Dikt med varme og livsglede

Når May Lis Bakken nå gjør sitt inntog på bokmarkedet, så kommer hun samtidig som et friskt pust for de som setter pris på gode og hverdagslige dikt.

 Det er boken ”En venn i nøden” som nå har blitt utgitt på eget forlag (ISBN978-82-303-2854-5).

 

Det er mye livsvisdom som her presenteres mellom to permer. Her er underfundige tekster som må reflekteres nærmere over, for så å finne en dypere mening med ulike faser i livet. Her er morsomme tekster som presenterer livsglede fra en dame som utvilsomt har glimtet i øyet. Og her er tekster som er til trøst og oppmuntring når du føler at livet går i motbakke.

 

Selv sier hun det slik:

- Fellesnevneren i diktsamlingen er det tidløse nestekjærlighets-budet eller gjensidighetsprinsippet: ”Gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.

 

Det første diktet er også diktsamlingens tittel, og avspeiler en fasett av nestekjærlighetsbudet.

 

- I en verden som i stadig større grad synes å være preget av nød og mangel på kjærlighet, er det viktig å framheve disse verdiene. Mitt ønske er å spre trøst og varme, lys og glede med mine enkle vers, sier May Lis Bakken.

 

Det er i alt 213 store og små dikt. Du kan faktisk ta et om dagen, og så kan du jo begynne forfra igjen når siste side er lest. Da gjør du den gledelige oppdagelsen at du finner rom for nye betraktninger mellom verselinjene.

 

Vi ønsker May Lis Bakken til lykke med utgivelsen, og ser fram til nye dikt.

 

(I april måned presenteres dikt, skrevet av henne og hennes mann Tore Bakken, på vår hjemmeside)

 

Er du interessert i å få tak i boken kan hun kontaktes på denne mailadressen: tore.bakken@online.no

Tore Bakken er igjen aktuell med en ny bok, og denne gang er tittelen ”Sykdom eller ondskap”. Og som tittelen tilsier så er det to av de viktige elementene som behandles mellom bokens to permer.

Bakken gjør dette med en sikker hånd, og utviser både klokskap og den nærhet som er nødvendig når man beveger seg inn på områder, som for mange er omgitt av en rekke tabuer.

Bakken tør å skrive om dette med realisme, og han bruker romanens form for å få fram budskapet. I forordet sies det:

Hovedbudskapet i boken er, gjennom tragiske menneskeskjebner, å rette søkelyset på noen negative og destruktive holdninger, som etter forfatterens mening har preget, og dessverre fortsatt preger vårt samfunn.

En rekke emner er berørt. De viktigste er skam, sladder og umenneskelige prestasjonskrav. Status, barnemishandling og mentale lidelser, er også tatt med.

Boken skildrer også motpolen, livets positive krefter i form av kjærligheten og tilgivelsen som den seirende kraft over det onde – hvis man vil.

Måtte boken bevisstgjøre oss til sammen å skape et varmere samfunn hvor det er rom nok til alle. Vi har ressurser til det, hvis vi vil.

Forfatteren gjør leseren oppmerksom på at boken ikke er en selvbiografi. Enhver likhet med levende eller døde personer som er nevnt i boken, er tilfeldig og ikke tilsiktet.

Det er en roman hvor hovedpersonene opplever incest og hat, misbruk av alkohol og irrasjonelle handlinger som fører til destruktive gjerninger. Det handler om en far som begår overgrep mot sin datter, og om en følelsesmessig skadeskutt datter, som igjen med vitende og vilje viderefører overgrepene til sin sønn – som hevn.

Vi skal ikke røpe noe av handlingen i romanen, men fortelle at Tore Bakken ikke bare nøyer seg med å skildre ondskapen, men forsøker også å peke ut løsninger for hvordan denne vonde sirkelen kan brytes.

Stikkord i den forbindelse er åpenhet med erkjennelse av de faktiske forhold, deretter tilgivelse og forsoning. Etter Bakkens mening kan sårene etter selv de mest smertefulle opplevelser leges gjennom å ta i bruk de verdier som vår kristne kultur bygger på – essensen i den enkle bønnen i Fader Vår: ”Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere”. 

”Sykdom og ondskap” er nok en bok som vil vekke debatt – det er bare om å gjøre å våge å ta den debatten.

Boka kan bestilles direkte på tore.bakken@online.no

 Du finner også en artikkel om Tore Bakken og hans første bok "Kald eller varm" under linken "Mennesker underveis"

 10 dramatiske kvinneskjebner

Så kom boken som mange har ventet på – Kvinnelige tidsvitner - skrevet av Jakob Lothe. Og la oss fastslå det med en gang: Dette er en bok man ikke forblir uberørt av.

 

Forfatteren sier det slik:

”Fortellinger omgir oss. Én grunn til at fortellingen er så avgjørende for oss, er at mennesket i en grunnleggende forstand kommuniserer med utgangspunkt i eget liv. Det ligner en fortelling med begynnelse, midtparti og slutt, der vi gjerne vil se sammenheng mellom de ulike delene og grunngi valgene vi gjør. Evnen til å skape og forstå fortellinger er vesentlig for å oppfatte vår menneskelige eksistens som meningsfull.

Når dét er sagt, er det ingen fortelling som kan skape mening ut av Holocaust”.

 

Likevel har Jakob Lothe gitt seg i kast med prosjektet om 10 kvinner som selv opplevde Holocaust. Her forteller de om sine egne grusomme opplevelser fra Auschwitz, Theresienstadt, Bergen-Belsen og andre av nazistenes fangeleirer.

 

Deres historier er en fin balansegang mellom krigens ondskap, med sult og undertrykking, samtidig som det også er en dokumentasjon over det motet de utviste, og samholdet og den verdigheten som kvinnene innehadde - på tross av de ytre omstendighetene.

Det er heller ingen som kan fortelle bedre enn de som selv opplevde historien. Man kan derfor ikke ”bare” legge bort denne boken når den er ferdig lest, til det er den for sterk, for den skaper refleksjon. Og forhåpentligvis også engasjement og handling.

De ti kvinnene som deler sine historien med oss i boken er: Maria Gabrielsen, Elle Blumenthal, Maria Segal, Judith Meisel, Isabella Wolf, Edith Notowicz, Yvonne Engelman, Olga Horak, Zdenka Fantlová og Blanche Major.

 

Holocaust er ikke bare en historisk hendelse – det er en advarsel

Felles for alle de ti kvinnene er at de i dag er høyt oppe i alder, og man vet ikke hvor lenge vi har dem iblant oss – for å holde beretningene levende. Den dagen kommer ubønnhørlig da den siste stemmen har blitt taus. Og hva da? Vil det da være fritt fram på arenaen for revisjonistene og de som fornekter Holocaust?

Denne boken vil da være et verdig bidrag mot dette. Og Lothe sier det slik: Kvinnene forteller fordi det er viktig å ikke glemme det som skjedde, og fordi de blir provosert av folk som bagatelliserer og til og med fornekter Holocaust som historisk hendelse.

 

En av kvinnene – Edith Notowics fra Trondheim – sier det slik i boken:

 

”Jeg har mitt eget slagord: ”Hjelp, ikke fornekt, det du ser rundt deg!” En kan vel kanskje si at det også er mitt partiprogram. Her har jeg kun én fastspikret paragraf: ”Du skal ikke hate, eller se på forskjellene mellom mennesker, men se på det vi har felles.”

For meg spiller det ingen rolle om det er en jøde, kristen, buddhist eller muslim. Vi bør prøve å finne en felles plattform, og å ha respekt for hverandre. Først da tror jeg vi kan bygge opp en fredelig sameksistens”.

 

I tillegg til de ti svært interessante beretningene, gir Lothe også en grundig informasjon rundt Holocaust først i boken, og i avslutningen forklarer han ulike ord og begrep som man støter på når man ”åpner døren” inn til denne dramatiske epoken i Europas historie.

Kvinnelige tidsvitner er en bok som er høyst aktuell i en tid hvor vi må være så realistiske at vi ser hvordan jødehatet sprer seg – også i vårt eget land. Og boka er en sterk advarsel mot å ignorere slike ting.

 

Jakob Lothe:

Kvinnelige tidsvitner

Gyldendal Forlag

---------------------------------------------------------------------------------

Jordtårer

Jordtårer er Frode Eie Larsens tredje kriminalroman. Eie Larsen kommer fra Larvik og han debuterte i 2011 med boken Hemmeligheten, utgitt på Liv Forlag. Her møter vi for første gang journalisten Oskar Myhre, og han følger vi også videre i bok nummer to, Frostrøyk, som kom i 2012. Her treffer vi også politibetjent Eddi Stubb. Og dette året kommer altså den tredje kriminalromanen.

Handlingen er lagt til Larvikdistriktet og det starter med Torstein, unggutten som elsker å grave. Han har en hjerneskade, men finner stor glede i å ”rote” i jorden. En dag graver han i et skogholt, like ved der han bor sammen med alenefaren, ikke langt fra Hedrum kirke. I det første kapitlet starter handlingen med dette scenarioet:

 

”Nå var han arkeolog. Tempoet ble satt ned. Fingrene følte seg frem. Forsiktig. Torstein laget et hull rundt klumpen. Frigjorde den fra all jorden. Det tok ti minutter. Tålmodighet var noe han hadde når det passet ham. Nå passet det. Forsiktig børstet han vekk jord og småstein, tok meg seg klumpen opp av hullet og satte seg på gresset for å se på den.

Det var ikke gull.

Hodeskallen gliste mot ham med to tomme øyne. Mørk jord tegnet skitne streker på det hvite. Det var akkurat som om skallen gråt.

Jordtårer.
Han kastet den ned i hullet igjen. Nå var det ikke noe moro å grave lenger”

 

Journalist Myhre i lokalavisen får en e-mail angående funnet, og begynner å undersøke.

Funnet går ikke upåaktet hen. Her er det hemmeligheter som skjuler seg, og det går ikke lenge før det lille lokalsamfunnet også er sentrum for et mord.

Det går det heller ikke lenge før politimannen Eddi Stubb entrer scenen. Forfatteren karakteriserer Eddi på denne måten:

 

”Eddi liker jeg veldig godt. Han er en jovial fyr fra Drangedal. Glad i mat, snill, litt godtroende og har ikke minst et hjerte av gull. Eddi fungerer ikke uten kaffe, han kunne trengt en seriøs makeover med tanke på garderobe og personlig stil, men er selv fornøyd med både seg og tilværelsen – stort sett. Navnet Eddi Stubb kom til meg i en drøm, og karakteren ble formet i bilen på vei til jobb morgenen etter – i hvert fall grovkonturene av den Eddi vi nå treffer i bøkene. Karakterene utvikler seg jo hele tiden, og blir mer og mer «levende”.

 

Tilbake til Jordtårer. Stubbs etterforskning følges tett opp av Oskar Myhre. Med i handlingen er også hans samboer Jessica, som ikke uventet er ivrig med sine ”bidrag” til å løse denne saken.

For saken kan synes å være oppklart når en av bygdas mest aktverdige menn tilstår ugjerningen. Men vi er fortsatt bare i begynnelsen av begivenhetene. Et barn blir kidnappet og Hedrumssamfunnet ryster i grunnvollene. Kan disse to hendelser bare være en tilfeldighet, eller finnes det en sammenheng her?

Vi skal selvsagt ikke røpe handlingen, men heller fortelle at nå bygger spenningen seg opp. De løsninger du antar vil komme, kommer ikke. Nå rulles det opp et persongalleri hvor noen av ingrediensene er gamle hemmeligheter, løgner og redselsfulle og uforståelige handlinger.

Forfatteren klarer å holde på både spenningen og leseren helt til det punktet da Torstein kommer med følgende uttalelse i bokas siste side:

 

For en så dyktig graver som meg går det unna på null komma svips. Jeg er sikkert kommet til Kina på en time eller to. Kanskje jeg bruker tre timer hvis jeg ikke skal stresse.

Torstein gleder seg allerede.

Grave.

Kald, deilig jord mot fingrene.

 

Det som skjuler seg i handlingen fra begynnelsen og fram til dette, skal du selv få gleden av å oppdage. Sett deg godt til rette i godstolen, og nyt Frode Eie Larsens nye roman.

For min del venter jeg med spenning på neste bok – for det må jo bli flere bøker om tospannet Eddi og Oskar.

 

Frode Eie Larsen:

Jordtårer

LIV Forlag

--------------------------------------------------------------------------------

Fortellingen i fiolinen

”Kvinnens smil forsvant fullstendig, og hun tok et kraftig tak i meg og dro meg opp av sofaen, og nå innså jeg at hun var rasende over å ha tatt feil. Hvordan kunne hun ha latt seg lure til å behandle en flyktning, en tjener, med den smiskende respekten forbeholdt en engelsk lady? Det var hårreisende.

Du kom inn gjennom feil dør! Denne inngangen er kun for damer. Hun dyttet kåpen på meg. Gå ut og kom inn gjennom den andre døren”.

 

Slik beskriver ”Lille Bønne”, eller nærmere bestemt den 19 år gamle jødinnen Elise Landau sitt møte med London våren 1938.

Østerrike er ”innlemmet” i Hitlers ariske drømmerike, og jødene går usikre tider i møte. Elise tilhører overklassen, med en faren Julian som er forfatter og moren Anna som er en høyt ansett operastjerne. Men dette gir ingen særfordeler for familien, eller noe som helst trygghet.

Elise har forlatt overklasselivet i Wien og blitt stuepike på herr Rivers gods Tyneford i Dorset i England, i påvente av visum til Amerika.

Med seg i bagasjen har hun manuskriptet til farens nye roman, gjemt i en gammel fiolin.

 

Hverdagen er ganske slitsom på herr Rivers gods, og Elise sliter til å begynne med – ikke bare med språket, men også med å gli inn i de engelske skikkene.

I boka aner vi hele tiden konturene av hva som er under oppseiling for jødene i Østerrike. Søsteren Marion og hennes mann Robert, venter sammen med foreldrene på visum til USA.

To av dem kommer av gårde, mens to blir igjen og venter. Utfallet er tragisk. Til slutt blir det helt stille fra Wien

 

I Dorset oppstår det et kjærlighetsforhold mellom godseierens sønn – Kit – og Elise, og saken blir ikke bedre når han utkalles til krigstjeneste. En helt annen sak er spørsmålet om hun som er en jødisk flyktning kan være en høvelig kone for en godseiersønn og arving?

Vi skal ikke her røpe noe mer av handlingen, men overlate til leseren selv å oppdage folkene og hendelsene i denne velskrevne romanen.

 

Forfatterinnen Natasha Solomons er født og oppvokst i Sør-London, men bor i dag i landlige omgivelser i Dorset. I boka tegner hun ikke bare et rikt og troverdig bilde av datidens Dorset, men samtidig et godt bilde av jødiske skikker i forhold til den engelske overklassens overfladiske livsførsel. Et liv fullstendig på siden av det grelle som skjedde i landene på den andre siden av den engelske kanal.

I romanen ligger krigen som et usikkert bakteppe, og forfatterinnen mestrer å formidle Elises savn etter familien, sorgen som hun ikke kan helt kan gi utløp for, og den nagende angsten som bygger seg opp inni henne.

 

En liten pussighet i boka er at lokalbefolkningen i Dorset snakker en dialekt som inneholder en salig blanding av ord fra Kristiansand, Stavanger og Tromsø. Og oversetteren skaper dermed et markert skille mellom adelsfolkene og tjenerstaben.

Romanen har gitt meg en god leseopplevelse, og den har ingredienser som spenner fra spenning og personkarakteristikker til gode naturskildringer.

 

 

Natasha Solomons:

Fortellingen i fiolinen

Cappelen Damm

--------------------------------------------------------------------------------

Nøkkel til fremmede rom

En elg i skogen under en bjørnebærtur kan endre så mangt. I hvert fall gjør det det for 12 år gamle Solveig. Hadde hun ikke møtt elgen, hadde hun kanskje ikke møtt Isabell Viktoria fra Oslo. Jenta med det sterke, blå blikket, den smittende latteren. Og den store sorgen…

Dette kan vi lese på bokas omslag, og allerede her blir nysgjerrigheten skapt. Og denne nysgjerrigheten holdes i live gjennom hele boka.

Du skal nemlig ikke lese så mange sidene før du lever deg inn i Solveigs situasjon, og man kjenner igjen flere sider fra sin egen barndom. Her møter Solveig, som er oppvokst på et småbruk i det trauste og trygge Tjøllingmiljøet, det ukjente og forlokkende Oslomiljøet, godt ”markedsført” av den fremmelige Isabell Victoria som forteller at hun kommer fra en villa på Fredensborg. ”Med tre stuer etter hverandre, sånne store med gipsrosetter i taket og digre krystallysekorner. Og i tillegg har de to bad!”

Det er to vidt forskjellige verdener som møtes i løpet av de månedene de er sammen, og rundt disse begivenhetene vokser det fram en fortryllende og hjertevarm roman.

Boka avsluttes ikke i ungdomsårene, men handlingen trekkes videre. Som voksen kommer Solveig tilbake til hjemtraktene, og minner vekkes til live. Opplevelser og handlinger sees nå i et annet lys. Hva skjedde egentlig – og hvorfor skjedde det?

En ny reise til Oslo gir Solveig et nytt innblikk i hvorfor Isabell Victoria handlet som hun gjorde den gang, og Solveig sier det slik:

Jeg har funnet deg igjen, Isabell Victoria – funnet deg igjen som et rart, ømt minne. Jenta med det sterke, blå blikket, den smittende latteren og den store sorgen.

I morgen er jeg tilbake i den hverdagen som har blitt min. Jeg skal sitte ved skrivebordet foran vinduet med de brunstripete gardinene og taste navnet ditt. I noen uker framover – helt til systemet forlanger forandring – skal det navnet være nøkkelen til arbeidsdagen min: Isabell Victoria.

Kanskje ingen dårlig nøkkel. Den kan åpne dører inn til nye og fremmede rom.

Anne Marie Bredvei Orvik bruker er rikt språk, og til tider kan hun i sin uttrykksmåte minne om Margaret Skjelbred.

Om ”Nøkkel til fremmede rom”, sier hun det slik:

Jeg hadde i grunnen ikke tenkt å skrive denne boka i det hele tatt - jeg trodde jeg var ferdig med skrivingen! Barnebøkene - som jeg skrev på 90-tallet - bestemte jeg meg for å skrive, gikk og grunnet på dem og planla i tankene før jeg skrev. Jeg visste i store trekk hvordan de skulle bli. Denne gangen var det helt annerledes. En setning dumpet ned i hodet mitt, og så begynte jeg bare å skrive. Så måtte jeg fortsette for å se hvordan det gikk...

Selv om dette er forfatterens første voksne skjønnlitterære bok, er hun ingen debutant. Ved siden av sin jobb som lærer og spesialpedagog, har hun i tillegg skrevet både barnebøker, fagbøker og poesi.

Nøkkel til fremmede rom er en roman som fengsler leseren, og boka er vanskelig å legge fra seg før den er ferdig lest.

Anne Marie Bredvei Orvik:

Nøkkel til fremmede rom

LIV Forlag

--------------------------------------------------------------------------------

Til deg skal det ikke nå

I boka ”Til deg skal det ikke nå” møter vi krigsfangen Alfred Sortland. Han vokste opp på øya Bømlo, som under krigen var et sentralt knutepunkt, blant annet i Englandstrafikken. Alfred ble født 28. februar 1919 som yngstemann i en søskenflokk på 15.

Han hadde blitt 21 år da nazistene gjorde sitt inntog. Etter hvert som motstandskampen tiltok, begynte det også å brenne under beina på aktive motstandsfolk. De måtte komme seg vekk, over til Storbritannia og friheten. Nettopp her ble Bømlo og Bremnes redningen for mange. Området hadde nok av skjulesteder i skog og mark, på holmer, i utløer og båtnaust. Og best av alt - det var kort vei over til Shetland

Det begynte i det små med flyktninger fra Bergen. Alt måtte foregå i ytterste hemmelighet. Skøyter ble stilt til disposisjon og Shetlandstrafikken var i gang. Siden ble det hele mer organisert, og behovet for flere folk meldte seg.

Alfred var en av de som tidlig hadde blitt med i Bremnesgruppen. Oppdraget deres var å hente flyktninger, bringe dem i sikkerhet på forskjellige gjemmesteder, skaffe mat og iblant nødvendige klær. Så var det å vente på beskjed om tid og sted for avreise.

Tidlig på morgenen den 8. mai i 1943, slo Gestapo til, og Alfred ble arrestert sammen med flere fra Bremnesgruppen, og ført om bord i Gestapo-skøyten. Blant dem, Alfreds eldre bror Gunnar. Noen dager i forveien var han blitt stanset av tyskerne på bussen hjem fra jobb og kommandert til å kjøre soldatene rundt på Bømlo for å lete etter Martin Stavland. Han og Alfred hadde vært sammen i det illegale arbeidet. Etter flere dager ble Martin ble funnet i en utløe på Rubbestadneset, og arrestert samme dag som Alfred og de andre.

De neste månedene gjennomgikk Alfred harde forhør og tortur i fengselet i Bergen, hvor han ble anbrakt i enecelle. Senere ble han sendt videre til Ulven leir utenfor Bergen. Herfra videre via Espeland leir og Akershus i Oslo før han den 9. desember 1943 ble jaget om bord i fangeskipet ”Donau” og nå startet reisen rundt om til ulike konsentrasjonsleirer i det Hitler-okkuperte Europa.

 

I boka ”Til deg skal det ikke nå” forteller han om sine opplevelser, og hans historie er ført i pennen av kona Kristine. På en hverdagslig måte forteller han om sine traumatiske opplevelser i konsentrasjonsleirene Natzweiler, Mauthausen og Melk. Leserne får et unikt bilde inn i de norske fangenes hverdag. Det legges ikke skjul på de vonde opplevelsene, der han på nært hold hadde sett kameraten bli slått i hel. Andre venner døde av sult og utmattelse. Og råskapen florerte rundt om.

Men han forteller også om det enestående samholdet blant de norske fangene i Natzweiler. Både capoene og leirledelsen var kjent med det. Ingen stjal, alle hjalp hverandre. Var noen syk og holdt på å bukke under, kunne kameratene gi av sin lille brødrasjon for å få ham på bena igjen.

I det hele tatt var kameratskapet det eneste lyspunktet i en mørk fangetilværelse. Samholdet ble et «gjerde» mot alt det grusomme utenfor, en slags trygghetsfølelse så langt det rakk.

Det var ikke så unaturlig at samtalen dreide seg om mat på brakken om kvelden. Når brødskalken var fortært og det fremdeles skrek i tarmene, gikk tankene hjemover til den gang de kunne sette seg til bords og spise seg virkelig mette. 

Alle fortalte om sin landsdels nasjonale rett med iver og glød! Trøndere ble buden på vestlandsk «pinnakjøtt». Sørlendingen fristet med fete komper med dott, og sikkert var det noen som fikk «smake» Besto sin fleskedupp!

Det var ikke måte på alt de skulle lage til når de kom hjem. De skulle kjøpe inn store berg med mat!

Når capoen ikke var til stede på stuen, hendte det at de prøvde seg med litt underholdning. Synge våget de ikke, men en rimsmed kunne i en fart sette sammen et dikt. Da handlet det mest om capoene. «Stuten» og «Sigøyneren» fikk sine pass påskrevet. Det gjorde godt, en form for mentalhygiene.

Men dette var i den første tiden. Det tok snart slutt, det var ikke overskudd til den slags. Og vennene bukket under i tur og orden.

Da han i april 1945 ble hentet til friheten av De hvite bussene, var Alfred en utmagret og utpint mann på rundt 40 kilo.

Seinvirkningene etter to år i tysk fangenskap under 2. verdenskrig måtte han alltid leve med. I alle år etter krigen satt tragediene sterkt i minnet hos Alfred Sortland.

Kona Kristine setter her ord på hans opplevelser, ikke bare det som skjedde under krigen, men boka er også en sterk skildring av den vanskelige tiden etter krigen, og den mangelfulle oppfølgingen krigsfangene fikk fra norske myndigheter.

Det ble en lang kamp mot gjenstridige byråkrater og rikstrygdeverk. Og etter å ha lest denne delen av boka forstår man enda bedre gyldigheten av det gamle ordtaket som sier: «Døren til fortiden lar seg ikke åpne uten at det knirker».

Denne boka ble utgitt første gang i 1998 (ISBN 82-994810-0-7) Den har senere kommet i et nytt opplag og kan bestilles direkte frå Kristine Sortland, 5430 Bremnes

Boka er vel verd å lese, og den anbefales på det beste!

--------------------------------------------------------------------------------

Jakten på en annen rikdom

Vi har vel alle hørt om rikmannssønnen Frans – han som takket nei til penger og luksus, og i stedet oppdaget en indre skatt som var mer verdifull enn all verdens rikdom. Han opplevde en åndelig forandring som forandret hans liv totalt. Ikke bare hans eget liv, men hans livsførsel har siden fascinert tusenvis av mennesker over hele verden.

På slutten av 1100-tallet gav fra seg alt han eide og startet en verdensomspennende munkeorden som har fattigdom, enkelhet og ydmykhet som idealer.

Men hva var det som gjorde denne mannen så spesiell, og til et forbilde for andre?

Forfatterinnen Kristin Flood ønsket å finne svar på dette, og i denne boka tar hun oss med på en interessant ferd innover det vakre Umbria, i Frans av Assisis fotspor.

Boka er ikke bare en interessant reiseskildring, men like mye en dyptpløyende reise innover i et indre åndelige landskap, hvor hensikten er å finne ut hva Frans av Assisi kan fortelle oss i dag, og hvordan vi kan søke etter et liv i pakt med hans budskap. Dette budskapet har fortsatt livskraft i seg og Flood beskriver hvordan hennes liv forandres etter hvert som hun reiser innover i Frans’ fotefar.

Hun har en egen evne til å binde fortid og nåtid sammen, og presenterer det hele i en rik og glitrende språkdrakt.

Dette er en bok som engasjerer, og mens du leser oppdager du at du også blir konfrontert med sider i ditt eget liv. Du blir på en måte ”tvunget” til å stanse litt opp og foreta noen revisjoner. Kanskje også noen ubehagelige.

Les den med et åpent sinn og den vil berike ditt liv, og den anbefales på det beste.

Utgitt på Stenersens Forlag

--------------------------------------------------------------------------------

Den sjuande brønnen

Dette er en viktig bok, skrevet av Fred Wander, og den er en varm skildring av menn som lever i et kaldt miljø i et av Hitlers redselskabinetter. Boka er utgitt i flere land, og blir regnet som en klassiker innen den litteraturen som foreligger om Holocaust.

Forfatteren het egentlig Fritz Rosenblatt, og ble født i fattige kår i Wien, Østerrike den 5. januar 1917. Han var av jødisk herkomst og flyktet til Sveits da nazistene okkuperte Østerrike, og senere prøvde han å komme seg videre til Marseille. Han ble imidlertid tatt, og i 1942 ble han først sendt til samleleiren Drancy, i påvente av videre transport til Auschwitz. Her ble begge foreldrene hans myrdet, mens han ble overflyttet til Buchenwald konsentrasjonsleir.

Wander overlevde oppholdet i Buchenwald og bosatte seg etter krigen, først i Øst-Tyskland, og deretter flyttet han tilbake til Wien igjen i 1983. Han fortsatte som forfatter inntil han døde 10. juli 2006.

Boka ”Den sjuande brønnen” skrev han allerede i 1971, og den er siden utgitt i en rekke land. Boka er en spesiell skildring av hans opplevelser i konsentrasjonsleirene. Her skildrer han både vakter og fanger, og hans beskrivelser er preget av nærhet til de andre fangene, og den spesielle atmosfæren som behersket i leirene. Uten at det blir banalt klarer han å gjenskape den stemningen som preger en konsentrasjonsleir. Men vi får også et solid innblikk i jødisk liv og virksomhet i Europa før krigen.

Dette klarer han å formidle ved å fortelle sine medfangers historier. Og her møter vi skredderen de Groot fra Amsterdam, historiefortelleren Mendel Teichman, vi møter den revolusjonære franskmannen Pépé. Tadeuz Moll, unggutten som ble satt til å jobbe i gasskammeret i Auschwitz er heller ikke glemt. Og mange flere personligheter som du selv skal få opplevelsen av å stifte nærmere bekjentskap med.

Selv om forholdene i en konsentrasjonsleir var fryktelig harde, så velger Wander å fokusere på det som gjorde at fangene kunne heve seg over den menneskeforakten som ble utvist fra SS-folkene, nemlig ved å framheve den rike historien og kulturen som fangene bar med seg i sitt indre.

Boka bygger på autentiske hendelser, men Wander har valgt å presentere sitt budskap i romans form, uten at det svekker innholdet. Det er en bok man ikke legger fra seg uberørt.

Fred Wander:

Den sjuande brønnen

Samlaget, Oslo 2011