Da læreren ikke kom på skolen

Albert Tomas Watne (f. 26.09.21) vokste opp i Mykland hvor familien drev en gammel slektsgård – en heigård uten noen veiforbindelse med bygda for øvrig, og skolen lå en halv mils vei unna. Etter hvert fant foreldrene ut at det ble noe problematisk, og de kjøpte derfor et lite småbruk i Austre Moland. Albert forteller:

”Vi var 5 gutter og fire jenter som vokste opp i de harde trettiårene. Far jobbet som gårdbruker og skogsarbeider, og alle vi søsknene måtte ut for å jobbe ganske tidlig, og være med å betale for skolegangen vår. Men vi fikk en god utdannelse. Det å vokse opp under enkle kår gjorde at vi ble vant til nøysomhet.

 

Isfront mellom Albert og den tyske kommandanten

Etter folkeskolen, tok jeg Middelskolen ett år, og til slutt gymnaset. Deretter ble jeg konstituert som lærer med halv post i Myra og halv post i Skjævestad krets. De idylliske og fredelige forholdene med en liten gruppe barn i stua på Skjævestad står med en egen glans i minnet mitt, forteller Albert.

Nazistene hadde lagt beslag på Myra gamle skole, samt deler av den nye skolebygningen. Men vi fikk benytte to klasserom til undervisningen., samt disponere et materialrom og et lærerrom.

Det var ikke hyggelig å vasse rundt sammen med de som hadde hærtatt landet vårt. Hovedlæreren på skolen måtte jo nødvendigvis ha noe kontakt med ansvarshavende for soldatene, men jeg ville verken hilse på dem eller snakke med dem. Det var en total isfront mellom oss.

Hovedlæreren innkalt til den tyske sjefen, og han ville vite hvorfor jeg ikke ville hilse på dem. ”Han går rundt som han ikke ser oss i det hele tatt – hvorfor?”

Læreren forklarte: ”Albert har en bror som er arrestert av tyskerne, og familien har ingen anelse om hvor han er sendt.”

”Ich verstehe!” var tyskerens kontante svar, og det ble ikke spurt noe mer om den saken.  Broren min Nils var arrestert tidligere, mens en annen bror hadde klart å rømme til Sverige. Så jeg var ikke noe spesielt begeistret for det nye regimet.

 

Sabotasje

Like ved skolen hadde tyskerne oppført en brakke og en bunker. En dag oppdaget de at det var utført sabotasje mot bunkeren. Ledninger var kuttet og strømforsyningen brutt. Dette førte til at vi den 14. desember 1944ble innkalt til forhør på Arkivet ,sammen med to av mine yngre søsken, pluss en nabo.

Alle de andre ble sendt hjem etter kort tid, mens jeg av en eller annen grunn ble holdt tilbake.

”Vi har noe mer vi gjerne vil snakke med deg om, så du får vente,” var beskjeden jeg fikk. Dermed ble jeg satt i en overfylt celle i Kretsfengselet i Kristiansand, og satt her til nyåret 1945. Det var vemodig å tilbringe julekvelden i ei fengselscelle. Noen dager senere ble jeg hentet tilbake til Arkivet.

 

Tyskeren som forhørte meg oppførte seg helt rolig, samtidig som han presset mer og mer på for å få meg til å fortelle. På dette tidspunktet visste jeg ikke noe om det som broren min, Nils hadde vært med på, men jeg visste jo hvem guttunger det var som hadde utført sabotasjen i bunkeren. Tyskerne trodde at dette var en organisert sabotasje, noe det slett ikke var. Men jeg kunne jo likevel ikke røpe noe som helst, og på den måten sette andre i fare. Så jeg tok straffen selv i stedet.

Broren ble torturert

Selv om jeg hadde lært meg tysk på Gymnaset, så ønsket jeg nå å ha en tolk til stede. Fikk liksom litt mer tid til å tenke meg om mellom spørsmålene da.

De var spesielt interessert i å forhøremeg om broren min – Nils. Igjen og igjen spurte de om jeg visste hva han hadde drevet med. Jeg svarte som sant var at jeg ikke visste noe som helst, og da han ble arrestert 10. januar 1943, nesten ett år før meg, så kom det som en overraskelse på alle oss andre i familien. Men vi fikk jo høre hele historien etter krigen.

Nils var en såkalt XU-agent og drev med etterretningsvirksomhet. Han var med i Laudals organisasjon som sekretær i transportutvalget for Aust-Agder.

Da organisasjonen sprakk, fulgte min bror med i arrestasjonsbølgen. Han ble ført til Arkivet og forhørt, Han tilsto - under tortur – at han hadde skjult våpen like ved hjemstedet vårt.

Jeg husker godt da gestapistene kom hjem med ham for å få ham til å vise dem stedet våpnene var gjemt. Tvillingbroren min og jeg fulgte etter på avstand og så at han viste dem noen store heller nede ved vannet. Her var våpnene gjemt.

Før Nils ble transportert tilbake til Kristiansand var han innom hjemme, og mor synes synd på ham og ville gi ham noen votter. Det var jo vinter og kaldt, og mor ville ikke at han skulle fryse på hendene. Men da reagerte gestapistene raskt og feide henne bryskt av med revolveren i handa.

”Hold dere i ro – det går sikkert greit,” var det siste Nils sa før han ble ført av gårde. Først til Arkivet og deretter til Grini. Derfra ble han sendt med den første puljen av norske fanger til NN-leiren Natzweiler.

Jeg tror nok de ganske raskt forsto at jeg ikke visste noe som helst. Etter forhørene hadde de ikke noen ledig plass til meg, så jeg ble i stedet transportert tilbake til Kretsfengselet, og etter hvert overført til en såkalt arbeidskommando, hvor oppgaven min blant annet var å stelle en ”villagris”. Dette var i et hus tyskerne hadde okkupert like ved Arkivet, og det var min oppgave, sammen med en annen fange, å holde dette i orden, feie og rydde etc.

 

Sendt til Grini

En dag kom vaktmannen i fengselet og spurte: ”Har du forsøkt å rømme?”. Nei – jeg hadde jo ikke det, så jeg stilte meg nokså uforstående til spørsmålet.

Vel – vi har fått streng ordre om at du heretter skal være på cella, og du har ikke lenger anledning til å bli med på utekommandoen.

Før dette hadde det ikke vært noe strengt i det hele tatt når det gjaldt å passe på meg, og hadde jeg villet så hadde jeg hatt flere muligheter til å rømme, forteller Albert.

En dag kom en tysk lege og ville undersøke meg for å se om jeg hadde lus. Kort etter fikk jeg en klar beskjed: Pakk sakene dine – du skal forflyttes!”

Plutselig var hele min tilværelse forandret til noe usikkert, og jeg tenkte med en gang på foreldrene mine – hva med dem?

Heldigvis så delte jeg celle med lektor Hageli fra Katedralskolen i Kristiansand, og han gjorde sitt beste for å trøste meg, og han skulle prøve å få sendt et brev til foreldrene mine. Noe han også klarte, sier Albert, som fortsatt har dette brevet i sin eie. Det er en underlig følelse når han nå tar brevet fram igjen. Det er datert noen dager før jul, og taler sitt tydelige språk om usikkerheten hos 23-åringen som er henvist til en celle, mens han venter på hva framtiden vil bringe.

Hageli klarte å oppmuntre meg, og jeg klarte merkelig nok å slappe bedre av, mens jeg ventet på neste trekk fra okkupasjonsmakten, minnes Albert.

Den 20. februar 1945, sammen med rundt 20 – 25 andre fanger ble han beordret inn i en jernbanevogn. Og under oppsyn av bevæpnede soldater, startet etappen inn til Vestbanen i Oslo. Her sto busser og ventet på dem. Ikke lenge etter var 23-årige Albert Watne innrullert som fange nr. 17879 på Grini.

Første post på programmet for de nyankomne fangene var å gå på depotet for å få utlevert effekter og fangedrakter. Fangenummeret skulle sys på fangedrakten, samtidig som jeg måtte lære det utenat på tysk – selvfølgelig.

Brakka for de intellektuelle

Deretter skulle vi dresseres med drill av tysk eksersis. En medfange hadde fått i oppgave å lære oss opp i hilseplikt osv. Nazistene forlangte, at uansett hvor vi traff dem, så skulle vi rette oss opp og gjøre honnør for dem.

Nå måtte vi lære å stille opp på appell, og marsjere. Vi holdt på i timevis, og alle kommandoordene var på tysk. Det var ikke like enkelt, fordi mange av fangene hadde aldri lært tysk. Omsider skulle vi opp til ”eksamen” foran kommandanten, og virkelig vise at vi behersket dette.

Vi marsjerte opp, så taktfast vi kunne, men da vi skulle gjøre helomvending var det en som blandet høyre og venstre, og dermed ble han som den eneste stående med baken, og ikke ansiktet mot den tyske offiseren.

Dermed overtok han selv kommandoen med straffeeksersis. Vi måtte legge oss ned, krype på bakken og løpe rundt mens han hele tiden brølte ”Schneller” og ”Los”. Det var et sirkus uten like før han endelig var noenlunde fornøyd med oss. Neste gang vi gikk opp til ”eksamen” gikk det heldigvis greit.

På Grini ble Albert plassert i brakke 12. Der satt de intellektuelle – de som det skulle holdes en viss kontroll på. Som lærer så var han i godt selskap flere andre lærere, forfattere, professorer og en teolog. Sistnevnte var for øvrig ”innemann” sammen med en engelsk kveker, og deres oppgave var å holde orden på brakka. Nå kom det jo enda en gruppe med nye fanger, og derfor trengte de en mann til for å få utført denne oppgaven, og Albert ble plukket ut. 

Selv om fikk være inne, så var det strenge inspeksjoner fra leirledelsen. Senger og tøy måtte være helt i orden, Gulvet måtte være skinnende reint og det måtte vaskes hver eneste dag. Det skulle ikke finnes noe søle der. Dessuten hadde vi ansvaret for å porsjonere ut maten som rommet daglig fikk tildelt.

Senere avanserte jeg til å bli innemann på kalfaktoriet som fordelte maten til hele brakka. Det ble en kortvarig glede, da det ble konstatert dysenteri hos en fange på vårt rom. Av frykt for smitte fant de ansvarlige på kalfaktoriet ut at jeg ikke burde stelle med maten som alle på brakka skulle spise, så jeg gikk tilbake til min tidligere innemannsjobb.

 

Brevet til søsteren

Jeg visste ikke noe om hva framtiden min. De hjemme visste selvsagt hvor jeg var i motsetning til Nils – som ingen visste noe som helst om. Han var NN-fange, og skulle forsvinne ut av alle systemer for godt.

 

Visste dere noe om krigens gang?

Egentlig var det svært lite informasjon jeg fikk tak i, og etter hvert ble jeg nokså likegyldig med den saken der. Ble vel litt apatisk etter hvert. Enhver hadde nok med sitt eget, samtidig som vi også var redde for å åpne oss for mye for andre.

Vi visste at nazistene ofte plasserte angivere blant fangene, og dermed var vi nok litt på vakt overfor hverandre. Men det var en flott gjeng som jeg delte brakke med, så vi holdt sammen i tykt og tynt.

En dag kom en av de andre fangene som var på utekommando bort til meg med en gledelig beskjed. ”Jeg kan hilse deg fra din søster!”

Naturligvis ble jeg både glad, og ikke minst nysgjerrig. Hvem av søstrene mine var det, og i hvilken forbindelse var hun kommet i kontakt med ham?

Han sa navnet hennes, og fortalte at hun var på besøk hos en onkel av oss som var lærer på Jahnsløkka skole, like i nærheten av Skaugum

Nå hadde tyskerne delvis tatt over skolebygningene, og derfor ble noen av fangene fra Grini sendt dit ut for å jobbe der.

Nå mente den andre fangen at jeg burde melde meg på utekommandoen, så skulle han sørge for at jeg fikk treffe søsteren min. Selvfølgelig meldte jeg meg på, men fikk umiddelbart beskjed om at jeg tilhørte den fangegruppen som skulle holdes innenfor gjerdene på Grini.

Dette fikk den andre fangen greie på, så han tilbød seg å ta med et brev til henne – hvis jeg klarte å få tak i et papir og noe å skrive med.

Heldigvis klarte jeg å få tak i begge deler og skrev en lapp med en hilsen til henne. Denne lappen brettet vi så godt sammen at han klarte å skjule den inne i håret sitt. Neste dag smuglet han brevet ut til henne. Og dette er brevet vi brettet sammen, sier Albert og viser oss hilsenen han fikk smuglet ut.

 

Glemmer aldri Francis Bull

Er det noe du husker spesielt godt fra oppholdet på Grini?

Det er et kjent psykologisk fenomen at minnet idealiserer. Men det er med stor glede jeg husker opplevelsene fra kulturkveldene i fangeleiren. Flere kulturpersonligheter stilte seg til disposisjon for å gjøre situasjonen noe lysere for oss. Blant annet Francis Bull. Hva som ble sagt i disse forelesningene om Ibsen eller Peer Gynt, husker jeg i dag ikke så mye av, men selve stemningen og atmosfæren fra disse kveldene kan jeg ennå fornemme. Her øste Bull ut av sine store kunnskaper, og han klarte å skape en optimisme i oss andre.

Men mitt kjæreste minne fra Grinioppholdet er likevel den hemmelige nattverdsfeiringen nede i et kjellerrom. For ikke å bli oppdaget av vaktene måtte vi gå enkeltvis gjennom et vaskerom med mye tøy som hang til tørk.

I det primitive og improviserte nattverdsrommet var det plassert et lite bord, med et hvitt tøystykke og et brennende lys. Liturgien ble fremført av presten, med dempet stemme. Og aldri har noen gang tilsigelsesordene etter nattverden vært så betydningsfulle for meg. Det var en hellig stund for oss som var til stede denne dagen.

Men jeg har også et sårt minne fra fangeleiren, fortsetter Albert. Jeg holdt det lenge for meg selv. Men det satt to unge gutter sammen med oss i brakka. En natt hørte vi trampingen fra soldater med jernbeslåtte støvler komme inn i brakka vår. Nå kom soldatene og hentet den ene av de to ungguttene. Etterpå hørte vi at han var blitt henrettet. Hvorfor vet jeg ikke.

Broren ble fra seg av fortvilelse. Mange forsøkte å trøste gutten, men alt synes nytteløst. Jeg glemmer aldri den fortvilelsen som sto meislet i ansiktet hans, sier Albert stille.

 

 

”Norge er åter et fritt land”

Forsto dere at krigen gikk mot sin slutt?

Vi hadde jo hørt noen rykter om at Tyskland måtte gi tapt på de forskjellige frontene, men det kom likevel som en overraskelse på meg når reveljen en dag gikk utenom den faste tiden og vi fikk beskjed om at alle skulle stille på appellplassen umiddelbart. Da skjønte vi straks at det var noe ekstraordinært som var under oppseiling.

Vi tenkte at det kanskje var et ledd i nazifiseringen av oss, og at det var kommet en delegasjon nazister til leiren.

Men til vår store overraskelse sto det tre personer oppe på ”podiet”. Det var fangenes tillitsmann, kommandanten, pluss en mann i sivilt antrekk. Han ble presentert for oss som doktor Södermann, og han hadde en viktig meddelelse å kunngjøre. Vi ventet i spenning.

Söderman grep ordet, og han uttalte den korte setningen som for alltid risset seg inn i både meg og alle de andre fangene: ”Norge er åter ett fritt land”. Så ble endelig det forhatte ”Hakekorsflagget” firt ned og det norske flagget ble heist.

Det ble noen sekunders stillhet før jubelen brøt løs. Og den brøt løs for alvor da det plutselig gikk opp for oss at vi ikke lenger var krigsfanger under okkupantenes styre. Vi var frie igjen. Mange av oss hadde vanskelig for å fatte det som nå skjedde. Ikke minst de som ventet på at dødsdommene deres skulle fullbyrdes. Nå var de i likhet med oss andre, frie mennesker. Fangetilværelsen var et avsluttet kapittel.

Det var også et eget musikkorps på Grini og nå ble instrumentene hentet fram. Snart tonte ”Ja vi elsker” ut, framført av et sangkor på hundrevis av menn, med tårene fritt strømmende nedover kinnene.

Nå skulle de fangene som var syke først få forlate leiren, mens vi andre måtte vente en dag eller to.

Da vi endelig kunne forlate fangeleiren ble vi kjørt i åpne lastebiler inn til Universitetsplassen i Oslo. Overalt langs reiseruten var det fullt av folk som viftet med flagg, jublet og ropte. Inne på universitetsområdet ble vi registrert, før vi fikk mat, billetter og lommepenger til hjemreisen.

Jeg husker at våren kom svært tidlig dette fredsåret. Etter en lang og mørk vinter hadde lauvskogen kledd seg i en kappe av vårgrønne farger i alle nyanser. Grønnfargen som naturen omga seg med ble nå for meg et symbol om at livet igjen kunne fungere på normalt vis.

Og Albert begynte på skolen igjen så fort han var tilbake på hjemstedet.

 

Svenskepakker og lærerjobb

Det var så fint at jeg hadde en jobb å gå til, og en jobb jeg stortrivdes i. Dermed slapp jeg å gå og tenke på det som jeg hadde opplevd som krigsfange. Og jeg ble raskt restituert igjen. Jeg var jo også i den heldige situasjonen at jeg var sprek både fysisk og psykisk da jeg ble arrestert.

Senere i 1945 var jeg så heldig at jeg kom inn på lærerskolen, og fikk fortsette med en utdannelse jeg ønsket meg.

Men først var jeg altså på Lona skole. Her ble det både jubel og glede da Albert kom tilbake, og Olivia Skjævestad fortalte om dette til Austre Moland Historielag 2/3-1988:

 

”Under krigen ble Lona skole for liten, og de måtte se seg om etter andre lokaler til første og andre klasse. Dermed fikk de bestestua på Skjævestad til disposisjon. De begynte her høsten 1944 og Albert Watne, som var student ble lærer her.

Da var krigen på sitt verste. En dag – ca 14 dager før jul kom skoleungene som vanlig, men lærerer uteble. Vi venta og venta, men han kom ikke. Så skjønte vi at noe måtte være galt.

Jeg gikk inn til ungene, sang med dem, ba ”Fadervår” og sa at de måtte gå hjem, og de måtte ikke komme på skolen før de fikk beskjed om det. Ungene var svært betutta og alvorlige. Seinere fikk vi vite at læreren var arrestert.

Så kom freden, det glemmer jeg aldri. Da kom jo Albert Watne igjen. Du skulle ha sett ungene hvor blide de var. Det var så gildt å se ham igjen

Da krigen var slutt fikk vi pakker fra Sverige. Disse ble delt ut gjennom Helselaget. Det skulle være eksamen her. Foreldrene kom og hele huset var fullt. Været var nydelig. Så skulle vi dele ut svenskepakkene. Vi ville gjøre det litt høytidelig, og elevene skulle gå i tog. Albert gikk foran med et flagg og sang ”Ja vi elsker” , forteller Olivia Skjævestad.

 

Albert Watne mye av sin tid til å fortelle norske skoleungdommer om sine opplevelser fra krigens dager, og han har funnet sin plass i rekken av tidsvitner i Aktive Fredsreiser.

- Det er ved å skape refleksjoner hos de unge at vi kan skape et bedre samfunn, hvor vi kan leve i fred med hverandre, tross våre ulike ståsteder, enten det nå dreier seg om religion, politikk eller kulturelle forskjeller. På disse turene ser ungdommene med egne øyne, hvor viktig det er å ta de rette valgene i livet, samtidig som de også oppdager at hver enkelt av oss må ta ansvar for egne handlinger. Turene er en reise for livet, og de er en god investering for en bedre framtid, sier Watne.

(Albert Watne døde 20. november 2010)

Kilder:

Samtaler og reiser med Albert Watne

Stiftelsen Arkivet (Billedstoff)

Krigsår og Frigjøring – Austre Moland 1940 - 1945