Satt fordypet i studiene

Den 30. november 1943, satt den unge studenten Olav Askvik fordypet i studiene sine ved Universitetets lesesal i Oslo. Han var travelt opptatt med sine juridiske studier, og merket ikke noe av det som foregikk rett utenfor bygningen.

Der var tyske soldater i full sving med å posisjonere seg for den kommende rassiaen.

Askvik forteller at han tidligere på dagen hadde hørt rykter om at studentene ville bli arrestert, men det var vel egentlig ingen som tok dette ryktet på alvor. For hva skulle vi arresteres for, sier Askvik.

Mot en usikker framtid

Det startet tidligere på høsten med en del uro rundt Universitetet i Oslo. Dette var på grunn av bestemmelsene fra naziledelsen ved Universitetet, om at ”den nye tids studenter” skulle få adgang til lukkede studier uten artium. Dette ble det mye bråk av, og allerede den 15. oktober ble 10 universitetslærere arrestert sammen med 50 studenter. I tiden som fulgte var det stadige rykter om forestående tyske aksjoner, men det hele roet seg ned etter hvert.

Derfor ble da også overraskelsen stor da soldatene klokken 11 gikk til aksjon og trengte seg inn i bygningen den 30. november. Ikke bare inn i lesesalen hvor Askvik satt, men de slo også til rundt om på de andre fakultetene. Tannlegehøyskolen,, Universitetet på Blindern, Deichmann og Universitetsbiblioteket, samt at de hentet ut de medisinske studentene ved Ullevål sykehus og Rikshospitalet.  I den godt planlagte aksjonen var det også flere studenter som ble ”hanket inn” direkte fra gatene i nærheten av Universitetet. Merkelig nok ble studentene ved Veterinærhøyskolen og Menighetsfakultet spart.

- Jeg satt sammen med kamerat – Dyrbekk – fra Askim da soldatene troppet opp. Dyrbekk slapp fri fordi han kunne legitimere seg som journalist, mens jeg ble beordret inn i Aulaen sammen med alle de andre mannlige studentene, mens kvinnene slapp fri.

Det ble ganske så fullt i Aulaen når 1100 studenter ble ”stuet” inn, og vi måtte vente noen timer før det skjedde noe mer. De fleste av oss tenkte vel at denne aksjonen hadde noe med brannen i Aulaen å gjøre. Fra tysk side ble det hevdet at det var studenter som hadde tent på, men i ettertid kom det fram at det var en norsk motstandsgruppe som sto bak ildspåsettelsen. Denne gruppen opererte forøvrig på egenhånd, og hadde ikke noen tilknytning den sentrale motstandsbevegelsen.

 

Terboven og Rediess

Det begynte endelig å skje noe da døren ble slått opp, og selveste Reichskommisar Terboven kom anstigende. Uten å foretrekke en mine spaserte han langsomt opp midtgangen, snudde og gikk ut igjen den samme veien. Ingen hadde vel ventet at nettopp denne mannen ville dukke opp, og vi var selvsagt spent på hva som nå ville skje. Vi slapp å vente så lenge. Neste mann inn på arenaen var Terbovens nestkommanderende. Det var ”der höhere SS- und Polizeiführer Nord, SS-Obergruppenführer und General der Polizei Wilhelm Rediess.

Han gikk direkte opp på talerstolen og holdt en skikkelig tordentale til oss. Han framholdt at studentene helt siden 1940 hadde vært en motstandsgruppe. De hadde ikke på noen måte forstått dagens situasjon, og det storsinn som var vist fra den tyske okkupasjonsmaktens side. Studentene hadde utvist forrakt ved tenne fyr på sin egen Aula. Dermed var storsinnets tid nå kommet til ende, Universitetet skulle stenges, og alle vi studentene skulle sendes til en egen leir. En såkalt ”Sonderlager” i Tyskland, Denne nyheten slo ned som en bombe iblant oss, og ingen var i tvil om at en ny epoke startet i vår studenttilværelse.

Nå var det imidlertid ikke alle studentene som skulle sendes vekk for å skoleres i den rette ”nazitroen”. Noen av studentene hadde vist sin lojalitet med de nye makthaverne ved å være sympatisører og medlemmer av NS. Disse kunne fortsette sine studier ved høyskolene i Trondheim og Bergen,

Vi andre gikk derimot en svært usikker framtid i møte. For å være helt ærlig så visste vi ikke hva en ”Sonderleir” var for noe. Men  mange av oss skulle smertelig få erfare det i månedene som lå foran oss.

En stund etter ble vi inndelt i grupper, og fikk ordre om å gå ombord i noen lastebiler som var kjørt fram utenfor Aulaen. Nyheten om arrestasjonene av studentene hadde tydeligvis spredt seg som ild i tørt gress, for da vi kom til stasjonsområdet vrimlet det av tilskuere som ville få med seg hva om skjedde med oss. Men myndige soldater med gevær i hånd, sørget for et effektivt vakthold, og ingen av tilskuerne fikk komme i kontakt med oss.

 

Stavern var første stoppested

Første del av transporten kunne starte og vi ble transportert til Vestbanen. Herfra bar det videre nedover mot Vestfold. Ved ankomst Larvik jernbanestasjon fikk vi ordre om å gå ut av toget og inndele oss i rekker. Vi skulle marsjere til Stavern hvor det var opprettet en foreløpig samleleir for oss. Det var ca 7 kilometers marsj, og de tyske soldatene gikk på siden av oss og passet på at vi holdt geleddet.

Nå var ikke det like enkelt hele tiden, for det var såpeglatte veier.  Det var ikke snakk om å senke tempoet, og i løpet av denne marsjen lært vi  mange av de velkjente uttrykkene: ”Los los Mench!”og ”Schnell – Schnell!”. Og vi skulle lære mange flere etter hvert. Jeg var heldigvis i god form, takket være at jeg hadde drevet mye med idrett. Blant annet roing.  (Bildet) Nå under marsjen i stummende mørke kom det godt med at både balanse og utholdenhet var intakt.

I Stavern ble vi innkvartert i en gammel militærbrakke på tre etasjer. Det fantes ikke noe særlig oppvarming der, og det var november måned, og det virket som om kulda hadde slått rot i veggene. Riktig kaldt og ufyselig var det.

Det var seint når vi ankom og vi ble tellet først dagen etter. Da måtte alle sammen stille opp i kolonne.

Det var forferdelig kaldt, og det tok sin tid før soldatene, og deres ledere endelig fikk tallet til å stemme.

 

Tiden vi var i Stavern husker jeg ikke så mye fra, uten det at vi ble innkalt til avhør hvor vi måtte forklare hvordan vi stilte oss til Kong Haakon og den norske regjeringen i London. Forhørsfolkene var veldig opptatt av hva jeg ville gjøre hvis kongen kom tilbake igjen.

Før krigsutbruddet var Askvik en aktiv konkurranseroer

Med fangeskipet Donau

Dr. Ohm hadde ansvaret for oss

Etter å ha tilbrakt litt over en uke i leiren, kom det en gruppe SS-folk den 8. desember, under ledelse av Dr. Ohm. Noe var tydeligvis i gjære og det ble gitt ordre om at alle studentene straks skulle stille opp ute på ”appellplassen”. Så var det tid for navneopprop. Vi fikk ikke noen beskjed utover at de som ble ropt opp, skulle gå til bestemte rom. Dette opplegget tok sin tid, og til slutt sto det igjen en gruppe som ennå ikke var ropt opp. Blant disse var jeg.

Nå ble vi kommandert opp i tredje etasje, hvor vi skulle stille oss opp i to rekker. Neste post i programmet var besøk av Dr. Ohm. Han gikk mellom rekkene, studerte oss nøye og plukket ut de minste av studentene, de som hadde briller, de som hadde lite hår osv.

Disse ble skilt ut før det ankom en ny gruppe hvor utskillelsen allerede hadde skjedd. Alle legitimasjonskort ble så samlet inn, og vi fikk instruks om at det fra nå av var forbudt for oss  å blande oss med de andre studentene. Allerede neste morgen kom ordren om å stille opp for avmarsj inn til Larvik.

257 studenter gikk i samlet tropp, og jeg kan fortsatt huske at det var mange folk som bivånet det hele langs marsjruten vår. Målet var Larvik Jernbanestasjon, hvor det var kjørt fram et togsett for neste etappe – inn til Oslo.

På dette tidspunktet hadde vi ikke hørt noe om hvor vi skulle, så det var selvfølgelig mye usikkerhet blant oss.

Men at det var en lengre reise som ventet oss forsto vi da vi ble kommandert ombord i fangeskipet ”Donau”. Dermed ante vi at det var Tyskland som var reisemålet for oss. Rett før vi kom ombord var det ankommet en annen gruppe arresterte studenter. Disse var blitt arrestert før oss, og hadde vært internert i Berg arbeidsleir, like utenfor Tønsberg. Denne leiren ble for øvrig på folkemunne kalt for ”Quislings hønsegård”. I alt var vi 292 studenter om bord i fangeskipet.

 

”Når vil vi få se landet vårt igjen?”

Hadde innlosjeringen vært spartansk i Stavern, så ble den ikke noe bedre ombord her. Vi måtte ta til takke med noen plasser langt nede under dekk. Om bord var det også rundt 400 fanger fra Grini, men vi ble holdt atskilt som grupper, forteller Olav.

Etter passering av Færder fyr, fikk vi anledning til å komme opp å dekk for å trekke litt frisk luft. Men det var veldig vemodig å se Norge forsvinne, og flere enn jeg tumlet med tanken: ”Når vil vi få se landet vårt igjen?”

På skipets babord side kunne vi i det fjerne se svenskekysten, og vi visste at der var friheten, men vi var på vei til en ukjent skjebne i Hitler-Tyskland. Hvis jeg skal si noe positivt om denne båtreisen, må det være at vi fikk forholdsvis grei mat. Det var kokt god ertesuppe til oss, og vi slapp å ligge rett ned på dørken. De hadde nemlig kastet inn flere høyballer i rommet. Når skipet var i rom sjø måtte alle ha livbelter på.

På morgenen den 11. desember ankom vi Stettin, og jeg husker godt hvordan hele havneområdet var innhyllet i grå tåke. Her ble stående i flere timer på kaia, mens fangegruppene ble sortert etter forskjellige bestemmelsessteder og konsentrasjonsleire rundt om i det tyskokkuperte Europa. Grinifangene ble skilt ut som egen gruppe, og vi studentene ble kjørt vekk gruppevis. Den gruppen jeg var plassert i, var blant de siste som ble fraktet vekk. Etter en kort togreise skulle vi marsjere videre.

Landskapet i Pommern var flatt, uten trær, og markene var dekket av et lite snølag. Vi hadde ikke gått lenge før vi oppdaget en sterk belysning, og foran oss lå konsentrasjonsleiren Arbeitserziehungslager Pölitz – arbeidsoppdragelsesleir. Den lå i Stettin-området.

Like innenfor piggtrådgjerdene kunne vi både se og høre schæferhundene  som gneldret imot oss. Vi hadde så langt – i nazistenes varetekt – hatt svært dårlig boforhold. Her ble vi ”tilbudt” et rom hvor de oppbevarte kull. Det var rundt 50 mann som fikk gjøre det så komfortabelt som mulig, selv om kullstøvet satt i veggene, og trengte seg inn i både munn og nese på oss. Resten av gruppen - ble låst inn i et rom på rundt 100 m2. Med over 240 mann som skal dele 100 m2 sier det seg selv at det ble ”trangt om saligheta”.

På oppstillingen neste morgen kunne vi se hva slags leir vi var kommet til. Her lå en rekke lave brakkebygninger og omkranset appellplassen. Selveste kommandanten skulle nå ønske oss velkommen. Jeg kommer aldri til å glemme hans entre.

Det var vinter og et ufyselig og slapsete føre. Kommandanten ankom på en liten ”slede” hvor det var plassert en kasse oppi. Sittende på denne kassen ble han trukket rundt av to værer. Det gikk ikke lange tiden før vi hadde gitt ham navnet ”Tåkefyrsten”. (Selv oppfattet han seg som ”Tor med hammeren”)

Hans store interesse var tydeligvis håndball, for han spurte ganske snart om det var noen håndballspillere blant oss. Dermed fikk han organisert to håndballag, og han fungerte selv som dommer. Da løp han rundt med en diger sigar i munnviken. Det hele så utrolig komisk ut, og enda mer komisk ble det når han fik beskjed om at det var telefon til ham. Da svarte han at han var opptatt med viktige ting.

Traff ”gammelpresten”

Vi fikk ganske snart stifte bekjentskap med leirens dystre sider, da vi så fangene komme inn fra arbeidskommandoene. De var både skitne og fillete, og mange av dem så svært medtatte ut. I tillegg til oss studenter var det også en del andre norske fanger i leiren. Dette var fanger som skulle videresendes til Natzweiler som NN-fanger. Da jeg tittet nærmere på dem, synes jeg å oppdage en jeg kjente blant dem. Men jeg kunne ikke forestille meg at han var havnet i tysk fangenskap. Derfor spurte jeg en av de andre studentene – Arne Marvik - om det kunne være Peter Robbestad vi hadde sett. Han kom til samme konklusjon som meg. Og jeg klarte på en eller annen måte å komme i kontakt med denne karen. Og det viste seg å stemme – det var soknepresten Peter Robertstad. Han hadde konfirmert meg i 1930, og siden hadde jeg ikke sett ham. Nå hadde han på grunn av motstandsarbeidet han var med i – havnet i tysk fangenskap. Han fortalte at han var prost på Finnås på Bømlo. Der var han med i en motstandsgruppe som hjalp.

Robertstad var en svært viktig kontaktmann som skaffet folk dekning. I tillegg til at han brukte prestegården på Finnås som ”flyktningsentral” så ordnet han også innkvartering hos broren Nils, og hos andre naboer. Robertstad og kona hans – Sofie – sa aldri nei til å hjelpe.

Nordmenn som var i Gestapos søkelys, forsøkte å rømme over til England og Shetland. Denne transporten foregikk med fiskeskøyter som snek seg til havs i ly av mørket. Men gruppen ble avslørt, og Robertstad havnet altså i den samme leiren som meg. Sammen med 60 andre fanger ble han sendt videre til Natzweiler. Kona og familien hans visste ikke noe om hvor han befant seg, fordi disse fangene var nektet å skrive brev.

Men heldigvis kunne jeg få skrive brev hjem, og da skrev jeg til forloveden min at jeg hadde møtte Robertstad. Hun igjen klarte å få gitt beskjed videre, via min mor, til Robertstads kone.

Av de 61 fangene som ble sendt fra Pölitz i denne transporten kom bare 18 tilbake. De øvrige døde. Robertstad var en av de som overlevde og det var han som etter krigen tok imot lysningen da  jeg skulle gifte meg.

I boka ”Englandsfeber” av Trygve Sørvaag, forteller Kari Robertstad Ringås, datteren til soknepresten at ”Folk banket ofte på døra om natta”. Og hun minnes at det en gang sto over 40 personer utenfor prestegården for å søke dekning. På grunn av uvær hadde båten deres måttet snu.

Både hun og den fire år yngre broren Per var med på det meste, og hun husker godt at hun måtte stå vakt mens faren gravde fram radioen fra vedskjulet.

Da faren ble avslørt av Gestapo måtte hun ta med seg broren og løper den innøvde ruten slik at de kom seg i sikkerhet, mens Gestapo arresterte faren.

 

I år 2000 møtte jeg også en som hadde vært i Pölitz samtidig som jeg. Det var Meling fra Bømlo. Dette var et helt tilfeldig møte, og det var underlig å bli minnet om fangeleiren så mange år etterpå.

Møte med Lillegutt

Videre til Sennheim

Vår gruppe ble i Pölitz  bare noen få dager dager. 14. desember ble vi sendt videre fra Stettin. Sammen med oss var også gruppen med Natzweilerfangene. Det var en nokså underlig avskjed med Pölitz – takket være ”Tåkefyrsten. Han fulgte oss til stasjonen og i den forbindelse ba han oss om å synge for ham. Han hadde tårer i øynene da vi tok avskjed. Til reisen fikk hver av oss  utdelt et brød, smør og litt pølse som proviant. Dette skulle vare i de to dagene som reisen var beregnet å ta.

Det var vanlige vogner som skulle brukes på reisen, men det var langt fra sitteplasser til alle når gruppen var så stor som vår. Etter å ha fordelt oss i kupeene, var vi i vår kupe 13 studenter, men det var sitteplass bare til åtte. Vi måtte da ordne oss slik at vi fikk sitte i to timer og stå i to timer. Dette måtte vi gjennomføre hele døgnet. Det var ganske hardt å bli vekket kl. 02 eller 04 nattestid, for deretter å få beskjed om å gå ut på gangen og bli stående der. Så lenge toget var i fart var det en slags oppvarming om bord, men denne virket ikke når toget sto stille. Da merket vi kulda som slo inn gjennom veggene i vogna.

Det ble ei lang togreise fordi vi ble stående i timevis på forskjellige stasjoner, opptil 14 timer, som ved stasjonen i Halle. Andre ganger rangerte toget fram og tilbake.

Den medbrakte provianten ble fort oppbrukt, og etter hvert begynte vi å merke sulten gnage. Vi fikk riktignok noen brød på deling, men det hjalp lite.

 

Reisen foregikk hele tiden sydover i Tyskland, men vi klarte ikke å følge med i hvilke byer vi var innom underveis, fordi vi vanligvis kjørte utenom selve jernbanestasjonene, eller ble stående på avsides jernbanespore. Ruten gikk fra Stettin til Frankfurt an der Oder, over Leipzig, Nürnberg og Karlsruhe. I løpet av reisen var vi utenfor vognene bare et par ganger. Vi ble sultne og trøtte, og humøret begynte å synke for noen og enhver av oss. Det ble slutt på tobakken. De som hadde noe igjen forsøkte å dele med seg som best de kunne, og vi sendte rundt en pipe mellom oss.

Da vi ankom Strasbourg ble vognene med Natzweilerfangene koblet fra, mens vi ble fraktet en annen vei.

Reisen som bare skulle ta to dager ble til fem dager. Da var vi endelig framme i en by ved navn Sennheim, en liten landsby i Elsass.

Det var bekmørkt da vi ankom stasjonen og regnet silte ned i strie strømmer. Men her var det ikke noen kjære mor. Vi ble kommandert ut, og i samlet tropp ankom vi etter et par kilometer en militærleir.

 

SS Ausbildungslager St. Andreas

Her ble vi innkvartert i en stor murbygning, som mest av alt minnet om en skole. Vi hadde havnet i SS Ausbildungslager St. Andreas. Vi forsøkte å innrette oss som best vi kunne, og fikk montert opp noen etasjesenger av tre, fikk lagt på plass noen madrasser godt stappet med treull, og kunne endelig få stupe til sengs. Dødstrette alle mann. I disse såkalte ”Ausbildungslager” fikk frivillige fra en rekke tyskokkuperte land sin første militære opplæring, og trolig også innføring i politisk anskuelse. Det var trolig også noen norske som tjenestegjorde i slike leire, men vi hadde aldri noen kontakt med dem.

Leiren vi var ankommet hadde tidligere  fungert som institusjon for evneveike barn. Vi så bilder av noen av barna på gravplassen da vi senere begynte å jobbe der.

Leiren lå på en stor slette med Vogesene i nordøst, omtrent 18 km fra Müllhausen, den største byen i distriktet. (Mulhouse) Fra leiren kunne vi nesten se den sveitsiske grensen, i retning Basel.

En SS-offiser tok imot oss og meddelte at han skulle være vår kompanisjef. Det var SS Obersturmführer Wilde – 22 år gammel. Mellom oss ble han kalt for ”Lillegutt”.

Han hadde mistet en arm i kampene på østfronten, fått Jernkorset for sin innsats, og hadde svært så store tanker om seg selv og sin betydning i det germanske riket. Han kunne fortelle oss at vi skulle gjennomgå kurs i sport, eksersis og verdensanskuelse. Sistnevnte var foredrag om nazismens fortreffelighet.

 

Studentene protesterte

Samme dag møtte vi også leirkommandanten – SS-Oberführer Fick. Han sa at vi ikke lenger kunne gå rundt som en spraglete fugleflokk i alle slags klær. Nå skulle vi ha uniform som de andre i leiren.

Vi nektet å gå med uniformer med dødninghode og SS-runer. Etter visse forhandlinger ble det enighet om at vi skulle få sprette av alle distinksjoner, slik at det ble som en vanlig militærdress. Men vi ville ikke gå med belte med tyske ørn og inskripsjonen: ”Meine Ehre heisst Treue” inngravert på beltespenna.

Det ble sagt at vi ikke kunne gå ut av leiren uten belte. Enden på denne striden ble at vi skulle klistre et tøystykke over beltespenna, og deretter male tøystykket med svart lakk. Dette framsto da nærmest som en demonstrasjon, som ledelsen og de andre i leiren la merke til.

Senere fikk vi vite at folk i Sennheim hadde fått vite om de gjenstridige nordmennene, og de hadde moret seg over dette. Folket i Elsass regnet seg som franske etter å ha vært under Frankrike fra 1918 til 1940. De ble etter hvert godt orienterte om vår stilling i leiren, og de ga ved flere anledninger uttrykk for stor sympati med oss.

 

De første dagene brukte vi til å orientere oss. Vi ble inndelt i fem stuer, og hver mann hadde sin egen seng, og et skap til å ha toalettsaker og klær i. Vi skulle lære å pusse støvler, hvilket ikke var noen enkel sak.

Vå gruppe skulle utgjøre et kompani - ”Achte Kompani” – og vi fikk førere og underførere. Hver morgen måtte vi møte på appellplassen, og vi skulle da stille opp på faste plasser som vi ble tildelt. Vi skulle stille opp etter størrelsen – ”Der grösse nach”. En tredjedel av kompaniet sto foran meg, og var da større. (De største var rundt 1.96 høye).

Det var en høyde over gjennomsnittet for norske soldater, hvilket skyldes utvelgelsen i Stavern.

Det ble tydelig lagt merke til at vi var et kompani med en høyde som lå langt over gjennomsnittet i leiren. Vi fikk vanlig forpleining som de frivillige, og hadde ikke noen grunn til å klage over maten vi fikk utdelt.

 

Skulle være sivilinternerte

Straffeeksersis

Vi fikk også skrive hjem, og vi fikk motta brev. Brevene ble riktignok sensurert, så det var grunn til å gi nøkterne opplysninger. Vi var også i den heldige situasjonen at vi fikk motta småpakker hjemmefra. Jeg ble rørt da mor sendte meg tobakk som var hjemmeavla.

Noe av det som måtte læres de første dagene var å marsjere i takt, og vi skulle synge mens vi marsjerte.

Til å begynne med var vi ikke spesielt interesserte i å synge, men etter hvert ble det godtatt. Da marsjerte, og sang vi vel bedre enn noen av de andre kompaniene. Det var gjerne de kjente norske sangene som sto på repertoaret vårt. Slike som: ”Det går bedre og bedre dag for dag” – ”Sjung om studentens lyckliga dar” og ”Vi vandrer med freidig mot”. Disse sangene passet til marsjtakten vår, men vi utvidet etter hvert utvalget med noen tyske sanger. Vi forandret gjerne teksten der det passet, og moret oss kongelig over dette.

SS-Obersturmführer Wilde hadde jo sagt at sport var en post på vårt daglige program, og derfor ble vi henvist til et jorde for å drive med sportslige aktiviteter. Dersom vi ikke gjorde som vi skulle, ble det straffeeksersis. ”Hinlegen” og ”Hüpfen” var gjerne innslagene når det var tid for avstraffelse. Det betydde at vi måtte legge oss ned på jordet for å gjøre armbøyninger, eller vi måtte hoppe rundt mens vi holdt armene fremstrakt. Noe som for øvrig var veldig slitsomt.

Skulle bli gode germanere

Når det gjaldt å utvide vår politiske horisont ble vi tatt i skole under mottoet: ”Weldanschaung” – Verdensanskuelse. Dermed måtte vi høre på en rekke foredrag om den nye tid, altså om nazismen m.m. Leirens ledelse hadde trolig et håp om at vi ville forstå tyskerne situasjon, og at vi kanskje ville melde oss om frivillige på tysk side i krigen. Dette ble aldri aktuelt for oss, men vi ble oppfordret til diskusjon etter foredragene.

Det ville vi ikke være med på. Vi ønsket i stedet en diskusjon om hvilken stilling vi skulle ha i leiren.

Vi fikk ikke lov til å betegne oss som fanger (Häftlinge), men skulle betegnes som sivilinternerte. Dette ga oss imidlertid ikke noe klare rettigheter. Vi kunne heller ikke betegnes som frivillige, for det var ikke en eneste student som hadde kommet hit frivillig. Senere brukte tyskerne betegnelsen ”SS-Angehörigere” (Tilhørende SS) om oss.

 

Den første jul i fremmed land

Det ble første jul i et fremmed land, og det var i den forbindelse mange tanker som gikk til våre kjære hjemme i Norge.

Da vi kom tilbake til brakka vår etter å ha spist kveldsmat på julaften, var bordene pyntet med fine duker av papir og det var for hver person plassert en halv flaske vin og noe godt. Vi ble rørt over synet som møtte oss, men utover det ble det en ganske så rolig og spartansk julefeiring.

Ut i januar måned fikk vi svenskepakker. Dette var ganske store pakker som inneholdt mye godt. Bl.a. tørrmelk og kakaopulver, som vi laget dessert av, og som vi synes smakte aldeles fortreffelig. Det var ”Svinekjøtt i egen kraft”, sildbullar, vitaminpiller osv. Pakkene kom med påført navn, og jeg tror at alle fangene fikk slike pakker etter en tid.

Jeg fikk senere vite at jeg fikk pakke fra ingeniør Olav Åbø fra Sauda, som gikk på ingeniørskole i Göteborg da krigen brøt ut.

De tyske vaktene åpnet ikke pakkene våre. Men de ble nokså ”misunnelige” da vi fikk disse pakkene. For det var ikke så godt stelt med det tyske riket lenger, og det var knapphet på en rekke varer.

 

Lange appeller

Vi måtte ofte stå og vente lenge. Det var under appellene, mens vi ventet på å komme inn i spisesalen, og ute på jordene under øvelser. Vi var tynt kledt, hadde lite undertøy og uten frakk. Vi ble beordret til å ta på oss kappene på appellen 5. februar. Da var en kald og rå vind  som trengte gjennom både marg og bein, men vi nektet å ta på oss kappene så lenge det var en tysk ørn påsydd armene.

Dermed var det duket for en ny strid mellom studentene og leirledelsen. Situasjonen ble ganske raskt tilspisset, og vi fikk utrykkelig ordre om å møte på appell med kapper. Ledelsen gikk så langt at de truet med å skyte oss for sabotasje mot det tyske riket. De så nemlig på vår ordrenekt som sabotasje.

Det endte med at saken ble lagt fram for SS-Oberführer dr. Jacobsen. Han hadde nylig tiltrådt som kommandant. Han sa at det hele dreide seg om en misforståelse, og at de som ikke hadde villet ikle seg kappene hadde handlet riktig.

Vi skulle få grønt tøy, og kunne sy over ørnen på armen. Dette ble gjort, og samme dag satt vi alle sammen og sydde grønne lapper over ørnen.

Noen av studentene ble syke. Det var egen sykebrakke i leiren, men der var det mindre bra. Særlig var det fare for smitte av andre sykdommer.

Vi fikk ordnet det slik at vi fikk en egen sykestue i tredje etasje. I gruppen vår var det i alt 13 medisinstudenter som var ferdig med 3. avdelingen av studiet. (4.avdeling gjensto) Samlet hadde de stor erfaring fra ulike felt innen medisin. Nå ble de brukt til å stelle de syke i leiren.

Ble lagt inn på Revier

Jeg fikk feber i februar og ble lagt inn på sykestuen. Der ble det konstatert at jeg hadde tuberkuløs primærinfeksjon, med andre ord jeg var altså tuberkuløs negativ og var smittet for første gang.

Vi var ganske mange på sykestua – 10-15 mann. De fleste hadde influensa eller brystsykdommer. Selv ble jeg liggende med feber på rundt 39 i tre uker. Det var lange dager, men vi  hadde noen bøker som vi kunne låne. Hvor bøkene kom fra vet jeg ikke. Men bøkene var et kjærkomment avbrekk under sykeoppholdet. Og jeg husker at jeg leste et par av Trygve Guldbranssens romaner.

Flere av de jeg lå sammen med fikk senere brysthinnebetennelse, og noen av dem måtte sendes til Østerrike for å få videre behandling. Herfra ble de sendt hjem til Norge i løpet av 1944. Tyskerne var svært redde for tuberkulose.

Da jeg ble utskrevet fra sykestua var det vår, og jeg ble bedre og bedre for hver dag. Heldigvis fikk jeg ikke noe tilbakefall, og jeg har heller ikke siden i livet hatt noe problem med tuberkulose.

For sammenhengens skyld må jeg nevne at av de som var igjen i Stavern ble en stor del løslatt i mindre puljer. De som da var igjen ble sendt til Tyskland med en transport den 7. januar 1944. De havnet i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Der måtte de gjennomgå det samme som vanlige fanger, nemlig snauklipping av alt hår på kroppen før de måtte gjennom desinfiseringsprosedyren. Noe som sved og luktet aldeles forferdelig. Deretter fikk de utlevert fangetøy, og ble plassert i brakke. Dette var nok et stort sjokk. De ble behandlet som vanlige fanger – ”Häftlinge”.

Men fra 27. januar fikk de en friere stilling i leiren. De fikk nå SS-kost og ble flyttet til en bedre brakke, samtidig som de slapp å bli satt opp i noen arbeidskommando.

 

Jeg ble sendt for å studere i Freiburg

- 17. mai 1944 ble det store forandringer i St. Andreas. Fire leger ble sendt til Wien. 36 studenter ble sendt til Freiburg for å studere og 20 mann ble sendt til Weiler, en dal i Vogesene. Her skulle de jobbe i en fabrikk.

7. juli ble de som da var igjen sendt til Bitschweiler i Thurdalen i Vogesene, men tilbake til 17. mai.  Vi ble sendt hjem fra arbeidet denne dagen. Vaktene hadde hørt at dette var Norges nasjonaldag, og da ville de gi oss fri.

Plutselig ble det ropt til oppstilling, og en norsk frivillig – SS-Hauptsturmführer Hartmann – kom anstigende. Han holdt en tale til oss, og opplyste om at han skulle være leder for den gruppen som skulle dra til Weiler.

 

Jeg var med blant de som skulle studere i Freiburg. Ingen av oss visste på hvilket grunnlag de 36 ”Freiburgstudentene” ble utvalgt. Senere på kvelden ble vi innkalt til SS-kontoret for å bli orientert om hvorledes vi skulle oppføre oss som frie personer i et land i krig. Vi fikk tildelt legitimasjonskort hvor det sto oppført ”SS-Angehöriger”. (Tilhørende SS) Videre sto det: ”Zum Studien kommandiert”. Det synes vi var veldig bra.

Neste morgen dro vi til Freiburg, marsjerte opp gjennom byen til en skole som lå litt i utkanten. Der fikk vi to rom til disposisjon, og vanlige senger i to etasjer. Skolen ellers var ikke i bruk.

Vi hadde to personer - SS-Oberscharführere – som våre tilsynsmenn. De hadde begge to vært ute i krigen, og blitt skadet. Den ene manglet en arm, og den andre hadde mistet en fot. For oss var disse til karene ikke til noe bry.

Freiburg ligger på den søndre delen av Rhinsletten, helt opp til skogen Schwartzwald. Det er en meget vakker by, med en sjarmerende ”Altstadt” og en svært vakker domkirke.

Selv om de ikke var spesielt elegante, fikk vi lov til å gå i våre sivile klær. Jeg hadde en mørk dress, som jeg tror var nokså blankslitt. Skjorter og undertøy måtte vi vaske selv. Jeg hadde en van Heusen skjorte med løs snipp, meget sterke og fine skjorter. Snippen kunne jeg snu, altså den kunne brukes på begge sider, Utpå sommeren – trolig i juni – fikk jeg en liten koffert med klær hjemmefra. Bl.a. en nesten ny sommerdress.

 

Fikk rasjoneringskort og penger

Vi fikk vanlige rasjoneringskort og 3.10 mark pr. dag til å leve for. Dette klarte vi oss på, og vi hadde faktisk litt igjen, slik at vi kunne gå på kino eller konsert. Vi var også i Operaen noen ganger, men vi hadde bare råd til de billigste plassene. Frokost og kveldsmat ordnet vi selv på rommet, mens middagen ble inntatt på en kafé.

De 36 studentene tilhørte forskjellige fakulteter. Vi var seks jurister som møtte fram på det juridiske fakultetet. Her tok dekanus imot oss. Han var orientert om hvem vi var, og spurte først om vi ønsket å snakke tysk eller fransk. Ordningen var slik at vi måtte melde oss på – belegge – de forelesningene vi ville høre på, og vi måtte også betale litt for hver forelesning.

Vi stilte alle sammen opp på de samme juridiske forelesningene, og det var ikke uvanlig at foreleserne omtalte oss som ”våre venner fra Norge”.

Jeg husker godt at jeg var på en forelesning om Rafael. Det var enkelte forelesninger, for eksempel om kunst, som alle kunne være med, og på denne var det en munk som foreleste og viste oss bilder av Rafael. Han var en svært dyktig foreleser, og jeg kan ennå huske hvor gildt dette var.

Etter en viss diskusjon deltok vi på tilstelninger for utenlandske studenter. Det var noen finske studenter som vi hadde litt omgang med, samt noen fra Elsass, som ikke var tyskvennlige.

Universitetet tok først sommerferie fra august. Etter den tid gikk vi på biblioteket, men jeg kan ikke si at vi hadde stor nytte av lesningen.

 

Vi opplevde attentatet på Hitler 20. juli 1944, med Claus Stauffenberg i spissen. Noe som førte til en streng politisk oppstramming. Vi merket også landgangen av amerikanerne i Syd-Frankrike. Tyske tropper ble trukket tilbake opp Rhonedalen¨, og over Rhinen i nærheten av Freiburg. Vi fulgte med i avisene, og både unge og eldre ble anmodet om å melde seg til tjeneste. Vi så lange kolonner som marsjerte ut for å grave pansersperringer.

 

Turbulente tider

Vi fikk fortalt at de andre studentene skulle komme til Freiburg senere for å studere. For å forberede den nye situasjonen måtte vi være med på å kjøre materialer til brakker som skulle bygges i nærheten av skolen. Disse brakkene ble det imidlertid ikke noe av.

Det var turbulente tider og det tyske riket var hardt presset fra mange kanter, noe ikke minst invasjonen i Normandie den 6. juni 1944 var et tydelig bevis på. Blant oss som var ”kommandert” til å studere i Freiburg var imidlertid oppfatningen at vi hadde en hyggelig tid, forholdene tatt i betraktning.

Freiburg var en meget rolig by på den tiden, en administrasjons- og universitetsby med lite industri.

Gjennom studentene fra Elsass ble vi kjent med en eldre dame som var vert for en av studentene. Hun fortalte at hun hørte noe på radioen som kunne være norsk. Sammen med Viktor Kongelstad gikk jeg hjem til damen, og her fikk vi høre de norske sendingene fra London. Dette var selvfølgelig forbudte sendinger å lytte til, så vi måtte utvise stor forsiktighet. Men nå kunne vi bringe nyheter fra Norge tilbake til de andre studentene.

 

Vi hadde ikke lov til å reise med tog, men likevel var det noen av oss som tok sjansen på å dra på tur til ”Kaiserstohl” og landsbyen Bischoffingen, like ved Rhinen. Her ble det kjøpt inn et par flasker vin og vi hadde det riktig så hyggelig. Det var godt og varmt vær, og det var flere av oss som benyttet anledningen til å ta en forfriskende dukkert i Rhinen. Vi svømte med strømmen lange stykker nedover elva.


Skarpe konfrontasjoner

Noen studenter sendes hjem

Vi forsto ganske snart at oppholdet i Freiburg ville ta slutt, og den 28. september 1944 ble vi sendt tilbake til St. Andreas-leiren i Elsass. På dette tidspunktet var det også ankommet 120 studenter fra Buchenwald og de øvrige studentene fra den samme leiren ankom i oktober. De norske studentene som var sendt til Weiler og Bitschweiler kom også tilbake til St. Andreas, så vi ble en ganske så stor gruppe igjen.

Men i oktober ble rundt 100 studenter sendt hjem til Norge. Det var de som var syke, eller hadde vært dårlige. Jeg følte meg imidlertid ganske så frisk, så det ville være helt galt om jeg hadde forsøkt å ta plassen til en av de andre.

Nå ble vi satt til forskjellige former for arbeid. Noen dager jobbet jeg med potetopptaking på de store, flate jordene som tilhørte leiren. Da fikk jeg mat sammen med de andre arbeidsfolka. Det var gjerne hvitt brød, oppskåret fra store runde brødkaker. Ferskensyltetøy og vin til drikke gjorde disse måltidene til en positiv opplevelse.

En annen av mine oppgaver var å luke på kirkegården. Der observerte jeg en rekke graver hvor det var påmontert bilder av barn. Dette var barn som var handikappede, og det var fra før den tiden da tyskerne overtok leiren.

Noen av studentene ble tatt ut til å være med på innhøstningen av druer. Det var i første rekke de som hadde vært flinke til å re opp sengene sine på en fin måte – virkelig god ”Bettenbau” og som hadde god orden på sakene i skapet. Dette ble det fra leirledelsens side lagt stor vekt på, og følgelig var det jevnlige inspeksjoner. Hadde man da ikke orden i sakene, vanket det ganske snart både skjenn og påtale.

 

Vaktene var hissige og irritable

 Det ble etter hvert en ganske utrivelig høst. Tyskerne var ute av humør på grunn av krigens utvikling som ikke lenger gikk i deres favør. Derfor ble de både hissige og irritable. Det skulle ingenting til før de fant på forskjellige påskudd for å straffe oss. Noen av dem misbrukte i tillegg alkohol.

En av de tyngste jobbene vi ble satt til var å grave pansergraver. Ved å lage dype, og vide grøfter mente de at panserne ikke ville klare å passere. Til å utføre jobben fikk vi utdelt noen langskaftede spader. Med disse skulle vi kaste opp jorda. Selv om grunnen besto av sand var det likevel et tungt arbeide, og effektiviteten blant oss var svært laber – til stor ergrelse for vårt befal. Dermed måtte vi straffes på en eller annen måte. 

Befalet var heller ikke overbegeistret for at barna og ungdommene fra Elsass kom til oss med frukt. Det var både epler, vindruer og ferskener. Befolkningen i området var godt orientert om vår situasjon og sympatien var fullt og helt på vår side, og derfor stakk de til oss litt ”ekstrarasjoner”.

 

Utover høsten kom det mye dårlig vær, med regn og kulde. Vi hadde ikke noe regntøy å beskytte oss med, så når vi var ute på jobb ble vi raskt gjennombløte. På rommet vårt var det ikke satt inn noen form for oppvarming. Det skulle spares på brensel og olje. Følgelig frøs vi ganske mye, og hadde heller ikke noen mulighet til å få tørket de våte klærne. I tillegg var forsendelsene av Røde Korspakker skrumpet inn, og dermed ble maten i snaueste laget.

Selv var jeg med i en gruppe som skulle felle trær slik at vi hadde til oppvarming, men veden kom aldri så langt at den kunne brukes.

At de allierte nå kom nærmere for hver dag var det ingen som var i tvil om. Vi kunne høre kanonaden både  i vest og i syd, og etter hvert fikk vi meldinger om at allierte styrker hadde brutt gjennom ved den sveitsiske grensen. Det utløste en hektisk aktivitet og utover natten ble det kjørt fram mer krigsmateriell. Det ble harde treffinger, og de allierte ble slått tilbake i første omgang.

Vi som var i skogen kunne se kanonaden ved Belfort, ikke langt fra den sveitsiske grensen. Nå ble også frivillige trukket ut fra leiren for å tjenestegjøre i militæret, og vi fikk ordre om at vi skulle evakuere fra St. Andreas-leiren.

Alle sammen håpet vi på at de allierte skulle rykke så fort fram at de kunne innta området før vi måtte reise. Dermed ville vi bli avskåret og havne hos de allierte.

 

Ryggsekkene ble stjålet

Men slik gikk det ikke. Søndag 19. november var det stor aktivitet i leiren, og det var klart til oppbrudd. Ordren var at vi neste morgen skulle evakueres over Rhinen, og vi måtte gjøre oss klare. Det var kun tillatt å ta med seg det som en kunne klare å bære. Noen av studentene hadde fått tilsendt ryggsekker fra Norge. Disse var plassert på loftet. Men flere av tyskerne hadde brutt seg inn og stjålet rundt 30-40 ryggsekker. Dermed hadde mange av oss ikke noe å bære sakene våre i.

Ved avmarsjen fikk vi heller ikke lov til å ta med oss noe sivilt tøy. Fra de Røde Korspakkene som vi hadde spart på tok vi med oss mat, og fikk pakket dette inn i noen slags bylter vi kunne bære med oss.

Jeg regnet med at det ble ganske mye gåing, og forsøkte å finne noen gode støvler. Men de var nok ikke særlig gode - for det gikk ikke så lenge før jeg fikk gnagsår.

Først tirsdag 21. november var det klart til avmarsj. Nå var imidlertid krigen inne i en svært aktiv periode, og det var rett som det var angrep fra allierte fly. Det ble derfor gitt ordre om at vi skulle gå i rekke – en og en. For å unngå det som vaktene omtalte som ”styrtbombing”.

Hele kompaniet ble inndelt i fire grupper med en viss avstand mellom. Hver gruppe hadde en underfører. I tillegg var det mange vakter som fulgte med marsjen. Flesteparten av dem var ukrainere som frivillig hadde meldt seg til tjeneste på tysk side, og de ble ikke regnet som særlig pålitelige.

Da mørket begynte å senke seg utpå kvelden ble vi inndelt i grupper med tre i bredden. Etter en marsj på rundt 24 kilometer var stopp, og vi ble innlosjert i et nedlagt asyl i Rurach. Selv om vi måtte ta til takke med en soveplass rett ned på gulvet, var vi takknemlige. For mange av oss sleit med skikkelige gnagsår, og nå benyttet vi anledningen til å punktere blemmene.

 

Kappløp med tiden

Neste dag skulle vi fortsette marsjen over et sletteland, og fram til Rhinen. En tysker ble sendt foran gruppen for å sjekke om veien var klar, og da han kom tilbake ble vi kommandert i gang.  Dette var klokka 15.00. Det var en lang strekning vi skulle tilbakelegge, og mørket kom ganske tidlig for det var jo i slutten av november måned. Derfor foregikk en stor del av marsjen i stummende mørke, og det var godt over midnatt før vi endelig ankom bestemmelsesstedet – temmelig utslitte alle mann. Da hadde vi også forsert over Rhinen ved Breisach og kommet ”ins Reich” – inn i riket som de tyske  vaktene sa.

Nå ble vi innkvartert i en gammel låve. Ingen av oss brydde seg det minste om de spartanske forholdene og vi sovnet omtrent som valper så fort vi fikk lagt oss ned. Det hadde vært noen anstrengende dager, og vi fikk derfor bevilget en hviledag i Breisach. Det var et kappløp med tiden, og vi håpet at de allierte var rett bak oss. Vi var selvfølgelig svært skuffet over at vi ikke hadde blitt innhentet av de allierte styrkene. Men det var ikke noe vi kunne gjøre med det. Neste dag ble vi delt i to puljer. 100 mann dro av sted utpå ettermiddagen, uten å få vite noe om hvor de skulle, mens rundt 200 man ble samlet i en høylåve i utkanten av byen.

Gruppen jeg var plassert i marsjerte til Burkheim, en liten by med ca 800 innbyggere. Den lå litt nord for Neu Breisach og i nær tilknytning til Rhinen. Her ble vi innkvartert  forskjellige steder, og for min del havnet jeg i et bedehus, mens de aller fleste ble innlosjert i rådhuset. Det var ikke satt inn noen senger til oss, så vi måtte pent ta til takke med en plass på gulvet. Men, må man, så må man, og alle sammen forsøkte å gjøre det beste ut av den vanskelige situasjonen. Vi fikk ellers vanlig forpleining. Da lørdagen kom ble vi innvilget ”permisjon” og fikk lov til å ta en tur på byen.

Burkheim var egentlig en veldig koselig liten by. Men alle bygningene bar preg av at de var gamle, og alt var svært primitivt. Det var tre vertshus her, hvor vi kunne gå for å få oss litt å spise og litt vin.

 

De syke ble igjen

Det var rundt 100 studenter som var blitt igjen i St. Andreas. Det var de som hadde meldt seg som syke, eller for skrøpelige til å delta i marsjen. Når sant skal sies så var det nok dem som hadde seg som syke, i håp om at de ville få komme over til de allierte. Imidlertid kom resten av studentene fra St. Andreas et par dager senere og ble innkvarteret i Bischoffingen, en liten landsby bare noen få kilometer fra Burkheim.

 

Mandag morgen var det appell på Rådhusplassen, og vi ble fordelt i forskjellige arbeidskommandoer, som ble sendt til ulike steder i distriktet. Arbeidet var forskjellig. Noen ble satt til å jobbe i underjordiske bunkere. Dette var en del av den sydlige Siegfriedlinjen – det tyske forsvarsverket. Andre av studentene skulle utbedre veiene som førte ned til Rhinen, mens 50 man ble satt til arbeid ved et nytt fergested ved Jechtingen. Blant dem var jeg.

Allierte fly hadde bombet, og fullstendig ødelagt flere av de viktige broene over Rhinen, og de tyske styrkene jobbet nå febrilsk med å bygge opp provisoriske broer og fergesteder hvor de militære kunne trekke seg tilbake. Ved Jechtingen var det skog på begge sider av Rhinen og elva var smal på enkelte steder. Der var det trukket en vaier over elva, og ved hjelp av en krok var det heftet fast en ferge. Ved å stille fergen på skrå ble den drevet med strømmen nedover elva.

Det var ikke anlagt veier ned til fergeleiet, og vår oppgave var å utbedre de veiene som ble kjørt på, slik at kjøretøyer og krigsmateriell kunne komme seg fram.

For å komme over elva ble det brukt noen små hurtigbåter. (Stormbåter) Jeg husker at jeg var med i en av disse båtene. Vi gikk på dette tidspunktet i vanlige uniformer, uten distinksjoner. Dermed var det fort gjort å forveksle oss med vanlige soldater, og jeg ble spurt om jeg var med i stormtroppene.

Det kommer til skarpe konfrontasjoner

Det var ikke uvanlig at vi hørte flydur ganske nær, og som en sikkerhetsforanstaltning hadde de tyske lederne rigget opp antiluftskyts.

Vi mente at dette stedet var militært område og at vi ble satt til militært arbeid, noe som man ikke kunne pålegge fanger å utføre i henhold til Haag-konvensjonen.

Etter at vi studentene hadde diskutert denne problematikken oss i mellom, ble to representanter fra oss, sendt opp til SS-Obersturmführer Längler for på det kraftigste å protestere mot å utføre dette arbeidet, som heller ikke krigsfanger kunne pålegges.

Längler lyttet til protestene, og svarte at dette var noe han måtte konferere om med vår gamle sjef – ”Lillegutt”.

Arbeidet fortsatte imidlertid ved Jechtingen, mens diskusjonen blant studentene pågikk ganske så høylydt.

På kvelden den 27. november hørte vi kraftig flydur over Burkheim. Da var jeg sammen med tre andre studenter på et av vertshusene. Over  oss kom det bølge på bølge med fly. De kom fra vest og fortsatte mot øst – mot Freiburg som lå rundt 30 km fra Burkheim. Nå ble byen bombet sønder og sammen, og det ble anslått at over 20 000 mennesker ble drept i dette formidable luftangrepet. Dette fikk vi opplys bare noe få dager senere. Freiburg var for en stor del jevnet med jorden.

Imens fortsatte diskusjonene mellom studentene og den militære ledelsen med hensyn til arbeidet vi mente var militært. Det var hissige folk begge sider. En gruppe ville nekte å utføre arbeidet, og i stedet ta de følger som måtte komme. For eksempel å bli sendt rett i en konsentrasjonsleir.

En annen gruppe mente derimot at det var nok å protestere kraftig, men ikke å nekte å jobbe av hensyn til de konsekvenser en kunne risikere. Vi var alle klar over at tyskerne nå kom i en mer og mer desperat situasjon, spesielt etter bombingen av Freiburg. For min del var jeg ikke så engasjert i denne diskusjonen.

Det endte med at det til slutt ble satt opp et skriv til SS-Obersturmführer Wilde, hvor det ble pekt på at som sivilinternerte var det ikke forenelig med vår samvittighet å utføre arbeid som står i direkte forbindelse med krigsoperasjonene, Skrivet ble levert til Wilde.

Krigen hardner til

Konflikten skjerpes ytterligere

Da vi gikk til appell lørdag morgen var det gitt instruks om at dersom noen ble utkommandert til militært arbeid, skulle en bli stående. Etter å ha stått en stund på appellen, kom ”Lillegutt”– noe som var svært uvanlig. Nå holdt han en lengre tale til oss, og han sa bl.a.: ”Tror dere at jeg – nå i Tysklands skjebnetime – vil føre 200 friske karer bort fra arbeid? Vil dere ikke arbeide hører dere hjemme på et sted hvor det arbeides fra 05.00 på morgenen til kl. 20.00 på kvelden. Tror dere det vil koste meg noe som helst å skyte 200 norske studenter? Jeg har vært ved Østfronten og har skutt folk før. Dere snakker om folkerett når nettopp den åpne byen Freiburg er bombet i grus. Deretter gikk han inn i Rådhuset.

I neste øyeblikk kommer en annen offiser – Klöckner - og kommanderer ut en arbeidskommando. Ingen rører seg, og han gjentar sine kommandoer, men ingenting skjer. Etter flere opprop og forsøk på å telle opp en arbeidskommando, og rop om geværer blir stemningen svært amper. Til slutt spør Klöckner om at det er slik at ingen vil arbeide?

Da roper en av studentene: ”Holzkommando” – skogsarbeid. I mellomtiden hadde ”Lillegutt” blitt kalt ut igjen, og han betrakter utropet som en fornærmelse. Han biter i hansken på den ene hånden – har bare en arm – og trekker hansken av. Han går rett mot studenten som har ropt og sier: ”Skyte vil jeg ikke, men ta av brillene dine!”, og dermed  slår han studenten flere ganger i ansiktet slik at denne faller bakover. Deretter blir det ropt om å få fram geværer. Nå er situasjonen alvorlig tilspisset, og det ropes også fra studentene. Noen vil fram for å melde seg til arbeid, for de var usikre på hvordan det hele ville ende. Da roper plutselig Wilde: ”Opp på stuene alle sammen! Marsj – marsj!” Dermed roer den hektiske stemningen seg noe ned.

Studenten som var blitt slått av ”Lillegutt” ble låst inn i et rom i kjelleren. To studenter hadde meldt seg til tjeneste under appellen. De tålte ikke nervepresset. To nye meldte seg nå for tyskerne. Disse fire ble innkvartert privat resten av den tida vi var i Burkheim.

De andre studentene fortsatt diskusjonen både intenst og høylydt. Hva skulle vi nå gjøre? Hva ville tyskerne finne på?

Det kom ny beskjed om at vi skulle stille på appell klokken 12.00. Igjen kom Klöckner og spurte om vi ville arbeide. Ingen svarte og ikke en eneste mann rikket på seg. Dermed ble vi nok en gang sendt opp på stuene igjen, og vi fikk husarrest og ikke noe mat denne dagen. Det ble senere fortalt at fergeleiet ved Jechtingen var blitt bombet samme dag.

 

Vi fikk sivilt arbeid

Da vi skulle stille på appell mandag morgen var det flere som hadde meldt fra til oss at de ville melde seg til arbeid. Jeg mente at vi fortsatt burde nekte. Men til vår store forbauselse ble det på appellen ropt opp 50 mann til ”Stollenbau”. Det var sivilt arbeid og jobben var bl.a. å grave tilfluktsrom i bakkeskråningene. Det ble nesten slagsmål om å få komme med i denne gruppen. Jeg var blant de 50 som ble ropt opp, mens de andre fikk lov til å gå på rommene igjen.

Vi skulle grave huller i en svært bratt bakkeskråning, som skulle fungere som tilfluktsrom. Det var fin sand å grave i, og utpå dagen kom sivilbefolkningen ut til oss med frukt og vin. Da dagens arbeid var slutt ble vi bedt hjem til dem til middag. Befolkningen var godt kjent med vår stilling, og de visste også hva som hadde skjedd på appellplassen. De fortalte oss at amerikanerne snart ville komme, og da ville de drikke av den beste vinen - maken til den hvitvinen vi hadde fått servert til middagen. De fortalte oss at de ikke likte krigen.

”Det er nordtyskerne – prøysserne – som vil ha krigen. Vi sydtyskere er mer fredelige”, sa de.

Det var svært hyggelige forhold så lenge det varte. Den siste dagen var det også en tysk soldat fra Wehrmacht som deltok i middagen. Han oppfordret oss til å spise godt av det som ble servert, og han sa: ”Jeg spiser ikke så mye, for som slakter spiser jeg kjøtt svært ofte”.

Vi forsto det slik at grisen var slaktet samme dag, så kjøttet var helt ferskt, og det smakte da også litt ekstra søtt.

Så var de få hyggelige dagene over, og vi fikk beskjed om at vi skulle være klare for avmarsj samme kveld.

Det ble en lang og strabasiøs marsj som strakk seg over fire dager. Underveis lå vi i løer, på jernbanestasjoner og kinolokaler.

Vi hadde lite mat med oss, men heldigvis hadde vi litt i reserve byltene våre. Jeg husker at jeg den siste dagen fikk et smørbrød av en kamerat, noe som var alt jeg fikk å spise den dagen.

 

En av studentene ble drept i bombeangrep

Den 9. desember kom vi omsider fram til Alpirsbach i Schwarzwald-Kinzigthal. Samtidig ankom gruppene med studenter fra Freiburg og Bischoffingen. De fra Freiburg kunne fortelle skrekkhistorier om hva de hadde opplevd under bombeangrepene. De hadde blitt installert i jernbanevogner og var klare til avreise da flyangrepene startet på kvelden den 27. november. Alle sammen flyktet ut av vognene og forsøkte å finne dekning, men medisinstudenten Finn Horn ble dessverre drept i angrepet. Fem andre ble lettere såret. Studentene ble værende i Freiburg i 10 dager og brukte denne tiden til å hjelpe befolkningen på forskjellige vis.

Senere hadde de gått flere dager til fots, uten noe særlig mat å spise, og det var en sliten gruppe som kom fram til Alpirsbach.

Matrasjonene våre ble kraftig redusert og vi fikk to liter suppe. Det var det hele, og stemningen var for å si det mildt – svært nedtrykt.

Søndag 10. desember reiste vi videre med tog, og det ble på mange måter en besværlig reise. Denne gang ble vi stuet inn i kuvogner, rundt femti mann i hver vogn. Deretter ble vognene lukket utenfra, og vi var helt innelåst, uten mulighet til å komme oss ut. Det var fryktelig trangt, og nå som kulda hadde satt inn trakk det en kald vind gjennom sprekkene i vogna. Ikke minst når toget satte seg i bevegelse.  Heller ikke denne gang ble vi utrustet med noe særlig mat. Vi fikk noen liter suppe som vi måtte klare oss med for de tre-fire dagene reisen tok.

Vi ble lovet at vi ved ankomsten til stasjonen i Nürnberg skulle få noe å spise. Men ikke før var vi kommet inn på stasjonsområdet før sirenene hylte flyalarm. I all hast ble vi stuet inn i vognene igjen og fraktet videre. På grunn av at vi til stadighet måtte inn på sidespor, eller stå på forskjellige stasjoner for å vente, tok reisen umåtelig lang tid for oss. Ingen fortalte noe om hvor vi skulle, og forhåpningene våre om å overleve var ikke særlig store. 

Da vi stoppet i Weimar forsto vi at vi var på vei til Buchenwald. Dette ble klart da vi fikk beskjed om å stille opp 5 i rekka. En vanlig oppstilling for fanger. Nå marsjerte vi til konsentrasjonsleiren Buchenwald. En del av studentene hadde vært der før, og da vi marsjerte inn porten, sto en del SS-folk, med ”Lillegutt” i spissen og flirte av oss.

Havnet i Buchenwald konsentrasjonsleir

Hjelp av de danske politifolkene

Vi ble stående på appellplassen hele dagen, fordi det rett før oss hadde ankommet en stor fangetransport på rundt 2000 mann. Disse skulle først inn i badet og deretter registreres i leiren. Det var en stor påkjenning å stå der i alle disse timene. Rundt om i leiren spredte ryktet seg om vår ankomst, og det var mange som husket de norske studentene fra den tiden de hadde vært der tidligere. Blant annet var det flere hundre danske politifolk som var internert i leiren. Disse hadde fått Røde Korspakker, og hadde derfor mye mat.

Nå satte de i gang med å organisere slik at vi fikk mat fra dem. Jeg fikk et stort smørbrød med masse godt pålegg, og det var nok det beste smørbrødet jeg noen gang har fått. Tror aldri jeg har smakt noe så godt verken før eller siden. Det hadde en stor betydning for meg, og var med på å gjøre sitt til at jeg klarte oppholdet såpass bra som jeg gjorde.

Utpå natta ble vi plassert i badet. Der var det både rått og fuktig, men det var varmt. Neste dag var det vår tur til å bli registrert i Buchenwald. Vi måtte levere fra oss alt av penger og  private ting. Jeg hadde med en 7. sans som jeg hadde notert en del i. Det var ”Lillegutt” som sto ved skranken da det ble min tur til å levere fra meg tingene mine. Han pirket borti den 7. sansen før jeg måtte  gi fra meg alle klærne mine. Deretter måtte vi til pers i badet. Her måtte vi blant annet dukke ned i et kar med en væske som skulle drepe lus og annet utøy. Det var svært ubehagelig og det sved i øynene. Heldigvis slapp vi å bli snauklippet, for denne gangen gjorde de et unntak fra regelen.

På ”Kleidkammer” fikk vi utdelt  klær. Nå som krigen gikk inn i sin siste fase hadde det vært smått med forsyninger til leirene, hva klær angikk.  Derfor fikk vi bare ei bomullsbukse, ingen underbukse, en skjorte eller lett genser og en bomullstrøye, stripete som alle fangeklær. Til å holde varmen i føttene fikk vi noen tynne sokker, og i tilegg noen tøfler – trebunner med lær over.

Deretter skulle vi registreres. Dette foregikk ved en lang skranke. Her skulle vi oppgi navnet på foreldrene våre og adressen deres, i tilfelle vi ”gikk opp pipa”.

Jeg la merke til mennene ved skranken, alle var fanger, men de virket så opplyste og oppvakte. Det ble sagt at det var mange tsjekkere fra overordnede stillinger i hjemlandet. Jeg tenkte at det ville være vanskelig for dem å forstå navnet på moren min – Dortea, men da jeg nevnte navnet sa han: ”Aha – Dorothea”.

 

Ble innkvartert i leirens ”fattigkvarter”

Så fort registreringen var unnagjort måtte jeg møte ute på plassen. Der sto allerede mange av studentene og ventet. Alle sammen så så pjuskete ut der de sto og frøs. Men da all registrering endelig var ferdig ble det avmarsj til to brakker som lå nederst i leiren, terrenget hellet nedover. Det var kort avstand til fangene nedenfor. Det var sigøynere og jøder som var plassert der nede. Vi hadde havnet i ”Kleinlager”, som var ”fattigkvarteret” i Buchenwald.

Brakka var ca 30 meter lang og det var kun ett rom i hele brakkas lengde. Det var innredet hyller til å sove på – tre i høyden og to rekker slik at vi lå med hodet mot hverandre. Der jeg lå var det syv i bredden, altså 21 stk. Mellom sengene og veggen var det en smal gang, hvor det sto noen bord og noen benker som vi kunne legge tøyet på om natta. Det var ikke plass til så mange inne i brakka på en gang, og det sier seg selv at når det kom enda flere fanger, så ble den ganske enkelt overfylt. Madrassene våre hadde blitt desinfisert for lus, for det var tyskernes store redsel.

Til å ha over oss på natten hadde vi fått utlevert noen tynne ulltepper, så det ble ganske kjølig utpå natta. Samtidig kom også loppene krypende fram. Vi hadde ikke noen mulighet til å unngå disse ”gjestene”, men jeg ble heldigvis ikke plaget av loppebittene.

Utenfor brakka vår var det veldig sølete, og en dag falt det snø. Kanskje ikke så rart for vi ankom jo leiren den 14. desember.

De sanitære forholdene var heller ikke tilfredsstillende. Utedoen var en dyp og bred grøft, og i en viss høyde midt over grøfta var det anrettet en stor sang. Skulle en gjøre noen ”alvorlige forretninger”, sto en med ryggen mot stanga, og lot det stå til.

 

Det var beinkaldt på appellene, som vi skulle ha hver eneste dag.  Det tok sin tid fordi alle skulle telles, og kontrolltelles. Det var ingen lett sak å få antallet til å stemme.

De danske fangene hadde fått vite hvor dårlig tøy vi hadde fått utlevert, og dermed satte de i gang med en egen innsamlingsaksjon av undertøy, som deretter ble overlevert oss.

Først skulle alle som var, eller hadde vært syke få av dette undertøyet. Jeg hadde holdt meg frisk så jeg meldte meg ikke på lista. Men jeg kom i snakk med en ung politimann fra Århus, og han sa at dersom ikke jeg fikk noe undertøy ved denne utdelingen, så skulle jeg få ei underbukse av han. Og han holdt ord. Jeg fikk ei underbukse og jeg har vel aldri blitt så glad for å få et klesplagg.  Buksa var i en stor størrelse, og den rakk meg til langt oppå magen, men det var laget av kunstfiber og den varmet godt i vinterkulden.

Vi hadde ikke vært i Buchenwald mer enn et par dager før sykdommene brøt ut blant oss. Diaré og lungebetennelse. Da var det godt at vi hadde kjente folk på Revier som kunne hjelpe oss. Dessuten fikk vi medisiner av danskene, som var til stor hjelp.

Det var meget dårlig med maten. To måltider pr dag – frokost og middag. Frokosten var et slags kaffesøl og et stykke brød, av og til litt pålegg. Middagen besto for det meste av kålrotsuppe - ¾ liter pr. mann. Til kvelds var det te eller det samme kaffesølet. Brødet vi hadde fått utlevert på morgenen  måtte holde hele dagen.  Men det var selvfølgelig langt under sultegrensa.

 

Den franske professoren

Vi holdt vakt ved inngangsdøra til brakka, for vi ville ikke slippe inn ukjente. Jeg husker en gang det kom en fransk fange med ei bok av Johan Falkberget. Franskmannen var professor i nordisk litteratur og nå gledet han seg til å lese denne boka. Han fikk komme inn i brakka. Muligens var han Georges Daniel, som senere skrev en artikkel i Aftenposten med tittelen: ”Ridderne”.

På søndag kom et lite tsjekkisk orkester inn i brakka og spilte for oss. De var selv fanger, men  var med på å skape litt hygge for å få tankene bort fra alle traurighetene rundt oss. De åpnet ”konserten” sin med ”Norsk jegermarsj”. Det var rørende å se dem spille, ikke minst på grunn av den lille fireåringen som fikk være med på å dirigere.

 

Vi diskuterte ofte hva som ville skje med oss og de andre fangene, og vi var ganske godt orientert om krigssituasjonen. Vi hørte stadig rykter om at alle fangene i konsentrasjonsleirene skulle likvideres. Himmler hadde da faktisk også kommet med en slik forordning.

 Jeg, og trolig de fleste andre – regnet det som fifty-fifty om vi ville komme hjem i live. Slik krigssituasjonen lå an, kunne det se ut til at russerne ville bli de som først nådde fram til Weimar og Buchenwald. Det likte vi lite.

Spenningen stiger

Hva vil skje med oss?

Så en ettermiddag ble det plutselig gitt ordre om oppstiling. Appell utenom vanlig tid var alltid mistenkelig. En SS-offiser fra kontoret kom og leste opp en rekke navn , og blant disse var navnet mitt. Ordren var at alle de som nå var ropt opp skulle stille opp neste morgen kl. 09.00. Mer ble ikke sagt. Dette medførte selvfølgelig en rekke diskusjoner blant oss fangene. Vi gjettet på mange forskjellige muligheter, men vi var like kloke.

Noen mente å ha hørt at SS-mannen skulle ha sagt: ”Es geht nach Norwegen”. Vi klamret oss til håpet om at så var tilfelle, selv om vi ikke fant noen særskilt grunn til at de som var ropt opp skulle sendes hjem. Vi ble nok misunt av dem som ikke var ropt opp, og allerede nå fikk vi med oss en masse hilsener hjem til de forskjelliges familier i Norge.

De hjemme visste på denne tiden ikke noe om hvor studentene befant seg, for det var svært lenge siden vi hadde hatt anledning til å sende hjem brev. For alle de som var ropt opp ble det lite søvn denne natta. Til det var vi altfor oppspilte og spente.

Neste morgen – det endatil lillejulaften 1944 – stilte vi opp som bestemt. En av studentene som var ropt opp, var kommet på sykebrakka. Det var Arthur Voll fra Nedstrand. Selv om han var både syk og dårlig, stilte han opp sammen med oss andre. Og det gikk bra.

SS-offiseren som hadde ledelsen for gruppen tok oss med til ”Kleidkammer”, for nå skulle vi få skifte over til sivile klær. Det var ikke så enkelt å finne noe som passet. Det vi nå fikk utdelt var klær som andre fanger hadde måttet levere fra seg, og det meste av det vi fikk utlevert var i minste laget – for å si det mildt. I tillegg fikk vi nå trebunnstøvler (Klogger).

Ytterfrakker skulle vi også ha, og et par av oss fikk endatil frakker med pelskrave. Det vanskeligste var å finne buksereim som passet. Jeg fikk endelig tak i en reim som gikk nesten – men ikke helt – to ganger rundt livet.

Nå fikk vi også tilbake de verdisakene som vi hadde levert inn, som klokker, ringer, småpenger osv. Det var en stor lettelse å kunne levere tilbake fangedrakten.

Under ledelse av en stram SS-offiser ble vi geleidet ut av leiren, og opp til den delen av Buchenwald hvor SS holdt til. Det var et forunderlig tog av mennesker som var i bevegelse, hvert fall hva klesdrakt angikk, og selv om omstendighetene rundt oss var vonde, måtte vi trekke på smilebåndet når vi så på hverandre. Noen i altfor store klær og andre i klær som var mange nummer for små. Det var i sannhet et underlig syn.

På SS-kontoret måtte vi underskrive en erklæring om at vi ikke hadde lidd noen overlast, og deretter skulle vi vente ute på gangen.

Vi ble sittende på gulvet her i flere timer, og vi hadde ikke noe annet å foreta oss enn bare å sitte der og ”filosofere” over hva som nå kom til å skje.

Langt om lenge ble vi beordret ut, og ledsaget ned til jernbanesporet. Der var det kjørt fram et togsett – denne gang med vanlige personvogner. I disse ble vi kjørt ned til Weimar. Men vi fikk ikke lov til å forlate vogna, så vi ble værende der hele nata. Vi innrettet oss som best vi kunne og forsøkte å få oss litt hardt tiltrengt søvn.

 

”Julereisen” begynner

Julaften morgen rykket det til i togsettet og reisen nordover begynte. Vi regnet med at nå gikk turen endelig hjemover til Norge. Det var smått stell med mat, men en av de andre studentene hadde fått ei Røde Korspakke med sukker. Nå kom det godt med, men du verden så tørste vi ble etterpå.

Selv om vi spurte etter vann var det ikke mulig å skaffe det. Vaktene svarte kort og godt at toget ikke skulle innom noen stasjoner hvor det var drikkevann tilgjengelig. Det ville først bli mulig å få slukket den stadig mer påtrengende tørsten når vi kom fram til Hamburg.

Utpå kvelden kom vi fram til den en gang så flotte havnebyen Hamburg. Nå kunne vi med egne øyne se hvordan den var bombet sønder og sammen, som et resultat av en meningsløs krig, satt i scene av en forrykt Adolf Hitler. Men endelig fikk vi vann til våre tørre struper.

Her ble vi flyttet over til et hurtigtog som brakte oss nordover mot danskegrensen. I grensebyen Flensburg måtte vi av toget, og ble nå innlosjert i en militærleir.

Det var egentlig deilig å komme til militærleiren, for her fikk vi våre egne køyer i to etasjer, og det var ordentlige sanitæranlegg hvor vi kunne vaske oss på en tilfredstillende måte. Det var ikke noen ytre ramme som minnet oss om at dette var julekvelden. Kvelden da vi vanligvis feiret fredsfyrstens komme til jorden. Rundt oss raste krigen, og i disse omgivelsene tilbrakte jeg julekvelden min i 1944.

Neste dag fikk vi imidlertid en riktig god middag i leirens kantine, og det gjorde oss godt med et ordentlig måltid igjen, etter uker og måneder med den skrinne fangekosten.

 

Mot Danmark

Samme kveld var det oppbrudd, og nok en gang måte vi ta plass i togvognene. Denne gang var det et helt vanlig passasjertog, men vi ble installert i egne spesielle kupeer med egne vakter som passet på oss. Selv om vi var på vei hjemover og mot friheten, tok de ingen sjanser, men det var jo ikke i våre tanker med noen form for fluktforsøk. Vi reiste hele natten, og utpå morgensiden ankom vi Fredrikshavn. Etter noen timers venting ankom et marineskip, og med dette skulle siste etappe gjennomføres. Det var ikke ”reservert” noen lugarer til oss, men vi fikk ligge i et ganske så stort rom hvor de hadde lagt inn noen halmballer.

Nå var det fortsatt ganske stor krigsaktivitet i Skagerrak, og vi ble enige om at vi skulle forsøke å holde vakt i tilfelle ubåtangrep.

Selv om det ble noen ubåtalarmer i løpet av natta gikk turen over Skagerrak uten problem, og neste morgen stevnet skipet innover mot Oslo. Men i stedet for å gå rett til kai i Oslo, ble kursen lagt om og vi fikk gå i land i Skjeberg-kilen. Derfra ble det togtransport til Oslo – uvisst av hvilken årsak. Men det er mest sannsynlig at okkupantene ikke ville at en gjeng studenter skulle gå heiende oppover Karl Johan, ledsaget av tyske vakter midt på lyse dagen. Det ville utvilsomt vekke ganske stor oppmerksomhet. Da var det bedre å få oss inn med tog, og i tussmørket og den dempede gatebelysningen, var det ikke mange som la merke til oss.

Vi ble i første omgang ført opp til Victoria Terrasse – Gestapos hovedkvarter.

Der ble vi tatt imot av dr. Ohm. Det var han som hadde ansvaret for ”Tysklandsstudentene”, og vi hadde møtt han flere ganger ved tidligere anledninger.

Nå var det navneopprop, og etter tysk grundighet stemte alt sammen. Dr. Ohm ga ikke noen begrunnelse for at vi hadde blitt hjemsendt. Men han holdt en liten tale for oss, og her konkluderte han med at vi nå hadde fått se hva som skjedde ute i Europa, og at vi nå hadde fått mer erfaring, slik at vi trolig ikke ville finne på noe galt. Deretter ble vi sluppet fri. (Bildet) Dette var tredje juledag og klokka var 21.00. Nå skiltes våre veier, og vi hadde vel alle sammen et felles spørsmål: Hvor skulle vi nå ta veien?” For de som bodde i Oslo og hadde sin familie der, var jo saken egentlig grei. For min del tenkte jeg at jeg får først se om jeg kan finne kameraten min - Ragnar Kvamme. Jeg fant fram til hans gamle adresse i Sofiesgt. Og han var hjemme da jeg banket på døra.

Stor var forundringen hans da han oppdaget at det var meg som sto utenfor, og det var stor gjensynsglede på begge sider. Selvsagt var jeg hjertelig velkommen hos ham. Senere på kvelden besøkte vi fetteren min - Sverdrup Askvik. Der var det selskap, og deltakerne ble storlig overasket da jeg ankom, direkte fra Tyskland.

 

Endelig hjemme igjen

Neste dag telefonerte jeg til forloveden min – Anna. Det var en stor lettelse for henne å høre at jeg hadde sluppet fri fra fangenskapet.

Det var den beste julegaven hun kunne få. Hun skulle også gi beskjed videre mor om at jeg hadde kommet hjem. Under oppholdet i Oslo fikk jeg også anledning til å besøke noen av foreldrene til de studentene som fortsatt var igjen i Tyskland.

Da jeg ankom stasjonen i Sandnes sto Anna på perrongen og ventet på meg. For anledningen hadde hun bestilt drosje. Det var det egentlig ikke lov til uten at man hadde spesiell tillatelse. Men da drosjesjåføren hørte at hun skulle møte kjæresten sin, som nettopp hadde sluppet fri fra fangenskap i Tyskland, var det ikke nei i hans munn.

Det var en fantastisk følelse å se henne igjen. Uker og måneder med atskillelse var brakt til ende. Og etter en ukes tid ble jeg gjenforent med den øvrige familien min, sier Olav Askvik.

 

Kilder:

Samtaler med Olav Askvik

Brattholm, Anders: Studenter under hakehorset”

Erichsen, Knut-Jørgen; ”Slottsfanger”, Forlaget ARS A/S, 1985

Sørvaag, Trygve: ”Englandsfeber” – Eide Forlag, Bergen 2002

Stiftung Gedenkstätten Buchenwald

www.buchenwald.de

www.archeologie.uni-freiburg.de