Lansering i Tønsberg 16. september 2015

Av Myriam Bjerklid 

Oddvar Schjølberg lanserer tirsdag sin tredje bok i serien om krigsseilernes skjebner. I fjor kom bøkene «En krigsseilers loggbok» og «Krigsseilernes evige krig. Nå kommer den naturlige oppfølgeren «Krigsseilernes barn.» For krigen har også satt sport på barn av krigsseilere, både fordi mange av fedrene deres hadde problemer på grunn av de traumatiske hendelsene de hadde opplevd under krigen, og fordi samfunnet for øvrig altfor ofte behandlet også krigsseilerbarna dårlig.

Krigsseilernes barn forteller historien til en glemt og lite kjent gruppe i norsk krigshistorie. Denne gruppen krigshelter som kjempet i første linje, ville myndighetene helst glemme etter krigen. Krigsseilernes barn fikk en oppvekst under svært varierende vilkår. I boken møter du et knippe av dem, og de forteller sin unike og usminkede historie.

Forfatter Oddvar Schjølberg (f. 1948) har skrevet en rekke bøker, de aller fleste med 2. verdenskrig som tema. Med Krigsseilernes barn er han ute med sin fjerde bok om de norske krigsseilerne.

Med seg har han visesangeren Per Carolus, som spiller spesialkomponert musikk for denne anledningen.

Lanseringen skjer på Tønsberg bibliotek tirsdag kl. 19.3o, der forfatter Oddvar Schjølberg vil presentere boka. I tillegg vil flere av krigsseilerbarna som er intervjuet i boken også være tilstede:

 

Jan I. Sørensen:

Jan er den lille gutten som satte på seg en skinnende sheriffstjerne og spente fast to seksløpere på hoften når faren skulle på møte i Krigsseilernes Forening i Oslo. For sikkerhets skyld hadde han også tatt med seg en solid hjemmelaget sprettert på baklomma.

Med dette ”våpenarsenalet” skulle han forsvare faren og de andre krigsseilerne hvis nazistene skulle komme for å angripe dem igjen.

Han sier: Far sleit med minnene fra krigsseilasen. Det skulle lite til før de dukket opp i hukommelsen hans. Det kunne være nok bare å se ett eller annet innslag i nyhetene, eller lese ei avis. Pang – så satt de der igjen – minnene. Hele ansiktet hans bar preg av redsel. Og følgelig kunne spenningsnivået til tider bli ganske høyt.

Men jeg var altfor liten til å forstå hva far hadde vært med på. Mor visste selvfølgelig en del av dette, men ville skåne oss barna, og holdt tett hun også.

 I voksen alder sitter alle minnene fortsatt fastspikret i Jan I. Sørensens innerste minnekamre. De lar seg ikke viske ut, og ofte er han ”hjemme” hos krigsseiler Sørensen igjen. Minnene kommer skremmende nær.

 

Kari Merete Mørkved:

– Jeg var stolt av å ha en far som var krigsseiler, og som gjorde en utrolig bragd for sitt land. Men krigen var omsluttet av taushet, og det var kun når man spurte ham direkte at han fortalte litt om sine opplevelser. Da jeg selv lærte om krigen på skolen, ble det en selvfølge at jeg spurte om hva han hadde vært med på i krigen til sjøs. Det var som å høre på et eventyr, så uvirkelig var dette for meg.

 

Jan Henrik Mørkved:

– Jeg har veldig gode minner om far som en rolig, sindig og kjær familiemann. Aldri noen utbrudd. Han var veldig sosial og vennskapelig, og var svært fornøyd med livet. Vår oppvekst bar ikke preg av en far som hadde vært krigsseiler, for han hadde ikke raseri eller mareritt fra krigen.

Jan fikk ikke vite noe av farens opplevelser. I dag driver han aktivt researcharbeid for å finne farens konvoiseilinger, kolleger, båter osv.

Kort sagt – jeg har så uendelig mange spørsmål om min fars historie. Og fars krig ble på en måte ”min” krig.

 Marwel Sandvold:

– Det er først i de siste årene jeg har orket å begynne og ‘lette litt på teppet’ for å forstå min pappa og mamma og min barndom. Kanskje jeg er på leting etter meg selv. Det er så mye jeg undret meg på. Hvorfor var det ingen som snakket med meg? – har jeg tenkt mye på… nå først tør jeg stille spørsmålene. Og nå er jo «alle mine borte» («mine tidsvitner»).

Jeg prøvde å forstå pappa, og jeg forsvarte ham. Han ønsket ikke på noen måte å gjøre oss vondt, men det var en ”annen driv” som herjet inni ham etter opplevelsene under krigen, og som var årsaken til de forvirrete og utagerende handlingene hans. Hele min barndom har vært preget av at jeg har gått på tå hev for å lytte, og se etter signaler på pappas tilstand. Det ble nærmest innebygd i meg.

 

Roar Venås:

– Da far kom hjem i 1951 hadde han mange problemer å slite med, for krigen hadde gitt ham mye innebygd angst. Båten Stiklestad fraktet 50.000 tonn flybensin til de allierte. Man kan jo bare tenke seg hvordan det var å gå døgnet rundt ombord her, og ikke være trygg for hva som ville skje i neste minutt.

Jeg har selv måttet lese i bøker og på nettet om disse konvoiseilasene, for han fortalte ingenting om dette. Men det har slått meg hvor tilfeldig ting var, og hvor små marginer det var mellom liv og død. Og det har gitt meg flere ulike perspektiver i livet mitt. Jeg tror ikke vi klarte å åpne dørene inn til pappas indre, for han valgte å tie om så mange ting. Og de satt så altfor godt fast. Hvis han fortalte litt så var det omtrent bare ”smuler”.

Mamma fikk nok mest av det med marerittene, og det var hun som måtte roe ned situasjonen når nervene hans ble tøyd til bristepunktet etter de nattlige mardrømmene. Hun greide å skåne oss fra dette, og tok mange av disse tingene selv. I ettertid har jeg skjønt mer og mer av hvor tøft det var for henne hele tiden.

 

Knut Vidar Paulsen:

– Pappa var hvalfanger, og tilhørte kanskje den gruppen krigsseilere som det ikke har vært så mye oppmerksomhet rundt – selv om de også seilte under farlige omstendigheter som andre sjøfolk. Pappa seilte under hele krigen, men det var en periode han ikke snakket om. Jeg registrerte at krigen hadde påført ham en del plager, og vi lærte oss til å leve med «hullet» i fars livhistorie. Da jeg vokste opp hadde vi den innstillingen at når pappa ikke fortalte noe – da spurte vi heller ikke.

Knut Vidar er pensjonert Seniorrådgiver fra Oslo kommune. Han er historisk interessert og arbeider for forandring gjennom politiske endringsprosesser av hele det politiske miljøet, leder Nordahl Grieg Fredsfond og Stiftelsen Natur og Kultur, er redaktør av budstikka: Vennskap og årsskriftet: Vintersolverv.

 

Per Carolus Wathne:

Han var så knyttet til sin far at han gikk inn i skapet for å lukte på uniformen hans.

– Det var mer fars stillhet som var så betegnende, men likevel var det som om noe ropte under overflaten. Noe han ikke ønsket å dele med oss.

Men det var ikke til å unngå at det kom til syne i enkelte situasjoner.

Nå har Per Carolus – skrevet en hyldningsvise til faren og de andre krigsseilerne. Og han har gitt ut denne pluss 3 andre krigsseilerviser på CD’en.

Eilert Munch Lund's forord:

Endelig kom boken om Krigsseilernes barn, og jeg er stolt over å ha skrevet forordet i denne boken som Sjøfartsfilm nå kan tilby med hilsen fra forfatteren. Min neste film, som kommer i november i år, handler også om Krigsseilernes familie. Som barn av krigsseilerne – den gruppen krigshelter som hadde kjempet i første linje, men som norske myndigheter helst ville glemme – fikk disse jenter og gutter en oppvekst under svært varierende vilkår. I likhet med sine fedre opplevde flere av disse barna hvordan uvitende og beinharde byråkrater grep direkte og indirekte inn i familienes liv. Mange av barna hadde en flott og stabil barndom, med en far som de ikke kunne merke at hadde vært ut i krigen. Foreldre som hadde ressurser til å hjelpe andre krigsseilere og deres familier.

Men Krigsseilerbarnas historie er også historien om barn som opplevde angst og redsel hjemme, barn som tumlet med spørsmål som et barn ikke skal slite med, og som fikk med seg opplevelser i ”bagasjen” som et barn burde være forskånet for. Samtidig er det også historien om barn som ble sterke gjennom motgang og mobbing. Som i dag er ressurssterke personer som bruker sine vonde opplevelser på en positiv måte ved å hjelpe andre rundt om i samfunnet vårt.


I denne boka møter du et knippe av dem. Alle med forskjellige utgangspunkt. Det er deres egne fortellinger, fortalt av dem selv, med deres egne ord. Det er den usminkede sannheten. Her blir ikke noe trukket fra eller noe lagt til…

Roter jeg i pappas historie? Utleverer jeg ham? oss? Bryter jeg lojaliteten nå? Kjenner barndommens frykt griper om hjertet og sjelen min. Til og med det å se filmer og å lese bøker om krigen, gjorde og gjør at jeg føler at jeg bryter lojaliteten. Men det var en bearbeidelse av egne vonde minner, og få dele sine tanker.

For mange lesere er det helt ukjente ting som her presenteres, mens det for krigsseilerbarna blir en reise tilbake til en barndom mange av dem kjenner seg igjen i. Og denne historien går direkte inn i vår egen tid – 2015. 17 krigsseilerbarn står fram i denne boka, og for første gang forteller de sin historie om oppveksten i krigsseilerfamilie.

Eilert Munch Lund 

NRK TV interjuer i Kragerø

Krigsseilersønnen hyller krigsseilernes innsats

Per Carolus Wathne vokste opp i Stavanger. Faren var sjømann, men fortalte lite om hva han hadde opplevd under krigsseilasen. Per begynte å undersøke, og et av resultatene er denne visen han skrev, og presenterte på frigjøringsdagen 8. mai 2015.

Her er deltakerne på det første treffet for ”Krigsseilernes barn” som gikk av stabelen i Setesdalen helgen 20.- 22. mai

Treffet for ”Krigsseilernes barn”

Og om dette skrev nettavisen Norge24.no

Helgen 20.- 22. mai gikk det første treffet for ”Krigsseilernes barn” av stabelen i Setesdalen. Og vi kan trygt si at denne helgen ble det skrevet historie på Landeskogen Peacesenter.

Her var representanter fra så vel Osloområdet, Vestfold, Telemark, Agderfylkene og Rogaland. Og det ble noen interessante og hyggelige dager, som startet med felles middag på Revsnes Hotell fredag kveld. Gode venner finner lett tonen sammen, og i løpet av kvelden fant deltakerne fram til felles ”skip og konvoier” hvor deres fedre hadde seilt. Og det er ikke å ta for hardt i at her ble nye vennskapsbånd opprettet.

Nyttig informasjon

Lørdagen ble brukt til seminar på Landeskogen Fredssenter. Her startet vi med en omvisning i utstillingsrommene. Gründer og drivkraften bak Aktive Fredsreiser og fredssenteret – Helga Arntzen – fortalte også at et eget rom er nå reservert til en spesiell utstilling som vil omhandle krigsseilernes innsats under krigen. Det er tanken at utstillingen også vil omfatte tiden etter krigen, og belyse de vanskeligheter som møtte krigsseilerne og deres familier.

Simen Zernichow – prosjektkoordinator for Krigsseilerregisteret – orienterte om det nye registeret, og viste eksempler på hvordan krigsseilernes barn kan dra nytte av den informasjonen som nå fortløpende legges ut.

Per Kåre Vik redegjorde deretter for det nye viktige digitale prosjektet ”Krigsseilernes historie som nå skal inn i skoleverket”. Begge disse prosjektene er viktige hjelpemidler for krigsseilernes etterkommere, når  det gjelder å skaffe seg korrekt informasjon om sjøfolkas innsats under krigen

Godt å lette litt på ”trykket”

Marit Hernæs innledet til gruppesamtaler under temaet: ”Erfaringer som barn av en krigsseiler”. Et tema hvor de aller fleste av deltakerne hadde sammenfallende opplevelser av. Og som en av deltakerne sa: Det var godt å få lette litt på trykket, og dele de tankene jeg har hatt med de andre. Det var ikke bare jeg som hadde hatt det slik i oppveksten.

Under lørdagens festmiddag ble det utdelt blomster til Helga Arntzen og Oddvar Schjølberg som hadde vært ansvarlige for arrangementet.

 

Det ga meg en kraftig rystelse

På søndagen innledet Marwel Sandvold til samtale om temaet: ”Bearbeidelse av barndommens minner”. Det ble et sterkt innslag, hvor hun delte sine traumatiske opplevelser, og hvordan hun hadde bearbeidet disse, etter at hun hadde fortalt sin historie i boka ”Krigsseilernes barn”. Hun sa bl.a.

Arbeidet med innslaget mitt i boken «Krigsseilernes barn» gav meg en kraftig rystelse i mitt indre skall. Jeg hadde lært å tie om alle mine undringer, i respekt for mine foreldre om samtidens oppdragelse. Jeg tror det har medført mange fysiske «knuter» i kroppen

God omtale i aviser og ukeblader

Boka har fått stor oppmerksomhet både i aviser og ukeblader. Her er en artikkel om Anne Gro's oppvekst i Konvoibyen i Risør.

Anne Gro Aasbø  ble født lenge etter krigen. Likevel opplevde hun mer enn de fleste, med hensyn til etterdønninger og havarerte sjøfolk.

Hun ble intervjuet av Se & Hør:

http://www.seher.no/sterke-historier/de-kalte-henne-for-konvoirotta/64115154

 

STRÅLENDE ANMELDELSE I MARITIMT MAGASIN

STRÅLENDE ANMELDELSE AV KRIGSSEILERNES BARN OVER FIRE SIDER I MARITIMT MAGASIN

Roald Evensen har anmeldt boken Krigsseilernes barn i det nyeste nummeret av Maritimt Magasin. Over fire sider i magasinet deler han bilder og historier fra boka, og har tydelig latt seg berøre. Han starter anmeldelsen med:

"Mange lesere vil sitte igjen med en klump i halsen eller tårer i øyekroken etter å ha lest boken "Krigsseilernes Barn" av Oddvar Schjølberg." og avslutter med " Boka er svært lesverdig og anbefales på det sterkeste."

Vi gratulerer forfatteren med en strålende og høyst fortjent anmeldelse!

Marits sterke historie

MARIT HERNÆS VAR DATTER AV EN KRIGSSEILER. SOM BARN MÅTTE HUN PASSE PÅ SINE EGNE FORELDRE.

Marit Hernæs vokste opp som enebarn, med en far som var krigsseiler. Han var med på konvoiene til Murmansk og ble torpedert tre ganger. Etter at krigen var over, ble han fremdeles forfulgt av minnene. Skrikene fra de døende, både venner og fiender.

. «De var jo bare vettskremte guttunger,» sa han, når han, etter å ha drukket, begynte å prate. Han glemte aldri de unge mennene som lå og bakset i det iskalde vannet mens de ropte på mamma, pappa eller Jesus.

Som så mange andre krigsseilere døyvet faren traumene med alkohol. At moren også drakk, gjorde ikke oppveksten til Marit enklere. Familien bodde på ett rom og kjøkken i en stor bygård, og Marit sov i samme rom som foreldrene oppholdt seg og sov. Når foreldrene hadde sine drikkfeldige perioder, var hun i alarmberedskap. Tidlig lærte hun seg å passe på at det ikke var sigarettglør som lå og ulmet, eller kokeplater som ikke var slått av. Hun passet på ikke å sovne før de voksne sov. Hvis en av foreldrene våknet for å ta seg en røyk, våknet hun og turte ikke sovne igjen før han eller hun la seg ned igjen.

– Jeg bredde dynene over dem for at de ikke skulle fryse. Kort sagt var jeg til tider som en forelder for mine egne foreldre.

I ukens Familien kan du lese mer om den dramatiske oppveksten.

Fra Litteraturmagasinet

Marwel ble intervjuet av Hjemmet

Gunn Gravdal Elton fra ukebladet Hjemmet laget denne firesiders reportasjen om Marwel, og her sier hun bl.a.:

Jeg prøvde å forstå pappa, og jeg forsvarte ham. Han ønsket ikke på noen måte å gjøre oss vondt, men det var en ”annen driv” som herjet inni ham etter opplevelsene under krigen, og som var årsaken til de forvirrete og utagerende handlingene hans. Hele min barndom har vært preget av at jeg har gått på tå hev for å lytte, og se etter signaler på pappas tilstand. Det ble nærmest innebygd i meg.

Egil Morland i Dagen

ANMELDELSE I DAGEN: "EIT HANDSLAG TIL DEI SOM ALDRI VART HEILT FERDIGE MED KRIGEN"

Egil Morland i Dagen har anmeldt Krigsseilernes barn, og latt seg berøre. Han skriver blant annet:

Schjølberg skriv om born som i trangbudde husvære levde tett på fedrene sine mareritt, depresjonar, psykiske ustabilitet og alkoholisme. Det er autentiske røyster vi høyrer. Ganske raskt greier dei å ta oss med på den mentale reisa til ei tid som verkeleg er nær, men også uendeleg fjern: til eit rasert Europa som skulle byggjast opp att

Forfattaren har fått med mange vare skildringar av stolte, sjølvstendige menneske som fann seg i den lagnad at dei t.d. sjølv måtte betala for operasjonar etter krigsskadar. Og innimellom får vi glimt av den kjærleik dei så gjerne ville formidla – og stundom fekk formidla – midt i det vonde og traumatiske.

Språk, tone og framstilling varierer. Slik må det vera når forteljarstemmer frå svært ulike menneske lyder. Det gjer ikkje boka mindre verdt.

Og så er dette nok ei påminning om kor mykje vi aldri fekk veta noko om. For dét er også med i boka; sorg og anger over at det ikkje vart opna rom av tid og nærvêr, som muligens, kanskje, kunne ha vore eit handslag til dei som aldri vart heilt ferdige med krigen.