Vi må rekke ut en hånd!


Otto tilbrakte over to år i Hitlers fangeleire

Otto Jan Andersen er vaskekte bergenser, og han så dagens lys den 10. mai. 1926. Han vokste opp ikke langt fra bryggene i Bergen. Det var et harmonisk hjem, og han hadde to søsken. Det var søsteren Alfhild Og broren Egil.
I sin ungdomstid pleide han å sykle ut til Fyllingsdalen og sammen med flere gode kamerater pleide han å campe ved det idylliske  Sælenvannet.
Etter krigen flyttet han inn i et rekkehus i Fyllingsdalen, bare noen få steinkast fra Sælenvannet. Men fra han var her i sin ungdomstid og fram til i dag er det en periode som vekker både gode og vonde minner. En dag ble turene ut i naturen og friheten byttet ut med konsentrasjonsleire og piggtrådgjerder. Vi har besøkt Otto i hans trivelige hjem. Han tar imot oss med et strålende smil og ønsker oss velkommen inn i stua som prydes av en rekke bilder fra hjembyen Bergen. Men i sinnet til Otto er det også en rekke bilder som har festet sitt grep, og vi lar ham selv fortelle om de dramatiske årene han var i nazistenes varetekt.

Tidlig med i det illegale arbeidet

Med i illegalt arbeid som 15-åring
Jeg var bare 14 år gammel da krigen kom til Norge, og de tyske troppene invaderte Bergen, men tirsdag 9. april 1940 vil for alltid være spikret fast i minnet mitt. Jeg ble vekket tidlig på morgenen av noe som hørtes om som skyting.
Ikke lenge etter ble lydbildet fulgt opp av kraftige flymotorer. Da jeg kom ut på gaten hørte jeg at lydene kom fra havneområdet.
Jeg visste at det lå flere skip i opplag der, blant annet noen tyske. Men jeg hadde ikke fantasi til å forestille meg at tyske tropper nettopp i dette øyeblikket var i ferd med å innvadere hjembyen min.
Raskt og effektivt satte de opp mitraljøsestillinger på kaiområdet, og ikke mange timene etterpå kom de marsjerende inn i Bergens gater i sine grønne uniformer.  Det hele var så uventet at vi ble nærmest paralysert. Senere kunne vi se de tunge røykskyene som veltet opp etter bombingen av tankanleggene på Florvåg på Askøy. (Bildet)
På skolen ble det brått slutt på skolegangen min – de tyske okkupantene beslagla skolen. Jeg hørte til en den skolekretsen som gikk på Kristi Krybbe skole, og den lå veldig sentralt, like nedenfor Fløybanen. Men hva hjalp vel det når skolen i løpet av noen formiddagstimer ble stengt for videre undervisning, og den var i tyskernes varetekt resten av krigen. Dermed fikk jeg ikke mulighet til å ta avgangseksamen, forteller Otto. (Bildet under viser tyske soldater som marsjerer forbi Solheim skole i Bergen)

Når det ikke lenger var mulig for meg å fortsette med skolegang, måtte jeg se meg om etter noe å gjøre.Det var ikke så enkelt å få noen jobb på den tiden, men jeg var heldig å klarte å skaffe meg en jobb som bud i firmaet. Harbitz. Det holdt til på Bryggen og drev i manufakturbransjen. Selv om det ble knapphet på en rekke husholdnings-artikler, og det ble innført rasjonering prøvde vi å gjøre hverdagen så normal som mulig. For oss som var vant til å kunne gå i butikken å kjøpe det mest nødvendige til den daglige husholdning ble det imidlertid en stor overgang når vi måtte begynne å bruke rasjoneringskort.
Jobben min besto i å frakte tøy og stoff til firmaet. Det var som regel såpass mye at jeg måtte ha ei dragkjerre til å frakte det fram og tilbake. Om ikke lønna var så veldig stor, så hadde jeg i alle fall en jobb å gå til.

Tøyruller og hemmelige beskjeder
Jeg var ikke mer enn så vidt fylt 15 år før jeg kom med i en motstandsgruppe. Det var ikke så store gruppen, og mine oppdrag var forholdsvis enkle, ikke minst takket være jobben som visergutt. Jeg formidlet beskjeder til andre. Det skjedde gjerne når jeg passerte en person på gatehjørnet. Jeg kom med kjerra mi og ga beskjed til vedkommende i forbifarten. Det vakte aldri noen oppsikt.
En annen sak var jeg var jo så ung, og de tyske soldatene var ikke så interessert i å kontrollere en visergutt med ei kjerre lastet med tøy. Men det de ikke visste var at inni tøyrullene var det et hulrom. Og her lå de viktige beskjedene skjult. Hvem som la beskjedene der, eller hvem som tok dem ut vet jeg ikke noe om. Jeg kjente ikke navnet på noen av dem, men jeg visste at beskjedene var viktige, og at de var skrevet i koder. Alt skulle foregå i det skjulte, og jeg hadde aldri noen papirer på meg. Jeg var bare en enkel ”transportør” som formidlet beskjed fra en person til en annen, som igjen brakte budskapet videre til rette innstans. Slik gikk dagene for meg.
Jeg opplevde også noe som var ganske fornøyelig. Vinteren i Bergen kan by på mange slags overraskelser. Det var i 1941, og jeg hadde lasset opp alle varene i kjerren. Det var skikkelig hålkeføre denne dagen, og skotøyet mitt var så visst ikke mye å skryte av. Det var noen gamle utslitte gummistøvler. Når jeg så skulle opp en liten bakkekneik gikk det ikke oppover, men tvert imot så skled jeg raskt nedover igjen. Da er det at min hjelper dukker opp – i form av en tysk soldat. Jeg kjente redselen krype under huden, for jeg visste at inne blant pakkene og tøyrullene lå det viktige beskjeder. Og en kontroll nå var absolutt det siste jeg ville ha.
Men soldaten bare smilte til meg og tok et godt grep i kjerren og sammen klarte vi å få den opp bakken. Etterpå hilste han og forsvant. Denne lille gesten viser at man kan ikke skjære alle de tyske soldatene over en kam.

En ukjent angiver slår til
Utover høsten 1942 begynte situasjonen å tilspisse seg.  I løpet av sommeren hadde Gestapo kommet på sporet av flere norske motstandsgrupper og på Sørlandet hadde de begynt opprullingen. Dermed ville det ikke gå så lenge før de hadde avslørt kontaktene som også gikk til Bergensdistriktet.
Jeg fikk en dag beskjed om at det kanskje var best om jeg kom meg ut av Norge. For ifølge lederen min var det nå bare et tidsspørsmål før vi ble avslørt. Plutselig gikk det opp for meg at  den ”lille” jobben min ikke hadde vært så ufarlig likevel.
Nå ble det planlagt flukt for å komme over til England. Tidligere hadde det gått mange flyktningtransporter fra øyene utenfor Bergen. Men etter nazistenes Telavågaksjon  30. april 1942  var det små muligheter å komme seg over til Shetland eller England. Derfor ble det planlagt en fluktrute via Sverige.
Men når sant skal sies så var det ingen enkel sak å komme fra Bergen til Sverige. Utrustet med falske grenseboerbevis la vi i vei. Reisen gikk med tog via Oslo til Halden. Der var det stopp. Jeg hadde ikke noe grenseboerbevis for Halden, og det var selvfølgelig kontroll på jernbanestasjon da vi ankom.
De tyske soldatene sjekket alle som skulle ut av området. Vanligvis var tyskerne svært nidkjære med sin kontroll, men det utrolige skjedde – da jeg skulle ut slapp de meg bare gjennom. Jeg var jo liten av vekst og så mye yngre ut enn det jeg var. Så det var kanskje derfor jeg slapp?
I Halden tok vi kontakt med presten og han skjulte oss i kirken noen dager, mens han ordnet transport videre til Sverige for oss. Vi skulle møte en grenselos i nærheten av den gamle Svinesundsbroen, men han møtte ikke opp. I stedet møtte det opp nordmenn i tyske uniformer.
Vi ble arrestert og overlatt til Gestapo. Vi var så nær friheten – vi kunne se over Iddefjorden og inn i Sverige. Det luktet av angiveri lang vei, men jeg har aldri fått rede på hvem som anga oss.
I stedet for frihet ble det nå et opphold i fengselet i Halden. Det var den 1. november 1942, og det var starten på  over to års opphold i nazistenes konsentrasjonsleire.
Vi ble sittende fengslet i Halden fram til den 27. november. Da ble vi transportert videre til Grini.

Polizeihäftlingslager Grini
Jeg visste ikke noe om Grini, men jeg skulle bli godt kjent leiren i løpet av de månedene jeg var innesperret der.
Fra 1941 - 1945 ble fangeleiren Grini overtatt av tyskerne. Leiren ble bygd i 1938 og var i utgangspunktet planlagt som et kvinnefengsel.
Da nazistene okkuperte Norge fikk de snart behov for  interneringsleire og dermed ble stedet omgjort til Polizeihäftlingslager Grini. Området var nesten 280 mål, og det ble tatt i bruk av de tyske okkupantene i juni 1941. I oppstarten fikk alle fangene plass i fengselsbygningene, men etter hvert ble kapasiteten altfor liten, og Grini måtte utvides. Blant annet måtte de sette opp en hel ekstra brakkeby for å få plass til alle fangene.
Av de om lag 4000 norske kvinner som ble fengslet under krigen, havnet mange på Grini. Av disse ble over 100 sendt til Tyskland. Ved frigjøringen var det ca. 600 kvinnelige fanger på Grini
På det meste bodde det så mye som 5400 fanger på Grini på en gang. I alt var det ca. 20 000 fanger som hadde vært innom Grini i løpet av krigen. Etter frigjøringen mai 1945 ble Grini omdøpt til Ilebu og brukt som fengsel for landssvikere.

Det var vinter da jeg kom til Grini. Etter å ha blitt registrert fikk jeg mitt første fangenummer – 5485, og ble plassert i ei brakke sammen med de andre. Jeg var nå blitt 16 år, og hadde vært inne til noen forhør. Det var jo ikke stort jeg hadde å fortelle, for jeg visste jo ikke noe om hva som sto i beskjedene , eller hvem som fikk dem. Jeg fikk heller ikke noen dom, og med min unge alder og tenkte at jeg blir ganske sikkert snart sluppet ut. Slik skulle det ikke gå.

En ”annerledes” julaften
Uken gikk og jeg feiret den første julaften i fangenskap. Det ble en julefeiring jeg aldri glemmer. Utpå natten var vaktene blitt ganske beruset, og da fikk de den vanvittige ideen at nå skulle fangene ha straffeeksersis. Dermed ble vi kommandert ut  på appellplassen, hvor vi ble stående i den iskalde vinternatten. Så startet herjingen med oss. Akkompagnert av vaktenes brøling ble vi jaget rundt i et vanvittig tempo. Vi måtte løpe og løpe, inntil vaktene fant ut at det var tid for oppstilling igjen. Hvis noen av oss trodde vi nå skulle få komme inn i brakkene igjen – så var det fullstendig feil. Nok en gang måtte vi løpe rundt mens vaktene moret seg på vår bekostning.
Omsider tok de til fornuften og lot oss gå inn i brakkene igjen. Da vi kom ut neste morgen fikk vi se resultatet av soldatenes ”julefeiring” – på appellplassen lå noen av de fangene som ikke hadde klart påkjenningen med straffeeksersisen. Nå måtte vi bære dem til likhuset.
Jeg synes det var ille å være innesperret på Grini. (Bildet)  Så hvordan vaktene plaget fangene, og noen av dem benyttet enhver mulighet til å markere at de var ”herrefolket”. Det skulle ikke store forseelsen til, før det vanket en eller annen form for straff.

Jeg kom meg gjennom oppholdet  uten de helt store problemene, og hadde så smått begynt å innfinne meg med at jeg muligens måtte være innesperret noen måneder. Men Grini skulle vise seg å være bare barnematen mot det som ventet meg lenger framme.
Hadde jeg visst at oppholdet på Grini var såpass humant som det var, i forhold til den systematiske ondskapen jeg skulle stifte bekjentskap med senere i fangetiden min, hadde jeg nok blitt ganske så tynnslitte i nervesystemet, der jeg gikk i det uvisse.
Men det var godt at jeg ikke visste, sier Otto og lar blikket gli ut av stuevinduet, forbi den grønne bjerketrærne utenfor, og videre utover. Noen korte øyeblikk er han tilbake på Grini igjen...


Du skal på transport!
Den 20. februar 1943 ble navnet mitt ropt under morgenappellen: Fange nummer 5487 skulle gjøre seg klar til transport. Det var meg! Med andre ord – det var satt sluttstrek for mitt Griniopphold.
I min enfoldighet trodde jeg at nå skulle jeg endelig løslates. Jeg forsto ganske raskt at det var ikke friheten som ventet på meg. Åtte dager senere måtte jeg pakke ned de få eiendelene jeg hadde, og sammen med flere andre fanger ble jeg transportert ned til Akershusbrygge i Oslo. Der lå troppetransportskipet ”M/S Monte Rosa” og ventet på oss.

Ombygd passasjerbåt
Båten var en av de store Kraft durch Freude-passasjerbåtene som før 1930-årene seilte i norske fjorder. Skipet var stort, og lett å bygge om til troppetransport. Under krigen ble Monte Rosa satt inn i rutefart og fraktet norske fanger fra Oslo til Århus, derfra var fangeruten tog til Hamburg, og tog videre til Berlin og Oranienburg..
Vi ble raskt og effektiv jaget om bord, og ”stuet”  ned i et av lasterommene. Det var ikke senger å ligge i , så vi ble henvist til noen binger hvor det var lagt  halm på gulvet. Det var en mørk og utrivelig plass, og det var veldig dårlig luft så langt nede i båten. Jeg var lettet da vi endelig fikk komme i land i Danmark.
Nå gikk reisen videre med jernbanen. Via Hamburg til Oranienburg. Synet som møtte oss på stasjonen her kommer jeg aldri til å glemme. Her var det SS-folk som tok imot oss, og nå var tonen en helt annen. De drev oss hardt og det ble ikke spart på verken slag eller spark dersom noen hang litt etter.


”Læretiden” begynner for alvor
Vi måtte marsjere fra stasjonen og inn i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Inn gjennom porten med de velkjente ordene ”Arbeit macht frei”. Et tysk slagord uten verdi for oss. Tusenvis av fanger fikk erfare at den eneste veien til frihet fra de nazistiske konsentrasjonsleirene – var opp gjennom pipa.  
Det var den 4. mars 1943. Nå skulle ”læretiden” min begynne. Grini skulle ganske snart fortone seg nærmest som en ”førskole”.
Vi ble etter hvert overført til mottakelsesbrakka, en såkalt ”Zugangsblock”, hvor vi måtte gjennomgå de vanlige prosedyrene med utdeling av nytt fangenummer, og mitt nye nummer ble nå 61460.
Både vi og tøyet skulle desinfiseres. Og selvfølgelig ble jeg snauklipt – jeg som alle de andre, og vi ble fotografert omtrent som forbrytere. Og det var jo nettopp forbrytere vi var i naziregimets øyne. For i mine papirer står det svart på hvitt at jeg ble betraktet som en fare for ”Det stortyske riket”. Jeg – Otto Jan Andersen 16 år gammel fra Bergen – var en fare for Hitler og hans likesinnede.
I dagene som fulgte opplevde jeg og de andre nykomlingene hvordan SS-vaktene målbevisst psyket oss ned. Vi skulle fullstendig underordne oss deres system – hvis ikke hadde de sine metoder for å sette gjenstridige nordmenn på plass.

Vi var ikke verdt noe

Skobanen
Etter ca to uker ble jeg sendt videre til en annen brakke. I denne brakka var det fanger fra flere forskjellige nasjonaliteter, og derfor ble jeg på en måte isolert. Det svirret mange forskjellige språk i luften og vi måtte iblant bruke både armer og bein for å gjøre oss forstått overfor hverandre.
Jeg ble satt til å gå sammen med dem på det såkalte ”Schuprüfstelle”. Lederen for Schulauferkommando var SS.Hauptscharfuhrer Ernst  Brennscheidt. Han var egentlig ansatt i Albert Speers ministerium i Berlin, men i april 1943 ble han kalt inn til visepresident dr. Bauer. På dette møtet ble han beordret til å lede ”støvleprøveanstalten” i Sachsenhausen, og fikk da ansvaret for  testingen av  støvler og kunstlær. Og det var ikke bare sko han ønsket at fangene skulle teste. Men også sokker, klær, frakker og regnfrakker. Fangene ble også brukt som ”forsøkskaniner” for  piller som skulle øke utholdenheten for soldater i felten.
Skobanen var ca 700 meter lang og var inndelt i ulike soner. Her var soner med vanlig underlag, sand, småstein, pukk, asfalt, sement. gjørme, singel, betongbiter og elementer med 3-4 cm vann. Fangene marsjerte opptil 45 km hver dag, på banen som gikk i åttetall på appellplassen. Speers rustningsministerium betalte SS-ledelsen  seks tyske mark pr. dag for hver fange for denne tjenesten.

Time etter time, dag etter dag
Flere av de andre på brakka hadde allerede gått der i månedsvis for å prøve ut nye støvler og såler som var beregnet på de tyske soldatene. De hadde regnet ut at de hadde gått en distansen lenger enn rundt Ekvator. Støvlene jeg fikk utlevert var ikke bygd etter mål av mine føtter, og noen ganger var de for små, andre ganger for store. Vi fikk heller ikke sokker til å ha på føttene, men måtte ta til takke med noen firkantete fotkluter. Disse måtte vi surre rundt føttene som best vi kunne. Så måtte vi altså marsjere på rekke og rad, time etter time. Hver morgen fikk vi utlevert forskjellige støvler. Det var ganske anstrengende, selv om jeg var i forholdsvis god fysisk   form. Problemet var bare når vi måtte tre av på naturens vegne. Vi fikk ikke gå til toalettet, men måtte dele en bøtte som vi hadde mellom oss mens vi marsjerte. Det var slett ikke alle av oss som rakk fram til bøtta når behovet meldte seg. Det gikk rett i buksa.

Og enhver kan vel tenke seg resultatet når det fortsatt var vinterkulde. Det nyttet ikke å protestere, vi måtte prøve å få skyllet buksa når den var tint opp, og håpe at den tørret sånn noenlunde i løpet av natten.

Mens vi travet rundt og rundt, kunne vi fundere over sannhetsgehalten i inskripsjonen på endeveggene på alle brakkene: ”Es gibt einen Weg zur Freiheit, seine Meilensteine heissen: Gehorsam, Fleiss, Ehrlichkeit, Ordnung, Sauberkeit, Nüchternheit, Wahrhaftigkeit, Opfersinn und Liebe zum Vaterland.” (Det finnes en vei til frihet, og dens milepæler heter: Lydighet, flid, ærlighet, orden, renslighet, edruelighet, sannhet, offervilje og fedrelandskjærlighet.)
Det var også fanger fra andre nasjoner som gikk samtidig med oss, blant annet noen engelskmenn. De fikk fortsatt gå med sine uniformer. Men tidlig en morgen hørte vi skudd utenfor muren. Da vi noe senere stilte opp for å gå ”Skobanen” var engelskmennene borte. Etter hva jeg har hørt i ettertid var det de som ble skutt denne morgenen.

En avskyelig henrettelse
En dag ble galgen reist ved appellplassen. En fange skulle henges. Dette var noe jeg aldri hadde sett før, og jeg følte at hele kroppen min strittet imot. Ondskapen var satt i system til den minste detalj. Alle vi andre fangene ble kommandert til å stå i giv akt, med lua i handa og se på dette groteske synet. Det skulle liksom avskrekke oss slik at vi ikke fant på noe tull. Det er helt utrolig hvor kreative noen mennesker kan bli i sin ondskap og menneskeforakt. Men hva slags muligheter hadde vi? Ingenting.

Etterpå måtte vi marsjere forbi galgen og rette blikket mot den stakkaren som var hengt. Det ble for mye for meg, og jeg klarte ikke holde takten. Dermed var det gjort. En påpasselig soldat oppdaget det og ga meg et slag i nakken og hodet. Resultatet var at jeg begynte å blø fra begge ørene. Det var første gang jeg stiftet ordentlig bekjentskap med nazistenes brutalitet. Og resultatet har jeg alltid båret med meg siden. Hørselen min ble ødelagt denne dagen – på appellplassen i Sachsenhausen.
Men slike henrettelser skulle det bli flere av i tiden framover. Det var makabert i all sin gru. Og det er ting som skjedde her som aldri kan viskes ut av hukommelsen min, forteller Otto.

Mange forskjellige arbebeidskommandoer
Sachsenhausen var en stor leir, med mange utekommandoer. Det var store byggeprosjekter i leirens nærhet og  SS hadde forsyningslagre og verksteder. I tillegg var viktig krigsindustri. med hensikt plassert i området. Grunnen var at man her hadde tilgang på tusenvis av fanger som slavearbeidere. For den enkelte fange avhang veldig mye av i hvilken arbeidskommando han havnet. Det kunne være stor forskjell på det fysiske slitet, og mye avhang av forarbeideren (som også var fange). Falt man i unåde hos denne, var løpet som regel kjørt. To Grini-transporter, som gikk videre til utekommandoene Staaken og Falkensee, mistet 19 mann i løpet av 3-4 måneder. Jeg ble satt opp i en arbeidskommando som ble sendt nettopp til Staaken, ikke langt fra Tempelhof-flyplassen.
Her ble vi innlosjert i såkalte ”blandingsbrakker”. Vi var lovet egne brakker for de norske, men slik ble det ikke. Vi måtte pent ta til takke med den plassen vi fikk. Det var mellom 2000 og 3000 fanger totalt i leiren. Her var fanger fra forskjellige nasjoner, og det var slett ikke alle som var nøye verken med hygiene, eller det å se forskjell på mitt og ditt. Dermed florerte det med både lus og tyverier. Forholdene var atskillig verre her enn i moderleiren Sachsenhausen.
Jobben var slitsom. Vi marsjerte i 45 min for å komme til arbeidsplassen. Det var til en ny fangeleir som skulle bygges opp – Falkensee. Begge disse leirene lå under Sachsenhausens overkommando. Veien dit gikk via en gate med flere bolighus. Rundt husene var det velstelte hager, med forskjellige frukttrær og bærbusker. Alt så så idyllisk og fredelig ut. Hva de tenkte de som sto i vinduene å tittet på oss, vet jeg ikke. Men jeg husker godt at barna samlet seg på fortauet når vi kom.
Som på gitt signal begynte de å kaste stein på oss og rope skjellsord etter oss. Visste de eller deres foreldre hva som skjedde like utenfor stuevinduene deres?
 
Ble sparket og slått
Min første oppgave var å bære sand, og grave grøfter for å lage fundament til de nye brakkene. Jeg er jo ikke av dem som rager høyest over havet, og det var derfor et stort problem for å få kastet sanden høyt nok opp. Som regel kom den dalene tilbake i hodet på meg.
Dette gikk ikke upåaktet hen. En veltrenet vaktmann hoppet ned i grøfta til meg, ga meg noen kraftige spark i ryggen med den jernbeslåtte støvelen sin, røsket spaden fra meg og satte i gang med å demonstrere hvordan man skulle kaste opp sand. Men jeg var fortsatt like liten av vekst, og var dessuten medtatt og utsultet, så resultatet var det samme. Sanden kom ned igjen.
Dermed ble jeg fritatt for grøftegravingen og ble i stedet beordret til å jobbe i steinbruddet. Akkurat som om det var noe lettere. Det viste seg å bli et veldig hardt arbeid. Fangetøyet vi var utrustet med var ikke beregnet på å jobbe utendørs. Selv om det gikk mot vår, hadde fortsatt vinteren sitt faste grep. Det regnet og sluddet, klærne ble våte, og vi hadde ingen mulighet til å få tørket det når vi endelig kom tilbake på brakka igjen. Det ble ikke engang tørt i løpet av natta.
Dessuten var det både tungt og farlig å jobbe i steinbruddet.  Vi jobbet med stein som var skarpe. Hansker var et ukjent begrep. Og resultatet var at hendene ble blodige og såre. Dermed satte det seg fort infeksjon i sårene. I tillegg gikk jeg ustanselig sulten.
Jeg fylte for øvrig 17 år under oppholdet i Falkensee, og to julaftener tilbrakte jeg tjærepapptaket i fangebrakka. Sammen med bl.a. Einar Gerhardsen.


Ondskap satt i system

Hengt i den sorte dressen
Jeg husker en polsk fange forsøkte å rømme. For ikke å bli gjenkjent av lokalbefolkningen brøt han seg inn i en forretning. Her stjal han en mørk dress og kastet fra seg fangetøyet. I farta stjal han også med seg ei middagspølse. Friheten varte bare noen timer. Han ble fakket og ført tilbake til leiren igjen.
I beste naziånd beordret vaktene fangen til selv å snekre sammen sin egen galge. Dette var den første hengningen i leiren og fangen ble hengt i den mørke dressen. Og for ytterligere å håne ham inn i døden, hang soldatene pølsa rundt halsen på ham. Kommandanten i Staaken var en tyrann. Han tvang oss til å stå i timevis på appellplassen, og han sparket selv krakken unna slik at hengningen kunne fullføres.

Siden har jeg mang en gang tenkt meg tilbake til akkurat denne hendelsen. Hvordan gikk det med alle de andre guttene som sto oppstilt rundt meg på appellplassen for å tvangsbeskue hengningen? Var det mange av dem som fikk leve lenge nok til at de fikk oppleve friheten igjen?

Det fantes barmhjertige samaritaner
Vi må vokte oss for å ikke sette alle tyskerne i samme bås.  Vi opplevde mye av bermen som voktere i leirene, men jeg møtte også en av dem som utvilsomt hadde andre livskvaliteter.
Mens jeg holdt på å slite med grøftegravingen i Falkensee, var det en soldat som kom bort til meg. Jeg var øyeblikkelig på vakt, og tankene raste gjennom hodet: Har jeg gjort ett eller annet som har mishaget ham?
Men han kom så rolig, og bare pekte forsiktig bort mot en stein. På denne lå en matpakke. Jeg var livredd for at det kunne være en felle. At han ville skyte meg for fluktforsøk dersom jeg nærmet meg pakken. Men det var noe som sa meg at denne karen var av et annet kaliber Jeg gikk sakte bort og plukket opp pakken. Inni lå det to brødskiver med blodpølse. Jeg var så sulten at skivene gikk ned på høykant, mens soldaten snudde ryggen til og forsvant rolig bortover grøfta.
Hva hadde skjedd dersom noen andre SS-folk hadde oppdaget at denne soldaten ga meg matpakka si? Det var jo en  forbrytelse mot Det tredje riket. Han skulle bare ha visst hvor dyrebart dette øyeblikket var for meg. På det tidspunktet var jeg så tynn at jeg kunne legge flate handa i hofteskålene mine. Så møtte jeg denne barmhjertige samaritanen som viste meg at det var et mennesker ”under” uniformen.

Krigslykken snur seg
Vinteren 1944 – 45 var hard, men det var helt tydelig at krigslykken hadde snudd seg for det ”Tredje riket”. Hitlers militære styrker ble påført det ene tapet etter det andre. Det var bare et tidsspørsmål før hele det nazistiske regimet faller sammen som et korthus. Etter hvert begynte en spesiell nervøsitet å spre seg. Både leirledelsen og vaktene var tydelig urolige. Det at Sachsenhausen og underleirene var full av krigsfanger i en svært dårlig forfatning, ville tale sitt tydelige språk om umenneskelig behandling. Noe som ville være et særdeles dårlig ”forhandlingskort” når de allierte eller russerne ville komme. Plutselig var arbeidskraften og slavearbeiderne blitt en trussel som utvilsomt ville sende flere av SS-folkene rett i galgen. For det var ingen tvil om at krigen nå sang på siste verset, og forut lå krigsrettssakene å ventet på leirledere og SS-vakter.
1. februar 1945 fikk kommandanten i leiren, beskjed fra Berlin om at Sachsenhausen skulle ødelegges, og alle fangene skulle elimineres bort. Han fikk en rekke fullmakter til å bruke alle tilgjengelige midler til oppgaven. Et forslag var å bombe hele leiren, eller bruke gass. Det var verken tilrådelig eller mulig for regimet hadde ingen ressurser til å gjennomføre dette. Dermed ble ordren fra hovedkvarteret i Berlin oversett.
Men de begynte å henrette en del av fangene i leiren. Blant annet ble rundt 4000 fanger skutt i Sachsenhausen i løpet av februar måned.
Da krigen var over og rettsapparatet begynte straffesakene mot krigsforbryterne, måtte Anton Kaindl, som var den siste kommandanten i Sachsenhausen, innrømme at mer enn 42 000 fanger var henrettet under hans kommando. Rundt 18 000 ble drept inne i selve leiren.
Hitler hadde altså gitt ordre om at hvis Tyskland tapte, skulle utlendingene i konsentrasjonsleirene aldri se sine fedreland igjen. Vi visste at alle leirkommandantene hadde stående ordre om at vi ikke skulle overleve, og vi var innstilt på det. Nå var jeg plutselig blitt en fiende av Det stortyske riket – jeg kunne vitne om de ugjerningene og overgrepene jeg hadde sett.
Heldigvis ble det en annen løsning for oss norske. Det hadde i lengre tid versert forskjellige rykter om hva som ventet oss fangene.. Et av dem var at vi skulle sendes til fronten som soldater, et annet rykte fortalte at vi skulle sendes til Sveits. Så kom det beskjed om at nordmennene skulle holde seg i leiren. Og vi som var i Staaken-Falkensee måtte marsjere tilbake til hovedleiren.

Minnene kommer ubedt

En storstilt redningsaksjon
Forut for dette hadde det foregått intensive møter angående frigivelsen av de skandinaviske fangene. Men dette var noe som var helt ukjent for oss der vi nærmest jobbet oss i hjel i konsentrasjonsleirene.
Den 16. februar 1945 dro grev Folke Bernadotte til et forhandlingsmøte med SS-riksføreren Heinrich Himmler. Dette var forhandlinger om frigivelsen av de norske og danske fangene i de tyske konsentrasjonsleirene. En annen person som for øvrig hadde en viktig rolle i dette opplegget var den norske sendemannen i Sverige, Niels Christian Ditleff. Han var diplomat og forfatter, og han hadde en ledende rolle i planleggingen av redningsaksjonen for oss.
Ditleff flyktet fra Norge i april 1940, til Stockholm hvor han opprettet Den norske Reliefsentral, og samarbeidet med svenske organisasjoner for hjelp til Norge under okkupasjonen. Etter å ha tatt initiativ overfor grev Folke Bernadotte, ble den hasardiøse og storslagne planen om å redde ut Tysklandsfangene gjennomført med stor suksess. Ditleff fikk for øvrig tilnavnet ”De Hvite Bussenes far”.

En dag fikk vi beskjed om å stille opp på appellplassen, og vi var selvfølgelig spente på hva som nå ville skje. Så blir det gitt ordre om at vi skulle marsjere ut av porten. Synet som der møtte oss glemmer vi aldri. Der sto De Hvite Bussene. Det var den 23. mars 1945, og nå startet vi på den første etappen på vei til friheten. Det var med en underlig følelse vi tok plass i bussene. Svenskene pratet med oss, og det var lagt ut matpakker til oss.
Mange av oss var så nedkjørte av sykdom at de ikke klarte å sitte oppreist, men måtte ligge på gulvet. I første omgang blir vi kjørt til Neuegamme, ved Hamburg. Langs veiene sto folk og vinket til de Hvite Bussene
Etter ganske nøyaktig en måned i denne leiren går reisen endelig nordover – mot friheten. Den 26. april kan vi igjen gå ombord i De Hvite bussen, og via Danmark kommer vi til Ramlösa Brunn i Sverige den 1. mai 1945. Hadde ikke De hvite bussene kommet hadde jeg aldri sittet her i dag og snakket med deg, sier Otto med ettertrykk,

Det var et stort øyeblikk for meg da jeg feiret min 19 årsdag samtidig som de feiret Nazitysklands kapitulasjon.
Under oppholdet i Sverige ble vi undersøkt av leger, og de av oss som var syke fikk behandling.
Det sier seg selv at legeundersøkelsen kunne nok bli i enkleste laget, når det strømmet på med frigitte fanger, og det kun var noen få leger til å undersøke oss. Derfor var det nok ikke til å unngå at det ble stilt noen feil diagnoser.
Noen av som ikke hadde tuberkulose fikk den diagnosen, mens noen av de som hadde denne sykdommen ble erklært friske, og sendt hjem til Norge. Jeg var en av disse.

Endelig hjemme – men til hva?

Den 25. mai 1945 var jeg endelig hjemme i Bergen igjen. Det var med en underlig blandet følelse. Jeg var reddet,. Hadde overlevd, men det var likevel noe som ikke stemte. Utover sommeren og høsten ble jeg stadig svakere helsemessig. Legen som undersøkte meg, mente at det ikke var  noe galt – jeg var jo blitt sjekket opp i Sverige. Men plagene ble bare verre og verre og jeg fikk stadig kraftigere hosteanfall. Noe måtte være galt. Endelig fikk jeg overtralt legen til å ta et røntgenbilde av lungene mine. Resultatet var nedslående og allerede neste dag ble jeg lagt inn på tuberkulosesykehuset Lungegården. Sykdommen hadde også angrepet ryggen, og jeg ble derfor transportert videre til kysthospitalet på Hagavik for å få behandling for skjelettplagene. Tre måneder ble jeg liggende uten å komme opp fra sengen, og da ble jeg snudd to ganger om dagen. Jeg ble på sykehuset fram til 1947. Når jeg tenker etter så feiret jeg ikke en eneste julaften hjemme fra 1942.  Da var jeg på Grini 1943 og 1944 var jeg I Sachsenhausen, og fra 1945 til 1947 var jeg innlagt på sykehus.
Etter to år som sengeliggende fikk jeg endelig stå opp for å videreføres til Mesnalien santorium ved Lillehammer. Først var jeg avhengig av rullestol, men etter hvert ble denne byttet ut med krykker. Senere med en stokk. Jeg glemmer aldri hvor stolt jeg var den dagen da jeg for første gang klarte å gå opp en liten bakke ute i hagen.
Først i 1948 – altså tre år etter frigivelsen – kunne jeg ta fatt på utdannelsen min. I første omgang på Statens omskoleringssentral på Sinsen i Oslo. Tanken var en teknisk utdannelse, men jeg klarte det ikke på grunn av skadene jeg påført i leirene. De andre elevene tittet litt skjevt til meg, og lurte å hva som feilte meg som ikke kunne klare selv de letteste praktiske oppgavene. Jeg valgte å ta det med et smil, og jeg fortalte aldri noen av dem at jeg hadde sittet i konsentrasjonsleir. Jeg burde kanskje gjort det – de hadde muligens bedre forstått hvorfor jeg var slik jeg var. Men det var liksom noe man ikke snakket om på den tiden.
Senere klarte jeg å få utdannelse som teknikker og maskinist, og jeg fullførte en spesialistutdannelse i sveiseteknikk.

Tankene kommer ubedt

Otto ble gift med Nelly og fikk tre barn. Døtrene Mildred og Gerd og sønnen Jan Otto. Familien bosatte seg i det området Otto likte så godt, og som han hadde teltet i som ungdom, nemlig Fyllingsdalen.
Selv om det har gått mange år siden han satt i leirene, og han har forsøkt å glemme de mange traurige opplevelsene, kommer minnene ofte tilbake. Og de kommer ubedt. Trenger seg ubønnhørlig på i stille nattetimer. Fra det trygge soverommet i Fyllingsdalen er Otto igjen tilbake til bestialitetene i Staaken. Han forsøker å flykte. Men han kommer ingen vei, det er som å løpe på stedet hvil. Ondskapen innhenter ham. Opplevelsene er for all tid risset inn i ham med stålgriffel. Man kan ikke flykte fra virkeligheten.
På dagtid blir han også hele tiden minnet om sin fortid i leirene. Da han fikk det kraftige slaget av SS-soldaten. Nå er han nesten døv og er helt avhengig av høreapparatet. Når kvelden kommer og han må ta det av seg er han ille ute igjen. Da blir han ofte urolig, og må stå opp igjen for å sjekke at vinduene er lukket, kokeplatene er slått av og dørene er ordentlig låst.

Fikk smuglet ut ”minneboka”
Under oppholdet i leirene hadde han en bok som fangekameratene skrev hilsener i. Denne boka og en blyant hadde Otto klart å stjele til seg i et ubevoktet øyeblikk. Utrolig nok – han klarte å få den med seg da han ble hentet av De hvite bussene. Og han klarte å få gjemt boka i en støvel under oppholdet i Sverige. Der var det nemlig forbudt å ha med seg tinge fra leirene.
Nå finner han fram boka igjen og viser meg noen av de hilsenene de andre skrev. Og jeg merker meg en av dem ”Takk Otto for ditt gode humør i leiren.”.
Ja – hva hadde vi å stille opp med da - unntatt humøret? Vi måtte bare gjøre det beste ut av situasjonen, uansett hvor galt det var. Jeg tror at det var viktig for vår mentale hygiene, sier Otto, og lar det gode smilet komme fram igjen.
Best trives han når han kan jobbe ut i den lille trivelige hagen sin. Da opplever han freden, han ser det spirer og gror, og da tennes også håpet om en fredeligere verden.
- Freden er som en skjør plante, sier Otto. Skal den vokse må den passes på og få tilført næring.
Etter at jeg ble på tematurene med skoleelever har jeg oppdaget hvilken verdifull ressurs som bor i den oppvoksende generasjon. Derfor må vi som er tidsvitner formidle vår historie på en måte som engasjerer de unge. Ikke bare engasjerer, men den må også bevirke at de begynner å reflektere. Og begynner man først å reflektere ja så følger det gjerne handling med. Og skal vi klare å skape en verden hvor det er plass til oss alle, uansett tro, livssyn, hudfarge, politiske ståsteder etc – ja da må hver enkelt av oss finne vår plass i det sture puslespillet som heter fred.
Jeg har også hatt gleden av å fortelle min historie til tyske ungdommer. De var så oppriktige og ekte i sine ønsker om en fredelig verden, og når vi rakk hverandre hendene var det som en besegling på  forsoning og forståelse. Med dette som utgangspunkt er jeg glad for at jeg få bidra med mine opplevelser til å gi skoleelevene en innsprøytning mot nynazisme.



Kilder:
Intervju med Otto Andersen
Lofoten Krigsminnemuseum, Svolvær
Norsk Skoleforum
Ottosen, Kristian: Nordmenn i fangenskap 1940-1945,  Universitetsforlaget


Boka som Otto klarte å smugle med seg ut av leieren.