Landeskogens fargerike historie blir bok

”Fagert og storfelt, mest som eit slott å sjå til, ligg Landeskogen sanatorium oppe i furelia ovanfor Grendi. Dit kjem tuberkuløse frå Sørlandet og Rogaland og vil prøve bli lækte for sjuken sin.”

Det er sokneprest Reidar Bolling som beskriver Landeskogen på denne måten i Byglands soge. Og han har helt rett i sin beskrivelse. For det hersker ingen tvil om at bygningen virkelig har en stolt og fargerik historie, der den majestetisk troner oppe i lia – ”mest som eit slott å sjå til”.

Landeskogen Peace Center har en fargerik og spennende historie. Stedet har i løpet av sin 100-årige historie vært sted for en rekke bruksområder.

Hadde veggene på Landeskogen kunnet fortelle oss deres historier ville vi hørt beretninger om glede og forventing, om gryende håp, men også om nederlag. Vi ville hørt om liv og død, om drømmer som ble skapt og om drømmer som brast. Kort sagt: om alle de ulike sidene i et menneskes liv.

Her har folk fra hele landet ”bodd” i kortere og lengre perioder, og alle har de sin egen bakgrunn og historie. Her var ingen grenser når det gjaldt sosial bakgrunn eller religiøs tilhørighet, og Landeskogen var i mange år som et lite norsk samfunn i miniatyr, samtidig som det har vært rom for sterke internasjonale innslag.

På Landeskogen har tidligere krigsfanger funnet ro etter opprivende opplevelser under annen verdenskrig, her han mennesker med tuberkulose fått hjelp og behandling, det var en trygg og harmonisk hjelp for fysisk og psykisk handikappede, og mennesker som slet med rusproblemer fikk hjelp til å takle sin hverdag. For å nevne noen av de gruppene som har gjestet Landeskogen.

Denne spennende historien skal nå samles mellom to permer, og arbeidet er allerede godt i gang. Boka er planlagt for utgivelse i forbindelse med 100-årsjubileet i 2012.

Mange har allerede bidratt med både stoff og bilder, og Riksarkivet i Kristiansand har stilt sitt materiale til disposisjon sammen med museer og kommuner.

Ofte har også privatpersoner interessante opplysninger som kan brukes i en slik ”Jubileumsbok”, og er det noen som har ett eller annet å bidra med, det være seg informasjon eller bilder, ville vi satt pris på om de kontaktet oss.

Det kan gjøres direkte på e-mail til oschjoe@online.no

Langs vår langstrakte kyst klorer de seg fast, både små og store byer og tettsteder. Mange av dem har stolte sjøfartstradisjoner å vise til, mens andre ligger mer tilbaketrukket, inne i landet, og har livnært seg på andre måter. Likevel er også disse stedene representert i sjøfolkenes stolte æra.

Flere av byene har fått egne tilnavn, som for eksempel Fredrikstad som har fått betegnelsen Plankebyen, Tromsø figurerer som Nordens Paris, Stavanger er Oljebyen, og Kardemommeby finner vi i dyreparken i Kristiansand. Sjøfartsbyen Risør har fått hedersbetegnelsen Den hvite byen ved Skagerrak. Men la oss nå stoppe litt nærmere her. For det er her vi finner det unike som Risør er det eneste om i hele verden - nemlig Konvoibyen.

Denne ”byen” har sitt eget liv, sitt eget særpreg og ikke minst sin egen historie. Mens andre byer er utformet av arkitekter, konsulenter og byplanleggere, er Konvoibyen blitt en realitet fordi et ektepar hadde en visjon. Leif Heimstad var selv krigsseiler, og han visste bare så altfor godt hva hans kollegaer sleit med av traumer og vanskeligheter.

Leif og Else hadde ikke bare en visjon, men de var tro mot sin visjon. Der andre så vanskeligheter, så de muligheter. Det som andre karakteriserte som menneskelig drivgods, betegnet de som menneskelige juveler, som ved litt hjelp og støtte kunne få et verdig liv.

Og de trådte til og lette opp ”skipbrudne” krigsseilere, ga dem mat og husrom, og ikke minst menneskelig varme i et samfunn som vendte disse sjøfolka ryggen.

I 1964 begynte Heimstad å bygge opp et register over krigsseilerne, og etter hvert modnet tanken å få bygd opp et eget senter for dem. Sammen med kona Else satt han i gang med å realisere sin visjon. Med på laget fikk de forfatteren Per Hansson og TV-veteranen Erik Bye. Wenche Foss og programsekretæren Kjell Arnljot Wig stilte også opp, og det samme gjorde Marinen og Marinemusikken fra Horten. Det ble satt i gang med innsamlingsaksjoner og i desember 1968 sto visjonen ferdig bygget – Konvoibyen i Risør - 28 leiligheter, fordelt på sju firemannsboliger, fellesarealer, bestyrerbolig og gjestebolig.

Denne viktige epoken i norsk etterkrigshistorie skal nå samles mellom to permer – i boka ”Tro mot sin visjon”.  Manuset er under utarbeidelse, og det planlegges utgivelse våren 2012.

I sitt atelier ved Hagenes finner kunstnerinnen Margaret Clementz den roen som er nødvendig når hun skal uttrykke sine følelser via penselen.
Hennes vei som utøvende kunstner har så langt fra vært bestrødd med roseblad, snarere med torner og tistler. Heller ikke privatlivet har vært forskånet for turbulens. Vi blir med henne når hun drar av sted for å finne inspirasjon i Roma og København, og ikke minst til den lille fjellandsbyen Competa, syd i Spania. Reiser som har vært med på å forme henne som både kunstner og menneske.

Når andre har dømt henne "nord og ned", har hun valgt å følge sin indre stemme. For å si det på godt norsk: Hun er kjerringa mot strømmen.
Motgang gjør sterk, sies det. Og nettopp Margaret er et godt eksempel på det.

I sine malerier har hun klart det mesterstykket å fange inn skogens mystikk og magi. Gjennom bildene ”utleverer” hun seg selv, samtidig som hun skaper spenning, i kombinasjon med det vakre i naturen som omgir oss. Og vi blir engasjerte.

I denne boken forteller hun om sine kamper og sine seire. Og gjennom det hele går det en rød tråd:

Gi aldri opp - men husk du er like verdifull som andre.

Boken er rikt illustrert med bilder fra Margarets innholdsrike kunstnerkarriere.

Boka er planlagt utgitt våren 2012

Her skal du få være med oss til - et på mange måter annerledes - Spania. Utenfor turismens autostrada.

Spania er et spennende land med en fargerik historie og et fargerikt folk. Her kan du besøke fantastiske, og til fingerspissene godt regisserte Flamencoshow, men du kan også bli med når gamlemor og gamlefar spontant framfører flamenco på en bortgjemt bar i den spanske fjellheimen. Det er et kontrastenes land, og det er noe av det vi vil ta deg med på i denne boka.

Slik framstilte den spanske avistegneren møtet med Oddvar da folket i landsbyen ville gi ham nytt navn. Et navn som er noe lettere å uttale for en spanjol...
Mer om dette i den nye boka som planlegges utgitt våren 2012.

Takket være et stipend fra Norsk Faglitterær Forfatterforening, vil det nå bli mulig å få med et enda bredere spekter i denne boka

Gerd Solveig sørger for å finne gode fotomotiver til den nye boka, og det er allerede tatt hundrevis av bilder. Og fler av disse skal være med å illustrere og dokumentere hvordan hverdagslivet arter seg for en spanjol.
Med kjappe streker tok det ikke mange minuttene for den spanske avistegneren å gi sitt bidrag i form av denne tegningen av Gerd Solveig ved kafébordet.