Evig heder skal de ha

I 1930-årene reiste mange unge gutter til sjøs. Her var det muligheter for å se verden, men også for å kunne realisere drømmen om å bli sjømann. Skoletrøtte gutter kunne komme seg bort fra teoretiske fag. Til sjøs kunne de bruke sine praktiske ferdigheter. Men det var også trange tider økonomisk i Norge, og  for mange var det nettopp sjøfarten som skulle berge gård og grunn, og gi økonomisk trygghet for familiene.

Men framtiden for mange ble lagt i grus da krigen kom og den norske handelsflåten ble en viktig brikke i kampen mot nazismen. Norske sjøfolk og marinefolk sto i første rekke i kamphandlingene. Og dikteren Nordahl Grieg sier det slik:

  Førti tusen norske sjøfolk,

en for alle valgte strid,

valgte hjemløshet og lengsel,

valgte flammedød og koldbrann,

valgte drift på spinkle flåter

tusen ville mil fra hjelpen;

evig heder skal de ha!

 

 

 

En epilog  -  65 år etter den 2. verdenskrig.

”Leif  - uteseiler’n"

Av Odd Løkkevik

Like etter at jeg hadde fylt 8 år i 1946 flytter min familie til Gamlebyen i Fredrikstad. Gjennom de årene som fulgte etter dette var det mye som ble registeret i den lille guttens hode, men som han ikke skjønte -  DA.

En høyreist flott mann i slutten av 20-årene var dog en av mange personer som gikk inn i erindringene. Jeg kan, etter å ha kontaktet flere, således oppsummere følgende:

”Leif ” var født i november 1920. 16 år gammel dro han til sjøs som maskingutt. Da han kom tilbake, etter 18 mnd. i utenriksfart, fikk han arbeide i motorverkstedet på FMV - og tok samtidig maskinistskolen på kveldstid under maskinsjef Eriksen.

En dag i januar 1940 dro han til Kristiansund og mønstret på et skip som skulle til Portugal (med klippfisk ?). Derfra bar det over Atlanteren til Cuba hvor det ble lastet sukker for Texas.

Men skipet kom i et forferdelig uvær og forliste. Heldigvis ble hele besetningen reddet og ført til en havn i U.S.A. ”Leif” og flere av de andre overlevende kom seg til New York hvor de henvendte seg til det norske hyrekontoret.

Den 9. april ble Norge invadert av tyske styrker. Vi var i krig. Men allerede før dette hadde 392 av landets sjøfolk omkommet etter å ha blitt senket av tyske fly og u-båter. Alle norske skip ble beordret om å gå til nøytrale / vestlige havner.

”Nortra-ship” ble en realitet. Et felles ”rederi” for alle norske skip  -   som ble styrt av skipreder Lorentzen fra London.

Torpedert og på'n igjen – med ny torpedering

”Leif” endte dermed opp i konvoyfarten med forsyninger fra USA til England.

Hans første skip var en 10.000 tonns tankbåt. Mer enn  40 % av alle oljeprodukter ble, under krigen,  fraktet over Atlanteren på norsk kjøl.

Etter å ha vært med på to turer ble han overført til et annet fartøy som skulle frakte matprodukter. SÅ  -  vinteren 1942 satte u-båtkrigen øst for U.S.A. til for fullt.

Da skipet til ”Leif” ble senket, var han en av flere ombord som ble reddet.

Tilbake på nytt skip ble det frakt av teknisk utstyr, fra lokomotiver, tanks, kanoner og andre våpen til flyene ”Spitfire”. Det gikk bra flere ganger, men under den sjette gikk det igjen galt. Etter flere døgn i livbåt ble Leif og 11 andre mirakuløst plukket opp.                               

Han bodde deretter i noen uker i en ”brakkeby” utenfor Liverpool.

I begynnelsen av 1944 fikk leiren besøk av representanter for den norske marine, og ”Leif” ble beordret å gå om bord som 3. maskinist på et norsk marinefartøy.

Under D-dagen ved Normandi var dette fartøyet med og assisterte under landgangen.

Den 8. mai var ”Det europeiske helvete over” -  og den 7. juni ble det festmottakelse for kong Håkon.  Seks dager etter, den 13. juni, gikk ”Gutta på skauen” i seiersparade opp Karl Johans gate mot slottet.            

De ca. 38.000 sjøfolka som hadde gjort sin innsats for konge, flagget og fedrelandet defilerte ikke ! Av disse var det 3.782 som fant sin grav i havet.

Per Hanson skrev boka ”Hver 10. mann måtte dø”. Men sjøfolkenes innsats ble ikke gitt mange linjene i norske aviser.

 

Sjøfolka kom hjem med æren i behold!

For å få nytt pass, samt bli gitt anledning til et sted å bo, måtte de derimot vise  papirer for gode nasjonale holdninger.

”Nortra-ship-fondet”, som var opparbeidet etter trekk i hyra for utbetaling når krigen var slutt, ble beslaglagt. Da sjøfolkene gikk til rettssak mot staten i 1948 og 1951 tapte de for Gerhardsen & Co.

Saken ble ført helt frem til høyesterett. De fikk ikke 5 flate øre. Dertil ble det fremmet at det eventuelt bare var seilende dager som kunne telle med

Dager i livbåter og ombord på reddende skip ville bli trukket fra.

Mange led ikke bare av fysiske skader, men ikke minst av psykiske lidelser som medførte opphold på steder som Veum og Gaustad. Ikke få frøs i hjel som uteliggere. Hvor var hjelpeapparatet ?

Å komme tilbake til et normalt liv var for mange nesten en umulighet. Da Per Borten kom på banen som statsminister i 1972 opphevet han Høyesterettens

dom og ”Nortra-ship-fondet” måtte utbetale til de som fremdeles var i live  -  kr. 2oo per seilte måned  -  minus skatt.

Konsentrasjonsleir for ”fyllefanter”

”Leif uteseiler’n”dro til sjøs igjen i 1946, men kom tilbake allerede etter 10 mnd. Muligens på grunn av fyll. Han var blitt et nervevrak.

I Nabbetorpveien bodde han hos sin gamle mor. Når han kom inn til Gamlebyen for å gå på polet, erindrer jeg at han var iført en pen lys tweed - frakk (sikkert kjøpt i U.S.A. eller England ?)

Etter 3 - 4 arrestasjoner for fyll ble han sendt til ”Jæder’n”. En konsentrasjonsleir for ”fyllefanter” med oppholdstid 18 mnd. per ”tørrlegging”.

Når dette var over, kunne ”Leif utesiler” reise hjem. Så var det flere runder med nye arrestasjoner og deportasjoner.

En kamerat av meg, som studerte til siv. agronom, var på ekskursjon til ”Jædder’n” i 1960 og kunne da se ”Leif uteseiler” gå og luke gulrøtter.

Året etter var han tilbake i Fredrikstad og drakk seg i hjel kort tid etter  -  41 år gammel.

Kanskje noe å reflektere over !

 

Frank Thorsen har laget en egen "utstilling" og farens seilas under krigen

Pappa var stum som en østers

Krigen var slutt og de sjøfolka som hadde overlevd kom tilbake etter fem års kamp. Nå skulle de som hadde familie prøve og vende tilbake til en ”normal” hverdag. Men hva var en normal hverdag?

Rundt om satt koner og barn, som lite eller ingenting visste om hva sjøfolka virkelig hadde opplevd. Nå fikk de hjem en ektemann og far med både fysiske og psykiske plager. De sistnevnte plagene var kanskje ikke så godt synlige den første tiden. Men de skulle snart føre til at mange av de som levde sammen med disse sjøfolka fikk tilværelsen radikalt forandret.

I boka ”Menn uten medaljer”, skrevet av A. H. Rasmussen og utgitt på J. W. Cappelens Forlag 1964, skriver han i det første kapitlet: Det er lettere måte å dø på enn på gå til bunns, fastklemt i et torpedert skip, sperret inne i et maskinrom, skoldet til døde av hvesende damp eller sette livet til av sult og tørst og utmattelse på en flåte eller i en livbåt. Det er lettere måter å dø på enn å stekes på et brennende tankskip, å fryse i hjel i Nordishavet, å sluke brenselsolje eller langsomt dø av sine sår. Over 4000 nordmenn led en slik skjebne.

Sjøfolka som kom hjem hadde vært vitne til disse redselsfulle hendelsene under krigen, og det var nå en del av den mentale bagasjen de hadde med seg hjem.

Frank Thorsen, bosatt på Laget ved Risør, er født og oppvokst i Larvik, i det som ble kalt for ”Stappegården” på Torstrand, før de flyttet til Hoffsgate, eller for å si det på godt Larvikspråk ”rett bak Fram”. Faren – Johan Thorsen - hadde seilt under hele krigen, men det hindret ikke at Frank fulgte i hans fotefar, og seilte i 30 år som maskinsjef utenriksfart.

I boka ”Krigsseilernes evige krig” forteller han litt om hvordan det var å vokse opp i en familie hvor faren hadde bakgrunn som krigsseiler. Han og brødrene – Henning og Gunnar – forsto at faren hadde opplevd mange dramatiske ting under krigen, men han ville ikke fortelle så mye.

Han var stum som en østers

- Han tok oss gjerne med ned til Kanalkaia når han skulle ned å se på ”båtane”. Det hendte også at kom inn båter fra Wilhelmsens Rederi som han kjente til, eller hadde jobbet om bord i. 

Og jeg husker også at han av og til tok sjøfolka med seg hjem, og da kunne de sitte timevis utover kvelden og natta og gjenoppfriske ting fra seilasen under krigen. Vi snappet alltid opp ett eller annet fra de samtalene, når de voksne trodde vi sov, og det gjorde ikke nysgjerrigheten vår mindre.

Som regel var han stum som en østers når vi prøvde å dreie samtalene inn på krigen og konvoiene han hadde vært med på. Litt etter litt fikk vi lirket noe ut av ham. Da kunne han fortelle litt om Malta-Margit og det de opplevde under angrepene på Malta. Men ellers så var det svært lite vi fikk ut av ham etter krigen, for han var som de fleste krigsseilere, sterkt preget og fortalte lite, sier Frank Thorsen. På bildet er han sammen med brødrene sine Henning og Gunnar til venstre