Horisonten…

Ser du horisonten? Et punkt langt der ute.

Der hvor himmel møter hav, og to elementer smelter sammen -

Himmelen strekker sine armer ned og møter havet.

Det guddommelige møter det jordiske.

Horisonten er noe uforanderlig.

Selv om havet bærer med seg storm, og sjøen går i ville kast.

Eller havet er blankt og stille - Horisonten er der – stabil og fast.

Se ikke på dine problemer, gi ikke opp din seilas.

Det er noe som venter et sted der bak?

Det er nye horisonter som venter.

Hva er horisonten?  Den er ikke verdens grense.

Men en dør inn i nye dimensjoner, et steg inn i nye verdener!

Trå over horisontens terskel – våg deg inn i et ukjent osean.

Løs dine fortøyninger. La din livs båt føre deg mot nye horisonter.

Nye muligheter!

Du er rik!

Rik – det er den som kan gi

til andre et smil som er

vennlig,

et ord som er godt.

Rik – når du kan med et

menneske vandre og dele av

alt

det du selv har fått.

Rik – det er den som har tid til

å lytte.

At du har tid til å være en venn.

Rik – det er den som kan den

svake beskytte og hjelpe

en annen på fote igjen.

Rik – det er den som kan lære

av livet og høste erfaring

av godt og av vondt!

Rik – når du føler du hjelpen

har gitt et menneskebarn

i den daglige dont.

Rik – er den som ei andre

fordømmer, ikke viser

forrakt

for å hevde seg selv.

Rik – det er den

som sin neste berømmer

og ei strømmer

med i misunnelsens elv!

                                   Bondekjerring

Herfra til evigheten…

Herfra til evigheten

er veien kort.

En reise i tiden

som går altfor fort.

Vi lever vårt liv,

og det er det rare,

som om reisen og tiden

evig skal vare.

Mennesket kan visst

aldri lære,

at tiden alltid

begrenset vil være.

Herfra til evigheten

er veien kort.

La ikke tiden

smuldres bort.

AWE 81

Å dele litt av sin tid

Å leve er å velge det gode – ikke bare for seg selv, men også sine medmennesker. Hvor godt gjør det ikke å møte nettopp slike mennesker? De som tar noen minutter av sin tid og deler den med deg.

Under en reise i Skottland opplevde jeg å møte en slik person.

Det første var tidlig en morgen i Oban. Fiskeauksjon, båter og lukt av sjø har alltid fascinert meg. SI oppveksten kunne jeg tilbringe timevis med å slentre rundt på brygga – bare for å se på "båtær", og snuse inn den spesielle lukta fra de tjæreinnsatte stolpene som skulle skipes ut fra brygga i Larvik.

Derfor var jeg tidlig på farta denne morgenen i Oban, ville bort til havna for å se hva som skjedde der.

Da er det en mann kommer mot meg. Han skiller seg ut, og klesdrakta signaliserer tydelig at han hører slett ikke til blant fiskerne som er travelt opptatt med å skille nattens fiskefangst.

I det han er på høyde med meg, løfter han på den store hatten, smiler hjertelig og sier. ”May God bless this morning, and this day for You”.

I neste øyeblikk er han langt nede i gaten, mens jeg står noe forfjamset tilbake. Heldigvis hadde jeg åndsnærværelse nok til å si: ”The same to You”.

Hva denne mannen drev med vet jeg ikke. Kanskje han brukte nettopp pensjonisttilværelsen sin til å gå rundt å gi en slik oppmuntrende hilsen til de han møtte på sin vei?

Jan Vincent Johannessen sier det så treffende:

Hvor ofte setter vi oss egentlig ned og tenker på hva det er vi fyller livet vårt med av uvesentligheter? 
Hvor ofte haster vi ikke i vei fra det ene stedet til det andre uten å forstå at livet er det som ligger imellom?
I stedet for å gjøre livet til en vandring, gjør vi det til en transportstrekning. Fra fødselen til døden.

Er det noe vi alle ønsker å få mer av så er det vel nettopp tid. Vi prøver å spare tid, men alle så oppdager vi at vi bruker tid. Og det som er et faktum – enten vi vil eller ikke – tiden får vi ikke tilbake. Den brukes opp.

Mange er redde for selve begrepet tid. Redd for å høre andre si: Du har dårlig tid” Tid gir bekymringer, redsel og angst.

Tenk bare på hvor seint tiden går når du står og venter på bussen, men hvor fort den går når du løper for å rekke bussen.

Iblant konsentrerer vi oss så mye om å rekke alt mulig at vi glemmer å ta oss tid til å leve.

Gjør som mannen på bildet - finn deg en ”Parkeringsplass”!

Lytter du etter stillheten?

For noen år tilbake opplevde jeg noe merkelig. I forbindelse med jobb var jeg i Benidorm som sydet og kokte av tusenvis av turister fra fjern og nær. Overalt var det bråk, Det var støy fra hundrevis av fortauskafeer som overgikk hverandre i å påkalle folks oppmerksomhet med musikk, i gatene kjørte biler rundt og kringkastet budskapet fra forskjellige politikere i forbindelse med det forestående valget, og i lufta var det fly som hele tiden fløy rundt med reklame hengende etter. Utover dagen kjente jeg hvordan denne intense støyen bygde seg opp, og ble etter hvert direkte plagsom. Derfor valgte jeg å gå en tur utover langs klippene og fant etter hvert en liten bortgjemt strand. Der opplevde jeg noe merkelig. Det var omtrent som om noen hadde skrudd av bryteren. Det var først helt stille, men så oppdaget jeg at det var lyd der likevel. Jeg kunne svakt høre suset fra havet, og borte i krattet kvitret noen fugler. Det var omtrent som å lytte til stillheten, og det gjorde så utrolig godt for mitt indre menneske. Det var slett ikke farlig at det plutselig ble ”stille”, for nå ble stillheten som legedom for mitt indre.

Men kanskje er et slik for oss at skrekken for stillheten henger sammen med at vi i vår travle hverdag glemmer hva stillhet er. Vår hverdag er fylt med lyd. Vi sovner gjerne med musikken på, for radioen slår seg av automatisk, og du våkner til musikk. Rundt oss buldrer bilene, naboenes høyttalere, stemmer summer overalt rundt oss fra radio- og tv-apparater. Bråkende busser, tutene ambulanser og politibiler, mobiltelefoner som piper overalt, og med de merkeligste ringesignaler. Ja selv inne på spisesteder ”drukner” vi iblant i et hav av iltre mobiltelefoner og påfølgende høylytte samtaler. Hele dagen vår er fylt av bråk og leven, og det er omtrent som vårt indre blir revet i stykker av lyd. Og så glemmer vi helt at det er faktisk noe som heter stillhet.

Har du noen gang lyttet til stillheten? For du kan lytte til den. Også den er full av lyd, men det er lyd med legedom for din sjel. Det er som du kan føle evigheten kommer til deg i slike stunder. Det jordiske blir på en måte smått, og bekymringenes byrde løses opp. Stillhet er noe underfullt legende som vi alle trenger i vår larmende hverdag.

God natt…

En kanadisk undersøkelse har vist at mange mennesker snakker med sitt fjernsynsapparat.. Fordi de er ensomme og ikke har noen andre å snakke med. Når sendingen er slutt og tv-verten sier ”God natt og takk for i aften” så svarer de tilbake: Selv takk, godnatt og på gjensyn.”

Vi kan trekke på smilebåndet av dette. Det er jo komisk. Men samtidig er det også signaler om tragedie. Man kan jo ikke snakke med et fjernsyn. Men de aller fleste ønsker å ha noen å prate med. Har man det ikke – så tyr man til fjernsynet. Kanskje vi skulle prate mer med våre medmennesker?

Livets lykke…

Jeg glemmer aldri mitt møte med gamle Kari Gogarden i ei telemarksbygd i 1970. Sammen med noen geitekillinger kom hun ruslende ut fra skogsbrynet. Hun hadde vært ute og samlet kvist for å fyre oppunder kaffekjelen, og var på vei hjem da jeg møtte henne. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å ta noen bilder av henne, og vi slo av en liten prat mens vi ruslet bort til den lille hytta hennes.

Boligen kunne langt fra kalles noe slott. Nei, det var heller ei gammel enkel løe, med bare et eneste rom.  Møbler med en gammel vedovn, et bord, et par stoler og ei seng. Her var det verken radio eller TV, og hva skulle hun med det? Det var jo ikke lagt inn verken strøm eller vann i hytta.

Her bodde hun sammen med geitene sine, og var mer enn fornøyd med det. Vann kunne hente i bekken ikke så langt unna, og når kveldsmørket kom tente hun opp i ”parafinløkta”.

”Livets lykke består ikke av å ha all verdens ting. Det som betyr noe er å ha det godt med Vårherre”, konkluderte hun, og fant både livsmening og trøst i ordene fra Salme 34:11: ”Den som søker Herren skal ikke mangle noe godt.”

Så befriende enkel var hennes livsfilosofi – men den holdt her i livet, så vel som den dagen da hun skulle ut av tiden og inn i evigheten…

Du er en kikker ved evighetens nøkkelhull.
 (Hans Børli)

La musikken tone ut…

Det er sagt så treffende: Sang og musikk har ingen fiender. Og jeg tror vel de aller fleste av oss setter pris på sang og musikk.

Det skaper liv og begeistring hos både barn og voksne, og ikke minst - musikk er med på å berike livet vårt. Og det finnes vel egentlig musikk som kan passe enhver sinnsstemning vi måtte befinne oss i.   Musikk som passer når livet leves i ”moll” og musikk som passer når dagen er fylt av glede.

Enhver av oss skal leve slik at han lar musikk tone ut i verden. J. Miller

Musikere pensjonerer seg ikke, de slutter når det ikke er mer musikk igjen i dem. Louis Armstrong

En liten glasslykt

Med æresbevisninger, og en avdeling med polske elitesoldater i stram honnør, la en EU-delegasjon ned en stor blomsterkrans ved minnesmerket i utryddelsesleiren Auschwitz Birkenau. På samme sted var også en norsk skoleklasse. De la også ned en blomsterbukett for å minnes de norske fangene som ble drept i denne leiren.

Sammenliknet med den overdådige kransen fra EU, kunne nok den norske buketten virke liten og unnselig. Noen av elevene hadde tatt seg tid til å kjøpe med liten glasslykt til 3 Zloty. Og samtidig som de la ned blomstene tente de det lille lyset.

Det var ikke så lett å se flammen i ettermiddagslyset, men når vi kom tilbake noen timer senere var det skjedd en stor forandring. Nå hadde mørket senket seg og vi kunne ikke lenger se verken den store blomstrekransen fra EU eller buketten fra skoleklassen.

Ved enden av jernbanesporet, der hvor reisen sluttet for millioner av mennesker, og på den plassen der SS-offiserene med en håndbevegelse avgjorde om et menneske skulle leve eller dø – her på stedet som fortjener betegnelsen ”Helvete på jord”, sto den lille glasslykta, hvor flammen skinte klarere og klarere. Som det mektigste monument skinte den lille flammen og bar bud om håp for vår verden. 

Flammen var det eneste som synes i mørket…

John Hollen sier det slik:

Fordelen ved å tenne et lys i mørket er at svært mange kan se det selv om det er meget lite.  

Bakkene var ikke så bratte før

Han uttrykte nok det som mange iblant føler – den gamle mannen – ”Bakkene var ikke så bratte før i tiden”. Etter hvert som man blir eldre, virker nok bakkene brattere og mer slitsomme enn de var i yngre år. Og vi setter mer og mer pris på å møte en eller annen gammel venn når vi tar en pust i bakken.

Det gjør så godt å sette seg ned på en ”hvilebenk”, slå av en liten prat og få et lite pusterom.

Vår livsvei byr på både svinger og bratte bakker. Og kanskje nettopp når vi opplever at livet går i motbakke, så gjør det så godt å møte en venn som forstår og som viser omsorg. Delt sorg er halv sorg er det en som har sagt. Og det er utvilsomt noe i det.

Mange opplever at nettopp den positive samtalen løser opp knuter i vårt indre og bringer ro og balanse til et såret hjerte.

En rose i min hage

Det står igjen en rose i hagen

En vissen forfrossen en.

Den henger der trist -

Som om den er korsfestet.

Men den bærer likevel bud

om hva den engang var -

noe av det vakreste –

planlagt og skapt

av en mektig Gud

Men dypt der nede i mulden

Det ligger en liten kime.

Den sover så fredelig -

mens frostnetter herjer vår jord.

Snart kommer en ny tid –

en helt ny vår.

Og en ny oppvåkning

vil gi rosen en nyskapt skjønnhet -

Som aldri kan tolkes med ord

Vennskap…

Iblant så hender det at det oppstår gnisninger mellom venner. Det kan være bare en liten bagatell som utløser det hele, men etter hvert så vokser denne bagatellen seg til en stor mur som skiller oss.

Det ene ordet har fått ta det andre, og dermed er det låst.  Det skal iblant en god porsjon mot til for å bryte denne muren, og det hender ganske så ofte at stoltheten vår da får en knekk. Men hva gjør vel det om stoltheten vår må få et skudd for baugen” dersom venner igjen kan bli forsonet?

Regndråper i motlys

Situasjonen var ikke noe spesiell god der jeg satt med hendene inntullet i bandasjer og gruffet litt over situasjonen. At et møte med en liten flått skulle resultere i 5 måneders plager med hud som sprekker og hender fulle av sår var slett ikke noe jeg hadde regnet med. Og nå satt jeg altså der i Dzwirzyno ved den polske Østersjøkysten og fikk behandling.

Men mens jeg satt der og sturet kom jeg til å se ut av vinduet bort på furuskogen. Det hadde nettopp vært en kraftig storm og like kraftig regnvær i denne delen av Polen, men nå skinte sola igjen. Og plutselig oppdaget jeg den ene ”juvelen” etter den andre i furutrærne. Når sola ble reflektert av regndråpene på barnålene ble det som det flotteste juletre. Ved hvert lille vindpust beveget grenene seg, og skapte liv i regndråpene ved at de reflekterte lyet fra solen.

Etter hvert oppdaget jeg at jeg var blitt opptatt med alt det vakre utenfor i stedet for plagene jeg hadde. Samtidig ble det en aldri så liten skoletime med Herren selv som skolemester. Burde ikke du og jeg også være slik som disse små regndråpene og reflektere lyset fra vår Herre? Vi vil ganske sikkert i løpet av denne dagen møte noen som trenger en oppmuntring eller noen vennlige ord. Det som for oss kan virke lite og ubetydelig kan Gud bruke til å fremme sin sak. La denne dagen være mulighetenes dag. Oddmund Haugen sier det slik i et av sine dikt:

Doggdråpen

Eg er berre doggdråpen liten og veik

Som skjelvande ligg på eit blad.

Eg lever ’kje lenger enn morgonen ut

Så driv eg frå land og fer av

Du skapte meg Herre og gav meg eit kall

Til arbeid i vingarden din.

Sjå doggdråpen blenkjer når ljoset

slepp inn

i guddommens prydnad han skin..

Hvem er jeg?

Et menneskebarn lik et sandkorn

i uendelighetens univers

Et evighetsvesen på vandring –

gjennom livets besværlige labyrint

På søken etter fred som varer evig

Hva har jeg?

To tomme hender –

som ingenting makter i seg selv

Ingenting har jeg å bringe Ham

som har lagt evigheten ned i mitt hjerte

Men hva har Han?

Han har kraft å gi den svake

Nåde til en vandrer som vender seg til ham

med bønn om hjelp

En fred som stiller stormen

I hjertets opprørte hav

Og fører mitt livs båt

inn til den havnen

hvor stormene ikke når.

Først da forstår jeg hvem jeg er;

En synder frelst av nåde

Bakgrunnen for tankene ovenfor er et møte sigøynerne noen seine nattetimer i Competa, like ved Sierra Nevadafjelllen i Syd-Spania. Denne opplevelsen lærte meg hvor viktig det er at vi tar vare på øyeblikkene i livet vårt. Tiden raser av sted, og vi med den. Men underveis så har Herren i sin godhet lagt ut noen ”hvilens vann” for oss, og det er opp til deg og meg om vi tar oss tid til å stoppe opp, og bli beriket. Og møtet med dette hemmelighetsfulle folket ble som en oase denne natta.

Livets tilskuer

Vær ikke en tilskuer til livet

Men våg å leve

Livet leves ikke på tribuneplass

Kom ut på banen og ta del i spillet

Finn din plass

Det er for sent å gå på banen når kampen er avblåst

Gå en annen i møte

                            Gi fra oss litt menneskelig varme

                        Vise mer åpenhet mot vår neste

                        Vise mer respekt for de andre

                        Gi litt forståelse

                        Slå litt av på våre strenge krav

                        Vise mer toleranse

mot den som mener noe annet enn meg

                        Rekke ut hånden til forsoning

                        Si velkommen til en fremmed

                        Si – du er verdifull uansett hudfarge

Kort sagt:

                        Gå et medmenneske i møte...