Sjokkerende nyheter

Salo Wassermann er en av de danske jødene som klarte å slippe unna nazistene da de skulle aksjonere mot jødene i Danmark. Som den siste hoppet han om bord i båten som skulle føre familien over til sikkerheten i Sverige. I dag er han et av Aktive Fredsreisers tidsvitner, som kan fortelle om hvordan det er å bli stemplet som ”Annerledes”. Vi har møtt ham hjemme i leiligheten han og kona Birgit Krasnik Fischermann har i København. Uten omsvøp tar han oss med tilbake til de dramatiske oktoberdagene i 1943.

 


Salo hjemme i København

Ble sammenliknet med terrorister

Sjokkerende nyheter

Det er lørdag 2. oktober 1943. Inntil nå har de danske jødene hatt en nokså uproblematisk tilværelse, selv om den tyske okkupasjonsmakten stadig har markert sin tilstedeværelse sterkere og sterkere. Men den kunngjøringen som morgenavisene brakte denne dagen, ga med rette grunn til engstelse og usikkerhet. Her hadde den tyske okkupasjonsmakten følgende informasjon til den danske befolkningen:


De internerede Soldater løslades

I det Tempo der bestemmes af de tekniske Muligheder

 

Officielt meddeles:

Efter at Jøderne, som ved deres tyskfjendtlige Ophidselsesvirksomhed og Deres moralske og materielle Støtte til Terror- og Sabotagehandlinger, hvilket i væsentlig Grad har bidraget til Skærpelsen af Situationen i Danmark, ved de fra tyske Side  trufne Forholdsregler er blevet udskilt af det offentlige Liv og hindret i fortsat at forgifte Atmosfæren, vil der som Opfyldelse af det Ønske, der næres i den danske Befolkning i de nærmeste Dage blive paabegynt Løsladelse at internerede danske Soldater, og Løsladelsen vil finde Sted i det Tempo, der bestemmes af de tekniske Muligheder.


Vi ble klassifisert som terrorister

Med denne korte kunngjøringen ble vår framtid brått endret til usikkerhet. Den er holdt i en svært så byråkratisk utforming, og er faktisk en eneste lang setning. Men den plasserte alle oss jødene – inklusive meg og min familie – i kategorien terrorister og sabotører. Kunngjøringen var ment å skape forargelse og hat mot landets jødiske befolkning. Men i stedet førte dette utspillet fra naziregimets side, til at Danmarks befolkning i stedet slo ring om de rundt 7000 jødene i landet. Og i de neste dagene var det en hektisk aktivitet over hele Danmark.

Ved hjelp av modige motstandsfolk og fiskere, godt hjulpet av det brede lag av befolkningen, ble det satt i gang en rask og effektiv redningsaksjon og det store flertallet av jødene kom  trygt over til det nøytrale Sverige. De øvrige ble stående igjen uten beskyttelse, og ble hentet ut fra sine hjem og sendt over til Tyskland, og videre til Theresienstadt i Tsjekoslovakia.

En av disse var min 83 år gamle mormor. Hun bodde i en av de jødiske aldersboligene i Krystalgaden, bak synagogen. Hun som aldri hadde gjort en flue fortred, ble brutalt hentet ut av sitt hjem og sendt til Ghetto Theresienstadt.


De danske jødene ble sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt

Mine forfedre var russiske og polske jøder

Men la oss ta et lite tilbakeblikk:

Opp gjennom historien har jødene gang på gang vært nødt til å flykte for sin liv. Ikke minst under de mange pogromene i Øst-Europa. For mer enn 300 år siden oppfordret den danske kong Christian IV, jødene til å bosette seg i Danmark. Og det var trygge forhold fram Nazi-Tysklands okkupasjon av landet. Nå måtte de jødiske innbyggerne nok en gang begi seg på flukt for å redde livet.

 

Min slekt kom fra Russland og Polen

Jeg ble født i 1925 og jeg var bare 15 år gammel da krigen kom til Danmark. Jeg hadde to yngre søsken – Norma og Arne. Det som skjedde oss i de dramatiske oktoberdagene i 1943 er nok ikke mer dramatisk og frykteligere enn det mange av de andre jødene opplevde når nazistene satte ”tommeskruene” til. Men hendelsene skulle komme til å prege meg og min familien for all tid.

Slekten min på mødrenes side kom opprinnelig fra en liten russisk landsby, ikke langt fra grensen til de baltiske stater. For omkring 100 år siden oppsto det jødeforfølgelser i dette området, samtidig som fattigdommen lamslo det lille samfunnet. Derfor reiste mine oldeforeldre, deres barn samt enkelte barnebarn fra landsbyen, og kom til Danmark omtrent som flyktninger.

De hadde et håp om en bedre framtid, og det var nok ” det gyllne landet” – Amerika – som var ønskemålet. Men pengene deres var ikke nok til engang å anskaffe seg den aller rimeligste billetten til det forjettede land. Følgelig måtte de inntil videre bli i Danmark.

Imidlertid begynte de å trives her, og de ble innvandrere, ikke flyktninger – de ble danske og barna deres ble godt integrert i det danske samfunnet, og deres barnebarn ble enda mer assimilerte.

Derfor var det et sjokk for deres barnebarn og deres barn – at selv om de var danske statsborgere og bare hadde en annen religion enn den danske Folkekirken – måtte de nå ta ”beina på nakken” og i nattens mulm og mørke forlate alt de hadde bare for å redde livet.

 

Farfar og farmor kom fra Polen

I begynnelsen av 1900 tallet kom min farfar og farmor med deres fire barn til Danmark. Inntil da hadde de bodd i en liten landsby, ikke langt fra Warszawa.

Farfar var en meget flittig mann, og det gikk ikke lange tiden før han hadde klart å etablere en herreekvipering i det indre København. Allerede i 1922 var geskjeften vokst slik at han kunne åpne enda en forretning. Han ble imidlertid ingen gammel mann, og da han døde i 1926 var det min far som overtok forretningene sammen med en yngre bror. I likhet med sin far var også min far en svært pliktoppfyllende og dyktig forretningsmann.

Min mor sto ved fars side og var på alle måter en husmor som satt sin ære i å ha et godt og trygt hjem. I disse omgivelsene vokste jeg opp med familien fra begge sider, og mange gode venner som en del av et trygt miljø.

Mine foreldre var langt fra religiøse eller ortodokse, men det var likevel helt bevisste sin tilhørighet til Jødedommen. Deres forhold til religionen var omtrent som de fleste danskenes forhold til den danske Folkekirken.

 

Dystre nyheter fra Tyskland

Gjennom vår familie i Tyskland fikk vi informasjon om hva som hendte med jødene i 30-årenes Tyskland. Hitler hadde kommet til makten og det resulterte i bevisste overgrep mot landets jødiske befolkning. Med bakgrunn i de mange dystre nyhetene vi hadde fått, var vi både usikre og nervøse da Danmark ble okkupert av nazistene 9. april 1940. Ville vi nå få de samme restriksjonene og jødeforfølgelsene i Danmark?

eg husker veldig godt den 8. april 1940. Det var en deilig vårdag, og sammen med min søster Norma hadde jeg vært på en elevaften hjemme hos vår musikklærer. Det ble ganske seint før vi tok fatt på hjemveien. Vår musikklærer bodde like bak det kongelige Teater ved Kongens Nytorv, og vi hadde ikke lange veien hjem. Men vi visste ikke noe om at på dette tidspunktet lå tyskerne allerede på lur ute ved Langeline, klare til å myldre fram ved daggry. Vi ante ikke noe om at det nøytrale Danmark om bare noen få timer skulle bli okkupert av den tyske militærmakten, og at denne okkupasjonen skulle vare helt fram til den 5. mai 1945.

Og jeg husker helt tydelig da far gikk til sitt arbeid på morgenen den neste morgen. Men det var ikke lenge før han kom tilbake igjen med noen små løpesedler.  Dette var ”Flyveblad” som tyskerne kastet ned over Danmark i morgentimene. Det var så å si identisk med de ”Flyveblad” som ble utdelt i Norge samme morgen. Eneste forskjellen var i overskriften hvor det selvfølgelig framgikk at oppropet gjeldt Danmark.

 

OPROP!

Til Danmarks soldater og Danmarks Folk!

Uten Grund og imot den tyske Regjerings og det tyske Folks oprigtige Ønske, om at leve i Fred og Venskab med det engelske og det raanske Folk, har Englands og Frankrigets Magthavere i fjor i September erklæret Tyskland Krigen.

Deres Hensigt var og bliver, efter Mulighet, at treffe Afgjørelser paa Krigsskuepladser som ligger mere afsides og derfor er mindre farlige for Frankriget og England, i det Haab, at det ikke vilde være mulig for Tyskland, at kunne optræde stærkt imot dem.

Af denne grund har England blandt andet stadig krænket Danmarks og Norges Nøitralitet og deres territoriale Farvand.

 

Det forsøkte stadig at gjøre Skandinavien til Krigsskueplads. Da en yderlig Anledning ikke synes at være givet efter den russisk-finnske Fredsslutning, har man nu officielt erklæret og truet, ikke mere at taale den tyske Handelsflaades Seilads indenfor danske Territorialfarevand ved Nordsjøen og i de norske Farvand. Man erklærte selv at vilde overta Politiopsigten der. Man har tilslut truffet alle Forberedelser for overraskende at ta Besiddelse af alle nødvendige Støtepunkter ved Norges Kyst. Aarhundredes største Krigsdriver, den allerede i den første Verdenskrig til Ulykke for hele Menneskeheden arbeidende Churchill uttalte det aapent, at han ikke var villig til at la sig holde tilbake af legale Afgjørelser eller nøitrale Rettigheder som staar paa Papirlapper.

Han har forberedt Slaget mot den danske og den norske Kyst. For nogen Dager siden er han blit utnævnt til foransvarlig Chef for hele den britiske Krigsføring.

Den tyske Regjering har til nu overvaaket denne Mands Forholdsregler, men den kan ikke taale, at en ny Krigsskueplads nu bliver skaffet efter de engelsk-franske Krigsdriveres Ønsker.

Den danske og den norske Regjering har siden Maaneder hat Beskjed om disse Forsøk.

Likeledes er deres Holdning ingen Hemmelighed for den tyske Regjering. De er hverken villige eller i stand til at kunne yde en virksom Motstand mot det engelske Indbrudd.

Derfor har Tysklandbesluttet at foregripe det engelske Angrep og med sine Magtmidler selv atoverta Beskyttelsen av Danmarks og Norges Kongeriges Nøitralitæt og værne den saalænge Krigen varer.

Det er ikke den tyske Regjerings Hensigt at skaffe et Støttepunkt i Kampen mot England, den har udelukkende det Maal at forhindre at Skandinavien bliver Slagmark for de engelske Krigsudvidelser.

Af denne grund har stærke tyske Mlitærkræfter siden i dag morges tat Besiddelse af de vigtigste militære Objekter i Danmark og Norge. Over disse Forholdsregler treffes der for Tiden Overenskomster mellem den tyske Riksregjering og den Kongelige Danske Regjering. Disse Overenskomster skal sikre at Kongeriget bestaar videre videre, at Hæren og Flaaten opretholdes, at det Danske Folks Frihet agtes og at dette Lands fremtidige Uafhængighed fuldt ut sikres.

Indtil disse Forhandlinger er afsluttet, maa der ventes at Hæren og Flaaten har Forstaaelse for dette, likeledes at Folket og alle kommunale Steder er fornuftige og har god Vilje, slik at de undlater enhver passiv eller aktiv Motstand. Den vilde være uten Nytte og bli brudt med alle Magtmidler. Alle militære og kommunale Steder anmodes derfor straks at opta Forbindelsen med de tyske Kommandører.

Folket opfordres til at fortsætte det daglige Arbeide og til at sørge for Rolighed og Orden!

For Landets Sikkerhed mot engelske Overgrep sørger fra nu af den tyske Hær og Flaate.

Den Tyske Kommandør

Kaupisch

 

Det kom stadig nye tyske opprop og forordninger

Dere må gå i dekning!!!

Soldatene ble en del av vår hverdag

Dette oppropet dempet ikke akkurat nervøsiteten iblant oss. Vi ante ikke hva som nå ville skje når vi skulle være under tysk beskyttelse eller under tysk herredømme. Men ettersom dagene gikk merket vi ikke noen forandring i vår tilværelse, foruten at vi måtte følge forordning med blendingsgardiner, og at det snart oppsto delvis mangel på en rekke varer i forretningene, og det ble innført rasjoneringskort. Slik gikk måned etter måned, år etter år. Vi ble etter hvert vant til å se de tyske soldatene i de forhatte vissengrønne uniformene som en del av gatebildet, og vi forsøkte å tilpasse oss de forskjellige restriksjonene som okkupasjonsmakten påførte oss.

Ingenting varer evig, og etter hvert hardnet situasjonen til i Danmark. Etter de mange urolighetene som oppsto under sommeren 1943, og etter den danske regjeringens avgang og unntakstilstanden som ble innført den 29. august, begynte det å versere en rekke rykter om at nye tider sto for døren før de danske jødene. Vi hadde fått informasjon om hva som skjedde med jødene i de andre tyskokkuperte landene, og det var langt fra beroligende. Nå var det ikke lenger noen dansk regjering som kunne beskytte oss.

 

Overgrepene tiltar

Mine foreldre hadde et sommerhus i Nordsjælland, hvor vi pleide å tilbringe sommeren hvert år. Vanligvis dro vi tilbake til København i august måned. Men på grunn av de mange urolighetene i København, og fordi sommervarmen fortsatt holdt seg, besluttet mine foreldre å forlenge oppholdet i sommerhuset.

 

I september økte ryktene om stadig sterkere overgrep mot jødene, og mange begynte å planlegge en flukt. I første omgang var planen å komme seg over Øresund, og til det nøytrale Sverige.

Men far avviste alle slike planer om å flykte fra Danmark, til en uviss skjebne i et annet land, som han uttrykte det: ”Jeg har mitt hjem og min forretning her i Danmark, jeg er dansk og jeg har aldri forbrutt meg på noen måte. Det er helt sikkert ingen som vil gjøre oss noe – så hvorfor skulle jeg forlate alt og flykte til Sverige?”

 

Mor var imidlertid mer framsynt, så hun tok kontakt med den lokale fiskehandleren i byen. Han kunne fortelle henne at det foregikk regelmessige transporter med jøder over til Sverige, og at han stadig fikk forespørsler om å stille opp med båten sin. Men han tittet på mor og sa: ”Men hvorfor skal De flykte - De er da ingen jøde?”

Han hadde kjent mor i mange år, men hadde aldri tenkt at hun var annerledes enn hans andre kunder.

 

Augustopprøret

I Danmark var det en hektisk virksomhet i tidsrommet 29. august til 2. oktober 1943. De tyske okkupantene hadde begynt å stramme grepet rundt den danske befolkningen og det var innført en rekke nye forordninger. Det hele kulminerte i det såkalte ”Augustopprøret”. (Bildet) Naziregimet kunne ikke sitte stille og se på dette, og det ble raskt innført unntakstilstand og regjeringen gikk av og ga fra seg makten. Samtidig ble det gitt ordre om dødsstraff for de som satte seg opp det tyske regelverket.

Noen av de jødiske lederne forsto at noe alvorlig var under oppseiling. Overrabbiner Max Friediger var sammen med en del ”prominente” danske jøder arrestert og satt i forvaring i Horserødlejren like ved Helsingør. Derfor var det rabbiner Marcus Melchior, som ved den tidlige morgengudstjenesten i Synagogen onsdag den 29. september meddelte menigheten, at en tysk razzia var planlagt til natten mellom fredag den 1. og lørdag den 2. oktober, altså sabbataften etter Rosh Hashanah – det jødiske nyttår.

”Dere må gå i dekning og dere må advare alle andre jøder!” var hans klare advarsel.

Fra den danske Folkestreiken i august 1943

På nære nippet

Kun få dager senere satt de tyske okkupantene i verk sin jødeaksjon over hele Danmark. Selv om dette skjedde ved utgangen av jødenes største høytid Rosh Hashanah, var det ingen jøder å finne. De var som sunket i jorden. Grunnen var advarslene som hadde gått ut.

Av de omkring syv tusen jødene som bodde i Danmark klarte okkupantene kun å spore opp 481. Dette skjedde ved at de først gjennomsøkte det jødiske aldershjemmet. Her ”sopet” de med seg alle sammen, pluss noen jøder som ennå ikke hadde fått beskjed. Det samme gjaldt for dem som ikke hadde tatt advarselen alvorlig.

Disse jødene ble nå endt til Theresienstadt i Tsjekkia. De øvrige omkring 6500 fikk hjelp av danskene til å flykte – blant annet over til Sverige. Her spilte danske politifolk en svært viktig rolle. De reiste rundt og advarte jødene om at tyskerne ville arrestere dem neste dag.

Det var først høsten 1943 at svenske myndigheter åpnet sine grenser for å ta imot de danske jødene. Hvis så ikke hadde skjedd ville utfallet utvilsomt blitt en katastrofe for de danske jødene. Jeg kjenner ikke antallet av omkomne jøder utover de 6 av min familie

 

På dette tidspunktet visste man mye mer om hva som skjedde med jødene og den skjebnen som møtte dem i Hitlers dødsleire. Derfor var nok den danske befolkningen bedre mentalt forberedt på å hjelpe oss.

 

De øvrige jødene klarte å gjemme seg unna – med god hjelp av befolkningen i Danmark, og ble senere fraktet i trygghet over sundet til Sverige. Det er anslått at 7220 nådde friheten. 130 jøder omkom, mens de resterende 481 ble sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt i daværende Tsjekkoslovakia. Av dem igjen var det 53 som mistet livet.

 

Far drar tilbake til København

Men så opprant lørdag 2. oktober 1943, og på forsiden av dagens morgenaviser lyste den offisielle bekjentgjørelsen om Tyskernes overgrep overfor de danske jødene mot oss med store bokstaver. Nå våknet også far opp fra sin slumring, og han forsto med ett alvoret i situasjonen.

I første omgang mente han og mor at dette ganske sikkert var et forbigående tiltak, og det gjaldt nå å komme seg vekk fra de steder hvor folk kjente oss. Derfor pakket vi ned det mest nødvendige, kjøpte togbilletter og dro til noen bekjente av oss som drev et sommerpensjonat i Kregme ved Frederiksværk.Tanken var at vi skulle bli her til det verste var over. Det var uten tvil en svært naiv tanke. Sammen med oss var min mors to eldre brødre og en eldre søster, alle med sine ektefeller, den eldste brorens sønn og datter med sine ektefeller og deres barn.

Jeg tror helt bestemt at mor hadde satt inn sine aller sterkeste kort for å påvirke far til å forstå hvor alvorlig situasjonen i virkeligheten var.

Søndag morgen reiste far sammen med de andre mannfolkene tilbake den lille havnebyen, i et forsøk på å arrangere en flukt over til Sverige. Vi andre forsøkte å få tankene over på noe annet så vi gikk en tur i det naturskjønne området ved Arresø. Men til vår store forskrekkelse oppdaget vi at det på naboeiendommen var opprettet leirskole for Hitler-Jugend. Sjokkerte skyndte vi oss tilbake.

Det var en stor lettelse da far og de andre kom hjem igjen og kunne fortelle at det var i orden med båttransport, og vi skulle så raskt som mulig vende tilbake til Espergærde ved kysten, og gjøre oss klare for transport til tryggheten i Sverige.

 

Neste dag dro vi med toget til Espergærde. Ingen var lenger i tvil om at det var usikre tider for de danske jødene, og derfor fordelte vi oss rundt om i togvognene. Det måtte ikke bli for påfallende at så mange av oss kjente hverandre, og noen av oss hadde utvilsomt et mer jødisk utseende enn andre. Heldigvis - turen forløp uten problemer av noe slag, og vi var lettet da vi fikk husrom hos noen bekjente inntil vi fikk klarsignal fra fiskerne som skulle besørge transporten videre til Sverige.

Nå skjer imidlertid det som jeg fortsatt har store problemer med å forstå – far bestemmer seg for å dra tilbake til København igjen – like inn i løvens hule. Han vil gjøre et forsøk på å sikre forretningene og vårt hjem, samt sommerhuset og alt han kan sikre i en slik situasjon. Det samme gjør den ene onkelen og tanten min og deres ektefeller. Alle fem drar av sted med toget.

I ettertid har jeg fått vite, at far hadde avtalt et møte med sin advokat og en god venn som skulle ta vare på alt vårt mens vi var i Sverige. Dette møtet fant sted på Hotell d’Angleterre, som var tyskernes hovedkvarter i København. Jeg har aldri forstått hvordan han kunne arrangere dette møtet, når vi nå var så godt som 100 % sikre på å komme over til Sverige.

 

Kunne ikke vente på far

Utpå ettermiddagen kom noen hjelpere av fiskerne for å ta oss med til et annet skjulested, nærmere bestemt i Snekkersten ca fire kilometer syd for Helsingør. Det lille stedet hadde raskt blitt et viktig knutepunkt for de illegale fluktrutene. Flukten skulle foregå allerede samme kveld, så fort det var blitt mørkt nok.

Far og de andre var fortsatt ikke kommet tilbake fra København, men det var ingen mulighet til å utsette flukten. Vi kunne heller ikke vente på dem, men fikk løfte om at de helt sikkert ville få plass om bord i den neste båten med flyktninger. På dette tidspunktet gikk fiskebåtene  i skytteltrafikk over det smale sundet mellom Helsingør og Helsingborg.

Det danske kystpolitiet tok også del i aksjonen. De hadde sitt hovedkvarter i villaen Stella Maris nord for Helsingør, og herfra holdt de oppsikt med de tyske patruljebåtene og tyskerens aktivitet i området. Denne viktige informasjonen ga de videre til de som var engasjert med flyktningtransportene.

 

Jeg glemmer aldri det øyeblikket da vi i ly av mørket skulle begi oss på en smal sti ned til havneområdet. Plutselig kom det en skakende ordre: ”Kom dere tilbake øyeblikkelig! Gestapo er på vei!”

 

Tusenvis av tanker raste gjennom hodet mitt – skulle vi likevel ikke lykkes?

Like etter kom det kontraordre: ”Skynd dere ned til havnen!”

Vi løp alt det vi maktet, og hoppet om bord i en fiskeskøyte som lå klar med motoren i gang. Jeg var den siste som fikk hoppet om bord i det samme den la fra kai. Det viste seg, har jeg siden fått vite, at Gestapo hadde fått informasjon om fluktruten fra Snekkersten, og de var faktisk på vei fra Helsingør hvor de hadde et hovedkvarter litt sør for byen. (bildet) Men de ble forsinket av en bil som rygget ut på Strandvejen idet de skulle passere. Det var legen i Snekkersten – dr. Jørgen Gersfeldt – som var på vei til havnen for å gi de barna vi hadde med oss litt å sove på. Det var viktig at de ikke ble urolige slik at de kunne røpe oss. 

Gersfeldt var svært engasjert i å hjelpe, og han hadde også åpnet hjemmet sitt for jødene, Ofte hadde han hele huset fullt av flyktninger som ventet på transport.

Det var ganske nær på at vi ble tatt, og den båten vi kom med i, var den siste som forlot Snekkersten.

Men det var ikke alle som var like heldige som oss, og flere ble arrestert bare noen steinkast fra friheten.

Hans Juhl var sjefen for det tyske politiet i Helsingør, og han var en fryktet mann, som gikk under tilnavnet Gestapo-Juhl. Han snakket godt dansk, og det var han som ledet den største aksjonen mot jødene i Øresundsregionen. I oktober 1943 arresterte han rundt 80 jøder som hadde gjemt seg i Gilleleje kirke før de skulle fraktes oppover til friheten i Sverige. Den forholdsvis store gruppen skulle transporteres i en skonnert fra Gilleleje. Men ryktene forteller at en dansk angiver sørget for å informere nazistene om jødene, og det resulterte i at de alle ble arrestert – så nær som en ung gutt som klarte å gjemme seg bak ei gravstøtte. De ble sendt til konsentrasjonsleiren Theresienstadt.

Gestapos hovedkvarter i Helsingør ble ledet av Hans Juhl som gikk under tilnavnet "Gestapo-Juhl". Han arresterte mange av jødene som bl.a. hadde skjult seg i Gilleleje kirke.

I sikkerhet

 

 

Endelig i sikkerhet

Om bord var vi 16 – 18 voksne og barn, stuet tett sammen i det lille lasterommet. Luken var tett skalket for og det var dårlig luft i det trange rommet. For første, og eneste gang i mitt liv ble jeg forferdelig sjøsyk. Reisen var en sann lidelse, men etter ca 45 min kunne vi seile inn til tryggheten og friheten i Helsingborgs havn.

Vi fikk en god mottakelse og ble rett etterpå kjørt til politistasjonen rådhuset. Her ble vi ”forhørt” før vi ble innlosjert på et lite hotell i sentrum.

Men vi manglet fortsatt far og de andre. Det sier seg selv at det ble lite søvn på oss denne natten. Usikkerheten lammet oss, og vi tenkte vel alle den samme tanken: ”Hadde de blitt arrestert av Gestapo?” Neste morgen var de fortsatt savnet.

Vi ble imidlertid transportert videre ut til Ramlösa Brunn. Dette var opprinnelig et kursted, men fungerte nå som en oppsamlingssentral for de danske flyktningene. Etter å ha blitt registrert fikk vi utdelt ”Flyktningepass” og rasjoneringsmerker. Også i Sverige hadde det oppstått mangel på en del fødevarer.

 

Ventetiden var et mareritt

For oss som var kommet i trygghet var ventetiden på far og de andre et enormt press. De skulle jo komme med den neste båten, og de var fortsatt ikke kommet. Vi ante ikke noe om at vi hadde vært med i den siste båten som forlot Snekkersten, men trodde at flyktningtrafikken pågikk for fullt.

Den 4. oktober begynte problemene i Snekkersten havn. Da hadde mannskapet på seks fiskebåter - i alt 12 mann – blitt anholdt av det tyske politiet med Gestaposjef Juhl i spissen. De ble anklaget for å ha hjulpet et stort antall jøder over til Sverige, og ble deretter satt i arrest i Horseröd. Fem dager senere ble de imidlertid sluppet fri igjen. Selv om Gestapo nå tydeligvis hadde skjerpet sine kontroller, fortsatte flyktningstrømmen. Transportene ble betydelig farligere, men de stoppet ikke helt opp.

Vi kjente ikke noe til det som hadde skjedd, og trodde at far og de andre helt sikkert ville ankomme Helsingborg om ikke så lenge.

Derfor dro vi tilbake til hotellet i Helsingborg for å vente der. Ingenting skjedde, så på onsdag dro vi tilbake til Ramlösa Brunn igjen. Vi håpet at far og de andre ville dukke opp der i løpet av dagen.

Utpå ettermiddagen ankom en av mine fettere, og vi kunne tydelig lese av ansiktet hans at han hadde dårlige nyheter.

Han hadde vært sammen med far og de andre fra familien. De hadde kommet tilbake etter at siste båt var gått. Og det var ikke lenger mulig å flykte derfra.

 

Nå var også to av mine fettere kommet med i reisefølget. Den opprinnelige fluktruten var nå stengt og de måtte i all hast forsøke å finne en utvei. De klarte å spore opp to unge fiskerbrødre som var villige til å ta sjansen på å ro dem over sundet ved Espergærde – i en liten robåt. De var i alt ni personer ombord. I siste liten kom et yngre ektepar som også ble tatt om bord I alt var de 11 personer i den lille robåten da de la ut på den hasardiøse turen over sundet. Men i det stormfulle været, med vind av kulings styrke, hadde robåten kantret, og i den kalde sjøen og den sterke strømmen hadde de små muligheter til å svømme i land. Det var kun fetteren min som var en usedvanlig dyktig svømmer, og en fisker som hadde overlevd – alle de andre druknet. Vi sto som lammet, og det gikk lenge før den grusomme sannheten gikk opp for oss. Far ble 46 år gammel.

Danske fiskere satte livet på spill for å redde den jødiske befolkningen i Danmark

Måtte starte en ny tilværelse

Vi andre var heldige som hadde klart å unnslippe nazistenes jakt på de danske jødene, men i en alder av 40 år mistet mor sin ektemann, en bror og en søster, deres ektefeller og en nevø. Dessuten mistet hun sin 83-årige mor som soldatene hadde hentet i eldreboligen. Under forferdelige forhold ble hun først sendt med det store troppetransportskipet ”Wartheland”, og siden i kummerlige jernbanevogner sammen med de knapt 500 danske jødene til Theresienstadt. Der døde hun av lungebetennelse den 21. oktober 1943 – noen få uker etter sin ankomst.

Det var et hardt slag for oss alle, men spesielt for mor som nå sto alene med tre barn i et fremmed land. Men hun var faktisk en liten sterk dame, uansett hvordan situasjonen var skulle hun klare å komme gjennom det hele. Jeg tviler ikke et sekund på at det mange ganger var veldig vanskelig for henne. Iblant var det nære på at hun mistet motet, og ville gi opp, men så bet hun tennene sammen, reiste seg og gikk videre. Selv om hun uten tvil var bitter på sin skjebne, var det svært sjeldent hun viste det.

 

Fikk oss jobb

Det er på ingen måte noen fornøyelse å være forfulgt, og måtte flykte fra sitt fødeland. Det har jeg selv smertelig fått erfare. For den som selv ikke har opplevd dette kan det nok være vanskelig å sette seg inn i en slik situasjon hvor man må forlate sitt eget hjem og la alle de kjære tingene stå igjen. Forlate alt i et forsøk på å redde livet. Det å komme til et fremmed land og ikke ane hva man skal stille opp. Da står man på bar bakke, og det er omtrent som å starte livet igjen, bare med litt mer erfaring.

For vår del så var vi så heldige at vi hadde fått med oss litt penger. Selv om vi bodde ganske så rimelig skulle vi likevel ha noe å spise. Derfor måtte vi forsøke å innrette etter beste evne. Vi fikk plass i en såkalt ”Flyktningforlegning” i Mølle, det er vel omtrent som dagens asylsentre. Her skulle vi betale fem kroner dagen pr. person for husrom og forpleining. Det var så visst ikke noen luksus, men vi klarte oss.

Vi ble boende her vinteren 1943 og til et stykke utpå våren 1944. I denne tiden hjalp vi til med ulike oppgaver i forlegningen. Utpå sommeren skulle forlegningen gjøres om til ”Sommerhotell” og alle flyktningene måtte nå finne andre bosteder. Mor og mine søsken dro til en annen forlegning ved Borås, mens jeg fikk jobb på ”Sommerhotellet”. Senere dro jeg til samme forlegning som de andre. Mor hadde da klart å få seg jobb som oldfrue, mens min søster og jeg fikk jobb ved kontoret på forlegningen.

En tid senere fikk jeg en grei jobb på det danske flyktningkontoret i Göteborg, til den fyrstelige lønn av kr. 350.- pr. måned. Her var jeg fram til vi dro hjem igjen til Danmark i løpet av sommeren 1945.

 

Det var en stor dag da aviser og løpesedler kunne melde om et fritt Danmark 5. mai 1945

Tittelen taler for seg selv!

Salo forteller sin historie for å advare mot nynazisme

 

Tilværelsen var forandret

Det var med blandede følelser vi vendte hjem igjen. Vi visste ikke noe om hva som ventet oss. Hadde vi i det hele tatt noe å vende tilbake til, hva med hus og møbler?

Takket være fars advokat og gode venner var nesten alt helt inntakt. Hjemmet i København og sommerhuset i Espergærde, og fars forretning var i gode hender. Likevel var det merkelig å komme hjem igjen. Selv om vi kjente stedene igjen så var det likevel noe som var forandret. Det var på en måte som om vi hadde fått et merke – at vi var annerledes enn de andre danskene. Samtidig skulle vi innrette oss til en ny tilværelse – uten far.

Noen år fortsatte mor, ved hjelp av en bestyrer – å føre forretningene videre, men etter noen år valgte hun å selge det hele. Hun hadde ikke lenger krefter til å følge opp slik hun ønsket, og når det så i tillegg var knapphet på varer avsluttet hun denne geskjeften og lot andre overta.

Min egen tilværelse ble også forandret. Utdannelsen jeg egentlig hadde tatt sikte på, ble endret til noe annet. Men jeg føler ikke noe bitterhet over det i dag.

 

Sammenliknet med våre dagers flyktninger, så hadde jo vi vært nærmest som ”luksusflyktninger” i Sverige. Bortsett fra den store tragedien som rammet oss, hadde vi det godt og vi var i trygghet. Vi hadde bevegelsesfrihet, bortsett fra at vi måtte ha spesiell tillatelse for å oppholde oss i Stockholm, Göteborg og Malmö.

Vi var ikke langt fra vårt hjemland, vi sultet ikke og vi hadde fått jobb og tjente penger så vi klarte oss. Det var heller ingen store språkvanskeligheter. I motsetning til våre trosfeller som var sendt til en uviss skjebne i Ghetto Theresienstadt, var vi ikke langt fra vårt hjemland, vi sultet ikke og vi hadde fått jobb.

Vi kunne ikke vite at av de deporterte jødene ville ca 90 % komme hjem til Danmark igjen. Selvsagt var de alle på en eller annen måte merket av oppholdet i leiren, og mange hadde fått dype sjelelige arr. Andre hadde pådratt seg sykdommer og blitt revet bort i ung alder. Men i dag – så mange år etterpå – tenker jeg på min egen far: Dersom han hadde blitt deportert til Theresienstadt i stedet for å begi seg ut på den hasardiøse flukten over Øresund, ville han ganske sikkert overlevd, og fått mange gode år sammen med familien sin.

 

Danskene stilte opp for jødene

Grunnen til at så mange danske jøder ble berget, i forhold til de norske jødene skyldes nok mye at i Danmark hadde det bodd jøder i over 300 år, og de var atskillig bedre integrert i dansk samfunnsliv.

Den danske befolkningen tok kraftig avstand fra jødeaksjonen. Antisemittismen var ikke utbredt i det danske samfunnet, og tusenvis av dansker valgte å bryte loven i protest og medfølelse med sin jødiske befolkning. Helt vanlige mennesker stilte opp med å gi husly, tøy, mat og penger til de som var på flukt. I København streiket studentene i protest mot jødeforfølgelsene, og noen av dem startet med å samle inn penger for å hjelpe jødene til å flykte. Denne aksjonen må sies å ha vært en suksess, for de fikk inn omkring 1. million kroner. Etter dagens kurs vil jo dette tallet bli rundt 20 millioner.

Andre igjen hjalp til med å planlegge, og hjelpe til under selve flukten over til Sverige. De sikret fluktrutene, og utførte selv transportene. Et sted mellom 600 og 700 ”seilaser” ble gjennomført. Selv om noen fiskere tok seg svært godt betalt for å utføre transportene var det et usedvanlig godt og velorganisert hjelpeapparat som trådte i kraft disse dramatiske oktoberdagene.

Det var heller ingen Quisling som samarbeidet med okkupasjonsmakten. Dessuten kom det en advarende ”lekkasje” fra Werner Best til hans medarbeider Georg Ferdinand Duckwitz, skipsfartattaché ved det tyske gesandtskap. Werner Best hadde fått beskjed om hva som måtte gjøres for å løse ”jødespørsmålet” i Danmark, og ikke før hadde han innviet Duckwitz i disse planene før de ble brakt videre og avslørt for de danske sosialdemokratene – de senere statsministere Hans Hedtoft og H.C. Hansen.

De gikk rett til formannen i det mosaiske trossamfunnet i Danmark – C. B. Henriques. Han hadde imidlertid fått forsikringer fra den danske regjeringen at ikke noe skulle tilstøte de danske jødene, og ville ikke tro på advarselen. Heldigvis forsto rabbineren hva som var i ferd med å skje, og fikk satt i gang med varslingsprosessen.

Før de tyske okkupantene klarte å spore opp jødene som nå hadde samlet seg i nærheten av Helsingør, klarte disse å komme seg velberget over til Sverige.

Vi hadde en trygg tilværelse i Sverige, men like mye som det 18 måneder lange oppholdet har preget de danske jødene under fangenskapet i Theresienstadt, ble vi for all tid preget av det som hendte i Øresund en kald oktobernatt 1943.

 

 

Kilder:

Samtaler med Zalo Wassermann

Det Mosaiske Troessamfund, Danmark

Dr. Jørgen Gersfeldt

Wikipedia

www.frihedsmuseet.dk

www.besaettelsestiden.dk

www.faktalink.dk

www.natmus.dk

www.historie.cappelen.no

 

 

Salo sammen med søsteren Norma og lillebroren Arne