Spanias mektige fjellverden

Mange er kanskje ikke klar over at Spania er et av de mest fjellrike landene i Europa. Og dette har vi observert hver gang vi har tatt fly mellom Norge og Spania. Ikke minst har de mektige fjellmassivene i Pyrineene, fjellene som ligger som en grense mellom Frankrike og Spania, gjort et mektig inntrykk på oss. Når vi befinner oss i en høyde av rundt 32.000 fot er det lite vi kan gjøre – uten å stole på at flymekanikere og flygere gjør jobben sin, og bringer oss trygt fram og tilbake.

Samtidig får vi også tid til noen refleksjoner, og hverdagsproblemene blir egentlig litt små når vi får et så stort overblikk rundt oss. Så la oss bli med på en liten flytur med et atskillig mindre fly, rundt i området mellom Frankrike og Spania. Lang stiene i dette fjellområdet valfarter pilgerimer på den velkjente pilegrimsruten El Camino de Santiago. Som blant annet går innom Baskerland. Mark Knopfler besørger den musikalske delen av reisen. Men så snart det blir anledning laster vi opp KIA’en og begir oss en tur innover i denne spanske provinsen hvor spennende opplevelser står i kø og venter...

Andalucia

Andalucía må oppleves!

Andalucía er den sydligste av Spanias 17 selvstyrte regioner, og har bare Middelhavet mellom seg og det afrikanske kontinent. Arkitekturen i denne regionen er sterkt preget av maurerne som hadde stor innflytelse i mange hundre år. Fra Spanias beste henter vi:

 

Det bor rundt 8,2 millioner i Andalucía, noe som faktisk utgjør  rundt 1/5 av Spanias befolkning. Det er først når du reiser over de andalusiske slettene at du opplever det store landskapet. Det må ha vært dette Edmund Bakken i Kjell Aukrusts skikkelse også hadde opplevd da han formidlet inntrykk  fra de samme steder til en mer nøktern Kjell Syvertsen. For de som husker nitimen på 60-tallet.

Hele 87.268 kvadratkilometer strekker regionen seg ut på. Det betyr at det i gjennomsnitt bor 94,9 personer på hver kvadratkilometer i Andalucía. Det er litt mer enn gjennomsnittet for hele Spania.

Så finnes også flere storbyer i regionen. Sevilla er hovedstaden, men andre større byer er Córdoba, Málaga, Marbella og Granada.

 

Får man med seg både sørkyst (Costa del Sol) og innland i Andalucia, ja da har man nesten garantert fått opplevelser for livet. Her nede er flamenco-dansen faktisk ekte lokal! Lenger nord er den jo importert til turistene.


Idag er ikke Andalucia bare flamenco-dans og mye interessant historie. De produserer Airbus-fly, jobber med romfart og satelitter, produserer masse annet avansert, og deres hovedstad Sevilla er blant de rike allerede, med fremtiden foran seg. De tar også godt vare på sin historie – mens de selv lever i dette årtusen.

 

Du finner mange av de største turistattraksjonene i hele Spania i denne regionen. Alhambra i Granada er den mest besøkte. Så har du fjellandsbyen Ronda med sin spektakulære oppbygging. Sossestrøket Puerto Banus er det mange som oppsøker i tillegg til Mezquita i Córdoba.

Navnet Andalucía er gitt av maurerne, som hersket over regionen i mange år. De kalte den Al-Andalus, hvilket betyr Vandalenes land. Vandalene var en gammel germansk stamme som grunnla et kongerike syd på den iberiske halvøy i det 5. århundret.

Mye av Spanias kultur kommer nettopp fra Andalucía. Det er bare å begynne planleggingen av turer hit. Det er nok å ta av. Som for eksempel Granda som du  ser på videoen under her.

Competa - byen i mitt hjerte

Competa er helt spesiell. Den kan egentlig ikke beskrives fullt ut - den må oppleves. Under et lite utdrag fra et av kapitlene i den nye spaniaboka:

Utsikten ut over Middelhavet var formidabel, og i klarvær ble det påstått at man kunne se over til fjellene i Afrika. Selve Middelhavet var også spennende. – noen dager var det like blått som det framstilles i turistbrosjyrene, mens neste dag kunne det være gnistrende hvitt, og nattestid var det som skimrende sølv når månen kastet sitt bleke lys på det.

Jeg følte jeg hadde kommet på verdens tak, og hadde et stort og uendelig rom rundt meg. Det andalusiske fjellandskapet var en stor og eventyrlig opplevelse.

Her opplevde jeg at himmelen kan se helt ”usannsynlig” ut, og sterke klare farger tonet over til de mykeste og sarteste pastellfarger. Panoramaet på terrassen var unikt når kveldslyset draperte fjellene rundt meg i et silkeslør.

Som en kontrast til dette kunne vi skimte lave steingjerder som markerte gamle grenseoppganger mellom kjerr og små fjellknauser, mens en og annen sammenrast finka sto som et stumt minne om fordums tider. Det ga rom for ettertanke når jeg begynte å reflektere litt over deres historie.

Under gitte forhold kunne jeg kjenne aromaen fra timian og rosmarin komme smygende mot oss, mens de eviggrønne oliventrærne, med sine krokete stammer, sto rundt som ærverdige voktere av landskapet – noe de hadde gjort i århundrer. Ja – ifølge den godeste Pepe kunne disse trærne bli over 1000 år gamle.

Han hadde utvilsomt rett i det, for den romerske forfatteren ”Plinius den eldre” fortalte om et hellig gresk oliventre som skulle være over 1600 år gammelt.

Tenk om et slikt gammelt tre kunne fortelle hva det har sett og hørt opp gjennom årene? Og Pepe hadde massevis av dem på eiendommen sin…

Fikentreet er et av våre eldste kulturtrær, og de siste par årene har det fått seg et skikkelig oppsving. I fjor var markedet i Norge nærmest støvsugd for fikentrær, alle ville gjerne smykke terrassen med et trendy fikentre.Og det er helt forståelig at folk har fått øynene opp for dette spesielle treet. En sjarmerende bladfasong, og en bred fin krone, sammen med en grålig dekorativ bark gjør det iøynefallende. Selve fikenfrukten gir en ekstra dimensjon, hvis man er så heldig at den rekker å modne. Tenk å kunne høste sin egen fiken på terrassen. Fikentreet kan såvidt vokse i Norge på de aller varmeste steder, men må dekkes godt om vinteren og blir bare dyrket som en kuriositet.

Her vi bor i Spania har vi vårt eget store fikentre. Og når det i våres virkelig begynte å skyte fart, og såvel grener som blader kappes om å bli størst, var det en bekrefte på ordene i  Markus 13:28: Lær en lignelse av fikentreet: Så snart det kommer saft i dets grener, og dets blader springer ut, da vet I at sommeren er nær. 

Og sommeren kom med massevis av livgivende varme – og fikentreet formelig sprutet ut med modne fikener. Det ble mer enn noen gang. Og selv om vi spiste alt det vi orket å sette til livs, kokte opp fikesyltetøy og marmelade i glass og spann, spratt det fram modne fikener hver eneste dag. Hvor mange kilo det ble i alt vet jeg ikke. Men det ble bokstavelig talt også flere  bæreposer, som ble viderefordelt til gode spanske venner.

Fikentreet vårt nærmer seg nå en høyde på ca 4 meter, men det blir 5–6 m høyt. Det får med alderen tykk stamme og kan få lange, nedliggende grener.

I løpet av året blomstrer trærne tre ganger: vårblomstring, som ikke gir noe større frukt; sommerblomstring, som gir den viktigste avlingen; og vinterblomstring, som bare gir frukt i særlig gode år. Et slikt fikentre kan bære flere hundre kilo fiken årlig.

Fikenfrukten er dråpeformet med lysegrønt eller rødblått, seigt skall. Fruktkjøttet smaker søtt og litt syrlig, og er saftig, mykt og fylt av små, spiselige kjerner. Friske, modne fikener er svært gode, men ikke holdbare.

Fikentreet symboliserer liv og fred, og kan også være kunnskapens tre.

Her i Casa Sol ser vi fram mot neste avling som gjerne kommer helt på slutten av året. Og spørsmålet er: Klarer vi å sette til livs all fikenmarmeladen, godt fordelt på toppen av fransk blåskimmelost eller andre skarpe ostesorter? En slik kombinasjon er nemlig noe som smaker utrolig godt....