Tro mot sin visjon

Ny bok fra Aktive Fredsforlag. Den er skrevet av Oddvar Schjølberg, og er en biografi om Leif Heimstad, som sammen med kona Else ga krigsseilerne et ansikt.
Leif seilte under hele krigen og opplevde selv de redslene sjøfolka måtte gjennomgå, på norske skip, lastet til randen med eksplosiver og livsviktig krigsmateriell. Nervene var i helspenn 24 timer i døgnet, år etter år.
Etter krigen bar de på traumer og seinskader, men møtte liten forståelse for dette i samfunnet, og mange av dem gikk til grunne i ordets rette forstand.
Boka er en usminket beretning om et ektepar som med to tomme hender startet opp sitt eget hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som sleit med livet sitt. Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført. De tok ikke nei som et svar fra byråkratene, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger. Sammen viste de for hele Norge at det går an å få til noe dersom man er engasjert i en sak, og tro mot sine idealer.
Boka er ikke bare en biografi om to mennesker som trodde på en visjon, men er også et dokument over oppbyggingen av den unike Konvoibyen i Risør.

Fra boklanseringen i Risør 4. august 2012

Omsorg var ikke bare en teori

Det finnes mennesker blant oss som har omsorg for andre, ikke bare i teorien, men også i praksis. Et fremragende eksempel på dette er ekteparet Else og Leif Møller Heimstad fra Horten.

De hadde ikke bare en visjon, men de var tro mot sin visjon. Der andre så vanskeligheter, så de muligheter. Det som andre karakteriserte som menneskelig drivgods, betegnet de som levende ”juveler”, som ved litt hjelp og støtte kunne få et verdig liv og bli verdifulle for samfunnet.

Else og Leif gikk dit hvor andre kviet seg for å sette sin fot – for å bringe håp og trøst til dem som ingen ville hjelpe.

Mens ”gutta på skauen” ble feiret som helter med flagg og jubelrop, kom de hjem en etter en i all stillhet – de norske sjøfolka som hadde kjempet en utrettelig kamp på havet, ikke bare for Norges, men også for Europas frihet. Døgn etter døgn, måned etter måned hadde de seilt rundt på skip fra den norske handelsflåten, nærmest som flytende bomber, fylt opp til ripa med eksplosiver og lettantennelig flybensin. De hadde seilt i all slags vær, fra kvelende hete til iskalde og piskende vinterstormer i Nord-Atlanteren. Hele tiden med nervene i helspenn: Hva vil skje i neste sekund?

Da de omsider kom hjem var det ingen flagg, flotte taler eller heder som ventet dem. Nei – dessverre fikk disse havets adelsmenn oppleve et av de mørkeste kapitlene i den norske etterkrigshistorien.

De ble regelrett slått handa av, og måtte greie seg selv. Det var ikke så underlig at mange av dem bukket under, ble uteliggere og søkte trøst i flaska.

Men midt i håpløsheten fantes noen som forsto dem, og nå steg de fram på arenaen - den tidligere krigsseileren Leif M. Heimstad og kona Else. Nå trådde de til, og søkte opp Leifs ”skipbrudne” kolleger, ga dem mat og husrom, og ikke minst, menneskelig verdighet og varme i et samfunn som vendte disse sjøfolka ryggen.

Med to tomme hender startet de opp sitt unike hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som bokstavelig talt hadde ”gått på skjær” med livet sitt.

Et formidabelt registreringsprogram ble satt i gang, og en etter en fikk krigsseilerne den hjelpen de så sårt trengte.

Andre fikk øynene opp for dette, og etter hvert kom forfatteren Per Hansson og NRK-veteranen Erik Bye med på laget.

Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført. Resultatet var Konvoibyen i Risør.

Nå skal det ikke stikkes under en stol at ekteparet på mange måter hadde beveget seg inn i ”minelagt farvann” og Konvoibyen ble ikke grunnlagt uten kamp. Selv om mange byråkrater oppførte seg som om de var laget av norsk granitt, begynte ting å skje rundt det arbeidsomme ekteparet.

De tok ikke nei som et svar, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger, og sammen viste de for hele Norges land at det går an å få til noe dersom man er engasjert i en sak og tro mot sine idealer og visjoner. Det er nettopp det denne boken handler om.

Forfatteren vil rette en takk til alle de som har bidratt med informasjon, stoff og bilder til bokprosjektet. En stor takk også til May-Brit Blesvik som har stilt sin billedsamling til disposisjon, samt støtte fra Foreningen Folk og Forsvar

Hvem var så disse fyllikene?

Richard Kuran var tysk krigsfange, og han forteller om sitt møte med krigsseilerne i Oslo, etter at han selv var sluppet ut fra konsentrasjonsleir:

- Vi bodde på forskjellige pensjonater i byen, og siden det ikke var tillatt med noen form for matlaging på disse stedene, møtte vi hver morgen i verkstedets kantine. En god kopp kaffe og et smørbrød med speilegg kostet bare en symbolsk sum da det ble subsidiert av verkstedet. Vi satte stor pris på denne muligheten til å få oss mat.

Før vi kom til hovedinngangen, passerte vi en rad med porter og innganger hvor det satt en del mennesker i nokså shabby forfatning. De bommet oss for røyk. Noen spurte også om vi kunne rulle noen sigaretter for dem. For de skalv så på hendene at papiret revnet, og tobakken drysset mellom fingrene på dem.

Noen av dem spurte også om vi kunne spandere en kopp kaffe på dem. Dette ble det aldri svart nei til. Det kom selvfølgelig an på den vaktmannen som satt i vestibylen. Noen av vaktmennene var svært hyggelige og forståelsesfulle, og så mellom fingrene med at vi tok dem opp til kantina og skjøv et smørbrød og en kopp kaffe bort til dem.

Andre vaktmenn var ikke så menneskelige, men skrek og jaget dem vekk, mens de kalte dem for ”fordømte fylliker”.

Det var ikke så greit å være disse ”fyllikene”. Hvem var så disse menn som ble skjelt ut og jaget vekk på denne måten?

Jo – det var de som hadde seilt under krigen. Noen av dem hadde blitt torpedert både en og to ganger, og kommet fra det med livet behold. Andre hadde vært vitne til sine landsmenns forlis, men måtte seile forbi dem som kavet i det iskalde vannet og ropte om hjelp.

Det som de fikk med seg ved avmønstring var slike minner for livet. De slapp aldri tak i dem...

Fra boklanseringen i Risør 4. august 2012

Krigseilerne i fokus

Lørdag 4. august 2012 ble boka ”Tro mot sin visjon” lansert i Fredsparken i Risør. Lanseringen var et ledd i årets Trebåtfestival, hvor krigsseilerne og deres innsats var satt i fokus.

I forbindelse med presentasjonen av boka var det også invitert krigsseilere fra østlandsområdet, og dagens program startet med en lunsj for krigsseilerne i Fredshuset. Da boklanseringen gikk av stabelen var det rundt 30 krigsseilere, krigsseilerenker og barn av krigsseilere som hadde benket seg rundt scenen, sammen med tilreisende og byens befolkning.

Ledere av Trebåtfestivalen 2012, Odd Sverre Aasebø ønsket de mange frammøtte velkommen og orienterte kort om hvorfor nettopp krigsseilerne var i fokus dette året.

Det var hilsen fra Risørs ordfører Per Kristian Lunden, og Marinemusikken i Horten var representert ved Truls Sanaker. I deres taler trakk de begge fram den store innsatsen krigsseilerne hadde utført under annen verdenskrig. Og de uttrykte sin glede over at det nå var kommet en bok om Else og Leif Heimstads uselviske arbeid for å bedre krigsseilernes tilværelse, og en dokumentasjon over Konvoibyens historie.

Forfatteren av boka – Oddvar Schjølberg – pekte på den innsatsen som hovedpersonene i boka – Else og Leif Heimstad - hadde utført for krigsseilerne etter krigen, og som også resulterte i oppførelsen av Konvoibyen i Risør, og konkluderte det slik:

”De tok aldri nei for et svar fra ”byråkrater som var laget av granitt”, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger. Og sammen viste de for hele Norges land at det går an å få til noe, dersom man er engasjert i en sak, og tro mot sine idealer og visjoner.”

Jarle Andhøy er svært opptatt av at krigsseilerne får den hyllesten de fortjener, og sammen med sine venner fra Tangerudbakken bidro han med musikalske innslag under boklanseringen.  Og det var fullstendig stille i Fredsparken da Hege Anette med klokkeklar stemme framførte sangen ”I natt jeg drømte”.

Senere på ettermiddagen var det også et arrangement for krigsseilerne på Dampskipsbrygga. Og hvis man skal beskrive folks oppslutning om dette arrangementet er det bare et ord som dekker: De sto som sild i tønne.

Dampskipsbrygga i Risør minnet nærmest om et nordnorsk fugleberg da arrangementet som hyllet krigsseilerne gikk av stabelen.

Litt mer info om Else og Leif

Det finnes mennesker blant oss som har omsorg for andre, ikke bare i teorien, men også i praksis. Et fremragende eksempel på dette er ekteparet Else og Leif Møller Heimstad fra Horten.

De hadde ikke bare en visjon, men de var tro mot sin visjon. Der andre så vanskeligheter, så de muligheter. Det som andre karakteriserte som menneskelig drivgods, betegnet de som levende ”juveler”, som ved litt hjelp og støtte kunne få et verdig liv og bli verdifulle for samfunnet.

Else og Leif gikk dit hvor andre kviet seg for å sette sin fot – for å bringe håp og trøst til dem som ingen ville hjelpe.

Mens ”gutta på skauen” ble feiret som helter med flagg og jubelrop, kom de hjem en etter en i all stillhet – de norske sjøfolka som hadde kjempet en utrettelig kamp på havet, ikke bare for Norges, men også for Europas frihet. Døgn etter døgn, måned etter måned hadde de seilt rundt på skip fra den norske handelsflåten, nærmest som flytende bomber, fylt opp til ripa med eksplosiver og lettantennelig flybensin. De hadde seilt i all slags vær, fra kvelende hete til iskalde og piskende vinterstormer i Nord-Atlanteren. Hele tiden med nervene i helspenn: Hva vil skje i neste sekund?

Da de omsider kom hjem var det ingen flagg, flotte taler eller heder som ventet dem. Nei – dessverre fikk disse havets adelsmenn oppleve et av de mørkeste kapitlene i den norske etterkrigshistorien.

De ble regelrett slått handa av, og måtte greie seg selv. Det var ikke så underlig at mange av dem bukket under, ble uteliggere og søkte trøst i flaska.

Men midt i håpløsheten fantes noen som forsto dem, og nå steg de fram på arenaen - den tidligere krigsseileren Leif M. Heimstad og kona Else. Nå trådde de til, og søkte opp Leifs ”skipbrudne” kolleger, ga dem mat og husrom, og ikke minst, menneskelig verdighet og varme i et samfunn som vendte disse sjøfolka ryggen.

Med to tomme hender startet de opp sitt unike hjelpearbeid blant de mange krigsseilerne, som bokstavelig talt hadde ”gått på skjær” med livet sitt.

Et formidabelt registreringsprogram ble satt i gang, og en etter en fikk krigsseilerne den hjelpen de så sårt trengte.

Andre fikk øynene opp for dette, og etter hvert kom forfatteren Per Hansson og NRK-veteranen Erik Bye med på laget.

Prosjektet til Else og Leif ble kjent over hele Norge, og det som mange mente var helt umulig, ble gjennomført. Resultatet var Konvoibyen i Risør.

Nå skal det ikke stikkes under en stol at ekteparet på mange måter hadde beveget seg inn i ”minelagt farvann” og Konvoibyen ble ikke grunnlagt uten kamp. Selv om mange byråkrater oppførte seg som om de var laget av norsk granitt, begynte ting å skje rundt det arbeidsomme ekteparet.

De tok ikke nei som et svar, men snudde seg rundt og søkte andre løsninger, og sammen viste de for hele Norges land at det går an å få til noe dersom man er engasjert i en sak og tro mot sine idealer og visjoner. Det er nettopp det denne boken handler om.

Forfatteren vil rette en takk til alle de som har bidratt med informasjon, stoff og bilder til bokprosjektet. En stor takk også til May-Brit Blesvik som har stilt sin billedsamling til disposisjon, samt støtte fra Foreningen Folk og Forsvar.

Foto: May-Brit Blesvik

Heltene Norge glemte

Krigen var slutt og et Norge i festrus tok optimistisk fatt på en ny tidsepoke. Men det var langt fra alle som kunne glede seg over at det endelig var fred. Det var nå de norske krigsseilerne skulle ta fatt på sin neste krig – kampen for likeverd og rettferdighet. Og det skulle bli en lang og hard kamp, mot uvitenhet og norske myndigheter.

Nå skulle menn som hadde kjempet for Norges frihet, og som satt nedbrutte tilbake med store psykiske belastninger, ta opp kampen mot dresskledde byråkrater i maktens korridorer.

Da Leif steg i land etter 6 års seilas var han en merket mann. egentlig kunne ikke utenforstående se noe spesielt ved ham, men inni seg bar han på sår som aldri ville gro.

Han klarte seg godt i flere år, men en dag innhentet krigen ham igjen, og han ble plutselig syk. 100 % psykisk invalidisert av påkjenningene som krigsseiler. Men han var ikke alene om å ha det slik.

Møtet med Norge etter krigen ble for mange krigsseilere den store skuffelsen. De ble ikke mottatt som helter, men heller som noen brysomme individer.

En av dem - krigsseileren Ingvald Wahl - sier det slik:

”Vi kom hjem i stillhet og ble mottatt i stillhet av våre. Jeg husker jeg kom inn til Tromsø som var en typisk norsk sjøfartsby. Der kom vi inn ca 100 krigsveteraner fra Handelsflåten. Vi lå der i mange, mange dager. Det var to aviser i byen – Tromsø og Nordlys, men ikke en av dem nevnte vår ankomst med et eneste ord. Det kunne nesten virke som om vi hadde vært på gal side.

Det er innmari hardt å si det slik, men det er den nakne sannhet

Senere erfarte jeg blant mine venner som havnet i andre byer langs norskekysten – det var ikke noe særegent det jeg hadde opplevd i Tromsø, de hadde opplevd det samme de også. Vi var ikke verdsatt for to flate øre noen av oss”.

Krigsseilerne opplevde også en økonomisk krise da de kom hjem. Pengene deres som var satt i fond av norske myndigheter ble ikke utbetalt.

De måtte stille sist i boligkøen, fordi de ikke hadde bodd i Norge de siste årene. Noen var heldig og greide å skaffe seg bolig, men klarte ikke å bo i bolig. Til det var nervene for nedslitte og krigsskadene for store, og det ble i stedet gata som ble deres hjem. Dermed ble ”Løsgjengerloven” deres skjebne. Deres drøm om en verdig tilværelse etter deres innsats for fedrelandet ble knust, og mange av dem gikk bokstavelig talt til grunne.

Foto: May-Brit Blesvik

Foto: May-Brit Blevik