Tro mot sin visjon

Ny bok fra Aktive Fredsforlag. Den er skrevet av Oddvar Schjølberg, og er en biografi om Leif Heimstad, som sammen med kona Else ga krigsseilerne et ansikt.
Leif seilte under hele krigen og opplevde selv de redslene sjøfolka måtte gjennomgå, på norske skip, lastet til randen med eksplosiver og livsviktig krigsmateriell. Nervene var i helspenn 24 timer i døgnet, år etter år.
Etter krigen bar de på traumer og seinskader, men møtte liten forståelse for dette i samfunnet, og mange av dem gikk til grunne i ordets rette forstand.
Boka er en usminket beretning om et ektepar som med to tomme hender startet opp sitt eget hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som sleit med livet sitt. Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført. De tok ikke nei som et svar fra byråkratene, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger. Sammen viste de for hele Norge at det går an å få til noe dersom man er engasjert i en sak, og tro mot sine idealer.
Boka er ikke bare en biografi om to mennesker som trodde på en visjon, men er også et dokument over oppbyggingen av den unike Konvoibyen i Risør.

  • Else Heimstad fikk naturlig nok tilnavnet "Konvoibyens Mor". For henne var oppgaven for å bedre rigsseilernes situasjon en jobb hun utførte 24 timer i døgnet

  • Et av skipene Leif seilte med

    Havmøy var en av de båtene Leif seilte med under krigen

  • Tida etter krigen ble på mange måter traumatisk for Leif, som stadig opplevde marerittet han hadde vært gjennom - gang etter gang. Her fotografert under arbeidsprosjekt i Grytvika

Over 35 000 sjøfolk

Blant de mange innslagene på årets Trebåtfestival, finner vi også en egen avdeling øremerket krigsseilerne og Konvoibyen. Sistnevnte - et resultat av de førstnevntes innsats for Norge under krigen.

Et svært interessant aspekt når det gjelder krigsseilerne er det som filmskaperen Eilert Munch Lund sier:

- På skolen lærte vi at den første nordmann som falt under andre verdenskrig var på Elverum den 13. april. Da hadde allerede 394 norske sjøfolk mistet livet i den samme krigen, men det blir ikke nevnt i våre historiebøker.

Den norske handelsflåten rådde på den tiden over svært mange skip, og var den fjerde største flåte i verden. Bak Storbritannia, USA og Japan.

Den norske ekspansjonen var basert på nybygginger, noe som senket gjennomsnittsalderen på norske skip.

Flesteparten av de nye norske skipene var drevet av dieselmotorer, slik tonnasje omfattet ca 62 % av flåten, mot 27 % i Japan og 25 % i Storbritannia. Rundt 42 % av flåten var moderne tankskip og utgjorde 18% av verdens totale tanktonnasje.

Det var 247 skip på til sammen 1.8 millioner brt. Den norske tankskipsflåten var for øvrig verdens mest moderne, takket være at norske skipsredere var oppfinnsomme og risikovillige ved å kontrahere nye skip under den store depresjonen i 1930-årene. Derfor var også de norske skipene i godt hold da krigen brøt ut.

Over 1000 skip og 35000 sjøfolk

Det er beregnet at Norge deltok på alliert side under annen verdenskrig med over 1000 skip og rundt 35000 sjøfolk. Over 4200 av dem mistet livet på sjøen. Og det er ikke uten grunn at det i ”Hovedverket om Krigsseilerne” konkluderes med: ”Handelsflåtens innsats var det viktigste norske bidrag til de alliertes endelige seier.”

En av krigsseilerne – Gunnar Knudsen – sa det slik:

Før hadde vi tatt freden som en selvfølge, nå måtte vi isteden kjempe for freden og friheten. Men vi kom ikke hjem. I stedet skulle det bli over fem lange år hvor krigens brutalitet ble en del av hverdagen vår.

Norge var også en stormakt innenfor pelagisk hvalfangst, og rådde over 13 av verdens 40 hvalkokerier, og over 100 hvalbåter. Da krigen brøt ut var 11 av kokeriene og 105 hvalbåter på vei hjem til Norge etter endt sesong. Og det var ca 6300 nordmenn som befant seg om bord på de utenlandske norske kokeriene og hvalbåtene. De aller fleste av kokeriene ble imidlertid dirigert til Halifax, og der ble det etter hvert opprettet en treningsleir – Camp Norway – for de norske sjøfolka. Dermed var hvalfangerne også blitt en del av den norske ”sjøstyrken” under krigen.

Hvordan var hverdagen til disse sjøfolka? Hver enkelt sjømanns historie er unik, og de opplevde krigen til sjøs på ulike måter. Men det var også mange likhetstrekk som preget deres hverdag.

Felles for dem var at de følte seg som en stor kameratflokk. Og det var vondt å miste gode venner når torpedoene rammet en konvoi. Hver eneste gang meldte uvilkårlig tanken seg: Er det min tur neste gang. Er det vår båt som er neste offer?

Sjøfolka tittet hele tiden uvilkårlig over skipsrekka for å se om de kunne oppdage et periskop eller andre tegn til ubåter. Men de så dem ikke. De lurte der nede i dypet, som sigarformede drapsvåpen, og slo til i rette øyeblikk med sine torpedoer. Brått og ubarmhjertig. I kjølvannet fløt det vrakrester sammen med kvestede og døde sjømenn. 

Dette er noe av det du kan lese mer om i boka "Tro mot sin visjon"

Boka er utgitt av Aktive Fredsforlag

Tlf 3715 3900 - Risør

ISBN 978-82-92627-19-8

 

 

Fra boklanseringen i Risør 4. august 2012

Litt mer info om Else og Leif

Det finnes mennesker blant oss som har omsorg for andre, ikke bare i teorien, men også i praksis. Et fremragende eksempel på dette er ekteparet Else og Leif Møller Heimstad fra Horten.

De hadde ikke bare en visjon, men de var tro mot sin visjon. Der andre så vanskeligheter, så de muligheter. Det som andre karakteriserte som menneskelig drivgods, betegnet de som levende ”juveler”, som ved litt hjelp og støtte kunne få et verdig liv og bli verdifulle for samfunnet.

Else og Leif gikk dit hvor andre kviet seg for å sette sin fot – for å bringe håp og trøst til dem som ingen ville hjelpe.

Mens ”gutta på skauen” ble feiret som helter med flagg og jubelrop, kom de hjem en etter en i all stillhet – de norske sjøfolka som hadde kjempet en utrettelig kamp på havet, ikke bare for Norges, men også for Europas frihet. Døgn etter døgn, måned etter måned hadde de seilt rundt på skip fra den norske handelsflåten, nærmest som flytende bomber, fylt opp til ripa med eksplosiver og lettantennelig flybensin. De hadde seilt i all slags vær, fra kvelende hete til iskalde og piskende vinterstormer i Nord-Atlanteren. Hele tiden med nervene i helspenn: Hva vil skje i neste sekund?

Da de omsider kom hjem var det ingen flagg, flotte taler eller heder som ventet dem. Nei – dessverre fikk disse havets adelsmenn oppleve et av de mørkeste kapitlene i den norske etterkrigshistorien.

De ble regelrett slått handa av, og måtte greie seg selv. Det var ikke så underlig at mange av dem bukket under, ble uteliggere og søkte trøst i flaska.

Men midt i håpløsheten fantes noen som forsto dem, og nå steg de fram på arenaen - den tidligere krigsseileren Leif M. Heimstad og kona Else. Nå trådde de til, og søkte opp Leifs ”skipbrudne” kolleger, ga dem mat og husrom, og ikke minst, menneskelig verdighet og varme i et samfunn som vendte disse sjøfolka ryggen.

Med to tomme hender startet de opp sitt unike hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som bokstavelig talt hadde ”gått på skjær” med livet sitt.

Et formidabelt registreringsprogram ble satt i gang, og en etter en fikk krigsseilerne den hjelpen de så sårt trengte.

Andre fikk øynene opp for dette, og etter hvert kom forfatteren Per Hansson og NRK-veteranen Erik Bye med på laget.

Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført. Resultatet var Konvoibyen i Risør.

Nå skal det ikke stikkes under en stol at ekteparet på mange måter hadde beveget seg inn i ”minelagt farvann” og Konvoibyen ble ikke grunnlagt uten kamp. Selv om mange byråkrater oppførte seg som om de var laget av norsk granitt, begynte ting å skje rundt det arbeidsomme ekteparet.

De tok ikke nei som et svar, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger, og sammen viste de for hele Norges land at det går an å få til noe dersom man er engasjert i en sak og tro mot sine idealer og visjoner. Det er nettopp det denne boken handler om.

Forfatteren vil rette en takk til alle de som har bidratt med informasjon, stoff og bilder til bokprosjektet. En stor takk også til May-Brit Blesvik som har stilt sin billedsamling til disposisjon, samt støtte fra Foreningen Folk og Forsvar.