Da læreren ikke kom på skolen
Albert Tomas Watne (f. 26.09.21) vokste opp
i Mykland hvor familien drev en gammel slektsgård – en heigård uten noen
veiforbindelse med bygda for øvrig, og skolen lå en halv mils vei unna. Etter
hvert fant foreldrene ut at det ble noe problematisk, og de kjøpte derfor et
lite småbruk i Austre Moland. Albert forteller:
”Vi var 5 gutter og fire jenter som vokste
opp i de harde trettiårene. Far jobbet som gårdbruker og skogsarbeider, og alle
vi søsknene måtte ut for å jobbe ganske tidlig, og være med å betale for
skolegangen vår. Men vi fikk en god utdannelse. Det å vokse opp under enkle kår
gjorde at vi ble vant til nøysomhet.
Isfront
mellom Albert og den tyske kommandanten
Etter folkeskolen, tok jeg Middelskolen ett
år, og til slutt gymnaset. Deretter ble jeg konstituert som lærer med halv post
i Myra og halv post i Skjævestad krets. De idylliske og fredelige forholdene
med en liten gruppe barn i stua på Skjævestad står med en egen glans i minnet
mitt, forteller Albert.
Nazistene hadde lagt beslag på Myra gamle
skole, samt deler av den nye skolebygningen. Men vi fikk benytte to klasserom
til undervisningen., samt disponere et materialrom og et lærerrom.
Det var ikke hyggelig å vasse rundt sammen
med de som hadde hærtatt landet vårt. Hovedlæreren på skolen måtte jo
nødvendigvis ha noe kontakt med ansvarshavende for soldatene, men jeg ville
verken hilse på dem eller snakke med dem. Det var en total isfront mellom oss.
Hovedlæreren innkalt til den tyske sjefen,
og han ville vite hvorfor jeg ikke ville hilse på dem. ”Han går rundt som han
ikke ser oss i det hele tatt – hvorfor?”
Læreren forklarte: ”Albert har en bror som
er arrestert av tyskerne, og familien har ingen anelse om hvor han er sendt.”
”Ich verstehe!” var tyskerens kontante
svar, og det ble ikke spurt noe mer om den saken. Broren min Nils var arrestert tidligere, mens
en annen bror hadde klart å rømme til Sverige. Så jeg var ikke noe spesielt
begeistret for det nye regimet.
Sabotasje
Like ved skolen hadde tyskerne oppført en
brakke og en bunker. En dag oppdaget de at det var utført sabotasje mot
bunkeren. Ledninger var kuttet og strømforsyningen brutt. Dette førte til at vi
den 14. desember 1944ble innkalt til forhør på Arkivet ,sammen med to av mine
yngre søsken, pluss en nabo.
Alle de andre ble sendt hjem etter kort
tid, mens jeg av en eller annen grunn ble holdt tilbake.
”Vi har noe mer vi gjerne vil snakke med
deg om, så du får vente,” var beskjeden jeg fikk. Dermed ble jeg satt i en
overfylt celle i Kretsfengselet i Kristiansand, og satt her til nyåret 1945.
Det var vemodig å tilbringe julekvelden i ei fengselscelle. Noen dager senere
ble jeg hentet tilbake til Arkivet.
Tyskeren som forhørte meg oppførte seg helt
rolig, samtidig som han presset mer og mer på for å få meg til å fortelle. På
dette tidspunktet visste jeg ikke noe om det som broren min, Nils hadde vært
med på, men jeg visste jo hvem guttunger det var som hadde utført sabotasjen i
bunkeren. Tyskerne trodde at dette var en organisert sabotasje, noe det slett
ikke var. Men jeg kunne jo likevel ikke røpe noe som helst, og på den måten
sette andre i fare. Så jeg tok straffen selv i stedet.
Broren Nils ble torturert
Broren
ble torturert
Selv om jeg hadde lært meg tysk på
Gymnaset, så ønsket jeg nå å ha en tolk til stede. Fikk liksom litt mer tid til
å tenke meg om mellom spørsmålene da.
De var spesielt interessert i å forhøremeg om broren min – Nils. Igjen og
igjen spurte de om jeg visste hva han hadde drevet med. Jeg svarte som sant var
at jeg ikke visste noe som helst, og da han ble arrestert 10. januar 1943,
nesten ett år før meg, så kom det som en overraskelse på alle oss andre i
familien. Men vi fikk jo høre hele historien etter krigen.
Nils var en såkalt XU-agent og drev med
etterretningsvirksomhet. Han var med i Laudals organisasjon som sekretær i
transportutvalget for Aust-Agder.
Da organisasjonen sprakk, fulgte min bror
med i arrestasjonsbølgen. Han ble ført til Arkivet og forhørt, Han tilsto -
under tortur – at han hadde skjult våpen like ved hjemstedet vårt.
Jeg husker godt da gestapistene kom hjem
med ham for å få ham til å vise dem stedet våpnene var gjemt. Tvillingbroren
min og jeg fulgte etter på avstand og så at han viste dem noen store heller
nede ved vannet. Her var våpnene gjemt.
Før Nils ble transportert tilbake til
Kristiansand var han innom hjemme, og mor synes synd på ham og ville gi ham
noen votter. Det var jo vinter og kaldt, og mor ville ikke at han skulle fryse
på hendene. Men da reagerte gestapistene raskt og feide henne bryskt av med
revolveren i handa.
”Hold dere i ro – det går sikkert greit,”
var det siste Nils sa før han ble ført av gårde. Først til Arkivet og deretter
til Grini. Derfra ble han sendt med den første puljen av norske fanger til
NN-leiren Natzweiler.
Jeg tror nok de ganske raskt forsto at jeg
ikke visste noe som helst. Etter forhørene hadde de ikke noen ledig plass til
meg, så jeg ble i stedet transportert tilbake til Kretsfengselet, og etter
hvert overført til en såkalt arbeidskommando, hvor oppgaven min blant annet var
å stelle en ”villagris”. Dette var i et hus tyskerne hadde okkupert like ved
Arkivet, og det var min oppgave, sammen med en annen fange, å holde dette i
orden, feie og rydde etc.
Sendt til
Grini
En dag kom vaktmannen i fengselet og
spurte: ”Har du forsøkt å rømme?”. Nei – jeg hadde jo ikke det, så jeg stilte
meg nokså uforstående til spørsmålet.
Vel – vi har fått streng ordre om at du
heretter skal være på cella, og du har ikke lenger anledning til å bli med på
utekommandoen.
Før dette hadde det ikke vært noe strengt i
det hele tatt når det gjaldt å passe på meg, og hadde jeg villet så hadde jeg
hatt flere muligheter til å rømme, forteller Albert.
En dag kom en tysk lege og ville undersøke
meg for å se om jeg hadde lus. Kort etter fikk jeg en klar beskjed: Pakk sakene
dine – du skal forflyttes!”
Plutselig var hele min tilværelse forandret
til noe usikkert, og jeg tenkte med en gang på foreldrene mine – hva med dem?
Heldigvis så delte jeg celle med lektor
Hageli fra Katedralskolen i Kristiansand, og han gjorde sitt beste for å trøste
meg, og han skulle prøve å få sendt et brev til foreldrene mine. Noe han også
klarte, sier Albert, som fortsatt har dette brevet i sin eie. Det er en
underlig følelse når han nå tar brevet fram igjen. Det er datert noen dager før
jul, og taler sitt tydelige språk om usikkerheten hos 23-åringen som er henvist
til en celle, mens han venter på hva framtiden vil bringe.
Hageli klarte å oppmuntre meg, og jeg
klarte merkelig nok å slappe bedre av, mens jeg ventet på neste trekk fra
okkupasjonsmakten, minnes Albert.
Den 20. februar 1945, sammen med rundt 20 –
25 andre fanger ble han beordret inn i en jernbanevogn. Og under oppsyn av
bevæpnede soldater, startet etappen inn til Vestbanen i Oslo. Her sto busser og
ventet på dem. Ikke lenge etter var 23-årige Albert Watne innrullert som fange
nr. 17879 på Grini.
Første post på programmet for de nyankomne
fangene var å gå på depotet for å få utlevert effekter og fangedrakter. Fangenummeret
skulle sys på fangedrakten, samtidig som jeg måtte lære det utenat på tysk –
selvfølgelig.
Brevet til søsteren
Brakka
for de intellektuelle
Deretter skulle vi dresseres med drill av
tysk eksersis. En medfange hadde fått i oppgave å lære oss opp i hilseplikt
osv. Nazistene forlangte, at uansett hvor vi traff dem, så skulle vi rette oss
opp og gjøre honnør for dem.
Nå måtte vi lære å stille opp på appell, og
marsjere. Vi holdt på i timevis, og alle kommandoordene var på tysk. Det var
ikke like enkelt, fordi mange av fangene hadde aldri lært tysk. Omsider skulle
vi opp til ”eksamen” foran kommandanten, og virkelig vise at vi behersket
dette.
Vi marsjerte opp, så taktfast vi kunne, men
da vi skulle gjøre helomvending var det en som blandet høyre og venstre, og
dermed ble han som den eneste stående med baken, og ikke ansiktet mot den tyske
offiseren.
Dermed overtok han selv kommandoen med
straffeeksersis. Vi måtte legge oss ned, krype på bakken og løpe rundt mens han
hele tiden brølte ”Schneller” og ”Los”. Det var et sirkus uten like før han
endelig var noenlunde fornøyd med oss. Neste gang vi gikk opp til ”eksamen”
gikk det heldigvis greit.
På Grini ble Albert plassert i brakke 12.
Der satt de intellektuelle – de som det skulle holdes en viss kontroll på. Som
lærer så var han i godt selskap flere andre lærere, forfattere, professorer og
en teolog. Sistnevnte var for øvrig ”innemann” sammen med en engelsk kveker, og
deres oppgave var å holde orden på brakka. Nå kom det jo enda en gruppe med nye
fanger, og derfor trengte de en mann til for å få utført denne oppgaven, og
Albert ble plukket ut.
Selv om fikk være inne, så var det strenge
inspeksjoner fra leirledelsen. Senger og tøy måtte være helt i orden, Gulvet
måtte være skinnende reint og det måtte vaskes hver eneste dag. Det skulle ikke
finnes noe søle der. Dessuten hadde vi ansvaret for å porsjonere ut maten som
rommet daglig fikk tildelt.
Senere avanserte jeg til å bli innemann på
kalfaktoriet som fordelte maten til hele brakka. Det ble en kortvarig glede, da
det ble konstatert dysenteri hos en fange på vårt rom. Av frykt for smitte fant
de ansvarlige på kalfaktoriet ut at jeg ikke burde stelle med maten som alle på
brakka skulle spise, så jeg gikk tilbake til min tidligere innemannsjobb.
Brevet
til søsteren
Jeg visste ikke noe om hva framtiden min.
De hjemme visste selvsagt hvor jeg var i motsetning til Nils – som ingen visste
noe som helst om. Han var NN-fange, og skulle forsvinne ut av alle systemer for
godt.
Visste dere noe om krigens gang?
Egentlig var det svært lite informasjon jeg
fikk tak i, og etter hvert ble jeg nokså likegyldig med den saken der. Ble vel
litt apatisk etter hvert. Enhver hadde nok med sitt eget, samtidig som vi også
var redde for å åpne oss for mye for andre.
Vi visste at nazistene ofte plasserte
angivere blant fangene, og dermed var vi nok litt på vakt overfor hverandre.
Men det var en flott gjeng som jeg delte brakke med, så vi holdt sammen i tykt
og tynt.
En dag kom en av de andre fangene som var
på utekommando bort til meg med en gledelig beskjed. ”Jeg kan hilse deg fra din
søster!”
Naturligvis ble jeg både glad, og ikke minst
nysgjerrig. Hvem av søstrene mine var det, og i hvilken forbindelse var hun
kommet i kontakt med ham?
Han sa navnet hennes, og fortalte at hun
var på besøk hos en onkel av oss som var lærer på Jahnsløkka skole, like i
nærheten av Skaugum
Nå hadde tyskerne delvis tatt over
skolebygningene, og derfor ble noen av fangene fra Grini sendt dit ut for å
jobbe der.
Nå mente den andre fangen at jeg burde
melde meg på utekommandoen, så skulle han sørge for at jeg fikk treffe søsteren
min. Selvfølgelig meldte jeg meg på, men fikk umiddelbart beskjed om at jeg
tilhørte den fangegruppen som skulle holdes innenfor gjerdene på Grini.
Dette fikk den andre fangen greie på, så
han tilbød seg å ta med et brev til henne – hvis jeg klarte å få tak i et papir
og noe å skrive med.
Heldigvis klarte jeg å få tak i begge deler
og skrev en lapp med en hilsen til henne. Denne lappen brettet vi så godt
sammen at han klarte å skjule den inne i håret sitt. Neste dag smuglet han
brevet ut til henne. Og dette er brevet vi brettet sammen, sier Albert og viser
oss hilsenen han fikk smuglet ut.
Vi må skape refleksjoner
Glemmer
aldri Francis Bull
Er det noe du husker spesielt godt fra
oppholdet på Grini?
Det er et kjent psykologisk fenomen at
minnet idealiserer. Men det er med stor glede jeg husker opplevelsene fra
kulturkveldene i fangeleiren. Flere kulturpersonligheter stilte seg til
disposisjon for å gjøre situasjonen noe lysere for oss. Blant annet Francis
Bull. Hva som ble sagt i disse forelesningene om Ibsen eller Peer Gynt, husker
jeg i dag ikke så mye av, men selve stemningen og atmosfæren fra disse kveldene
kan jeg ennå fornemme. Her øste Bull ut av sine store kunnskaper, og han klarte
å skape en optimisme i oss andre.
Men mitt kjæreste minne fra Grinioppholdet
er likevel den hemmelige nattverdsfeiringen nede i et kjellerrom. For ikke å
bli oppdaget av vaktene måtte vi gå enkeltvis gjennom et vaskerom med mye tøy
som hang til tørk.
I det primitive og improviserte
nattverdsrommet var det plassert et lite bord, med et hvitt tøystykke og et
brennende lys. Liturgien ble fremført av presten, med dempet stemme. Og aldri
har noen gang tilsigelsesordene etter nattverden vært så betydningsfulle for
meg. Det var en hellig stund for oss som var til stede denne dagen.
Men jeg har også et sårt minne fra
fangeleiren, fortsetter Albert. Jeg holdt det lenge for meg selv. Men det satt
to unge gutter sammen med oss i brakka. En natt hørte vi trampingen fra
soldater med jernbeslåtte støvler komme inn i brakka vår. Nå kom soldatene og
hentet den ene av de to ungguttene. Etterpå hørte vi at han var blitt
henrettet. Hvorfor vet jeg ikke.
Broren ble fra seg av fortvilelse. Mange
forsøkte å trøste gutten, men alt synes nytteløst. Jeg glemmer aldri den
fortvilelsen som sto meislet i ansiktet hans, sier Albert stille.
”Norge er
åter et fritt land”
Forsto dere at krigen gikk mot sin slutt?
Vi hadde jo hørt noen rykter om at Tyskland
måtte gi tapt på de forskjellige frontene, men det kom likevel som en
overraskelse på meg når reveljen en dag gikk utenom den faste tiden og vi fikk
beskjed om at alle skulle stille på appellplassen umiddelbart. Da skjønte vi
straks at det var noe ekstraordinært som var under oppseiling.
Vi tenkte at det kanskje var et ledd i
nazifiseringen av oss, og at det var kommet en delegasjon nazister til leiren.
Men til vår store overraskelse sto det tre
personer oppe på ”podiet”. Det var fangenes tillitsmann, kommandanten, pluss en
mann i sivilt antrekk. Han ble presentert for oss som doktor Södermann, og han
hadde en viktig meddelelse å kunngjøre. Vi ventet i spenning.
Söderman grep ordet, og han uttalte den
korte setningen som for alltid risset seg inn i både meg og alle de andre
fangene: ”Norge er åter ett fritt land”. Så ble endelig det forhatte
”Hakekorsflagget” firt ned og det norske flagget ble heist.
Det
ble noen sekunders stillhet før jubelen brøt løs. Og den brøt løs for alvor da
det plutselig gikk opp for oss at vi ikke lenger var krigsfanger under
okkupantenes styre. Vi var frie igjen. Mange av oss hadde vanskelig for å fatte
det som nå skjedde. Ikke minst de som ventet på at dødsdommene deres skulle
fullbyrdes. Nå var de i likhet med oss andre, frie mennesker. Fangetilværelsen
var et avsluttet kapittel.
Det
var også et eget musikkorps på Grini og nå ble instrumentene hentet fram. Snart
tonte ”Ja vi elsker” ut, framført av et sangkor på hundrevis av menn, med
tårene fritt strømmende nedover kinnene.
Nå
skulle de fangene som var syke først få forlate leiren, mens vi andre måtte
vente en dag eller to.
Da
vi endelig kunne forlate fangeleiren ble vi kjørt i åpne lastebiler inn til
Universitetsplassen i Oslo. Overalt langs reiseruten var det fullt av folk som
viftet med flagg, jublet og ropte. Inne på universitetsområdet ble vi
registrert, før vi fikk mat, billetter og lommepenger til hjemreisen.
Jeg
husker at våren kom svært tidlig dette fredsåret. Etter en lang og mørk vinter
hadde lauvskogen kledd seg i en kappe av vårgrønne farger i alle nyanser.
Grønnfargen som naturen omga seg med ble nå for meg et symbol om at livet igjen
kunne fungere på normalt vis.
Og
Albert begynte på skolen igjen så fort han var tilbake på hjemstedet.
Svenskepakker
og lærerjobb
Det
var så fint at jeg hadde en jobb å gå til, og en jobb jeg stortrivdes i. Dermed
slapp jeg å gå og tenke på det som jeg hadde opplevd som krigsfange. Og jeg ble
raskt restituert igjen. Jeg var jo også i den heldige situasjonen at jeg var
sprek både fysisk og psykisk da jeg ble arrestert.
Senere
i 1945 var jeg så heldig at jeg kom inn på lærerskolen, og fikk fortsette med
en utdannelse jeg ønsket meg.
Men
først var jeg altså på Lona skole. Her ble det både jubel og glede da Albert
kom tilbake, og Olivia Skjævestad fortalte om dette til Austre Moland
Historielag 2/3-1988:
”Under krigen ble
Lona skole for liten, og de måtte se seg om etter andre lokaler til første og
andre klasse. Dermed fikk de bestestua på Skjævestad til disposisjon. De
begynte her høsten 1944 og Albert Watne, som var student ble lærer her.
Da var krigen på
sitt verste. En dag – ca 14 dager før jul kom skoleungene som vanlig, men
lærerer uteble. Vi venta og venta, men han kom ikke. Så skjønte vi at noe måtte
være galt.
Jeg gikk inn til
ungene, sang med dem, ba ”Fadervår” og sa at de måtte gå hjem, og de måtte ikke
komme på skolen før de fikk beskjed om det. Ungene var svært betutta og
alvorlige. Seinere fikk vi vite at læreren var arrestert.
Så kom freden, det
glemmer jeg aldri. Da kom jo Albert Watne igjen. Du skulle ha sett ungene hvor
blide de var. Det var så gildt å se ham igjen
Da krigen var slutt
fikk vi pakker fra Sverige. Disse ble delt ut gjennom Helselaget. Det skulle
være eksamen her. Foreldrene kom og hele huset var fullt. Været var nydelig. Så
skulle vi dele ut svenskepakkene. Vi ville gjøre det litt høytidelig, og
elevene skulle gå i tog. Albert gikk foran med et flagg og sang ”Ja vi elsker”
, forteller Olivia
Skjævestad.
Albert
Watne mye av sin tid til å fortelle norske skoleungdommer om sine opplevelser
fra krigens dager, og han har funnet sin plass i rekken av tidsvitner i Aktive
Fredsreiser.
- Det er ved å skape refleksjoner hos de unge at vi kan skape et bedre samfunn, hvor vi kan leve i fred med hverandre, tross våre ulike ståsteder, enten det nå dreier seg om religion, politikk eller kulturelle forskjeller. På disse turene ser ungdommene med egne øyne, hvor viktig det er å ta de rette valgene i livet, samtidig som de også oppdager at hver enkelt av oss må ta ansvar for egne handlinger. Turene er en reise for livet, og de er en god investering for en bedre framtid, sier Watne.
(Albert Watne døde 20. november 2010)
Kilder:
Samtaler og reiser med Albert
Watne
Stiftelsen Arkivet
(Billedstoff)
Krigsår og
Frigjøring – Austre Moland 1940 - 1945