av meg hadde året før hjulpet denne familien som satt hardt i det økonomisk. Mannen i huset livnærte seg av å kjøre taxi, men inntekten av dette var ikke stort å skryte av. Nå ble vi bedt hjem til familien og fikk en uforglemmelig kveld sammen med dem.


Avskjedens time...

Besøket i landsbyen er over, og tiden har kommet for den vanskelige avskjeden. Det var vondt å ta farvel med våre fadderbarn, etter dager i jungelen, og besøket på deres ”hjemmebane”.
Jeg dro fra det lutfattige Sutokoba tilbake til vinterlandet Norge. Men jeg var så rik inni meg - rik på varme minner fra et besøk jeg aldri noensinne vil glemme.

Vennskap på tvers av kontinenter...

På stranda ble jeg kjent med en trivelig gambisk dame. Hun og broren livnærte seg med å drive en liten butikk.

Han solgte flotte figurer utskåret i ibenholt. Hun drev som ”sydame” og tryllet fram de fineste kjoler. Vi kunne velge i et utvalg av de flotteste stoffer, så tok hun de nødvendige mål og sydde kjolene ferdig.

Da jeg satte kursen hjem til Risør igjen var jeg så heldig å ha med flere stilige kjoler i bagasjen.

En musiker ved Gambiafloden

Gambierne er veldig musikalske, og har vel en innebygd rytme som mange misunner dem. Noe som kom til uttrykk på bantabaen ute i Sutukoba. Her danset de etter trommene til langt på natt mens de klappet taktene med hendene.

Den dagen vi ventet på båten som skulle ta oss over Gambiafloden troppet en gruppe musikere opp med forskjellige instrumenter, og ga en konsert som vi aldri glemmer.

Skolebarn i Sutukoba

Et knippe barn som får gå på skole via fadderpenger fra Sutukobas Venner

Pakkene skal fordeles

Norske gjester sammen med beboerne på ”torvet” i Sutukoba. Pakkene fra Norge skal fordeles, og mange av folka i landsbyen får nå hardt tiltrengt hjelp, både med klær og andre nødvendigheter som gjør hverdagen lettere for dem. Alt fra briller til rullestoler.

Rissekker og skolepenger blir gitt direkte til familiene ute i bushen, slik at det kommer personlig fram til de som trenger det.


Mor og barn...

 

Mor i fargerike klær, og med minstedatteren på ryggen er med på dansen på bantabaen til langt på natt. Deretter var det noen få timers søvn fram til hun skulle ut og jobbe med å stampe korn.

Sutokoba

Vi gikk kjempelangt i steikende sol, og det var over 40 grader i skyggen. Ungene brydde seg ikke noe om varmen, for dette var noe de var vant til. Heldigvis hadde vi med oss godt med drikke, og det var litt avkjølende å sette seg i skyggen av et stort tre.

Sutokoba

 

 

Her er vi på vei ut til rismarkene og grønnsakshagen. Dette er bygd opp ved hjelp fra Sutkobas Venner i Risør. Og dermed blir det jo nærmest som et lite stykke Norge ute i Gambias jungel.