Møte med Emili

Vi fant ham noen mil vekk fra kysten, i en liten by ved navn Agosto. Den lille byen lå og slumret i ettermiddagssolen, omgitt av en stor slette som ender ved foten av Sierra del Cid i vest. Byen har ikke noen spesielle turistattraksjoner å vise fram, hvis vi ikke tar med det lille Keramikkmuseet da. For det er nemlig keramikk byen er kjent for.

Emili Boix

Der det er keramikk, er det også pottemakere. Helt tilfeldig fant vi fram til Emili Boix - pottemaker av femte generasjon. Han holdt til i utkanten av byen, og da vi kom inn i lokalet hans var han travelt opptatt med å sette hankene på en stor krukke.

Selv om Emili hadde mye å gjøre var han oppriktig glad når vi kom innom, og han ville mer enn gjerne vise oss rundt i verkstedet sitt. Og han tok fram forskjellige produkter mens han forklarte. Han fortalte om fønikisk og arabisk kultur som hadde blitt blandet inn i den spanske kulturen, og derfor bar mange av produktene hans preg av dette. Dermed levendegjorde han spansk historie for oss på en særegen måte.

Fra krukker til serviser

”Du har kanskje lest om kvinnen ved Sykars brønn? Du vet hun med vannkrukka” -  Emili så spørrende på meg.

- Men Sykar ligger jo milevis fra Spania?

- Det spiller ingen rolle, for det var en krukke maken til denne, forklarte han og hentet fram et riktig flott eksemplar av en krukke.

- Du skjønner at jeg har hentet mye av inspirasjonen min fra datidens kultur. For den type krukker de hadde den gang, er fortsatt veldig funksjonelle.

Et fargerikt servise fanget interessen min. Da jeg studerte det hele nærmere oppdaget jeg at det var små nyanser både på kopper, asjetter og tallerkener. Ingen var helt like. Men Emili forklarte det med et stort smil:

Du forstår - dette er håndverk og det er ikke støpt i noen form, men jeg har laget hver enkelt del på dreieskiven, og derfor blir det noen små variasjoner på de forskjellige delene. Men hvis du legger merke til mønsteret så vil du se at alle delene har de samme fargene og det samme grunnmønsteret, så de er i samme ”familie”. Dessuten har hver eneste del fått min signatur, forklarte han og viste hvordan han hadde signert med ”Emili” under alle de forskjellige delene i serviset.

En frittalende Emili

Midt i lokalet lå en stor haug med blader og bøker, skisser og tegninger. Alt dreide seg om ulike produkter innen pottemakeryrket. Midt i haugen lå en stor bibel – oppslått. Da jeg tittet nærmere etter så jeg flere bibler. Felles for dem alle var at de var omtrent utslitte og fulle av understrekninger, og det fantes ikke støvkorn på dem..

Ja – der ser du min største inspirasjonskilde, sa en svært åpenhjertig Emili, og ga oss et strålende smil. Du skjønner jeg har Kristus her inne, sa han og slo seg med hånden for hjertet. Vi hadde aldri møtt hverandre tidligere, men Emili var så visst ikke den som satte sitt lys ”under en sjeppe”. Han fortsatte ufortrødent videre med å fortelle om hvorfor troen er så viktig for ham.

- Hver dag møter Herren meg i sitt ord, og så velsigner Han både livet og arbeidet mitt. Jesus er den viktigste personen jeg har møtt. Han er ikke en person som står på avstand, men han er her i verkstedet mitt – hele tiden

Jeg får bygge mitt liv opp i troen på Jesus Kristus som det sentrale. Og det holder både her i tiden, og den dagen da Han kaller meg hjem. Uansett når den dagen måtte komme, så vet jeg at jeg har noe veldig godt i vente, sier Emili. Hele mannen hadde en utstråling som med all tydelighet fortalte at han mente hvert eneste ord.

Han kan sitt fag

Emili satte seg ved dreieskiven sin, mens han pratet videre. Han forklarte at han hentet leiren fra et område rett utenfor byen. Og han preparerte den før han la klumpen opp på skiven. Han hadde en ordre på en del mindre krukker som skulle leveres som gaver til alle delegatene ved en stor konferanse som ble avholdt i området. Og mens han pratet formet han den ene krukken etter den andre. Ingen av oss som sto rundt var et eneste sekund i tvil om denne mannen virkelig var den femte generasjon pottemaker i  Boix-familien. Han kunne sitt håndverk helt ut til fingerspissene. Det var tydeligvisa at kunnskapene hadde gått i arv. Og ikke minst – han var stolt over yrket sitt, og la derfor hele sin sjel i arbeidet.

Plutselig tok han vekk leirklumpen han holdt på med.

- Du skjønner det er noen urenheter i leiren, forklarte han, og tok fram en skarp kniv og skar vekk en stor klump av leiren, før han plasserte leiren opp på dreieskiven igjen. Og under de kyndige hendene vokste en ny vakker krukke fram, klar til å dekoreres og brennes.

Sitt eget museum

 

Det ble som den fineste ”preken”, og for meg, så vel som profeten Jeremias som vi leser om i Jer. 18:2, ble dette en førsteklasses anskuelighetsundervisning. Hvor likt deg og meg er ikke dette? Vi drar iblant på ting i livet vårt som vi ikke riktig vil slippe taket i, og dermed må vi begynne på nytt igjen. Vi må ”opp på dreieskiven” nok en gang. Iblant må det nok brukes skarpere redskap for å fjerne de ting som hindrer oss i å bli nettopp den originalen vi er ment å være. Ja kanskje vi må ”modelleres” flere ganger før resultatet er godt.

 

Emili var kommet godt i gang med sin utlegning både om sin tro og sitt håndverk, og som en avslutning på omvisningen tok han oss med inn i  ovnen hvor keramikken brennes. Dette var en stor ovn ,bygget opp etter gamle retningslinjer, og den kunne varmes opp til rundt 1000 grader. Nå var ikke denne ovnen lenger i bruk, for også Emili hadde tatt i bruk moderne elektriske ovner.

- Men den er grei å ta vare på slik at jeg kan vise hvordan en pottemaker jobbet for godt over 1000 år siden, konkluderte han.