Gunnar Kaardahl -idrettsmannen fra Horten som

ble sendt til Hitlers utryddelsesleir

Gunnar Kaardahl, født 19. juni i 1919, vokste opp i Nore i Numedal, men flyttet ganske tidlig til Horten. Her tjenestegjorde faren i den militære delen av Karljohansvern, og familien hadde hus innenfor det militære området. Gunnar er en av våre tidsvitner, og han har selv følt nazismens svøpe på kroppen.

Ville fotografere

Vi bodde i en liten villa oppe på høyden inne på det militære området. Far var leder i Bygningstilsynet på Verftet, så han hadde oppgave med å holde ved like alle de forskjellige bygningene, og jeg holdt med å utdanne meg på Horten Tekniske skole. Men så kom altså krigen til Norge, og dermed var det mange som fikk tilværelsen snudd opp ned, forteller Gunnar, og fortsetter:

- Jeg husker godt den 9. april 1940. Jeg våknet utpå natten ved at jeg hørte skuddveksling fra havneområdet. Dette var skuddvekslingen mellom de tyske krigsskipene ute på fjorden og de norske marinefartøyene som lå i Indre Havn. I luften hørtes brummingen fra et av de tyske bombeflyene. Alvoret var begynt og krigen var i ferd med å legge en klam hånd over Norge

Jeg fant fram fotoapparatet og løp ut for å ta bilder. Men det var jo strengt forbudt å fotografere inne på det militære området, så jeg ble ganske så kontant avvist av politiet.

Mens jeg sto der og diskuterte med politiet falt de første bombene fra de tyske flyene, og dermed var det bare å finne dekning så raskt som mulig. Politiet løp til en kant, og jeg løp hjem det raskeste jeg kunne.

I den tyske angrepsplanen var Horten en av de byene langs norskekysten som måtte besettes denne aprilmorgenen – ikke minst på grunn av her lå Marinens Hovedstasjon – Karljohansvern  - og i tillegg hovedkvarteret for Første sjøforsvarsdistrikt. Så fra et militært synspunkt var det veldig viktig å få inntatt Horten så tidlig som mulig. Byen lå som ”dørterskelen” til Indre Oslofjord og landets hovedstad.

Kampene rundt havneområdet fortsatte. I indre havn lå de to minesveiperne ”Olav Tryggvason” og ”Rauma”. Da den tyske minesveiperen R17 passerte ca 60 meter foran baugen på ”Olav Tryggvason” ble det skutt med skarpt. Den tyske minesveiperen ble skutt i brann, og ikke lenge etter eksploderte skipet med et øredøvende brak. Brannen hadde nådd lageret med synkeminer, og dermed var katastrofen et faktum.  Flere av de tyske soldatene som var landsatt på Apenesbrygga ble såret eller drept i eksplosjonen, og flere av husene i området ble skadet.

Noe senere oppsøkte de to tyske offiserene kapteinløytnant Grundmann og Løytnant Körner ledelsen ved Karljohansvern, og framla de tyske kravene: ” Tyskland var kommet for å hjelpe Norge med å forsvare seg mot et nært forestående engelsk angrep, og det var sterkt beklagelig at  det var blitt åpnet ild mot de tyske minesveiperne. Dersom ikke motstanden opphørte ville Horten bli bombet av tyske fly innen en halv time.”

Smith-Johannsen som var ansvarshavende på Karljohansvern svarte at han ikke kjente noe til at Norge hadde bedt om tysk assistanse, men at han i stedet så på situasjonen som et tysk angrep på Norge. Han ville derfor rådføre seg med sine overordnede i Oslo. Nå fikk han ikke noe kontakt med disse før det var gått en halv time, fordi Admiralstaben i Oslo var på flyttefot. Kommanderende admiral Henry Diesen overlot derfor til Smith-Johannsen å vurdere om Marinestasjonen i Horten skulle overgis.

Det var hensynet til sivilbefokningen i byen som avgjorde Smith-Johannsens beslutning. Mange av innbyggerne hadde ikke evakuert, og dersom byen nå skulle bli utsatt for et tysk bombeangrep ville dette påføre sivilbefolkningen store lidelser.

Var med på ”Idrettsstreiken”

Gunnar som var 20 år da krigen brøt ut hadde tatt teknisk utdannelse ved Horten Tekniske skole og hadde jobb som maskintekniker ved et tegnekontor i byen. På fritiden var han en aktiv idrettsmann, og han gjorde det svært godt i idrettsgrenene høyde og stav. Han var 1.92 høy og hadde en vekt på rundt 89 kilo.

Idrettslaget lå i ”dvale” under okkupasjonen. Tyskerne forsøkte å vise hvor flotte idrettsstevner de arrangerte. Men hva hjalp vel det når tribunene var tomme, og alle deltakerne på propagandabildene var med i Hirden? Vår boikott av disse arrangementene var for oss en måte å demonstrere på. Men vi ønsket ikke bare å sitte på gjerdet, men ville gjerne være aktive i å motarbeide de nye makthaverne i Norge.

Fram til 25. september gikk idrettslivet i Vestfold stort sett som normalt, og det ble arrangert flere forskjellige idrettsstevner rundt om i fylket. Bare konkurranser med tyske soldater forsøkte man å unngå. Det var forbudt å konkurrere med krigførende nasjoner.

Men den 21. november 1940 ble det opprettet et NS-styrt Norges Idrettsforbund, og bare noen dager senere kom det flere nye bestemmelser. Blant annet skulle nå særforbundene heretter ha NS-ledelse. Her var holdningen helt klar blant idrettsfolket: Intet samarbeid!

Da NS våren 1941 forsøkte å ta over de lokale idrettslagene for å prøve å få idretten i gang igjen, førte det bare til at de som satt i styrene for de forskjellige idrettslagene la ned sine verv, og medlemmene meldte seg ut av de forskjellige klubbene. For eksempel så fikk Tønsberg Turnforening 347 utmeldinger i løpet av en dag, og på Sandefjord Stadion gravde medlemmene av Ballklubben store grøfter på tvers av banen slik, at den ikke kunne brukes av  NS eller tyskerne under ”Idrettsstreiken”. Dermed spredte streiken seg rundt om i hele fylket, og på landsbasis.

Medlem i ”Hortensgjengen”

I vårt idrettslag ville vi gjerne være med på å bruke energien vår på andre områder, og det var flere av medlemmene som ønsket å være med i motstandskampen mot nazistyret. Og de lot handling følge tanke. Det begynte egentlig som en liten motstandsgruppe, og vi kalte oss ”Kruskagjengen” eller ”Hortensgjengen”. Målet var å motarbeide okkupantene på ulike måter. Etter okkupantenes målestokk så gjorde vi nok mye som var galt. Vi hadde blant annet et stort våpenlager ute i Gunnerudbrekka.  Og vi gjorde en del ulike sabotasjehandlinger.

I likhet med vår gruppe, var det også flere andre grupper som ble organisert rundt om i fylket. Mange var nok noe uorganiserte i begynnelsen -  for å si det mildt. Men etter som tiden gikk ble det lagt et grunnlag for etableringen av en større organisert motstandsgruppe, forteller Gunnar.

I Horten var det flere som tok initiativ for å danne motstandsgrupper, og utpå høsten i 1941 kom ti mann sammen for å se på mulighetene for å danne en hemmelig gruppe. Målet var at gruppen skulle gjøre sabotasje og skade den tyske krigsmakten. Det var Olav Westeraas som ledet det hele.

Han drev med biltransport for tyskerne på Marinens hovedverft på Karljohansvern. Tyskerne som trodde at de her hadde en lojal medarbeider, ante ikke noe om at den samme Westeraas med jevne mellomrom stjal både våpen, ammunisjon og sambandsmateriell fra tyskernes lager. Dette klarte han på utrolig vis å få smuglet ut fra området. Deretter ble det fordelt blant 100 % lojale medarbeidere, og gjemt rundt om i Horten. Sambandsmateriellet var en verdifull tilvekst til det illegale arbeidet

Samme høst var det flere av smågruppene som ble samlet i en større enhet, samtidig som det ble opprettet en forbindelseslink til Oslo. Henry Bucher som hadde vært med i undergrunnsarbeidet i Horten fikk ansettelse i departementet i Oslo, og det lykkes for ham å opprette kontakt med en illegal organisasjon i Oslo.

Nå begynte arbeidet raskt å utvikle seg, og vi fra idrettsklubben ble med i denne organisasjonen hvor Georg Ekeberg var en av lederne. I den såkalte ”Bjørnehulen” på Falkenstein klarte vi å oppbevare en del av utstyret vårt. Et av samlingsstedene var en av hyttene til brukseier Carsten Sunde Schmidt på Falkensten. Her skulle vi blant annet få opplæring av en agent ved kallenavn ”Store-Tor” Han ble sendt fra britiske myndigheter  for å gi oss opplæring i våpenbruk, og forklare oss hvordan vi skulle utføre sabotasjehandlinger. Likeledes hvordan vi skulle etablere radiostasjoner. I første omgang skulle han instruere Carsten Lunde Schmidt og Olav Westeraas’s kompani.

”Store-Tor” blir arrestert

Nå var imidlertid Gestapo kommet på sporet av oss, og de hadde intensivert arbeidet med å ”sprenge” motstandsgruppene i Vestfold. Hvordan de klarte dette vet jeg ikke med 100 % sikkerhet, men det er klart at vår organisasjon var etter hvert blitt ganske stor, og den besto av mange forskjellige ledd. Dessverre var det mange nordmenn som var medløpere for nazistene, og som gikk deres ærend. Samtidig som de trodde på ”Det Tredje Rikets” fullkommenhet, var det også bra betalt å være angiver. En kar som tidligere hadde tjenestegjort på Karljohansvern ble dessverre en av Gestapos viktigste angivere, og Gestaposjef  Siegfried Wolfgang Fehmer brukte han som deres kjentmann i Horten.

Gestapo hadde fått informasjon om at en agent fra England oprerte i Hortensdistriktet, og et av sporene fra ”Telavåg-aksjonen” førte til ”Store-Tors” forlovede. I begynnelsen av mai 1942 ble ”Store-Tor” arrestert da han besøkte foreldrene sine i Drammen. Under pågripelsen ble han skutt og såret.   Disse nyhetene gikk som ild i tørt gress, og det ble gitt instrukser om at alle gruppene nå måtte ligge svært lavt i terrenget. Jeg husker godt den usikkerheten som spredte seg blant oss etter aksjonen i Drammen. Vi visste ikke hvor mye Gestapo visste, men vi håpet på det beste.

Der tror jeg nok vi på en måte undervurderte Gestapo og deres metoder. De hadde en helt annen skolering i slike saker enn det vi trodde. Vi hadde ikke noen erfaring å bygge på, og vi var ukjente med krigens barbariske vesen, og trodde nok at vi skulle klare å stå imot både forhør og tortur. Når det så ikke skjedde noe i de neste ukene var det mange av oss som trodde at faren var over for denne gang.

Slik var det ikke. Forhørene av ”Store-Tor” var kommet i gang, og han ble ganske snart satt under et svært hardt press. Den 29. juli slo Gestapo til på nytt og arresterte en rekke av hans kontaktpersoner i Oslo, Drammen, Kongsberg, Notodden og Horten. I Horten var to av lederene - Westeraas og Schmidt - blant de arresterte. Hadde vi gått i dekning, eller forsøkt å rømme hadde nok mange av oss klart seg. Riktignok var det flere sentrale Milorg-karer som lykkes i å ta seg over til Sverige, men de fleste av oss holdt seg i ro.

Neste arrestasjonsbølge kom den 18. august 1942, og da var det min tur. Jeg ble arrestert fordi jeg hadde drevet organisert motstand mot den tyske stat, forteller Gunnar.

Sendt direkte til Grini

Etter arrestasjonen ble det gjort en kort prosess – Gunnar Kaardahl ble sammen med flere av de andre impliserte sendt rett til fangeleiren Grini. I alt var det 29 mann fra Hortensgjengen.

Her ventet flere forhørsledere på oss, og de satt i gang med å spørre oss ut. Det var tydelig at de satt på en del opplysninger og det var viktig at de nå fikk knekt det illegale arbeidet i Hortensområdet.

Jeg var heldigvis i god form både fysisk og psykisk, og dermed gikk det egentlig greit med forhørene.

Imidlertid fikk jeg ”langtidsopphold” på Grini. Med fangenummer 4252 ble jeg først internert i celle 30, og begynte på en fangetilværelse som skulle strekke seg fra 18. august 1942 til 9. desember 1943.

På cella satt jeg sammen med en liten kar fra Drammen – Asbjørn Guldbrandsen. Han var 1.40 høy og jeg 1.92 høy, og når vi fikk besøk på cella meldte jeg: ”Celle dreisig – ein und ein halb mann – alles in ordnung”. Senere ble jeg flyttet til brakke 12.

Jeg var opprinnelig tegner fra Verftet, så jeg ble satt til en del teoretiske oppgaver, så jeg holdt meg i aktivitet.

Men jeg var i godt selskap med mange kjente nordmenn. En av disse var professoren Francis Bull. Han var fantastisk til å oppmuntre fangene, og en veldig koselig mann. Vi glemmer aldri de foredragene han holdt fra litteraturhistorien. Da satt vi dørgende stille og hørte på ham. Det  var som om han bare sto å øste helt ubegrenset opp av en kilde. Han var fabelaktig.

Etter et nøkternt overslag skal han visstnok ha holdt rundt 1300 forelesninger for sine medfanger i løpet av de 3 ½ årene han satt på Grini. Da må vi også huske på at dette var forbudt, så han utsatte seg selv for straff fra den tyske leirledelsen. Bull var ikke bare en ener i emnene Bjørnson og Ibsen, men han hadde også et solid talent når han ”spilte” rollene fra de forskjellige teaterstykkene.

Grini ble tatt i bruk som fangeleir allerede 24. april 1940, og i første omgang var det rundt 700 fanger her. Dette tallet ble raskt mangedoblet, for i 1941 ble Grini hovedsaklig brukt for politiske fanger som hadde blitt arrestert over hele landet. På det meste var det 5400 fanger samtidig i leiren. Fram til freden var det i alt 19 788 fanger registrert på Grini. Av disse igjen ble 3402 sendt til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland, og de land de hadde okkupert. Jeg var en av disse.

Var oppholdet på Grini traurig og usselt, så var det likevel som å komme fra asken til ilden da jeg ble ropt opp for Tysklandstransport. Jeg ante lite eller ingenting om det som nå lå foran meg da jeg den 9. desember i 1943 forlot Grini med kurs mot Sachsenhausen i Tyskland.

Fra asken til ilden

Det var vinter i Tyskland også, og jeg kommer aldri til å glemme den natten vi endelig kom fram til Sachsenhausen. Det var 11 kuldegrader i lufta, men den isende følelsen jeg kjente langt inni sjelen var atskillig verre. Det vi hadde opplevd av nazistenes ideer og ideologi var lite mot det systemet vi møtte da vi kom inn portene til leiren. Med brøl og skrik ble vi jaget fram, omtrent som dyr.

Vintertøyet vi hadde med oss fra Norge, som undertøy og gode varme gensere ble tatt i fra oss, og vi sto ganske så ribbet tilbake – i bokstavelig forstand. Vi ble ikke bare fratatt alt vi hadde med av bagasjen, men vi ble snauklipt for alt hår på hele kroppen. Heldigvis så var ikke jeg blant de som kunne skryte av å ha så mye hår på brystet, men jeg synes veldig synd på de karene som hadde kraftig hårvekst. For her var det ingen nåde i det hele tatt. Håret ble nærmest ”røsket” av oss med noen nedslitte barbermaskiner, og mange av karene fikk store åpne sår og byller etter denne behandlingen. Etter en times tid var vi forvandlet til en gjeng hårløse fanger, utstyrt med noen tynne fangeklær, som ga lite eller ingen beskyttelse mot kulden. Jeg husker endatil at jeg hadde fått en altfor liten og trang bukse. Men hva brydde vel SS-folkene seg om det. I deres øyne var jeg bare en komisk figur av fange. Jeg hadde også fått et nytt fangenunmmer – 74229.

Neste ”post” på SS-folkenes program var oppstillingen. Nå måtte vi stå rett opp og ned i den kalde blåsten uten på appellplassen. Jeg husker ikke hvor mange timene vi sto, men det ble etter hvert en stor påkjenning for mange av oss, og vi var nesten overlykkelige da vi endelig fikk lov til å komme inn på fangebrakka utpå natta. Men gleden ble ganske så kortvarig – for her hadde de hektet av vinduene på begge sider, slik at vinden fikk fri bane tvers gjennom brakka. Dere kan sjøl prøve å tenke dere situasjonen, med 11 kuldegrader og gjennomtrekk. Jeg var ganske så sikker på at i denne leiren hadde vi ikke store sjansene til å overleve. Men dette var bare begynnelsen…

Massemorder som tillitsmann

Vi hadde blitt sendt til den såkalte ”Zugangsblokka”, og det var i denne vi skulle få en forsmak på hvordan livet i Sachsenhausen skulle bli i tiden framover.

Det var en tysk kriminell fange som var tillitsmann her, en dømt massemorder og voldtektsmann, og han gjorde det beste han kunne for å gjøre livet så surt som mulig for oss nykomlingene. Blant annet forlangte han å få alle de personlige eiendelene vi hadde med oss. Han skulle sørge for at de ble oppbevart på et trygt sted. Men vi stolte like mye på ham, som på en sulten krokodille, så vi beholdt småtingene for oss selv. Men det var likevel mange av fangene som allerede her bukket under, takket være den råskapen han utviste

Hvordan klarte du deg?

Jeg forsøkte å få hvile så mye som jeg bare kunne, samle på kreftene og porsjonere de ut i passelige mengder. Det var om å gjøre å prøve å ”gli inn i mengden” slik at man ikke ble utsatt for tilltsmannens vrede.

Etter noen dager var jeg heldig og fikk komme til blokk 24, hvor flere av kameratene mine satt. Det å oppleve fellesskapet med de andre fangene gjorde fangeoppholdet bedre. Vi snakket samme språk, og vi kunne gi hverandre gode råd og vink.

Jeg var egentlig heldig fordi jeg sto oppført som ”maskiningeniør” i papirene fra Norge, og dermed ble jeg plassert i en arbeidskommando som holdt til innendørs. På verkstedet fikk jeg ansvaret for å  føre materiallister over alt arbeidet som ble gjort.

Nå som kulda hadde satt inn var det en stor fordel å jobbe innendørs, og dermed slippe å pådra seg sykdommer. Ikke minst når vi ser på de elendige fangedraktene vi var tildelt. De stakkarene som måtte slite ute i vinterkulda – i all slags vær – pådro seg ofte sykdommer som fort utviklet seg til å bli livstruende under de forholdene som vi nå levde under.

Behandlingen av fangene i Sachsenhausen var også atskillig mer brutal enn det vi hadde opplevd på Grini.

Her skulle det ingenting til før det vanket både slag og spark, og straffeeksersis. Det var også i Sachsenhausen jeg for første gang i mitt liv måtte overvære hengningen av en medfange. Det var så brutalt og avskyelig at jeg kan ikke forklare det. Men vi måtte altså stå på appellplassen med ansiktet vendt mot han som skulle henges.

Slik måtte vi stå helt til han hadde tatt sine siste sprell. Siden skulle det bli flere slike hengninger. Selv om det nærmest ble som en del av fangetilværelsen, klarte jeg aldri å  ”skyve” disse hendelsene fra meg. Hadde jeg visst hva som ventet meg av slike ting i månedene framover, vet jeg ikke hvordan jeg hadde reagert. Men som konsentrasjonsleirfange opplever man gradvis at død og fordervelse blir en del av den daglige tilværelsen, og man blir liksom avstumpet i sitt indre.

Jeg visste ikke at jeg var NN-fange

I alt ble det åtte måneder for meg i Sachsenhausen. Og mye av grunnen til at jeg overlevde denne første tiden var nok Røde-Korspakkene vi mottok. Her gjorde den norske ungjenta Wanda Hjort en uvurderlig innsats. Hun klarte å spore opp navnene våre, og ga disse videre til Røde Kors. Dermed kunne de sende oss mat.

På dette tidspunktet ante ikke jeg noe om at jeg var NN-fange, og hørte med til den kategorien krigsfanger som ikke skulle få verken pakker eller brev, forteller han

Uten at det var kunngjort i Norge hadde Gunnar fått dødsdom, og denne skulle effektueres i form av at han ble NN-fange. En som skulle forvinne ut av alle systemer og tilintetgjøres gjennom hardt slavearbeide. En dag blir han satt opp på transport nr. 25 til Natzweiler

Den 26. juli 1944 ankommer han den fryktede Natzweiler hvor han fikk fangenummer 20118.

Denne leiren var en utryddelsesleir, hvor det var meningen at fangene skulle arbeide seg til døde. Jeg var en såkalt NN-fange, og skulle forsvinne ut av alle systemer og registre, slik at ingen noensinne ville finne ut noe om meg, eller min skjebne. Deportasjonsstedet skulle være hemmelig. Som NN-fange hadde jeg heller ikke lov til å motta pakker, og skulle være avskåret fra enhver forbindelse med omverdenen. Jeg skulle ha særbehandling etter det som nazistene betegnet som ”Vernichtung durch Arbeit”, og dermed var vi blant de som var lavets nede på rangstigen i leiren.

Natzweiler var opprettet i mai 1941. og den lå litt syd-vest for Strasbourg, i en fjellskråning rundt 800-900 meter oppe i Vogeserne. Klimaet her var usedvanlig godt hvis man tenkte på å gjøre oppholdet så utrivelig som mulig for oss fanger. Sommeren var brennhet, mens vinteren var kald  med isende sno og meterhøye snømasser, forteller Gunnar og fortsetter:

Vi må huske på at fangedraktene våre var et sett med utslitt og lappete siviltøy, benklær, vest og jakke av forskjellig kvalitet og størrelse. På beina hadde vi noen filler som fungerte som fotkluter og noen tresåler med reimer over. Om antrekket passet eller ikke, brød ikke SS-folkene seg det minste om. Jeg var jo ganske høy, så det var litt problematisk å få klærne til å passe. Men det gikk på noenlunde vis. Problemet var når det regnet og tøyet ble vått. Vi måtte da legge det oppå brystet om natta og håpe at det tørket sånn noenlunde til neste morgen.

Leirsystemet var finurlig utpønsket og kreativt i sin ondskap – det var ”selvadministrasjon”.  Det vil si at det var fangene selv som administrerte innenfor piggtrådgjerdene og innenfor arbeidsgruppene.

Kapoene var like ille som SS

Det var rangert i forarbeidere og kapoer. Det var rett og slett fange mot fange. Det var hovedsaklig tyske kriminelle som var kapoer, og disse lå så visst ikke noe tilbake for sine sadistiske læremestere. De utviste like stor bestialitet som SS-folkene. Men ved å bruke kapoer til ”grovarbeidet” kunne SS toe sine egne hender. Det nazistiske byggverket var bygd opp med frykten som grunnmur, og frykten ble holdt oppe ved den alltid pågående terroren.

Vi ble satt til et hardt arbeid – etter oppskriften så skulle vi jo jobbe til vi stupte, og leirkommandant Josef Kramer hadde uttrykkelige klargjort dette ved vår ankomst: Ut fra hans leir var det kun en vei – gjennom skorsteinen. Dette var en velkomsttale som aldri vil forsvinne ut av minnet mitt, sier Gunnar og tenker tilbake på denne onsdagen i juli 1944 – for over 60 år siden. 

Vi ble vekket klokka fire på morgenen, og måtte stelle oss som best vi kunne i store fontener med kaldt rennende vann. Etterpå fikk vi utlevert litt varm surrogatkaffe eller en tynn suppe med ei skive grovt brød.

Klokka halv seks var det oppstilling på appellplassen der vi var inndelt etter de brakkene vi bodde i. Og vi skulle alltid stå fem og fem på rekken. Når så dette tallet stemte var det ny opptelling for de forskjellige arbeidskommandoene og deretter avmarsj til arbeidsplassen. Vi norske jobbet hovedsakelig ute i steinbruddet, og ”middagen” ble som regel inntatt ute, eller i et treskur. Vanligvis besto denne av en liter kålsuppe, eller en slags grønnsakssuppe med noen få kjøttbiter oppi.

Klokka syv på kvelden var arbeidet vanligvis avsluttet og det var da tid for ny opptelling på appellplassen. Etterpå var det utdeling av kveldsmaten som besto av rundt 350 gram brød. Og 20 gram vannholdig margarin. Var vi heldige fikk vi ei 20-grams skive med pølse, og en kopp med surrogatkaffe.

Med en slik kost sier det seg selv at vi ganske raskt ble underernært. Og det var sjokkerende å se hvor raskt denne prosessen gikk. Jeg vil aldri kunne glemme da jeg møtte nordmannen Axel Middelton her – det var bare skinn og bein igjen av ham der han gikk rundt med et teppe rundt seg. Og slik var det med de fleste norske fangene etter hvert.

Forholdene i leiren er ubeskrivelige, og hver eneste dag døde fanger i hopetall rundt oss i leiren.

Nå begynte også kulden å sette inn – noe som ikke gjorde situasjonen noe bedre for oss. Men en dag fikk vi helt uventet beskjed om at vi skulle evakuere leiren. De allierte var på framrykning mot øst, og da de stanset framrykningen ved Metz, ble det tid til å evakuere leiren, og sende oss med tog til Dachau.

Dachau

5. september 1944 settes kursen mot neste leir – Dachau som de ankommer tre dager senere. Her er det utdeling av et nytt fangenummer - 98778. Denne leiren var for øvrig den eldste tyske konsentrasjonsleiren, og den ble i første omgang opprettet i en nedlagt fabrikk. Åpningen av leiren fant sted allerede 21. mars 1933. I begynnelsen var det tyske motstandere av Hitlers regime som ble sendt til denne leiren. Etter hvert vokste dimensjonene, og på det meste ble 169 utekommandoer administrert fra Dachau. Himmler brukte Dachau som et lysende eksempel på hvordan en effektiv konsentrasjonsleir skulle fungere, og han utformet prosedyrer for hvordan alle leirene skulle drives, etter det samme mønsteret.. I Dachau var det Theodor Eiche som hadde vært administrerende leder, og han ble sett på som en pioner, en som byråkratiserte terroren. Som takk for ”innsatsen” ble han utnevnt til inspektør for konsentrasjonsleirene og SS-vakt-enhetene som besto av minst 2000 mann i 1934.

Under evakueringen fra Natzweiler ble storparten av de norske NN-fangene sendt til Dachau men det var ikke plass til alle sammen der, så jeg blir sendt videre til Ottobrunn allerede 11. september. Men her blir vi bare en uke før vi sendes videre.

Dautmergen neste

Etter bare en uke i denne leiren er det igjen tid for å sendes videre. Denne gang til Dautmergen. En fryktet leir hvor de ankommer 22. september. Denne leiren var en utekommando under Natzweiler, og den lå mellom byene Kassel og Rotweil i Würtemberg. I alt er det 61 norske fanger med i denne transporten, og her får Gunnar fangenummer 35993.

Her skulle vi jobbe som slavearbeidere for et privat entreprenørfirma, og vår oppgave var å grave grøfter for vannledninger.

Dette var et veldig hardt arbeid, og mange av oss hadde omtrent ikke krefter igjen. Fangedraktene var helt ubrukelige og mange av fangene hadde heller ikke støvler. De måtte vasse barbeint rundt i den kalde gjørma.  Likevel ble vi satt til å grave i en isende kald høstvind. Det gikk gjennom marg og bein. Vi hadde fått sementspader til å grave med, og de var helt ubrukelige.

 SS-vaktene spradet rundt i sine varme frakker, med skjerf og gode støvler. Var det noen av oss som prøvde å ta en liten pust i bakken, så var de der med en eneste gang og banket løs på oss. Her var det et virkelig terrorvelde som rådde grunnen.

Til å begynne med hadde Dautmergen blitt oppført som en teltleir, men etter hvert tok de staller i bruk for innkvartering av fangene.

Men det var gjørme over alt, så vi gikk i fuktighet hele dagen, og dette trakk selvfølgelig ned i den fuktige halmen vi sov i.

Det er ikke det minste rart at mange av oss ble dødssyke under dette oppholdet når vi hele tiden gikk våte til skinnet. Ikke hadde vi vann og heller ikke såpe. Vi var som en gjeng med lusete fillefranser.

.

Tilbake til Dachau

3. november får vi beskjed om at nå skal vi ut av Dautmergen, tilbake til Dachau igjen. Brutale vakter jager oss ombord i kuvognene som er kjørt fram. Togmateriellet er totalt nedslitt og i vår vogn er flere av gulvplankene råtnet helt opp. Når toget setter seg i bevegelse virvles snøen opp, og trenger inn i vogna vår.

Jeg var en av de heldige som fikk plass i et hjørne. Men jeg hadde pådratt meg både flekktyfus, gulsott og dysenteri under oppholdet i fangeleiren, og med en kroppsvekt på bare 47 kilo sier det seg selv at jeg var ikke så spreke karen der jeg satt. På grunn av sykdommene klarte jeg ikke å holde på avføringen, og klærne mine var fulle av blod, materie og størknet avføring. Jeg klarte ikke å bøye knærne.

Forholdene i vognen ble etter hvert ganske så dramatiske, med kulde, lite luft og dødssyke fanger. Mange bukket under, og etter hvert ble de døde fangene plassert over hullene i gulvet slik at snøen ble holdt ute.

I den tilstanden kom vi fram til Dachau dagen etter. Da var svært mange av fangene døde, og selv så ble jeg plassert inne i ei blokk – fullstendig utslått. Jeg husker at jeg som i en tåke så inn i et annet rom. Der lå det fanger som så ut som levende lik. De hadde ikke krefter til å komme seg ut over køyekanten og de døde som fluer.

Utrolig nok ble jeg regnet som arbeidsdyktig, og oppholdet i Dachau blir denne gang rundt 4 ½ måned.

På tross av helsesituasjonen ble jeg ganske snart jaget ut på jobb. Denne gang i en såkalt bombesøkerkommando. Vår oppgave var å rydde i de områdene som var bombet, finne fram til de udetonerte bombene, og så uskadeliggjøre disse.

En dag var jeg så heldig at jeg klarte å gjemme meg vekk sammen med Alf Knudsen fra Lillesand. Vi fikk sneket oss inn i en likbrakke og slapp dermed unna bombekommandoen.

Foraktelige eksperimenter på fangene

I Dachau foregikk også avskyelige eksperimenter på forsvarsløse fanger. Disse forsøkene er nok et av de mørkeste kapitler i forskningens historie, men de forteller også hvordan et system setter alt av menneskeverd til side, for å oppnå egne mål.

Bakgrunnen for forsøkene var at tyske fly ble skutt ned og flygerne havnet i det iskalde vannet. Det samme gjorde flere av de tyske sjøfolkene når skipene ble senket.

Dette var utgangspunktet for de forferdelige eksperimentene med nedkjøling og oppvarming som ble utført i Dachau.

Fangene som ble plukket ut var av forskjellige nasjonaliteter, men de ble fortalt at dersom de gikk med på disse forsøkene, ville de enten få redusert straffen eller bli løslatt. Ingen av dem opplevde noe av dette – i stedet fikk de alle sammen en smertefull død.

Med og uten klær og flygerutstyrt ble de senket ned i kaldt vann. Holdt der i flere timer, inntil kroppstemperaturen var ned i rundt 27 grader. Hele tiden ble det tatt forskjellige prøver av dem.  Alle fangene ble bevisstløse i det de holdt på å fryse i hjel.

Neste trekk var å prøve ulike metoder for å få liv i dem igjen. Mange var naturlig nok allerede døde da de ble halt opp av vannet.

Det var i alt sju forskjellige varianter av opplivningsforsøk som ble prøvd. Blant annet ved at man kastet noen av dem i kokende vann, mens andre fikk varme bad. Man forsøkte med glødelamper, mens andre ble testet om de reagerte på tilsnakk.

Under befrielsen av leiren ble mye av dette materialet ødelagt, og det er derfor usikkert hvor mange som mistet livet i disse eksperimentene med nedkjøling.

Etter som ukene gikk ble det mer og mer tydelig at krigen gikk mot sin slutt. Men samtidig så var det mange av fangene som ble mer og mer sløve. Dette var en livsfarlig tilstand å være i. For begynte man først å la mismotet få innpass, var det ikke så lange veien utfor stupet. Så det var hele tiden om å gjøre å finne noen små lyspunkt i den trasige tilværelsen vår. Prøve å oppmuntre hverandre. Holde ut noen dager til. Prøve å komme gjennom natten, og kanskje oppleve at neste dag kom med positive nyheter. Viljen til å overleve hadde veldig mye å si.

En dag kommer den beskjeden som de aller fleste av oss knapt nok våget å tro på. Alle de norske og danske fangene skulle samles, og kles opp. Kameraten min Alf klarte knapt nok å stå på beina, men ble sammen med alle oss andre kommandert inn i brakke. Her var det fullt opp av flotte klær, som vi kunne plukke til oss av. Hvor de kom fra aner jeg ikke, men jeg tror bestemt at dette var klær som var tatt fra andre fanger – muligens jødiske.

Etterpå ble vi kommandert ut på oppstilling, og så skulle vi marsjere ut av porten. Synet som der møtte oss glemmer vi aldri. Der sto De Hvite Bussene. Det var den 23. mars 1945, og nå startet vi på den første etappen på vei til friheten. Mange av oss var så nedkjørte av sykdom at de ikke klarte å sitte oppreist, men måtte ligge på gulvet. I første omgang blir vi kjørt til Neuegamme, ved Hamburg. Langs veiene sto folk og vinket til de Hvite Bussene

Fra Neuengamme via Ramlösa Brunn og hjem

Etter ganske nøyaktig en måned i denne leiren går reisen endelig nordover – mot friheten. Den 26. april kan de gå ombord i De Hvite bussene. Via Danmark kommer han til Ramlösa Brunn den 1. mai 1945.

Her får han behandling for sykdommene han har pådratt seg. Langsomt kommer han til krefter igjen, og  etter fire ukers behandling kan han endelig reise hjem til et fritt Norge igjen.

Etter krigen tok han opp igjen idretten, han var kretsmester i høyde fire ganger.

Ved Amerikastevnet i Lystlunden i 1949 var den amerikanske OL-mesteren i 10-kamp Bob Matthias invitert. Det var knyttet stor spenning til høydeduellen mellom Bob Matthias og Gunnar Kaardahl. Jubelen ville ingen ende ta da Kaardahl gikk over 1.85 og dermed sikret seg seieren. (Bildet)

Kaardahl var også en av ildsjelene i Horten IF, og var sammen med Arthur Benserud med på å få fram en bred stamme av unge idrettsutøvere.

Jeg fant et flott kameratskap i idrettsmiljøet, hvor det var en kombinasjon av fysisk oppfostring og fokusering på sunne idealer. Vi var godt opptrent og det gjorde sitt til at vi også klarte å holde ut oppholdet i konsentrasjonsleirene. Det er viktig at de unge er engasjerte med positive ting, og ikke gir plass for destruktive ideologier.

Hva var det som gjorde at nettopp du overlevde?

For det første var jeg veldig sterk både psykisk og fysisk den første tiden av fangeoppholdet. Og vi fikk en del gode råd av de tyske fangene som hadde sittet i leirene helt fra 1933: ”Stikk deg aldri fram, men prøv å vær midt i flokken!” Det å gjøre seg mest mulig usynlig var viktig.

Men jeg tror også det unike kameratskapet som oppsto var med på å gjøre oss så trassige at vi ville satse alt på å klare å komme hjem igjen.

Mange av oss hadde det vanskelig i begynnelsen etter at vi var kommet hjem. Du blir liksom aldri kvitt de vonde minnene. Jeg prøvde å fortrenge e fryktelige opplevelsene, men vonde minner har en egen evne til å dukke opp igjen. Gjerne i nattetimene. Selv om det gikk bedre etter hvert som jeg fikk tingene mer og mer på avstand, så tar jeg meg fortsatt ofte i at jeg tenker på disse årene. De slipper ikke helt taket.

Du har reist mange turer som tidsvitne – har det vært positivt?

Selv om det nå har gått over 60 år siden disse grusomme begivenhetene feide over Europa, så må vi ikke tro at nazismen er død. Den er fortsatt iblant oss, og vi må gjøre alt som står i vår makt for å hindre at denne villfarne ideologien skal få rotfeste blant norsk ungdom. På tross av at Tyskland som stat har bekreftet de grusomheter som skjedde den gang, og attpå til har opprettet en lang rekke minnesmerker, så finnes det fortsatt noen forkvaklede figurer som benekter at Holocaust har skjedd. Under dekke av å vise omsorg for rotløs ungdom, klarer de å få ungdom til å benekte historiske fakta.

Jeg har et bestemt inntrykk av at skoleungdommen er interessert i å høre på tidsvitnenes historier. Og jeg har mange fantastisk flotte minner å se tilbake på fra disse turene. Det å se at historien min kan brukes til noe positivt, betyr mye for meg.

Og det er her vi som tidsvitner må bruke våre krefter og våre opplevelser til å rope et varsko mot slike tendenser, sier Gunnar Kaardahl til slutt.

Kilder:

Samtaler og reiser med Gunnar Kaardahl

Abelsen, Frank: Norske Minesveipere under annen verdenskrig

Christophersen, Egil: Vestfold i Krig – utgitt i 1989 av Bokkomiteen Vestfold i krig

Glysing-Jensen, Victor: Tegning

Grini-Posten

Fotos: Private

Norge i krig (Hjemmefronten bind 6) Aschehoug

Næss, Rudolf: Tegninger

Poulsson, Leif T.:       Omkring dødelighet og dødsårsaker blant mannlige fanger i Tyskland.

                                   Tidskrift for Den norske Lægeforening nr. 19, 1946

Skavlid, Ingrid: Forskningsetikk nr. 1 - 2004

Wikipeda

www.borreminne.hive.no