De seilte seg inn i vår historie...

4. september kommer den nye boka om de norske krigsseilerne. Om norske menn og kvinner som seilte seg inn i Norgeshistorien gjennom fem lange og tunge krigsår.

På ulike skip seilte de med livet som innsats 24 timer i døgnet, både utenriks på de store verdenshavene, og langs den værharde norgeskysten. I minelagt farvann, eller som mål for fiendtlige fly og ubåter.

Det hendte nok at det gikk ”en kule varmt” når de ga luft for sine meninger når de på sine knappe fridager besøkte de lokale barene.

 

Men da de som var så heldige å ha overlevd kom hjem, ble de liksom så stille. Da fasiten ble gjort opp kom sannheten for dagen: Hver tiende mann måtte dø…

 

I denne boka forteller noen av de siste krigsseilerne sine sterke historier. Og her er krigsseilere fra Vadsø i nord til Kragerø i sør. For noen av dem var det også første gang deres familier, barn og barnebarn fikk vite hva de norske sjøfolka i handelsflåten hadde opplevd der ute i krigsseilasen.

Ungdommene som dro til sjøs før utbruddet av andre verdenskrig hadde ulike motiv. Eventyrlyst og et liv som havets vagabond var drivkraften for noen, for andre var den store drømmen å klare seg økonomisk i krisetider. Men krigen kom og la det hele i grus.

Den vonde hjemkomsten de fikk etter fem års innsats for fedrelandet, ga mange av dem et liv i fornedrelse.

For krigsseilerne opplevde hele perioden fra 1. september 1939 og fram til forsvarsministerens unnskyldning 3. august 2013 som en evig krig. Først mot tyskerne. Deretter mot egne myndigheter, de samme som de hadde ofret helse og psyke for å forsvare …

Boka kan  nå forhåndsbestilles fra LIV Forlag og flere nettbokhandlere.

Oddvar Schjølberg:

Krigsseilernes evige krig

LIV Forlag

kr 329.-

 

Kapteinen og mannskapet havnet bak Hitlers piggtråd

Krigsseilernes opplevelser under krigen byr på et bredt spekter, og i boka er også historien om Kristen Monrad Nordby fra Nøtterøy - skipperen som skulle til England for å seile for de allierte, men som i stedet havnet bak Hitlers piggtråd med hele sitt mannskap. Nordby var skipper på S/S Charente, en av de såkalte Kvarstadbåtene, som ble liggende i Göteborg på krigens begynnelse. Under fluktforsøket ble flere av båtene oppbrakt av tyske skip, og mannskapet ble satt i arrest.

Her er beretningen om Nordbys opplevelser som fange i flere av Hitlers fengsler og konsentrasjonsleirer. Han var en av de som skulle utryddes i en av NN-leirene, men ble reddet av de Hvite bussene, og kom hjem i maidagene 1945. Nå forsøkte han å leve så normalt som mulig igjen, men dessverre hadde nok årene i konsentrasjonsleirene satt sine spor. En sommerdag i 1948 ble Monrad Nordbys siste. Påkjenningene hadde vært for store og det var hjertet som sviktet. Inger Marie Beck - er Nordbys datter, og hun forteller:

- Det var ikke så mye pappa fortalte når han kom hjem. Han holdt opplevelsene sine for seg selv. Jeg var 11 år den gangen. Jeg husker det sto omtalt i Tønsberg Blad, at de norske sjøfolka var tatt av tyskerne da de forlot havnen i Göteborg. Det var via avisen mamma fikk vite på hva som hadde skjedd med pappa.

Da han endelig kom hjem til Norge, var vi selvfølgelig spent på hvordan han hadde det. Det var lite vi fikk ut av ham. Fangetiden hadde redusert ham betraktelig, og han sleit med hjerteproblemer.

I dag angrer jeg på at jeg ikke spurte og grov mer, men det var nok vanskelig for ham å rippe opp i de mange vonde minnene. Innimellom ”løsnet” han litt på historien sin, og lot oss få del i noe av det som hadde skjedd i leirene.

Han hadde sine mareritt når han kom hjem, og på en måte var han nok litt fremmed. Vi må huske på at vi hadde ikke sett han siden båtene ble sperret inne i Göteborg i 1940.

Disse fem årene var viktige år i min oppvekst. Han var på en måte ute av livet mitt i disse årene, da jeg så gjerne skulle hatt ham der. En krig skåner ingen – verken barn eller voksne, sier Inger Marie Beck.

En krig skåner ingen – verken barn eller voksne, sier Inger Marie Beck. Her i samtale med banebarnet Emilie Beck

Gjetergutten som ble konvoiseiler

Forfatteren sammen med Åge hjemmo hos ham på Åkrehamn

Åge William Berge er i dag bosatt på Åkrahamn, Karmøy, men han er ektefødt telemarking og kommer fra Valebø, ved Skien. Det var ingen enkel sak å få seg arbeide i distriktet, og det endte med at foreldrene pakket sammen alt av eiendeler og jordisk gods og flyttet til Sokndal sammen med de seks barna. Og Åge forteller:

- Det var ingen jobber som kom rekende på ei fjøl, så en måtte stå på selv. Det var om å gjøre å snuse litt rundt. Om bord i skipene ved kaia var det mange gode tips å hente. Etter flere forsøk fikk jeg endelig napp, og da jeg som lettmatros entret opp landgangen, om bord i M/T Eli Knudsen synes jeg selv at jeg hadde vunnet den store gevinsten.

Men brått og uventet kom dagen som dramatisk forandret en hel verden. I morgentimene den 9. april ble den sjokkerende meldingen forkynt på norske skip over hele kloden: Norge er i krig, og har blitt overfalt og okkupert av Hitlers styrker!

 

- Dette slo ned nærmest som en bombe iblant oss. Vi hadde jo alle sammen familie hjemme i Norge. Og det var lite vi kunne gjøre for vi befant oss på det tidspunktet ved kai i Halifax, på den andre siden av Atlanteren. Vi hadde kommet fra Aruba og var i full sving med å losse bensinlasten. Men det er klart at tankene våre gikk til familie og venner der hjemme.

Fra denne dagen var det en helt ny tilværelse som ventet meg, og jeg hadde ingen anelse om at det skulle gå over fem lange år før jeg fikk se familien min igjen. Heller ikke at jeg i løpet av disse årene skulle oppleve sjøkrigens redsler fra ”orkesterplass”, og til slutt ende opp i Stillehavskrigen. Vi må ikke glemme at norske krigsseilere seilte med forsyninger helt fram til Japan ga opp sensommeren 1945, sier Berge.

 

Hver og en av krigsseilerne har sin egen historie, men mange av dem valgte å tie om sine opplevelser. Det er 69 år siden krigen sluttet, og det begynner å tynnes i rekken av krigsseilere. De tre siste årene har nærmest vært en kamp mot klokka, for forfatteren som har reist rundt i Norge for å dokumentere deres historie. Og nå er resultatet her.

Norges høyest dekorerte kvinnelige krigsseiler

Høytidelig dekorering av en del av mannskapet fra MS «Talabot». Salongjenta Margit Johnsen fra Ålesund står i sentrum med serveringsforkle, og tar imot British Empire Medal av admiral J.S. Ritchie.
Foto: Ukjent fotograf / Riksarkivet, PA-1209

“Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem. Det kan ikke være vanskeligere for meg å dø enn det er for dem!”

Disse ordene ble uttalt av en 29-årig salongpike i mars 1942, under svært dramatiske forhold. Åstedet var havnen i Alexandria. Hun var det eneste kvinnelige besetningsmedlemmet om bord i M/T Talabot. Kaptein Albert Toft var fullstendig klar over at skipet nå skulle ut på en særdeles risikofylt seilas over til Valletta på Malta. Han hadde derfor tilbudt henne å mønstre av før avreise. Den norske konsulen hadde også sterkt frarådet henne fra å bli med på denne turen. Men sunnmøringen hevdet bestemt at det ikke var verre for henne å dø enn for de andre, og takket nei til å mønstre av. Men hvem var så denne modige kvinnen?

Jo, historien startet 31. januar 1913 da Ålesund ble velsignet med en ny verdensborger, med navnet Margit Johansen. At hun 30 år senere skulle få tilnavnet og hedersbetegnelsen Malta-Margit var det ingen som visste på det tidspunktet. Heller ikke at hun skulle bli Norges høyest dekorerte kvinnelige krigsseiler under den 2. verdenskrig.

 

I boka ”Krigsseilernes evige krig” er hennes historie tatt med, og en av dem hun seilte sammen med – Johan Thorsen fra Larvik – kompletterer hennes historie:

- Situasjonen var ytterst prekær for Malta, og det var tvingende nødvendig å få skipet inn nye forsyninger med livsnødvendigheter til befolkningen og militært utstyr til soldatene. Talabot satt opp som et av de skipene som skulle frakte inn krigsmateriell til Malta. Dette var spesielt farefulle konvoier, og turen de nå skulle ut på ble vurdert som ekstremt risikabel, og den ble omtalt som selvmordskonvoien.

Da kaptein Albert Toft senere skrev sin rapport tok han med følgende:”...En episode skal aldri glemmes. Like før jeg skulle forlate skipet før siste luftangrep oppdaget jeg Margit. Hun trykket den forskremte skipskatten mot brystet. Hverken katten eller vi andre kunne utrette noe mer. Vi var de siste som gikk fra borde – Margit, katten og jeg.››…

Krigsseilerne som havnet mellom barken og veden

En gruppe krigsseilere som har kommet litt i skyggen, er de som seilte i den norske hjemmeflåten, de kvinner og menn som jobbet på Hurtigrutene, og andre skip som gikk i lokal eller regulær fart langs norskekysten med passasjerer og gods.

De var svært utsatt. Tyskerne beslagla skip, påla dem seilingsplikt og brukte fartøyene til å frakte tyske soldater og krigsmateriell. Dermed ble de et viktig angrepsmål for både norske og allierte stridskrefter.

Det er et under at jeg overlevde

For de som overlevde krigsseilasene kostet innsatsen mye. Opplevelsene under krigen var ikke noe man bare kunne legge fra seg da freden kom. En av de som seilte i hjemmeflåten er Leif Baumann fra Sandefjord, opprinnelig fra Vadsø, han forteller oss sin historie.

- Jeg var godt vant til sjøen, og klarte å få meg en jobb om bord i D/S Tanahorn, en av kystbåtene fra Finnmarkens Amtsrederi.

Dermed seilte vi hele tiden i det som betegnes for krigssone, og det var ikke uten spenning når vi dro fra havn til havn med passasjerer og gods. Og for min del innebar dette både bombeangrep og torpedering på vei til Murmansk.

Mirakuløst nok så overlevde jeg dette, og ble overflyttet til andre skip og senere sendt med forsyningsskip til Østen hvor de amerikanske styrkene fortsatt var i kamp med japanerne. Dermed seilte vi inn i en ny krigssone…

Bildet er tatt ved kai i Vadsø og viser fra venstre Ole Nilsen fra Berlevåg, en kar med aner i Kiby. Videre ser vi Leif Bauann, også han fra Kiby, Ørnulf Niemi og Mirel Bangsund fra Vardø.

Med bibelen som livbelte

Da andre verdenskrig brøt ut befant norske sjøfolk seg plutselig i fremste linje. De ble våre modige og kjempende handelsflåte. De var våre krigsseilere.

De hadde ingen plasser å gjemme seg. De var henvist til skipsdekket og livbåter. Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet ville bli deres grav. De som var så heldige å overleve dette, kom fra det med sterke opplevelser. En av dem er Kåre Aarseth fra Ålesund, nå bosatt i Risør.

 

Messegutten trosset ordren!

18 år gammel dro han i april 1940 ut som messegutt med M/T Britannia. Han hadde byttet plass med faren på sildeskøyta, og nå skulle faren seile i mer hjemlige trakter, mens Kåre og brødrene hans dro på langfart. Lite de noe om det som ventet lengre framme – da krigen brøt ut, og han forteller:

- Det var natt og vi var på vei inn i den Engelske Kanalen, da vakta på broa snappet opp meldinger om at det var krigsskip i området, og hevdet at de hadde hørt kanondrønn ute i mørket. Årvåkenheten ble betydelig skjerpet – det var jo krig!

Derfor fikk hele mannskapet beskjed om at de av oss som hadde frivakt og skulle køye – måtte legge seg med klærne på. Skipperen ga også uttrykkelig beskjed om at samtlige måtte ha på seg redningsvesten – i tilfelle Britannia skulle bli angrepet. Da ville nemlig sekundene være dyrebare.

 

Nå fulgte ikke jeg denne ordren, men kledde av meg og gikk til sengs i pyjamasen. Dette hadde ikke gått ubemerket hen, og nyheten spredte seg som en løpeild over hele skipet: Messegutten har trosset ordren!

Selvfølgelig nådde meldingen opp på broen. Og det varte ikke lenge før skipperen selv slamret inn på lugaren. Det var ikke vanskelig å begripe at det så visst ikke var noen høflighetsvisitt han var ute på, og han gikk rett på sak: Hva er det som gjør at du ikke følger min ordre!

Nokså spak måtte jeg fortelle at jeg hadde lagt livet mitt i Guds hånd, og jeg trodde at jeg ville bli bevart uansett hva som skjedde. Ble vi torpedert så skulle jeg til himmelen, og da spilte det ikke noen rolle om jeg kom dit iført redningsvest eller pyjamas.

Først ble han fykende sint, og ga meg en skikkelig verbal overhaling, men så var det som om han plutselig kom til å tenke på noe, for han rundet det hele av med et lite smil til slutt og sa: Ja. ja ”messen” – det får jo bli ditt ansvar da.

 

I boka forteller Aarseth om sine opplevelser både om bord og i land, om besøkene på den norske sjømannskirken, og ikke minst om den betydningen de norske sjømannskirkene hadde for sjøfolka som seilte under krigen.

- Mange av sjøfolka hadde plassert en koffert med personlige ting på ”kjerka”. Det var vanlig at man før avgang satte i land de viktigste tingene som et klesskift, papirer og bilder. Skulle båten bli torpedert, og man var heldig å overleve, hadde man i alle fall noen eiendeler ved tilbakekomsten.

Det var også mange av sjøfolka som passet på å få en prat med presten, når de var innom. Måtte liksom få ordnet litt med sjel og gudsforhold, forteller han.

 

Hjemkomsten etter krigen ble også et mørkt kapitel i Aarseths ”loggbok”.

- Broren min omkom ved torpedering, og tro det eller ei; far måtte betale skatt for sønnen sin - som hadde ofret livet for Norge. Broren min hadde betalt skattetrekk direkte fra hyra hver måned, men dette ble ikke godtatt. Far måtte betale skatten for sin omkomne sønn!  Det er bare et ord som dekker slikt: Skandaløst overfor en som ga livet!

Da far kom hjem etter krigsseilas i 1945 kunne han ikke feire freden som andre nordmenn; han måtte bruke tid og krefter på å finne en advokat som ville hjelpe ham, for heller ikke Sjømannsforbundet var på krigsseilernes side etter krigen. Det var avskyelige tilstander og det er forsatt så tungt å snakke om at jeg blitt helt matt, sier Kåre frustrert, og legger til:

- Selv fikk jeg en restskatt fordi jeg hadde vært på sildefiske i 1939. Den var på 40 kroner, og jeg betalte selvfølgelig den øyeblikkelig.

For mange av oss ble det nesten som en ny krig som måtte utkjempes når vi kom hjem. Vi ble ikke akseptert, og vi måtte kjempe for våre rettigheter. Det var slitsomt både for oss krigsseilere og ikke minst for våre familier…