Datteren til skredderne
-
Jeg var bare ei lita jente på fem år den gang da familien vår ble arrestert av
Gestapo i begynnelsen av oktober 1943. Og følgelig er mye av dramatikken rundt
det som hendte i disse dagene visket bort.
Men
barn har ofte sterke minner som dreier seg om det å være mislikt av noen.
Derfor vil jeg betegne de ting som jeg husker, som et barns glimtvise
erindringer. Jeg kunne ikke forstå at noen ikke likte meg. Og mange av de vonde
tingene vi opplevde i leiren meislet seg derfor fast i minnet mitt. For i
Theresienstadt fikk jødene - så vel barn som voksne - føle at de var en
”merket” rase!
-
Det er Birgit Krasnik Fischermann som sier dette. Bildet er tatt en måned før
hun ble sendt til Theresienstadt, og vi lar henne selv fortelle sin historie.
Datter til skredderekteparet
-
Jeg er født jøde, men oppvokst i København, hvor familien hadde levd i flere
generasjoner. Far - Isak - drev som skredder sammen med mor - Rachel Lea. Far
var en svært dyktig fagmann, og sammen med mor drev han sitt eget
skredderverksted for dametøy, med kåper som deres spesialitet. Derfor hadde de
klart å opparbeide seg en stor kundekrets.
Fars
familie kom opprinnelig fra Riga, og mors familie – Waniewitz - kom fra Polen,
ca 30 mil fra Warszawa. De kom til Danmark i 1913, og mor døde ti dager før hun
skulle feire sin 101. fødselsdag.
Jeg
ble født i 1938, og selv om det var utrygge tider i Europa hadde vi det greit i
Danmark. Jeg var for liten til å forstå det som hendte med jødene i Tyskland.
De voksne forsto nok mye mer, men de følte seg likevel trygge i Danmark. Det
som hendte i Tyskland og de andre nazi-okkuperte landene, kunne umulig hende i
fredelige Danmark, og så lullet man seg inn i en slags ”Tornerose-søvn”.
Stabilt inntil september 1943
Det
var rundt 7700 jøder i Danmark da landet ble okkupert i april 1940. Da
nazistene slo til natt til 2. oktober 1943 feiret man det jødiske nyttår, men
de klarte bare å arrestere bare 248. Men la oss nå gå litt tilbake og se på det
som skjedde forut for arrestasjonene.
Den
politiske situasjonen i Danmark var forholdsvis stabil inntil september 1943,
og jødene hadde inntil da vært beskyttet av den samarbeidspolitikk som det
offisielle Danmark førte overfor Tyskland. Befalshavende for de tyske troppene
i landet fungerte som en slags troppssjef, og han hadde ikke noen status som
militær guvernør. Den tyske utsendingen i København var en tysk diplomat, og
ikke som i Norge hvor man hadde Reichsskommisar Josef Terboven som ansvarlig.
Den
danske regjeringen og Folketinget var fortsatt i funksjon, selv om de måtte
gjøre en del innrømmelser overfor tyskerne. Kongen var på plass, og landet
hadde sin egen arme. Derfor var nazistenes muligheter til å gripe inn mot de
danske jødene svært begrenset. Aksjonene
mot
Europas
jøder var i full sving i de andre naziokkuperte landene, og det er ikke tvil om
at Hitlers medløpere mer enn gjerne skulle sette i gang tilsvarende aksjoner i
Danmark.
Den
danske statsministeren – Erik Julius Christian Scavenius – hadde gjort det
klinkende klart at han kom til å trekke seg umiddelbart hvis tyskerne gjorde
forsøk på liknende anti-jødiske aksjoner i Danmark. (Bildet av Erik
Scavenius og den tyske lederen i Danmark Werner Best er tatt foran
Christiansborg hvor de skulle ha audiens hos Kronprins Fredrik den 6. februar
1943)
Danskene stilller opp
Werner
Best – en omdiskutert SS-mann
Werner
Best var tysk Riksfullmektig i Danmark fra november 1942 og fram til
kapitulasjonen. Tidligere hadde han vært med på deportasjonen av de franske
jødene til Auschwitz, og før dette hadde han vært aktiv i nazistenes terror i
Polen 1939.
Når
det gjelder hans virksomhet i Danmark så har den vært omdiskutert. Noen
historikere mener at han førte en lempelig politikk overfor danskene. Bl.a. for
å sikre forsyningene til den tyske krigsøkonomien, mens andre legger vekt på
hans rolle i kampen mot de danske motstandsgruppene.
Uansett
– så tillot han Folketingsvalget i mars 1943, noe som var stikk imot de
instrukser han hadde fått fra Berlin. Det var også Werner Best som avslørte den
nøyaktige datoen for når jødeaksjonene skulle igangsettes i Danmark.
”Augustopprøret”
Imidlertid
skjedde det nå mye på ”grasrotplanet”. Folket protesterte, samtidig som
tyskerne kom med en rekke skjerpede krav. Resultatet var det såkalte
”Augustopprøret” (Bildet) med streiker og uroligheter rundt i Danmark,
og regjeringen ble nærmest tvunget til å gå av. Samtidig med dette fikk
nazistene fortgang i planene om jødedeportasjonen.
Den
danske regjeringen gikk av den 29. august 1943 og den tyske militærledelsen
erklærte unntakstilstand i landet. Samtidig ble det innført dødsstraff for dem
som motarbeidet landets nye regime.
Statsminister
Scavenius deponerte sin avskjedssøknad hos kong Christian X, og ”det danske
embedsdverket” nektet å samarbeide med okkupantene med forberedelsen til
jødeaksjonen som nå ble utsendt fra Berlin.
Nils
Svenningsen var talsmann for den danske administrasjonen av
utenriksdepartementet og han kunne berolige jødene med at det ikke ville bli
noen aksjoner mot dem.
Berlin
ga ordre til aksjon
Werner
Best sendte 8. september et svært omdiskutert telegram til utenriksministeriet
i Berlin, med spørsmål om hva han skulle gjøre med de danske jødene. Svaret kom den 17. september. Hitlers
førerordre var ikke til å ta feil av. Best skulle aksjonere natten mellom 1. og
2. oktober. Denne datoen var nøye utvalgt. For det første var det fredag kveld,
altså sabbat, og dernest var det også Rosh Hashanah – det jødiske nyttår. Da var
jødene i sine hjem og opptatt med sine religiøse ritualer.
Werner
Best møtte lukkede dører overalt. Verken sivilbefolkning eller danske
politifolk ville hjelpe ham. Derfor måtte tyskerne selv skaffe registeret over
de danske jødene, og det var tyskerne selv som måtte gjennomføre aksjonen, bare
med hjelp fra noen få danske ”quislinger”. Disse folkene kom fra en gruppe ved
navn ”Schalburg”. Selv ikke Gestapo i Danmark var spesielt interessert i
aksjonen, og langt mindre å hjelpe til.
Best
måtte krype til korset og trygle Berlin om få politistyrker og skip til å
gjennomføre deportasjonen. Etter press fra staben i Berlin måtte omsider den
tyske hær stille lastebiler til disposisjon.
Imens
hadde Best latt det lekke ut informasjon om hva som skulle skje, og 28.
september informerte han sekretæren i den tyske administrasjonen – Georg Ferdinand
Duckwitz – om den planlagte aksjonen, slik at han igjen kunne advare videre.
Allerede samme natt ble advarslene gitt til Det Mosaiske Troessamfundet.
Georg Ferdinand Duckwitz
Duckwitz
var tysk diplomat og han spilte en sentral rolle i redningen av de danske
jødene. Han tjenestegjorde på det tyske ”Gesandtskap” i København som
skipsfartssakkyndig allerede i 1939. Fra 1941 var han det tyske
utenriksministeriets representant, og da Werner best kom til København i 1942,
ble de to ganske snart svært så fortrolige. På dette tidspunktet var Duckwitz
forfremmet til Marineattache.
Da
Best fortalte om den planlagte jødeaksjonen brakte Duckwitz - som snakket godt
dansk - disse opplysningene videre til Hans Hedtoft.
Duckwitz
dro på eget initiativ til Stockholm og møtte den svenske statsministeren Per A.
Hansson for å drøfte hvordan svenske myndigheter kunne ta imot de jødiske
flyktningene i Sverige. Han la ikke fingrene i mellom og gjorde det helt klart
at her måtte man handle raskt og effektivt.
Duckwitz’s
initiativ resulterte i at rundt 7000 danske jødene ble reddet over til Sverige,
framfor å bli sendt til de tyske utryddelsesleirene.
Duckwitz
hadde også gode kontakter til kretsen rundt de offiserene som utførte
attentatet mot Hitler 20. juli 1944, og hans oppgave var - dersom attentatet
hadde lykkes – å avvikle okkupasjonen av Danmark og Norge.
Duckwitz
var en av dem som motarbeidet naziregimet fra innsiden, og etter krigen ble han
utnevnt til tysk ambassadør i Danmark (1955-58)
Den
danske befolkningen kjente sin besøkelsestid, og reiste seg til kamp for å
hjelpe sin jødiske befolkning. Og i dagene som fulgte strømmet det inn med
protester fra hele landet. Samtidig stilte de opp for å hjelpe til med flukten.
Blant
de tusenvis av medhjelpere jobbet professorene side om side med
drosjesjåførene, leger og sykepleiere politimestere og malere. Hele folket
mobiliserte for å hjelpe jødene å komme unna nazistenes klør. Det ble nærmest
som en holdningsendring i motstandskampen.
Hans Hedtoft
Da
Hans Hedtoft fikk opplysningene om de forestående pågripelsene, dro han
sporenstreks til C. B. Henriques – formannen for Det mosaiske trossamfunnet i
Danmark. Denne så forbløffet på ham og svarte som så mange andre jøder hadde
gjort de siste årene: ”De lyver!” Det
kunne umulig være sant, for jødene var jo lovet beskyttelse i Danmark
Heldigvis
ble han overbeviset. På morgengudstjenesten i synagogen fredag 1. oktober fortalte
rabbiner Marcus Melchior (Bildet) menigheten at gudstjenesten var
avlyst, og de skulle i stedet flykte i trygghet.
Samme
kveld kjørte tyske lastebiler rundt i Københavns gater. Stoppet ved jødenes
hus, og arresterte alle de fant hjemme. Den 5. oktober ble det sendt nytt
telegram til Berlin, og Werner Best erklærte her: ”København er ”Juden-rein”.
De
neste døgn var det travel aktivitet på Nordsjælland. Her jobbet motstandsfolk
og lokale fiskere side om side og fraktet tusenvis av jøder over sundet, og til
friheten i Sverige. Aksjonen har siden blitt kjent som ”Oktober 43”. Men vi var
ikke blant dem som reddet seg over til Sverige, forteller Birgit.
Det hardner til
Far blir borte
Et
par dager før forsvant far. Han kom ikke hjem til avtalt tid, og mor var
engstelig. Selv om vi trodde oss trygge i Danmark, var hverdagen preget av en
viss engstelse. Rykter om overgrep mot jøder i Tyskland og Polen verserte, men man
skjøv disse uhyggelige tingene fra seg. Det skjedde jo så langt unna det
fredelige Danmark. Far hadde likevel tatt signalene, og han ville få oss i
sikkerhet. Derfor skulle han få en fisker, som var villig til å ta risikoen, til
å frakte familien vår over til Sverige.Jeg visste selvfølgelig ikke noe
om dette.
Men
en dansk angiver hadde klart å få snusen i dette, og han lot ikke disse
informasjonene ligge å støve ned, men tok straks kontakt med Gestapo og
fortalte hva han hadde fått rede på.
Dermed
ble far og de andre arrestert av Gestapo hjemme hos fiskeren, og herfra
transportert til forhør i Vestre Fengsel. Hjemme gikk mor og var engstelig, for
hun visste jo hva slags ærend han var ute i.
Da
kvelden kom og han fortsatt ikke dukket opp, og mor gikk til bestefar og fortalte
om sin bekymring. Han var ”eldste” i familien og ble liksom sett på som den
klokeste, men han feide vekk mors bekymringer med: ” Du får dra til politiet å
høre om de vet noe - han kan jo ha kommet til skade på ett eller annet vis.”
Jeg
ble med på politistasjonen hvor de sjekket om de hadde noen opplysninger om
Isak Krasnik. Svaret deres var ikke videre oppløftende: ”Hvis han er hos det danske politiet er han trygg.”
Politimannen
tittet på min mor – som var 38 år den gang og en meget vakker kvinne - og la
til de illevarslende ordene: ”Fru Krasnik,
vi finner dessverre ikke noe om deres mann i våre papirer. Er han derimot
arrestert av tyskerne, og havnet i deres varetekt – ja da er han nok fortapt.
De må raskest mulig dra ned til Dagmarhus for å sjekke om han har blitt brakt
dit.”
Mor
dro først hjem og hadde en ny samtale med morfar, som nok en gang roet det hele
ned med: ”Isak har jo ikke noe med politikk å gjøre, og derfor ville det heller
ikke skje ham noe. Du kan trygt gå til det tyske hovedkvarteret.”
Det
var jo helt utrolig at han som en fullblods jøde kunne være så naiv. Det er
lett å si det i etterpåklokskapens lys, men det var mange av jødene som valgte
å lukke øynene for realitetene, og lullet seg inn tankene om at det som skjedde
ute i Europa ikke kunne skje her. Tyskerne var jo et velutdannet og kulturelt
folk.
”Ta med datteren og kom igjen i morgen!”
Fortvilelsen
sto skrevet med store bokstaver i mors ansikt da vi dro videre til Dagmarhus - Gestapos
hovedkvarter - et uhyggelig sted, omgitt av piggtråd og soldater med gevær som
passet på utenfor. Innefor veggene var det ikke mindre uhyggelig. Her ble det
avsagt mang en dødsdom over danske motstandsmenn, og det ble foretatt
fryktelige forhør av fangene før de ble likvidert.
Men
det var ingen vei utenom, så mor måtte inn til de tyske politifolkene for å
etterlyse far. Det som skjedde her var veldig spesielt, for mor fikk ganske
raskt følgende svar fra en av de tyske offiserene:
”Deres mann vil bli
brakt hit i morgen, og da må de ta med dem deres datter Birgit å komme hit for
å hente ham hjem.”
I
ettertid har det vært en gåte for meg at mor ikke reagerte på at de visste mitt
navn. Det burde ringt en alarmklokke, for dette fortalte jo med alt tydelighet
at vår familie var registrert i deres papirer.
Den jødiske nyttårsfeiringen sto for døren
Mor
ante ikke noe om den nær forestående aksjonen, og med de nye opplysningene gikk
hun hjem igjen til bestefar, som fortsatt var like godtroende: ”Det var jo riktig flott. Da går du og
Birgit ned og henter Isak, og så kommer dere alle hit og feirer Rosh Hashanah –
det jødiske nyttår sammen med oss når jeg kommer hjem fra synagogen”.
Mor
festet lit til det han sa, og møtte opp på Dagmarhus. Nå ble vi tatt imot av en
tysk mann med uniform, men han snakket dansk og viste oss inn i et mørkt rom.
Her skulle vi vente til far kom. Nå var ikke jeg vant til å være i slike mørke
rom, så jeg ble livredd og satte i gang med å gråte.
En
av SS-folkene spurte mor om hvorfor jeg skrek, og hun svarte ganske enkelt: Du
har skremt datteren min. Hun er ikke vant til å være i et slikt mørkt rom.
Hvorfor må vi være her?
-
Nåja var det på det viset, så skulle vi få vente et annet sted.
Vi
ble ført opp i et annet rom hvor det satt mange jøder som vi kjente igjen. De
hadde fått samme beskjed som oss, om å komme ned for å hente sine pårørende.
Hele
atmosfæren var preget av usikkerhet, og de fleste lurte på hvorfor de måtte
møte opp her, og ta med andre familiemedlemmer når de skulle hente sine
pårørende? Kunne det likevel være noe i ryktene som hadde versert om en
forestående deportasjon av Danmarks jødiske befolkning? Mor var helt hvit i
ansiktet og hun ga meg utrykkelig beskjed om å være helt stille. Ikke si noe.
Hun hadde selvfølgelig forlengst oppdaget at vi var gått rett inn i løvens
hule.
Et lite glassarmbånd
Et lite glassarmbånd
Jeg
har ikke noen erindring om hvor lenge vi kjørte, men det ble gjort et par stopp
underveis slik at vi kunne komme ut på toalettet. Ikke inn på et ordentlig
sanitæranlegg – nei vi måtte ta til takke med nærmeste jorde eller grøftekant.
Jeg
protesterte selv, og nektet plent. Men det var selvsagt nytteløst. Mor så på
meg og forklarte at det var slett ikke sikkert at det var noen ordentlige
toaletter der vi kom. Jeg måtte bare slå følge med de andre bortover jordet,
selv om det var aldri så grotesk for meg. Soldatene var heller ikke videre
høflige. I stedet for å snu seg bort, sto de og stirret på oss og hadde det
morsomt på vår bekostning.
Langt
om lenge var den primitive togreisen slutt. Endelig fikk vi komme ut og trekke
frisk luft. Det var den 5. oktober 1943 og vi var kommet til Theresienstadt, en
av de tyske konsentrasjonsleirene som var oppført i Tsjekkoslovakia. Nå fikk vi
ikke lange tiden til å studere så mye over hva det var for slags sted, for ikke
før var vi ute av vognene, før vi ble kommandert til å stille opp på en slags
samleplass for å telles opp. Dette var tydeligvis noe soldatene var nøye på, og
det ble kontrollert flere ganger at antallet fanger stemt, før vi fikk beskjed
om å gå fram for å levere fra oss alle verdisakene våre.
Til
og med det lille glassarmbåndet mitt måtte jeg gi fra meg. Det representerte
nok ikke noen stor verdi for den tyske krigsmakten, men for meg så var det
lille armbåndet med hjerter på et smykke jeg var veldig glad i. Men ingen blir
skånet i en krig – heller ikke et lite barn med glassarmbånd.
Inne
i leiren (se bildet) fikk de voksne utlevert gule stjerner som måtte sys
på klærne våre. På stjernen var det trykket ordet ”Jude” og man var med ett
blitt et merket folk. Den gule stjerne lyste som en reklameplakat, og fortalte
våre omgivelser at her kom det en person som ikke hørte hjemme i Hitlers
germanske himmelrike. Både barn og voksne måtte bære stjerne. Det var i alt 481
danske jøder som ble deportert til Theresienstadt.
I
leiren var det flere danske barn på min egen alder, i tillegg til barn fra
andre av de naziokkuperte landene. Noen av dem hadde bare en mor eller far med
seg, men det var også dem som ikke hadde foreldre der i det hele tatt. Jeg var
privilegert som hadde både mor og far med meg.
Barna forsvant sporløst fra leiren
De
hygieniske forholdene i leiren var under enhver kritikk, og SS-folkene var
livredde for at det skulle oppstå epidemier av noe slag. Derfor var de veldig
nøye på å undersøke at vi ikke hadde lus.
Jeg
husker en pike jeg lekte mye med, en dag ble tatt til side. Det krydde av
lopper og lus i brakkene, og nå hadde hun fått lus. Det ble gjort en kort
prosess, og hun ble helt snauklipt. De lange svarte krøllene ble nådeløst
klippet av, og hun kom ut helt skallet. Jeg synes så synd på henne at jeg ga
henne den blå toppluen som jeg selv hadde fått på kaia i København. Hun ble
utrolig glad for denne luen, og hun tok den aldri av seg siden. Ikke engang når
hun sov. Men en dag var hun borte. Uansett hvor mye jeg lette, så jeg henne
aldri mer. Hun var et av de mange barna som plutselig forsvant fra leiren, og
hun var en liten ”brikke” i den planlagte utryddelsen av Europas 11 millioner
jøder.
Vi
skjønte det ikke da, men fikk vite det etter krigen, at så vel voksne som barn
ble sendt til utryddelsesleire som Auschwitz og Treblinka. Theresienstadt
skulle framstå som en mønsterleir og en propagandaleir, men den var like fullt
en del av naziregimets plan om fullstendig utryddelse av jødene i Europa. Leiren
var i utgangspunktet beregnet å være en slags mellomstasjon på vei til den
endelige utslettelsen.
Mor løy til legene
Mor
var gravid, noe som syntes godt, og hun ble kalt inn til legen som sa: Fru
Krasnik – dette er ikke det rette stedet å føde et barn. De må komme til en undersøkelse på sykestuen
og vi må foreta en abort.” Far og mor hadde snakket gjennom dette da de kom til
leiren, og far var engstelig for at mors liv ville være i fare ved en abort,
under de dårlig hygieniske forholdene rådde i leiren. Derfor ble de enige om at
mor skulle lyve, og hun fortalte legen at hun var syv måneder på vei, i stedet
for fem. Dermed fikk hun lov til å beholde fosteret.
Etter
to måneder ble hun innkalt igjen fordi legen ikke kunne skjønne hvorfor hun
ikke fødte. Nå hadde hun jo gått sine ni måneder.
Far
som var til stede ved denne undersøkelse sa på stotrende tysk: ”Herr doktor – i Danmark går man gravid i 11
måneder”.
Tross
de tragiske omstendighetene, kunne ikke legene annet enn riste på hodet over
denne frimodige ytringen, og han ene svarte: ”Aha, man går altså like lenge som
elefantene.” De var fullt klar over at de nå var tatt ved nesen, men de lot mor
få fortsette svangerskapet.
Mens
hun ventet på å føde ble hun plassert i et spesielt hus de kalte for
”Spedbarnshjemmet”. Der fikk jeg også lov til å bo inntil min bror Preben ble
født i leiren i februar 1944.
De svakeste ble sendt til Auschwitz
Måtte jobbe i steinbruddet
Far
måtte bo i en brakke sammen med andre menn fra flere nasjoner. Han var veldig
syk da vi ankom Theresienstadt. Noen måneder før vi ble sendt hadde han måttet
fjerne den ene lungen, og han slet fortsatt med ettervirkningene av dette da
han kom til Theresienstadt. Han skulle egentlig vært på rekreasjon, men her var
det ikke den slags tilbud. Isak Krasnik var bare en jøde, og han skulle brukes
til å arbeide for det tyske riket – enten han orket eller ikke. Ikke som
skredder som var hans profesjon, men som steinbruddsarbeider.
Den
første tiden i leiren var hard og det var mange som døde av sult og utmattelse.
Men heldigvis kom de første pakkene fra dansk Røde Kors i februar 1944. (Bildet) Uten dem hadde mange flere av
de danske jødene gått en sikker død i møte.
Et mirakel at Preben overlevde
Broren min var mye syk, og det er i grunnen et eneste stort mirakel at han overlevde tiden i leiren. De første lydene han lærte seg var lyden fra luftvernsirenene som varslet flyangrep. Dette ga han uten tvil en rekke traumer. De første 4 – 5 årene av sitt liv var han veldig sky og han søkte seg vekk så fort det kom folk hjem til oss. Da satte han seg gjerne ute i gangen og tok en frakk over seg for å skjule seg.
Det
samme gjentok seg når han var ute og lekte med kameratene sine. Dersom han
oppdaget at noen av foreldrene deres tittet på ham fra vinduene kom han
styrtende hjem som ”et oljet lyn”, og han nektet plent å gå mer ut den dagen.
”Åndspersonlighetene” var samlet i Theresienstadt
Tilbake
til tiden i Theresienstadt. Leiren skulle være en slags propagandaleir som
viste den øvrige verden hvor godt jødene hadde det under Hitlers regime, og den
var noe spesielt i forhold til de andre leirene. Bare det at det var samlet så
mange ”åndspersonligheter” på et sted, gjorde leiren spesiell. Dette var ikke
tilfeldig, men godt planlagt. Noe som nazistene skulle utnytte fullt ut i sin
propaganda. For i denne leiren ble det sunget og spilt, kunstnere malte sine
bilder, foredragsholdere underviste og det ble opprettet et eget teater med
egne skuespillere.
De
musikalske innslagene ble besørget av leirens mange forskjellige orkestre. Det
var så mange dyktige musikere at man uten problem kunne sette sammen to fulle
symfoniorkestre, og endatil var det nok musikere til en rekke mindre orkestre.
Alt var underlagt streng tysk sensur.
Nazistene
yndet å framstille Theresienstadt som en mønsterleir. Det ble også spilt inn en
propagandafilm mens vi var der – ”Føreren
skjenker jødene en by”. Alt for å narre omverden til å tro på Hitlers
betegnelse av Theresienstadt: ”Ghetto Paradiso”. Samtidig håpet man at hatet
mot jødene ville øke når omverdenen så hvor godt de ”virkelig” hadde det. Verken
jeg eller de andre i familien min oppdaget at leiren var et paradis. Det var
heller tvert om.
Røde Kors på inspeksjon
Mens
vi var i leiren – nærmere bestemt den 23. juni 1944 – kom en delegasjon fra
Røde Kors for å inspisere forholdene i Theresienstadt. Dette besøket var nøye forberedt,
og det var Eichmanns kontor i Praha som sto for planleggingen ned til minste
detalj. Nå var øyeblikket kommet da nazistene virkelig skulle vise omverdenen hvor godt jødene hadde det i en
tysk konsentrasjonsleir.
I
realiteten var det svært dårlige forhold i leiren på denne tiden, og følgelig
var det mange ting som måtte settes i stand før kommisjonen kom på besøk.
Besøket
måtte foretas på sommeren for da kunne ”byen” ta seg best ut med blomster og
grønne parker. Festningen måtte pusses opp, og husene skulle males før besøket
kunne finne sted. I parkene ble benkene malt, lekeapparatene ble pusset opp, og
gatene fikk egne navn og nymalte gateskilt. Det ble opprettet butikker med egne
navnlogoer, og selvfølgelig egne vindusutstillinger med et solid og variert
vareutvalg. En egen jødisk bank hadde de også fått laget til. Som prikken over
i’en ble det bygd opp en skole, men et skilt fortalte at det var skoleferie på
grunn av sommeren.
Det
ble bygd opp forskjellige musikkpaviljonger og når komiteen kom, skulle ulike
orkestre spille. Rundt på de nyoppførte kafeene skulle folk sitte og hygge seg,
og i en egen flott frisørsalong skulle det være full aktivitet.
De svakeste ble sendt til Auschwitz
Sykehus
og aldershjem fikk en real oppussing og det ble installert nytt utstyr. For at
det ikke skulle være for mange pasienter, sørget ledelsen for at de svakeste i
leiren ble sendt på transport til Auschwitz i god tid før besøket. Dermed fikk
ledelsen også redusert antallet fanger.
På
dette tidspunktet var Theresienstadt overbefolket. Derfor var det i alt 17 500
jøder som ble sendt til utryddelse i gasskamrene før komiteen fra Røde Kors
skulle inspisere.
De
danske jødene i leiren ble utsett til å være forgrunnsfigurer. På grunn av at
vi på dette tidspunktet hadde fått ta imot de såkalte ”Danskepakkene” hadde vi
fått ekstra med mat og var følgelig i en bedre kondisjon enn mange av de andre
fangene i leiren.
Under
besøket skulle de gi inntrykk av at de bodde i egne leiligheter. Riset bak
speilet var at leirledelsen truet dem med at de ville miste de livsviktige
pakkene og bli deportert videre til andre konsentrasjonsleire, dersom de ikke
fulgte anvisningene. Selv om vi bodde i en annen del av leiren kunne vi ikke
unngå å legge merke til den hektiske aktiviteten.
Da
kommisjonen ankom ble alle syke og underernærte holdt unna. Kommisjonen
oppholdt seg åtte timer i Theresienstadt, og det var borgermester Eppstein som
viste dem rundt. Han hadde fått klare instrukser om hvilken rute han skulle
velge. Alle steder møtte delegasjonen fornøyde jøder som fulgte manuset og
replikkene de hadde fått utlevert til punkt og prikke.
Det
var også laget en spesiell lekestue for barna i anledning besøket. Her var det
plassert blanke gyngehester og et hav av ulike leker.
Til
og med et utvendig dusjanlegg ble oppført for anledningen. Alt dette fikk vi
kun lov til å benytte denne ene dagen. Ikke før var kommisjonen ute av
leirområdet før alle herlighetene ble stengt.
Det
velregisserte bedrageriet lykkes. Leireledelsen på sin side var så
overbegeistret over hvor lett det hele var gått, at de besluttet å lage en egen
propagandafilm: ”Der Führer schenkt den Juden einen Stadt”.
Filmopptakene
startet nesten umiddelbart, slik at de kunne bruke alle kulissene før de ble
revet ned. Dermed kunne resten av verden se hvor idyllisk jødene hadde det i
Hitlers stortyske rike.
Ikke
før var filmen spilt inn, før alt av kulliser ble revet ned. De jødiske
”skuespillerne” – både voksne og barn – ble sendt med de første transportene
til utryddelse i Auschwitz-Birkenau. De danske jødene som hadde vært med i
filmen ble imidlertid ikke sendt. Vi hadde fått løfte om at vi ikke skulle
sendes til noen andre leire. Og dette løftet ble merkelig nok holdt.
Bildene
som delegasjonen hadde tatt i leiren, ble flittig distribuert rundt av
naziregimet – som et bevis på hvor godt jødene hadde det, men de hadde
selvfølgelig en svært negativ effekt for inspeksjonen.
Rykter om hjemreise
Danske musikere i orkesteret
Jeg
husker godt noen av musikerne i leiren. De laget jo en egen oppførelse av
Verdi’s ”Rekviem”. Etter konserten ble musikerne sendt til utslettelse i
Auschwitz, men to av dem overlevde. Og jeg husker dem faktisk ennå. Den ene var
Peter Deutch som var dirigent i Danmark da han ble sendt til leiren. Han
overlevde oppholdt og kom tilbake til Danmark.
Theresienstadt
fikk besøk av Røde Kors og da ble barna kledd opp. På bildet er Poul Aron
Sandfort i første rekke.
Den
andre er Poul Aron Rabinowitsch. I dag har han kunstnernavnet Poul Aron
Sandfort og er en av våre gode venner. Poul hadde spilt klarinett i
Tivoli-Garden, og var bare 13 gammel da han ble sendt til Theresienstadt. Her
ble han satt opp som klarinettist i orkesteret som skulle oppføre barneoperaen
Brundibar. Faren hans Aron, ble sendt til Auschwitz og tatt av dage i
gasskammeret der. Poul Aron overlevde fordi han kom fra Danmark, men han
opplevde selv at 42 av hans brakkekamerater ble ropt opp og sendt til
Auschwitz.
Dagen
etter forsøkte han å finne de andre musikerne, men de var borte alle sammen –
bare instrumentene sto igjen etter dem som et taust minnesmerke.
Deportasjonene fra leiren begynner
Våren
1945 var det helt tydelig at det begynte å gå utforbakke med nazistenes
krigslykke. De seiersrike rapportene begynte å avta og tyske tropper var på
retrett rundt om. Nå oppsto det også rykter i leiren om at det skulle avgå en
stor transport med mange tusen barn fra Theresienstadt. Dessverre viste ryktet
seg å være sant. De voksne hjalp barna med å pakke ned deres få eiendeler, og
så var de borte.
Mor
og far var livredde for at jeg ved en feiltakelse skulle bli med i denne
transporten. Selv om vi danske jødene sto i en særstilling i leiren tok de
ingen sjanse. Mot alle odds så klarte de å få meg ut av det barnehjemmet jeg
var blitt plassert på etter at broren min var født. De danske jødene hadde fått
løfte på at de skulle få bli i Theresienstadt, og ikke sendes videre til andre
leire.
Barnehjemmet
var for øvrig et av de stedene jeg tenker tilbake på med redsel.
Forstanderparet hjalp meg så godt de kunne, men dette synes ikke de andre barna
noe om, og derfor plaget de meg så ofte de kunne. Jeg hadde fått en liten
tøyveske av tanten min i Sverige, Hun hadde selv sydd den av forskjellig farget
tøy, og jeg var veldig stolt av vesken. Merkelig nok hadde jeg fått lov til å
beholde den. Oppi her hadde jeg gjerne en liten blyant og ei potet. Nå tok de
andre barna vesken fra meg og plasserte den bak en gloheit kakkelovn. Skulle
jeg ha vesken – ja da fikk jeg vær så god å hente den selv. Det var ikke noen
enkel oppgave for en liten vettskremt jente.
Men
jeg vil også nevne et godt minne fra leiren: På min seksårsdag fikk jeg en
”Mariekjeks” som en av mine tanter hadde fått tak i. For meg var det en stor
gave. Tenk å få en kjeks i tillegg til den usle fangekosten.
Rykter om hjemreise
Utover
åren 1945 ble leiren mer og mer preget av kaotiske tilstander. Det var tydelig
at Hitlers drømmerike, med kun en utvalgt arisk befolkning, begynte å gå i
oppløsning. Soldatene og de offiserene som ledet Theresienstadt bar tydelig
preg av usikkerhet. Jeg tror nok også at en del av dem forsto at de ville få
store problemer den dagen slaget var tapt. Flere av dem hadde utført redselsfulle
handlinger mot fangene, og dette ville bli brukt mot dem når de ble stilt for
retten.
Samtidig
begynte det å svirre en del rykter om at de danske jødene skulle hentes tilbake
til Danmark. Men det var vel egentlig ikke noen som trodde det ville skje med
det aller første. Det hadde for lengst gått opp for fangene i denne leiren at
hele opplegget med Theresienstadt var et bedrag fra ende til annen, iscenesatt
av nazistene.
Men
en dag kom far og hentet meg. Jeg glemmer det aldri for da hadde han den lille
blå hatten (kipaen) på hodet. Den pleide han alltid å ha på seg når han skulle
på gudstjeneste i synagogen hjemme i København. Da vi kom til Theresienstadt sa
han: ”Jeg skal ikke ta denne hatten på igjen før den dagen vi skal hjem
herfra.” Noe stort var tydeligvis i gjære.
Lyden av støveltramp...
Bussene kommer
Det
var den 13. april 1945. Nå skjedde det utrolige – da stoppet de første Hvite
Bussene utenfor leiren, og ansvarhavende for aksjonen kunne fremlegge papirer,
godkjent fra Berlin, at de hadde full rett til å hente ut de danske jødene. Dette
kunne ikke leirkommandanten gjøre noe med - det var bare en godkjenning fra
Riksstattholderen i Praha som måtte fremskaffes.
Vi
ble ganske snart samlet i et stort lokale hvor vi fikk beskjed om å vente på
nærmere ordre. Jeg var livredd for at noe vondt ville hende med oss, og jeg
skalv av redsel. Hele natten kastet jeg opp og hadde forferdelig vondt i magen.
Ventetiden ble forunderlig lang for en liten seksåring
To
dager senere var alt klappet og klart, og de første bussene satte kursen mot
Danmark. Om bord var glade jøder som endelig snart kunne føle seg trygge. Jeg
glemmer ikke da vi omsider kunne ta plass i bussene og kjøre vekk fra denne
forferdelige leiren som hadde tatt 18 måneder av våre liv.
De
danske jødene jublet av glede når de endelig gikk inn i bussene. Rundt dem var
det nå folk i sykepleieruniformer som hjalp til, ga dem mat og behandlet
fangene med vennlighet. Med i følget var også den danske legen Johannes Holm.
Dette
var noe helt nytt for oss, som var mest vant med sylskarpe kommandorop,
gneldrende bikkjer og soldater med jernbeslåtte hæler. I alt var det 423 danske
jøder med i denne transporten. 53 var døde under oppholdet i leiren.
På vei til friheten
Bussjåføren
var ganske så sliten. Han hadde kjørt i ett sett i flere dager uten søvn.
Plutselig sovnet han ved rattet og bussen skar ut av veien og traff med et
smell en lyktestolpe. Dette var på natta og alle sammen våknet opp av smellet.
Flere trodde det var et flyangrep så det ble noen sekunders panikk. Heldigvis
kom det andre busser like etter oss, og selv om de allerede var fullstappet med
frigitte jøder, så måtte vi fordele oss i disse bussene.
Underveis
opplevde vi flere bombeangrep fra fly. Selv om bussene var merket et stort rødt
kors på taket, var de ikke trygge. Derfor måtte vi kjøre inn i skogen for å
finne beskyttelse. Heldigvis unngikk vi de store problemene, og den 17. april
kunne vi kjøre inn i Danmark via Padborg grenseovergang. Vi overnattet ikke
langt fra grensen og for første gang på mange måneder fikk vi en ren seng å
ligge i, og vi fikk næringsrik mat.
Den
videre reisen gikk opp gjennom Sønderjylland, og ble – på tross av at krigen
ennå ikke var slutt – nesten som en festreise. Langs veien sto folk og ønsket
oss velkommen med hurrarop, og det ble kastet inn karameller og sjokolade til
oss. Vi kunne foreløpig ikke bli i Danmark og etter å ha passert København, ble
vi sendt videre over til Sverige.
Nærmere bestemt til Tylösand ikke langt fra Borås.
Her
ble vi lagt i karantene noen uker før vi fikk vende hjem til Danmark. I Sverige
var det for øvrig flere av barna som ble syke i en meslingeepidemi, og mange
hadde også problemer med kosten. Vi var ikke vant til å få ordentlig mat, og
det ble derfor en for stor overgang for fordøyelsessystemet. Men heldigvis –
dette var ting som rettet seg til etter hvert. Men det var mange andre ting vi
måtte slite med…
Ettervirkningene kommer
I
begynnelsen av juni 1945 dro far tilbake til København for å se seg om etter et
sted å bo for familien vår. Leiligheten vi tidligere hadde hatt på Østerbro,
var nå utleid til andre. Møblene våre var imidlertid tatt vare på, og vi fikk
en toværelses leilighet i Brønshøj.
Etter
en stund tok de opp sitt håndverk igjen og de brukte en del av hjemmet vårt som
skredderverksted. De var dyktige skreddere begge to, og de leverte datidens
”motekåper” - såkalte Prinsessekåper - til damene i København. Stoffet kom fra
England, for det var omtrent umulig å få tak i danske stoffer. De to første
årene drev de skreddervirksomhet i det ene soverommet.
Etter
hvert fikk de tjent såpass med penger at de klarte å anskaffe seg lokaliteter
på Nørrebro, og ansatte flere av de damene de hadde jobbet sammen med
tidligere. Senere kjøpte far et større hus i
Gladsaxe og innredet et skredderverksted i kjelleren.
Det
ble sagt at nå som vi var kommet hjem igjen, måtte vi glemme våre traumatiske
opplevelser fra leiren. Men det var umulig å glemme dette. Da vi kom til den
jødiske menigheten i København ble det sagt at vi ikke lenger skulle tenke mer
på det som hadde hendt. Vi skulle glemme det. Det ble nesten tabu å snakke om
det.
En
av grunnene var nok at det ikke var så mange av menighetens medlemmer som hadde
vært i Theresienstadt. De hadde klart å komme seg i trygghet over til Sverige,
og ville derfor ikke høre om våre opplevelser – at noen hadde hatt det vondt.
Slik
var det også i min mors familie – det skulle ikke snakkes om det som hadde
skjedd under krigen. Det fantes heller ikke et ”kristeteam” som ventet på oss.
Vi ble mer eller mindre overlatt til oss selv for å bearbeide de mange traumene
vi var påført under fangeoppholdet.
Mor
og far fikk store problemer den første tiden, og de slet med mye
nerveproblemer. De var veldig sårbare, og de ropte og skrek til hverandre for
den minste uoverensstemmelse. Broren min og jeg var svært forsiktig så vi ikke
irritere foreldrene våre. Det skulle lite til før de farte opp, og vi lærte oss
raskt å ”trå varsomt”.
Det hjalp å snakke
Etter
noen år begynte mor og noen av hennes slektninger å snakke sammen om tiden i
leiren. Det var begynnelsen på en god periode for meg. Nå kunne vi snakke
sammen om det som hadde skjedd, og selv om jeg hadde vært bare en liten jente
den gang, så husket jeg mange av de tingene de snakket om. Derfor kom jeg nok
bedre ut av denne tiden, og jeg har nok ikke så mange arr på sjelen som mange
andre fortsatt sliter med. Jeg hadde faktisk en god og trygg oppvekst selv om
marerittene herjet med meg.
Det
var veldig mange barn som var flinke til å tegne i leiren, og det har jo også
blitt en utstilling av disse tegningene. Denne utstillingen blir vist rundt om
i ulike land, og har også vært i Norge. Tegningene viser hvordan vi barn
oppfattet livet i Theresienstadt. Jeg laget ikke noen tegninger mens jeg var i
leiren. Men jeg har i stedet skrevet ned min historie.
Oppveksten
min var preget av mareritt, og det gikk lang tid før jeg klarte å sette ned
opplevelsene mine på papiret.
Lyden av støveltramp skremmer meg fortsatt
Jeg
fikk en voldsom hodepine da jeg kom i 13 – 14-årsalderen og hadde stadige
mareritt. Det ble bare verre og verre. De kom gjerne om natten. Og noe av det
verste var når jeg så for meg soldatene som kom marsjerende, og den takstfaste
lyden fra støvlene deres mot brosteinene sendte bølger av redsel i hele
kroppen. Jeg klarer aldri å glemme lyden av dem – først et stykke unna, så kom
de marsjerende nærmere og nærmere. Jeg kunne tydelig se dem for meg med, der de
marsjerte forbi med sine våpen. Men det var synet av støvlene som var det
verste for meg. Jeg løp og løp, men kom ingen steder og våknet opp drivende våt
av svette.
Jeg
fikk etter hvert en jobb, men jeg klarte ikke å gå på jobben etter de nattlige
marerittene. Selv om firmaet der jeg jobbet viste en enestående velvilje, og
lot meg være hjemme når det sto på som verst, måtte jeg til slutt oppsøke legen
min.
Legen
forsto hva som herjet i meg og han spurte om jeg kunne tegne, noe jeg ikke
klarte. Da foreslo han at jeg skulle skrive ned mine opplevelser. Skriv ned
hele din historie – det spiller ingen rolle om den kommer hulter til bulter –
bare skriv. Når du er ferdig kan du lese gjennom det, og rette det du finner
nødvendig. Dette var en fin terapi for meg. Og det hjalp til gradvis å få en
bedre livskvalitet.
Det
var 92 danske barn som overlevde Theresienstadt – jeg er et av disse barna…
I dag er Birgit Krasnik opptatt med å besøke bl.a. skoler for å informere om det som skjedde i leiren. Og sammen med ektemannen Zalo Wassermann er hun sterkt engasjert i at den oppvoksende generasjon ikke skal bli historieløse, men lære av historien, slik at man ikke går i de samme fellene nok en gang.
Kilder
Samtaler
med Birgit Krasnik Fischermann
Det
Mosaiske Troessamfund, Danmark
Johansen,
Jahn Otto: Det hendte også her” J. W. Cappelens Forlag 1984
Wikipedia