En unik historie

Når man er så privilegert at man kan ferdes rundt om på det som Erik Bye betegnet som ”Vår Herres klinkekule”, opplever man at utrolig mange spennende og sjarmerende steder. Ikke minst steder med en unik historie. Et av disse stedene er ”Kryziu Kalnas” – nord i Litauen.

Tar du av fra hovedveien som går mellom Vilnius og Riga, og kjører et par kilometer innover i terrenget dukker plutselig ”Korshøyden” opp. Og hva er så denne ”Korshøyden” eller ”Kors for fred” som den også betegnes som?

 

Det fremste pilegrimsmålet

Litauens fremste pilegrimsmål

Midt ute i Litauens bondeland, omgitt av store jorder, ligger en liten kolle som er prydet med tusener på tusener av kors.

Det hele startet, ifølge historikerne og den første skriftlige kilden, i 1850. Da var det en av stedets bønder som var dypt sønderknust over sin datter som lå for døden. I sin store fortvilelse vendte han seg til Gud med en bønn om at datteren måtte få leve. Da var det at bonden i et syn fikk beskjed om å plassere et kors på en liten kolle like i nærheten. Han så på denne tildragelsen som et tegn fra evige verden, var lydig og klatret opp på den rundt ti meter høye kollen og plasserte godt synlig et kors.

Spent tok han fatt på hjemveien. Da han nærmet seg hjemmet kom datteren ham i møte, helt frisk.

Ryktene om denne gledelige hendelsen spredte seg raskt, fra mann til mann og fra gård til gård. Først i nærområdet og ikke lenge etterpå rundt om i hele distriktet. I løpet av kort tid ble plassen sett på som et hellig sted, og kors etter kors ble satt opp. Nå var det ikke lenger en liten ubetydelig kolle, men stedet fikk navnet ”Kryziu Kalnas” – Korshøyden.

Det var omtrent som begivenheten med jentas helbredelse fikk vinger og fløy ut i hele landet, og folk kom fra fjern og nær, og Korshøyden utviklet seg til Litauens fremste pilegrimsmål.

De kom i ly av nattemørket

Folket kom tilbake om natten

Under den sovjetiske okkupasjonen av Litauen ble ”Korshøyden” et sterkt symbol for litauernes kamp for sin selvstendighet. På tross av okkupantenes sterke ateisme, stod Litauens katolsk kirke mer og mer sterkt i folkets bevissthet.

Folket formelig strømmet til og plantet sine kors med bønn om helse for sin egen familie og frihet for fedrelandet. Og det var vel nettopp det siste ønsket som gjorde at de sovjetiske myndighetene ville sette en effektiv stopp for ”korsplantingen”. De kjørte fram bulldosere og ryddet kollen fri for kors. Deretter ble alle korsene og krusifiksene brent. Fire ganger skjedde dette. Men hver gang kom folk tilbake i ly av nattemørket, og satte opp nye kors. Ikke lenge etter var Korshøyden igjen full av store og små kors.

Nå var det ikke bare Korshøyden okkupantene ville til livs, men den føyde seg inn i rekken av deres overgrep mot det religiøse Litauen. I katolske kirker ble religiøse symbol fjernet, og kirkene ble gjort om til shoppingsentre, mens i Vilnius ble den lutherske kirken bygd om til basketballbane. En annen kirke ble også ombygd til museum for ateisme. (Nå går det som kjent en Nemesis gjennom livet, og for noen år siden ble det åpnet et nytt museum i bydelen Nova Huta i Krakow. Og dette polske museet er faktisk Museum for kommunismens fall.)

Et budskap skal formidles

Et vitnesbyrd til verden

Da Litauen ble fritt i 1991 ble Korshøyden et viktig reisemål for folk fra hele verden. Tilstrømningen ble ikke mindre etter at Pave Johannes Paul II besøkte det hellige stedet. Hans hilsen ble inngravert på en stein ved foten av høyden.

”Takk litauere, for denne korshøyden. Den er et vitnesbyrd til Europas nasjoner, og resten av verden om troen i dette landet”.

I dag er det bygget opp et religiøst konferanse og kurssenter noen få hundre meter fra Korshøyden.

Tidligere var det smått stell med toaletter etc., men i dag er det bygd opp et eget servicesenter like ved stien som fører bort til Korshøyden.

I senteret får vi fyldig informasjon, og det er selvfølgelig mulig å få kjøpt med seg ulike publikasjoner om dette merkelige stedet.

Det er ingen tvil om at Korshøyden også har blitt en turistattraksjon, men det finnes ingen pågående suvenirselgere. Selv om de er glade for å få solgt suvenirer for noen få litas, er de svært tilbakeholdne. Noe som skaper en noe underlig atmosfære. Det er en spesiell ro og fred som hviler over hele området.

For litauerne er det et hellig sted hvor de kommer med sin fortvilelse og sine bønner, og med håp om hjelp setter de på plass nye kors og krusifikser. For andre et Korshøyden et slags minnesmerke over de som aldri kom hjem igjen fra opphold i KGB’s fengsler og leirer.

Kors i alle varianter

I dag blir det anslått at det finnes godt over 200 000 kors på høyden. Det er kors i alle slags størrelser og utforminger. Fra bitte små enkle trekors som henges på et større kors, til store flott utskårede kors.

Når man står midt inne i alle disse korsene er det lett å miste oversikten. Det blir liksom så altfor mye, og man tenker uvilkårlig tilbake på kristendomstimene på barneskolen, der vi lærte om de tre kors, og hvor det i midten står som det sentrale for vår tro.

Med bønn om en almisse

Sentralt plassert på Korshøyden