Kvinneleiren Ravensbrück

Når vi besøker Ravensbrück opplever vi at denne leiren på en måte ”kryper under huden” på de besøkende. Man får på et vis ”nærkontakt” med den enkelte fange, og forstår bedre hvilken forferdelig tilværelse de hadde, innesperret bak høye murer og piggtråd. Og man har ikke gått lenge rundt i Ravensbrück før man ser at også her var ondskapen satt i system, ned til minste detalj, og menneskeverdet var satt helt utenfor.

Hitlers spesielle kvinneleir
I november 1938 begynte SS, etter ordre fra Heinrich Himmler, oppbyggingen av en konsentrasjonsleir for kvinner i den prøyssiske landsbyen Fürstenberg, like ved det kjente kurstedet med samme navn - ca en times biltur nord for Berlin. Fürstenberg ligger i et vakkert område med mange skoger og innsjøer. Det var kort vei fra den lille landsbyen Fürstenberg til konsentrasjonsleiren Ravensbrück, og jernbanen hadde en direkte linje til Berlin.
Leiren var den eneste store konsentrasjonsleiren på tysk område som var bestemt å være en såkalt "Schutzhaftlager" for kvinner.

Minnesmerke utenfor krematoriet

Mange underleirer
Ravensbrück ble stadig utvidet med flere brakker, og man opprettet en egen industriavdeling like ved leiren. Til å betjene disse industrianleggene hadde lederne stort behov for arbeidskraft. Og arbeidsstokken ble hentet fra kvinneleiren.
Tysk industri - bl.a. konsernet Siemens - utnyttet fangene maksimalt. Ved siden av selve leiren bygde også firmaet Siemens & Halske 20 fabrikkhaller, hvor fangene ble satt til slavearbeid.

I årene 1939 til 1945, var ca 132 000 kvinner og barn, 20 000 menn og 1000 ungdommer registrert som fanger. Fangene kom fra over 40 nasjoner, inkludert jøder, Sinti og Roma.

Denne steinvalsen måtte fangene slepe rundt på når det skkulle planeres i leiren.

Magnhild Bråthen

Norske kvinner i Ravensbrück
Det var 103 norske fanger i leiren, og navnene deres er slått opp på en brakkevegg. Av de norske var noe over 30 NN-fanger, som overlevde særlig ved hjelp fra de andre.

Magnhild Bråthen var en av de yngste norske fangene i Ravensbrück, og hun har hele tiden framholdt hvor betydningsfullt det var at de norske damene skjermet om hverandre. Og noe av det hun minnes som et solstreif midt opp i alt det vonde som fangetilværelsen førte med seg – var når jentene sang sammen på brakka etter kveldsappellen. Og en av de kvinnene som gjorde et uutslettelig inntrykk på henne var Abelone.

- I likhet med meg kunne hun ikke et eneste ord tysk, og det ble en del fornøyelige episoder med henne. Alltid hadde hun en god replikk til oss, når det kanskje buttet litt imot for enkelte.
Hun var sterk både psykisk og fysisk, og med sine 60 år den eldste av oss, men hun var like sprek som en geitekilling. Hun bidro ofte med noen gamle viser, sang også sin egen spesielle ”Geitelokk” for oss, og hadde nok den som sitt varemerke. Denne visen het egentlig ”Blåbukken” og var en geitelokk som Abelone som liten hadde lært av sin bestemor. Sangen hadde aldri vært nedskrevet, men vi andre lærte den også, og det var unektelig litt spesiell stemning i brakka vår når alle de norske jentene stemte opp med sangen om ”Blåtopp og Jarnkrok” og alle de andre geitene.
Da flyttet vi oss i tankene vekk fra alt slitet i konsentrasjonsleiren og var tilbake i den flotte norske naturen igjen. - I alle fall for en stakket stund.
Jeg sang også i Ravensbrück, men bare i senga. Ikke ellers. Hjemme på gården hadde vi grammofon og noen plater med jodling. Disse sangene hadde jeg lært meg. Og når jeg var i ekstra godt humør hendte det at jeg jodlet for de andre jentene, så taket nesten løftet seg i brakka vår.
Vi satt ofte flere jenter sammen i køyene, og da sang vi alle de sangene vi harde lært utenat hjemme i Norge. Mange av jentene hadde vært med i Framfylkingen, og var vant til å synge derfra.


Magnhild Bråthen var med sine 17 år en av de yngste norske jentene i Ravensbrück

Medisinske forsøk på kvinnene

Medisinske forsøk i Ravensbrück
I Ravensbrück ble det også utført en rekke medisinske forsøk på fangene. Bl.a. ble det gjennomført eksperimenter som skulle vise effekten av sulfonamider (8–10). Kvinnene fikk injisert, som oftest i låret, løsninger med mikrober som forårsaker sepsis, gassgangren og tetanus. Hos noen fanger ble det lagt glasskår og trefliser inn i såret. Snittet, som kunne gå helt inn til beinet, ble da raskt infisert. Muskelbiopsier fra leggen skulle vise hvordan vevet gradvis fornyet seg under en gipsbandasje. De fleste ofrene døde under fryktelige smerter. Hos noen polske kvinner ble et friskt bein, en arm eller et skulderblad operert bort og videresendt for å bli transplantert på pasienter. Kvinnene ble etterpå drept med injeksjon.
Det ble også gjort forsøk med massesterilisering av kvinnene med kirurgi, røntgenstråling og diverse medikamenter. Hensikten var å finne ut hvordan millioner av mennesker kunne steriliseres på kortest mulig tid. En av de som foresto disse forsøkene var dr. Carl Clauberg.

Et lite glimt fra en av utstillingene i leiren.

Inger Gulbrandsen

Stor dødelighet i Ravensbrück
Både Inger Gulbrandsen og Magnhild Bråthen har fortalt hvor viktig det var å holde seg frisk. Hvis ikke så ble man sendt på ”transport” med alt hva det innebar. Som regel ble fangene da ganske gjerne raskt sendt videre til en utryddelsesleir.
Selv lå Magnhild på revir (sykestua) en gang. Og det var en fryktelig opplevelse, forteller hun.

- Det lå døde og døende mennesker rundt meg på alle kanter. Det var så vondt å se alle de som hadde store smerter, og som ikke fikk noe hjelp. En var så hjelpesløs, fordi en ikke kunne gjøre noe for å linde smertene deres.
De mange som døde, ble fraktet inn på vaskerommet og stablet oppå hverandre i lag 5 på 5. Omtrent slik som vi stabler ved hjemme i Norge.
Jeg glemmer aldri synet som møtte meg inne på vaskerommet, og jeg fikk se dette med egne øyne. Her lå mennesker som hadde vært fanger i den samme leiren som meg, og det som var igjen av dem var en ”haug” med skinnmagre lik. Totalt underernærte fanger.
Likene lå stablet oppå hverandre. Jeg glemmer aldri synet av disse kvinnene. En gang hadde de vært levende varme kvinner nå lå de stive og kalde. Noen av øynene var åpne, og det var som om de stirret på meg med de livløse øynene.


I løpet av de årene Ravensbrück var i drift, var mer enn 132 000 kvinner og barn fengslet i leiren. Det er anslått at 92 000 av dem døde i leiren av sult, henrettelser, eller underernæring.
Selv om fangene kom fra alle land i tysk-okkupert Europa, var de polske kvinnene i flertall, det var ca. 40 000 av dem.

Inger Gulbrandsen har samlet undommene rundt utstillingen hun har laget om dagliglivet i Ravensbrück. Det er en tankevekkende utstilling som skaper refleksjoner blant tilskuerne

På stedet det skjedde

Magnhild Bråthen er en av de få gjenlevende Ravensbrückfangene. Hun mener det er viktig at den oppvoksende generasjon får informasjon om hva som virkelig skjedde i Hitlers leirer. Hun har selv opplevd Ravensbrück - en nazileir som tok mange av undomsårene hennes.

Hun hadde ikke gjort noe galt, men var rett og slett på feil sted til feil tidspunkt.

I dag tar hun med seg norske ungdommer til Ravensbrück, og her forteller hun stilleferdig sin sterke historie.

Og det gjør et sterkt inntrykk når hun med enkle ord forteller om sine opplevelser. Hun trenger ikke å bruke høy røst, for hennes hhistorie er så sterk i seg selv, at den skaper holdninger hos de som lytter: Vi må alle gjøre vårt for at slike ting ikke skal skje igjen.

For Magnhild er menneskeverdet ukrenkelig, men hun har med egne øyne sett hva som skjer når menneskerettighetene blir satt til side...

Magnhild forteller sin historie på stedet der historien skjedde.
Det er ingen som kan formidle historen bedre enn de som selv opplevde den!

Tusenvis av fanger ble drept

Da leirledelsen forsto at Den røde armés framrykning gikk raskere enn hva de hadde antatt, besluttet SS å utrydde så mange fanger som de kunne klare, for på den måten unngå eventuelle vitnesbyrd om hva som skjedde i leiren. For eksempel ble 130 barn og gravide kvinner gasset i mars 1945.
I slutten av samme måned begynte leirledelsen å demontere maskinene som ble brukt i industrien i område, og sammen med arkivene i leiren ble dette nå fraktet til et tryggere sted.
27. og 28. april 1945 starter evakueringen av Ravensbrück, og fangene blir sendt vestover, på dødsmarsjer.
To dager senere - den 30. april 1944 - befridde Den Røde Arme omkring 3.500 syke kvinner og barn som var igjen i leiren. Men selv om befrielsen nå var et faktum så var ikke fangenes lidelser slutt ennå. Mange døde i ukene etterpå, og andre døde underveis hjem.

Krematoriet i Ravensbrück står der fortsatt. Men gasskammeret som lå vis a vis ble revet etter krigen

Nasjonenes mur

Dagens Ravensbrück
I dag er leiren et nasjonalt minnested, innviet 12. september 1959. Foran ”Nasjonenes mur” er det laget et gedigent rosebed over massegraven for døde og myrdede fanger.
Man tok i bruk det tidligere Zellenbau, av fangene kalt bunkeren. Her fikk 17 land som nazistene hentet sine fanger fra, innrede egne rom til utstillingsøyemed. Siden har det kommet flere spesielle utstillinger her.


Etter befrielsen tok russerne kommandantbygningen i bruk og holdt til i denne fram til 1977. I 1984 åpnet man permanente utstillinger i kommandantbygningen hvor SS hadde holdt til.

I 1991 opprettet man en egen utstilling for fanger som ble arrestert i forbindelse med 20. juli-attentatet mot Hitler i Ulveskansen i 1944.

I 1992 kom et eget rom for jødinner og i 1994 et eget rom for sigøynere.

I 1994 dro de russiske troppene seg tilbake (GUS-troppen) og først da åpnet man området rundt leirinngangen. Dette skjedde i forbindelse med 50-årsjubileet for frigjøringen.

I 2006 åpnet de nye utstillingene i celleblokken.

Flere av de opprinnelige bygningene i Ravensbrück er gjort om, og i dag kan besøkende få bespisning og innkvartering i forbindelse med bl.a. studieopplegg i leiren. Det er lagt opp til en rekke pedagogiske opplegg og seminarer, beregnet på både lærere, ungdomsledere og studenter.
Et av temaene er hvordan man skal møte den høyere-ekstreme debatten på internett.
Et annet tema har tittelen: ”Konfrontasjonen med historien om nasjonalsosialismen i det flerkulturelle klasserommet”.

I 2011 arrangerte man også ”Europeisk Sommeruniversitet i Ravensbrück”, hvor temaet var ”Kjønn og rase i nazi-medisinen”. Her deltok ca 120 forskere, lærere og studenter fra hele Europa.

I informasjonsavdelingen ved Ravensbrück er det også opprettet et spesialbibliotek hvor man har samlet bortimot 20.000 bøker, avhandlinger og artikler som omhandler de ulike sidene fra den nazistiske tidsepoken i Europa. Men vel så viktig er materiellet som omhandler etterkrigshistorien i Europa.
Intensjonen er at den oppvoksende generasjon skal lære av historien, og en tysk kvinnelig historiker sa det på denne måten:

Skal vi lære av historien, må vi lytte til de som opplevde den.

Mahn- und Gedenkstätte Ravensbrück
Stiftung Brandenburgische Gedenkstätten
Straße der Nationen  
16798 Fürstenberg/Havel  
Tel.: +49(0)33 093-60 38-5
Fax: +49(0)33 093-60 38-6
E-Mail: paedagogik(at)ravensbrueck.de
Internet: www.ravensbrueck.de


Ved massegravene foran Nasjonenes mur er det nå plantet ut tusenvis av roser, og de besøkende legger ned sine blomsterkranser i forgrunnen.