Romfolket besøkte Landeskogen

Romfolket besøker Landeskogen Peacesenter

For første gang i Landeskogens snart 100-årige historie, lød det vaskekte sigøynermusikk i en av konferansesalene lørdag 11. juni.

Det var den rumenske sigøyneren Tudor Lakatos som var på besøk og ga oss en liten smakebit av den spesielle sangen og musikken som særpreget sigøynerfolket. Og han åpnet med en sang som fortale litt om sigøynernes historie. En historie som strekker seg 1000 år tilbake i tid, og som omfatter det meste – fra livsglede til overgrep og forsøk på utryddelse av dette fargerike folket.

Tudor Lakatos er en svært dyktig musiker, og han har bl.a. fått betegnelsen Romanias Elvis Presley, fordi han har oversatt en rekke av Elvis’ sanger til romspråket

Tudor Lakatos

Tudor kommer fra byen Somcutamare i den nordlige delen av Romania.  Foruten å være en usedvanlig dyktig musiker, og tolker av de sanger som har fulgt sigøynerne opp gjennom århundrene, er han også den eneste sigøyneren som foreløpig er lærer i Romania. Men som han forteller oss: Heldigvis jobbes det nå med å utdanne flere lærere som har bakgrunn fra det som de selv betegner som Rromfolket.

I hjembyen Somcutamare bor det rundt 800 mennesker, og her underviser han ved landsbyens skole. I klasserommet sitter både barn, voksne og pensjonister side om side, fordi mange av dem er analfabeter. For Tudor er det av stor betydning å undervise - ikke minst barna - om sigøynernes historie, og poengtere viktigheten av å beholde sigøynernes eget språk.

Romania har for øvrig den største delen av sigøynere i Europa.

 

Tudor Lakatos sammen med Oddvar Schjølberg fra Aktive Fredsreiser og Arne Nordihus fra Stiftelsen Romanipe, Norge.

Mens EU og Verdensbanken investerer store summer for å integrere sigøynerne som det finnes rundt 15 millioner av i det nye og utvidete Europa, opplevde vi i fjor sommer frankrikes president Nicolas Sarkozy som varslet at rundt 300 sigøynerleirer skulle rives innen tre måneder. Hans planer vakte stor oppsikt og det var de som betegnet denne behandlingen av romfolket er statsrasisme fra den franske presidenten Sarkozy’s side.

Bl.a. beskriver norsk-franske Eva Joly, som sitter i EU-parlamentet for De grønne, president Nicolas Sarkozys kampanje som «svært fascistisk», og til Paris Match betegner hun kampanjen som en provokasjon og statsrasisme, og hun mener Sarkozy gjør romfolket til syndebukker.

Ifølge Amnesty International har det funnet sted «alvorlige brudd på menneskerettighetene», og organisasjonen kritiserer EU for å la være å gripe fatt i de underliggende årsakene til problemet, skriver The Guardian.

 

I Norge har man nå opprettet Romanipe – ”Stiftelse for bevaring av sigøynernes kultur og Håndverk”. Og det var det som var grunnen til besøket på Landeskogen Peacesenter.

Sammen med Tudor Lakatos kom også to av styremedlemmene i stiftelsen, Arne Nordihus og Harald Medbøe. De kunne fortelle at stiftelsens formål bl.a. er å tilrettelegge etablering av sigøynerarbeidsplasser i Romania Ikke minst når det gjelder håndverks- og kremmertradisjoner.

Videre skal det satses på utdanningsmuligheter for sigøynerne, på deres egne premisser, og man skal bistå med å utbre infrastrukturen i sigøynerområdene. Ikke minst er dette viktig innen helsespørsmål.

En annen viktig oppgave er å drive opplysningsarbeide for å motvirke rasisme mot sigøynerne.

Fra venstre Harald Medbøe, Helga Arntzen, Tudor Lakatos, Oddvar Schjølberg og Arne Nordihus.

Vi må skape dialog mellom mennesker

Vi må rette søkelyset mot problemene

Det er allerede i gang flere prosjekter som er med på å fremme sigøynerkulturen gjennom utveksling.

Viktige elementer i så måte er konserter og utstillinger. Det har allerede blitt arrangert utstillinger i både Romania og Norge

Harald Medbøe som er forfatter og fotograf, er aktuell med boka ”Rrom” – Sigøynerreiser. Den er spekket med flotte fotos og informativ tekst, og det arbeides nå for fullt med å få i stand utstillinger med blant annet bilder og informasjon som er benyttet i boka. På den måten håper de å skape kommunikasjon mellom forskjellige menneskegrupper.

I Trondheim er det i gang et Romanipeprosjekt sammen med ”Den kulturelle Skolesekken”. Og Tudor Lakatos har vært på en fem-dagers foredragsturne sammen med Harald Medbøe. De besøkte da niendeklassingene ved fem forskjellige skoler, og foredragene var et bilde – og musikkforedrag om romfolkets historie, og om deres nåværende situasjon i Romania.

Lakatos oppsummerer det slik:

Vi har 6o minutter til rådighet og går da gjennom romfolkets reise fra India til Europa. Og i foredraget oppsummerer vi hva romfolket har vært utsatt for fra de ankom Europa på 1300-talllet. Det er en sammenhengende historie om forfølgelse, slavedrift, henrettelser som kulminerte i nazistenes planer om å uturydde vår rase i sin helhet. I dagens Europa opplever vi som romfolk igjen å bli forfulgt og forvist. Derfor er det så viktig å rette søkelyset mot denne problematikken, sier Lakatos.

Gerd Solveig i samtale med Tudor Lakatos og forfatter og fotograf Harald Medbøe

Fra venstre: Frank Hugo Ådal, Gerd Solveig Schjølberg, Helga Arntzen, Tudor Lakatos, Harald Medbøe og Arne Nordihus.

De spanske sigøynerne

- Når man farter rundt på jordkloden opplever en mye interessant, og møter mange forskjellige mennesker.

Langt fra turismens autostrada fant jeg Competa. - en liten landsby som ligger og døser i sola i 750 meters høyde, tett oppunder Sierra-Nevadafjellene, syd i Spania. Her bodde jeg på finkaen hos den 75-årige Pepe. Den gikk nok ikke under betegnelsen luksusvilla, og manglet både strøm og vann.

Taket var også i en nokså miserabel forfatning. Men når jeg gikk til ro for natten hadde jeg en fantastisk utsikt opp gjennom alle hullene, og den flotteste stjernehimmel velvet seg over meg. Jeg tittet opp, og evigheten tittet tilbake og tankene vandret i et videre perspektiv. Spesielt ble dette forsterket etter en utrolig opplevelse jeg ble privilegert med da jeg møtte sigøynerne, det hemmelighetsfulle folket som holdt til i noen skur nede på søppelplassen. De ble sett på som annenrangs borgere, uønsket inne i landsbyen. Men for noen flotte personligheter de var. De var fattige på gods og gull, men i motsetning til mange av oss, hadde de en iboende kraft og verdighet, og de voktet en kulturskatt som vi ikke aner rekkevidden av.

Vi pleide gjerne å spille litt gitar sammen, og en dag innbød de meg til å bli med på feiringen av en spesiell anledning. Nå ble jeg tatt med inn i fellesskapet, inn i den innerste sirkelen, der de vanligvis ikke slipper andre inn.

Etter et spennende måltid, hentet de fram sine gamle, men velbrukte gitarer. Og det som jeg da fikk være med på var som å komme inn i et lukket samfunn hvor bare musikken fikk råde. Etter hvert grep den tak i hver eneste nerve i kroppen. Rotekte sigøynermusikk med en rytme og en intens villskap, som i neste øyeblikk ble avløst av de sarteste og såreste, men vakreste molltoner. Det var som om det absolutt innerste i sjelen deres ble manifestert gjennom kombinasjonen menneske og instrument. Som om hele rommet levde og beveget seg i en atmosfære som fylte rommet med musikk, mystikk, liv og begeistring. To vidt forskjellige kulturer satte hverandre stevne utover i de små timer. Jeg fra det kalde, og noe reserverte nord, ble møtt med varme og et ubrytelig vennskap.

Det var en slik innlevelse i sigøynernes sang, at iblant så var det som om vi ble flyttet opp til en annen dimensjon.

En dimensjon eller sfære hvor mennesket, lengslene, musikken og sigøynersangene smeltet sammen til en enhet – en enhet jeg aldri har opplevd maken til – hverken før eller siden.

Måten de sang ut sine lengsler og håp på, er fortsatt godt bevart et sted inne i meg, selv den dag i dag. Hva vi opplevde denne kvelden har jeg vel aldri helt forstått. Var det en religiøs opplevelse, en musikalsk festaften, det unike fellesskapet, eller var det et møte med et lukket samfunn som grep så tak i meg?  Eller kan hende den ekte livsglede som fløt fram?


Ikke minst var det den verdigheten som det eldre ekteparet utstrålte, når de helt spontant gikk fram på gulvet og framførte en flamencodans som savner sidestykke. I årenes løp har jeg sett mange artister framføre flamenco i spektakulære show, regissert ned til den minste detalj. Men aldri har jeg opplevd det så rotekte som det jeg gjorde denne natten, da et lutfattig sigøynerektepar fullstendig bergtok oss i de enkle omgivelsene.

Jeg tror vel helst at det var alle disse ting i kombinasjon som gjorde at jeg bare måtte skrive ned noen tanker på det eneste papiret jeg hadde for hånden – en serviett fra kafeen.

Vi må ta vare på øyeblikkene.

Vi må ta vare på øyeblikkene.

Da jeg kom utenfor kafeen den natten, og tittet opp var det som om stjernene skinte klarere her nede, og himmelen var høyere. Jeg ble overveldet når jeg tittet opp, og jeg fikk nok en aldri så liten fornemmelse av hvor liten jeg var i universet. Som et lite uunselig sandkorn. Samtidig meldte også spørsmålet seg: Hva er det som er bortenfor det jeg kan se?

Denne natten sammen med sigøynerne lærte meg hvor viktig det er at vi tar vare på øyeblikkene i livet vårt. Tiden raser av sted, og vi med den. Men underveis så har Vårherre i sin godhet lagt ut noen ”hvilens vann” for oss, og det er opp til deg og meg om vi tar oss tid til å stoppe opp, og bli beriket også av andre kulturer.