Fra hjernevask til fredsarbeid

Vi kjenner Helga best som grunderen av Hvite Busser til Auschwitz,  Aktive Fredsreiser og Landeskogen Peace Center. Men dette er bare en brøkdel av historien om den fargerike damen.

I disse dager trykkes boken om hennes liv. Vi har brukt godt over ett år på bokprosjektet. og i forbindelse med research  har vi reist både i Norge og Tyskland siden august 2016. Da manus var ferdigskrevet oppsto helseproblemer både hos forfatter og interjuvobjekt, som  gjorde at arbeidet måtte roes noe ned, men nå er altså boka ferdig i layouten og klargjøres til utsendelse.

Selv om jeg har kjent Helga i 25 år, og hatt gleden av å jobbe sammen med henne, må jeg i ettertid erkjenne at det var egentlig ikke så mye jeg visste om den engasjerte damen.

I denne åpenhjertige boka forteller hun for første gang den usminkede sannheten om livet sitt. Vi blir med henne til en traumatisk oppvekst med alkoholiserte foreldre, fattigdom, sult, incest og overgrep i et utbombet Tyskland. Hun forteller om  hvordan hun ble hjernevasket og lurt av politisk propaganda på skolen i Øst-Tyskland. 

Hun tar oss med på oppturer og nedturer, og vi blir med henne på prosjekter i inn- og utland. Hun har en sterk vilje, og en like sterk arbeidseffektivitet, og iblant kan det være vanskelig å holde tritt med henne.

Hennes historie er som en reise, hvor livet stadig settes i et nytt perspektiv, og hvor man like ofte må ta stilling til en indre fornyelse. Men hennes historie er også en reise gjennom viktige år i europeisk geografi og historie. Og hun har oppholdt seg i begivenhetenes sentrum. Selv sier Helga det slik:

- Jo eldre jeg blir, jo mer har jeg å se tilbake på, og jo mindre å se frem til. Da er reisen min kommet til det tidspunktet hvor visdom og kunnskap skal gis videre til neste generasjon.

Mye av den motstand og de lidelser jeg har opplevd, kunne vært unngått hvis det hadde vært flere menneskerettighetsforkjempere på arenaen. Hvis vi mennesker hadde delt mer kunnskap med hverandre, så hadde vi også hjulpet hverandre. Vi har alle sammen en oppgave og en viktig plass i samfunnet, uansett ståsted. 

Sammen med mor og far i skogshytta i Schriesheim i 1946

Under flukten til Berlin ble kofferten med alle klærne deres stjålet, men her poserer Helga og broren Hartmut i nysydde klær hjemme hos bestemoren.

Alt vi eide ble stjålet under flukten

Som alenemor var det ikke så enkelt å få økonomien til å strekke til, men mor jobbet iherdig. Det var ikke så store timebetalingen den gangen, men hun var mektig stolt da hun for en av de første lønningene klarte å kjøpe stoff.

Alle klærne våre ble jo stjålet under flukten til Berlin. Men nå satte hun i gang med å sy nye klær til oss. Det var de første klærne vi fikk etter vi kom til Berlin. Det ble en festlig begivenhet, som vi sørget for å få tatt bilde av. Og her poserer vi med nye klær som mor hadde fått sydd til oss.

Det var dårlig stilt med klær i tyske familier rett etter krigen. Man hadde ofte bare ett klesplagg, og derfor var omsying av gamle plagg noe helt naturlig rundt om i familiene. 

Helga og Hartmut sammen med moren Gertrud etter flukten fra Schriesheim til Berlin

Skygger fra fortiden

Vi sakser litt fra kapittelet om Helgas oppvekst i et utbombet Berlin:

Det manglet en vegg i stua

Etter hvert klarte mor å få tak i en egen leilighet til henne og meg i samme huset som bestemor. Dette var en bygning hvor frontdelen sto igjen, samt en del av sidefløyene. De tre bakerste husene i boligkomplekset vårt var bombet vekk.

Vi fikk en leilighet i 3. etasje i sidefløyen. Det som kunne brukes etter bombingen var et lite soverom, kjøkken og halve stua. Endeveggen av huset var bombet vekk og stua gikk derfor rett ut til himmelen. Men vi var fornøyde for dette var tross alt vår egen lille leilighet.

Jeg har mange ganger tenkt på hva mor måtte føle av usikkerhet over å bo slik, med en datter som var høyt og lavt, og som iblant måtte være hjemme alene mens hun var på jobb. Det var tross alt ganske mange meter fra tredje etasje og ned til den steinlagte bakgården, dersom uhellet skulle være ute.

Det var ikke så mye jordisk gods vi brakte med oss, men mor hadde alltid vært veldig interessert i musikk, og av alle ting hadde hun klart å skaffe seg et gammelt og godt brukt piano som ble plassert ved en av de stueveggene som fortsatt kunne brukes. Med i flyttelasset var det en del pappkartonger og kofferter som vi nå brukte som stoler. I soverommet fikk vi plassert en liten seng. Det var alt det vi kunne oppvise av møblement. En av de tingene som var litt spesielt for meg i denne leiligheten, var en liten krukke. Den var bare min, og den betydde mye for meg. Derfor har jeg tatt ekstra godt vare på den, og har den fortsatt.

Bildet er tatt i Berlin og viser Helga med hunden Struppi

Fra Henrik Syses forord i boka:

         Vi sakser litt fra det som Henrik Syse skriver i sitt forord:

Hvor kommer engasjementet fra? Denne boken viser oss det, med ærlighet og med en åpenhet som er både rystende og forfriskende, avslørende og forsonende.

Helga ble født og vokste opp ikke bare i skyggen av, men i direkte eksponering til de to antagelig verste totalitære ideologier verden har sett; nasjonalsosialismen og den totalitære kommunismen. Begge var kledd opp i slående slagord og ytre orden. Rett under overflaten hersket imidlertid brutalitet, hat og hjernevask. Og ikke minst: begge dyrket og forherliget krigen og forfølgelsen.

 I denne boken lærer vi om hvordan en dramatisk oppvekst og møter med brutalitet og hjernevask har formet dette engasjementet.

         Helga kunne ha blitt bitter. Hun kunne ha blitt altoppslukende sint. Og ikke minst: Hun kunne ha blitt kynisk og pessimistisk – og ha inntatt den holdningen at mennesket mest av alt er ondt. I stedet har hun dyrket menneskets muligheter for godhet og omsorg. Dersom vi erverver oss kunnskap om det vonde og onde som er skjedd, mener Helga at mennesket har kapasitet til å unngå at det skjer igjen. Nynazismens dårlige kår i Norge er blant de ting Helga mener at hun har bidratt til, ikke minst gjennom Aktive Fredsreiser og de mange bussturene. Jeg er ikke i tvil om at hun har rett.

         Det gror etter Helga. Hun har med sine flotte medarbeidere skapt et livsverk som blir stående, både organisatorisk og fysisk, og ikke minst i våre hjerter. 

 

Selv har jeg fått delta på og lede adskillige arrangementer i Fredshuset og andre steder i Risør – alt sammen er minner for livet. Jeg har, som representant for Institutt for fredsforskning (PRIO), fått være med på å plukke ut prisvinnere til prisen «Fangenes Testamente, og også på å rådgi gruppen som plukker ut prisvinnere til «Blanche Majors Forsoningspris». Gjennom Helga har jeg fått lære hennes sterke familie og mange av hennes venner å kjenne, herunder den uforlignelige og alltid inspirerende Tollef Larsson og flere andre unike tidsvitner. Min takknemlighet er vanskelig å sette ord på.

 

Gjennom alt dette, og alle disse menneskene, har jeg forstått hvordan ondskap kan bekjempes, og hvordan den tyngste historie kan snus til den mest løfterike optimisme.

 

Takk, Helga. Og takk til Oddvar Schjølberg og alle andre som har bidratt til at denne historien nå finnes innenfor to permer.