En historie fra Øst-Berlin og Stasitiden

Nå var imidlertid kameraten av den standhaftige typen, og han ga seg ikke før Mike til slutt samtykket i å bli med. På foredraget møtte Mike noen av sine gamle medfanger og noen av dem var svært syke. Noen satt i rullestol, men Mike kunne fremdeles se glimtet i øynene hos dem. De oppfordret ham til å gå omvisninger med ungdommer i Stasifengselet, men det ønsket ikke Mike. Hva skulle han fortelle om? Og hvordan ville det bli å nå rippe opp i den historien han aller helst ville glemme? Det måtte jo bare gjøre vondt verre.

De lot ham tenke på det og etter en uke hadde han bestemt seg for å gjøre et forsøk.

”Jeg tok mine tidligere ”fangekolleger” i hånden på at jeg skulle fortelle historiene om hva som foregikk her videre til ungdommen i dag, og når man har tatt medfanger i hånden og lovet noe, da holder man det.”

Sammen med fire kamerater har Mike arbeidet aktivt or å bevare historiene fra Stasitiden og fortelle dem videre. Men det har langt fra vært noen enkel oppgave, og det er slett ikke alle som setter pris på denne åpenheten om ”Stasitiden”. Følgelig har der alle opplevd mange problemer. En av dem har satt seg i bilen og underveis funnet ut at noen har klipt av bremsene og selv har Mike mottatt brev med følgende ordlyd:

”Kjære Mike – vi har for øyeblikket tatt mange skritt tilbake, men vi vil at du skal vite at vi kommer tilbake med full styrke og da kan du velge fra hvilket sted du vil henge… ”

Mike gruet seg skikkelig til sin første omvisning og måtte gå mange runder med seg selv før han torde møte sin første gruppe.

- Jeg kom meg sånn noenlunde helskinnet gjennom den første omvisningen, men jeg klarte ikke å gå til min tidligere celle. Det var for mange vonde minner som veltet fram. Først etter rundt 30 omvisninger maktet jeg å gå inn i min egen celle i Stasifengselet.  

Det er mange grunner til at jeg kom under Stasis overvåkning, og den største grunnen er nok at jeg aldri klarte å holde munn.

Men når jeg nå ser tilbake så angrer jeg ingenting, jeg har fått min frihet, men jeg måtte betale en svært høy pris, blant annet min ungdom.

Det gjør alltid et dypt inntrykk å høre Mikes historie, og få være med ham på en runde i det fengselet som fratok ham det meste av ungdomsårene. Før muren falt var han innelåst her, men i dag har den tidligere fangen selv nøklene og kan låse seg ut og inn i Stasifengselet.

På skolen fikk Mike politisk undervisning noen timer hver uke, noe som Mike uten å nøle i dag betegner som – hjernevask. Mike var langt fra enig i alt det som ble framført i disse timene og ga uttrykk for sine meninger på forskjellige vis. Han kunne bare ikke forstå at hele Vesten var onde og at deres hensikt var å ta dem.

  En dag spurte læreren klassen – liksom litt tilfeldig: Dere – hva synes dere vi skal gjøre med Berlinmuren?

Nesten før han fikk tenkt seg om, smalte det ut fra Mike: ”Jeg synes vi skal rive ned hele dritten!”

Det ble dørgende stille i klasserommet. Selv om flere enn Mike mente det samme, satt resten av klassen som lamslått.

Men læreren noterte ned uttalelsen, og det gikk ikke mange dagene før den frittalende Mike var satt under konstant overvåking 24 timer i døgnet.

I tiden som fulgte måtte Mike svelge mange anmerkninger og det var som regel han som måtte tre frem for å ta sin straff under appellene som startet hver skoledag.
Til slutt kom klasselæreren til Mike og fortalte ham at det var helt greit å ha andre tanker og meninger, men Mike måtte lære seg og ikke snakke høyt om disse. Derimot oppfordret læreren Mike til å komme til seg og snakke om disse tingene, når han måtte føle for det. For det var helt trygt,

”Det føltes nesten som en slags forelskelse, endelig var den en voksen person som tok meg og mine meninger alvorlig! Nå hadde jeg en som jeg kunne betro meg til.

Etter at jeg ble gammel nok til å drikke en øl, spanderte denne læreren mange øl på meg over fortrolige samtaler.” 
Da muren falt, og Mike endelig fikk tilgang til sin overvåkningsmappe var mange av samtalene han hadde med sin lærer gjengitt ordrett. Det var som et sjokk. Her hadde han trodd på læreren som en hadde kunnet stole på. 

Mike var også ivrig i fotball, og hadde selvfølgelig sin egen klubb som han heiet på. Etter en ”storkamp” mellom Mikes klubb, og en annen av Berlins fotballklubber, var det storsamling på Alexanderplass. Liksom helt tilfeldig var det en mann som slo til Mike, som i ren refleks slo tilbake. Dermed var det gjort. Mannen som slo til ham var en provokatør, og endelig hadde den Mike i garnet. Han ble banket opp og bortført første gang på sin 17. års dag.

Men det er Mikes lærer som var den egentlige grunnen til at Stasi ble oppmerksom på Mike og begynte sin overvåking og forfølgelse av ham.
Mike klarte å oppspore sin gamle lærer, og han gikk helt fram til hagen hans og så ham sitte der. Han satt i rullestol. Mike stod på utsiden av hekken, og i stillhet sa han; ”jeg tilgir deg”, og gikk sin veg.

Mike kan fortelle om mange av de ubehagelige tingene han opplevde, men han synes også det er litt fornøyelig når Stasi som hadde full overvåking av ham, likevel ikke hadde helt kontroll på hva de sel sa og gjorde.

En dag kom uniformerte menn og presenterte seg som utsendinger fra kriminalpolitiet. De oppføre seg helt korrekt, og fortalte at de kun ønsket svar på noen spørsmål, om Mike kunne være grei og bli med dem.

”Det luktet ”Stasi” av dem lang vei, forteller Mike som ble med for ikke å lage noe mer oppstyr.

- Da vi kom til deres kontor, og vi var alene i rommet spurte de meg om hvor jeg hadde gjemt min pistol? Men jeg hadde ingen pistol.

Dette skulle utvikle seg til å bli et av Mikes lengste sammenhengende avhør, og det varte i 26 timer. Til slutt fikk Mike spurt dem om hvor og når han skulle ha kjøpt denne pistolen, og han fikk se beviset på en lapp de hadde. Paradokset var at i en annen av Stasis mapper lå beviset på at Mike på det antatte tidspunktet faktisk satt i deres fengsel. Dette var en tabbe de lux for det fortalte jo i tydelig språk at her hadde ikke kontroll.

For å ikke vise all verden at Stasifolkene nå  hadde dummet seg grundig ut, valgte de å løse sitt problem ved at de i stedet fengslet Mike for rømningsforsøk til Vest-Tyskland. ”Belønningen” for deres tabbe var at Mike måtte sone 20 nye måneder i fengsel.

Mike fikk god tid til å tenke sitt om systemet i disse månedene:

- Etter dette oppholdet var jeg ikke lenger den samme, jeg var full av hat…

Da Muren falt i 1989 var Mike fremdeles fengslet, men ble sluppet ut litt senere, uten forklaring på hva som hadde skjedd.

Da han litt senere gikk til sin gamle kro, møtte han noen av sine gamle kamerater som var veldig glade for å se ham igjen. Nå gratulerte de ham og ønsket velkommen. Mike sto omtrent som et spørsmålstegn, og forsto ikke noe av det hele