Når det umulige likevel skjer…

  Tittelen ”Ennå er det håp!” var nærmest det stikk motsatte av folk og myndigheters oppfatning av Hilde Marthinsen.

Med en god og trygg oppvekst hjemme i Kvelde, litt nord for Larvik, hadde hun alle muligheter til å lykkes. Likevel havnet Hilde på skråplanet. Hun var full første gang som 12 åring. Etter skolen fikk hun riktignok en jobb, men rusen tok mer og mer over, og som 15 åring var hun alkoholiker, og levde et hardt liv de påfølgende 25 år.

En av de som prøvde å hjelpe Hilde, var Agnes Møller Jensen. Agnes hadde hatt et forhold til en tysk soldat under krigen, og hadde fått sønnen Bjørn Toni med ham. Bjørn taklet ikke problemene han møtte som ”tyskerunge”, og havnet på kjøret sammen med rundt 20 andre ungdommer – en av dem var Hilde, og hun forteller:

- Jeg møtte Bjørn i rusmiljøet. Som tyskerunge ble han mobbet også i drikkemiljøet, med utsagn som: Der kommer ”tyskerungen”, og det ble både traumatisk og vondt for ham.

Jeg husker godt at Agnes ofte var ute for å lete etter sønnen sin. I dag har jeg ingen problem med å forstå den engstelsen hun følte for Bjørn, og at hun satte alt inn for å få ham ut av rusmiljøet.

Jeg visste som regel hvor hun kunne finne ham, for jeg var jo i det samme miljøet, men det var ikke alltid like populært når Agnes kom, for da ”splittet” hun på en måte opp miljøet vårt, og vi ville helst være i fred og ruse oss. Men det ble bare verre og verre for min del. I vårt miljø gikk det på alkohol, piller og hasj, noe jeg raskt ble helt avhengig av.

Men Agnes hadde startet opp sitt eget hjelpeprogram, og hun fikk overta et par hus fra kommunen. De skulle egentlig brennes ned i en brannøvelse, men daværende ordfører fikk omgjort dette vedtaket. Nå ble husene i stedet en hjelpestasjon for de utslåtte. Her fikk vi mat og husrom når livet ble for vanskelig, forteller Hilde.

- Og det er ikke å ta i for hardt når vi betegner Agnes’ innsats som høyst privat. Og i bakrommet til butikken og skomakerverkstedet, som hun også drev, ryddet hun plass til et ”mottak” for ulykkelig mennesker. De som sleit med å få livet på rett kjøl. Og det var mange av oss, også i Larvik. Lista ble hele tiden utvidet med navn på fortvilte mennesker som kom til kort i et stadig tøffere samfunn.

Hos Agnes var ikke dørstokken for høy, eller døra for lav – her var det både takhøyde og nestekjærlighet som møtte de utslåtte. Kontortiden hadde også stort slingringsmonn, selv om mange av de besøkende helst kom etter stengetid. Folks problemer har ikke faste klokkeslett, og de ble gjerne forsterket når nattemørket seg på og stillheten senket seg, sier Hilde som vet så altfor godt hva hun snakker om. 

Vi møtte Agnes Møller Jensen, og hun forteller om Hilde:

- Jeg prøvde å vise Hilde at det livet hun levde ikke var noe liv. Og noen ganger klarte hun å holde seg borte fra rusen, for så å ramle utpå på nytt. Når hun var på sitt verste var hun så ruset at hun måtte sitte utenfor på trappa og spise, noe hun aldri har glemt.

Men noe skjedde – for i dag har Hilde blitt en flott dame. Hun går i Betania og har fått orden på livet sitt. Hun som tidligere var helt nedkjørt av rus, er i dag en viktig ressurs for å hjelpe andre som har vanskeligheter. Det som har skjedd med henne er det rene miraklet. Så langt Agnes Møller Jensen.

Bare noen få av oss lever fortsatt

Vi har besøkt Hilde over 15 år etter hennes forvandling. Nå er hun godt etablert med egen koselig leilighet i Larvik. Hun har tatt sertifikat og kjøpt seg sin egen bil. Etter et liv på vrangsiden kan hun i dag bruke de erfaringene hun gjorde i den vonde perioden av livet sitt, til noe godt og konstruktivt for mennesker som opplever at livet til tider kan være komplisert. Og hun forteller:

- I dag er det bare et par av oss som er i live av den gamle gjengen på rundt 20 personer. De andre er døde på grunn av rus. Og jeg var ingen sinke når det gjaldt å drikke.  Jeg levde det harde livet i 25 år, og endte opp som en rusmisbruker ingen trodde det var mulig å redde.

Men det umulige skjedde likevel?

- Nå har jeg vært rusfri i over 13 år, og jeg vet at jeg ikke ønsker å flørte med alkoholen igjen. I dag ser jeg hvordan Jesus har bevart meg i de årene jeg var ruset. Og jeg fikk lov til å starte på nytt med blanke ark i 1997.

Jeg var så langt nede som jeg bare kunne komme, og jeg var lei av livet. Jeg synes jeg ikke kom ut av. Jeg hadde flere opplegg på Blå Kors bak meg, men ingen ting hjalp. Agnes, som jeg først ble ordentlig kjent med etter Bjørns død i 1981, gjorde også alt hun kunne for å få meg på rett kjøl igjen. Hun tok seg av meg, og hjalp meg med å komme inn i ordnede forhold, og var en støtte som klarte å få meg til å se lysere på tilværelsen, på tross av mine mange ”sprekker”. En ting er å kutte ut rusen, men det viktigste er i første omgang å skifte miljø. Du kan ikke gå sammen med de gamle vennene. Bryter du ut så blir du også uglesett, så det er en vanskelig balansegang. Jeg klarte ikke dette.

For min egen del ser jeg det slik at Gud har hatt en plan med livet mitt, men tid var jeg nok på ville veier langt utenfor hans plan. Men Jesus gir aldri opp.

Satt alene i stua hjemme

Jeg ville ut av rusmiljøet, men ingenting hjalp i min situasjon. På den tiden hadde jeg også blitt kjent med noen fra det kristne miljøet, og de som drev ”Stua, et tiltak fra pinsemenigheten i Larvik.

For meg kom løsning en februardag i 1997. Jeg satt hjemme i min egen stue, uten påvirkning av noen. Jeg var alene hjemme - det var kveld, det var mørkt ute, og det var bekmørkt inni meg. Da hadde jeg gitt opp absolutt alt, og kom vel ikke lenger ned med livet mitt. Hadde mest lyst til at det skulle ende der og da. Jeg synes at alle muligheter var prøvd. Alt var gått i vranglås.

Da ba jeg den enkle bønnen: Jesus hvis du finnes så må du hjelpe meg ut av dette.

Jeg kan ikke forklare hva som skjedde i de neste minuttene. Det var som en varm strøm gikk gjennom hele kroppen min, og hele livet mitt ble totalt forandret.  Det hele kom så brått og jeg kunne ikke begripe hva som skjedde, så jeg prøvde å døyve det hele med et glass brennevin, men opplevde bare å bli forferdelig syk.

I det øyeblikket forsto jeg at jeg hadde møtt en kraft som var sterkere enn alkoholen, og siden den kvelden har jeg fått lov til å leve et liv uten rus.

I begynnelsen var det nok ikke alle som trodde på meg. Men i dag ser de at det holder – det jeg opplevde. Jeg slet lenge med røykingen, men da jeg døpte meg ble jeg på forunderlig vis også helt løst ut fra røyksuget.

Etter jeg ble frelst har jeg vært engasjert med å fortelle hva som fikk meg ut av rusmiljøet. Og i dag er jeg med i pinsemenigheten i Betania i Larvik, og jeg stortrives i det miljøet. Kan jeg være til litt trøst og hjelp for andre, så er jo det bra. Og jeg føler at når jeg kan få gi æren til Jesus, og fortelle om hva han har gjort for meg, så er dette noe som igjen kan få betydning for andre.

I dag er Jesus det sentrale i livet mitt, og jeg har funnet et trygt og godt miljø i pinsemenigheten. For 30 år siden var det nok ingen som trodde at jeg – Hilde Martinsen - en dag skulle være med i sangkoret i Betania.

Men et møte med Jesus kan utfri selv den mest bundne rusmisbruker, sier Hilde Martinsen.

(Ovenstående er hentet fra et av kapitlene i biografien om Agnes Møller)

Sju kammers - Frontsøstrene

Tidligere reiseleder i Aktive Fredsreiser – Karoline Grindaker – er igjen aktuell med en ny, engasjerende dokumentarfilm sammen med Hilde Kjøs.

Den har fått tittelen ”Sju kammers”, og skal lørdag 8. oktober vises på NRK 1 kl. 22.10, i programmet ”Frontsøstrene”.

Grindaker og Kjøs er ingen nybegynnere innen filmbransjen. De har flere vellykkede prosjekter bak seg og de mottok bl.a. flere priser for sin forrige film ”Lykkens Grøde”. Den ble nominert til Amanda og Gullruten, og deltok på flere internasjonale filmfestivaler. Klipper Robert Stengård mottok Gullruten for best klipp, og han er også engasjert i den nye filmen.

”Sju kammers” hadde premiere ved filmfestivalen i Haugesund i august og høstet rosende omtale. Og i avisen ”Valdres” het det om filmene:

”Kjøs og Grindaker hausta bøttevis med prisar og heiderleg omtale for «Lykkens grøde» som hadde premiere på Fagernes i 2008. Den vart vist to gonger på NRK, som også har inngått kontrakt om å vise filmen om frontsøstrene.

Filmskaparane bak «Lykkens grøde» er i mål med eit nytt prosjekt. Hilde Kjøs og Karoline Grindaker er no i Haugesund for å presentere dokumentarfilmen om norske kvinner som vart dømde for landssvik fordi dei arbeidde som sjukesøstrer på Austfronten”.

”Sju kammers” er en engasjerende film, og den har allerede høstet mye ros, og den ble også plukket ut til Nordisk Panorama i Århus, som en av to norske filmer i hovedprogrammet.  

Gir Frontsøstrene et ansikt

I filmselskapets pressemelding leser vi: I livets siste fase må alle gjøre opp regnskap for det livet som snart er forbi.  For noen mennesker har tiden de blir født inn i stor innvirkning på de valg som blir tatt.           

Kvinnene i ”Sju kammers” reiste ut med et ønske om å bidra og gjøre noe godt, et valg som skulle føre til at de ble assosiert med de mest grusomme handlingene i det tyvende århundret.

Vi møter seks kvinner som mot slutten av livet endelig tør å fortelle sin historie. I en nær og var skildring snakker Frontsøstrene nå for første gang.

Norge er okkupert av Nazi-Tyskland. Hitler driver tofrontskrig i Europa og lider enorme tap på Østfronten. Behovet for hjelp er kritisk. I Norge beslutter det Norske Røde Kors, med NS-folk i ledelsen, å sende sykepleiere ut til frontene for å pleie tyske soldater, men også soldater med andre nasjonaliteter. Mange av jentene var bare atten år. Disse kvinnene blir kalt Frontsøstrene. Etter krigen ble Frontsøstrene utsatt for et av de strengeste krigsoppgjørene i Europa. Sammen med 50 000 andre nordmenn ble de dømt for landssvik. Dette til tross for store protester fra det Internasjonale Røde Kors . Frontsøstrene ble satt i fengsel, fikk straffer i form av bøter og inndragelse av lønn og ble fradømt borgerrettigheter. Alle opplevde offentlig fordømmelse.

Etter krigen har kvinnene tiet og historien om dem har forblitt ukjent for de fleste.

Historien som ikke vil fortelles

I perioden 1999-2008 jobbet Karoline Grindaker som reiseleder for Aktive Fredsreiser, og hun deltok på flere av de holdningsskapende tematurene som tar med skoleungdom til Auschwitz. Hun kom ved en tilfeldighet over historien om Frontsøstrene. Sammen med Hilde Kjøs startet hun arbeidet med å finne disse kvinnene, noe som skulle vise seg å bli en tidkrevende prosess. Mange av Frontsøstrene hadde byttet navn, hemmeligholdt sin historie for omgivelsene, noen hadde flyttet ut av landet og flesteparten var døde. Mange av kvinnene orket heller ikke å stå fram av hensyn til konsekvensene dette kunne få for familien.

Det å fortelle Frontsøstrenes historie er samtidig å åpne et kammers for første gang. Å pirke i en stadig pågående smerte.  Men det er også å stille spørsmål om hvem vi er som historiske aktører. Når kan en historie fortelles? Hvem forteller historien? Og hvem er det som lytter?

En ny begynnelse

Gjennom seks portretter fortelles historier som til sammen viser et mørkt kapittel i den norske etterkrigshistorien. Det er både historien om vår felles nasjonale fortid, samtidig som den beskriver innsiden av levde liv. De små øyeblikkene et menneskeliv er satt sammen av, de tilfeldige møtene og valgene man tar.

 “Sju Kammers” er den eneste dokumentarfilmen der de norske frontsøstrene med egne ord forteller sin historie.  

En av dem – Bjørg – sier det slik: ”Det er mange år av mitt liv jeg aldri kan snakke om”.

Bjørg var en av de 450 norske kvinnene som meldte seg til tjeneste som sykepleiere ved tyske krigslasaretter. Der pleide de tyskere, men også sårede soldater fra andre nasjonaliteter. Disse kvinnene ble kalt ”frontsøstrene” og ble dømt for landssvik da de kom tilbake til Norge, til tross for protester fra blant annet det Internasjonale Røde Kors.

I denne dokumentaren møter vi flere av disse frontsøstrene, som nå i livets siste fase forteller om valget de tok under krigen.

Med Sju kammers – Frontsøstrene har Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs laget et usedvanlig stilsikkert og medmenneskelig portrett av en gruppe kvinner som er levnet liten oppmerksomhet i norsk debatt.

Husk meg

”Sju kammers” er også en film om ansikter, om minner og liv avtegnet i kropper. Om det å erindre, like mye som behovet for å glemme. Alle kvinnene i filmen bærer sin skjebne på ulike måter. Enkeltstående stemmer som hver og en forteller om sin virkelighet og viser hvordan historien har merket dem.

Filmen er en historie om kvinner som er i den siste fasen av livet, en hyllest til både dem som forteller, men like mye en hyllest til alle dem som valgte å tie.

Karoline Grindaker er imidlertid ikke blant dem som ønsker å hvile på sine laurbær. Hun er fullt klar over at mange av de som opplevde annen verdenskrig har en spesiell historie å fortelle. Og ofte kan det være en kamp mot tiden for å få dokumentert deres historier.

Derfor er Grindaker/Kjøs nå i gang med å planlegge nye filminnspillinger. Og noe av det som vurderes er å dokumentere historien til en av de kvinnene som fikk betegnelsen ”Tyskertøs”. Hennes historie utgis av Aktive Fredsforlag i boka ”Fra Tyskertøs til gatas samaritan”, og er en rystende beretning om fordømmelse og forrakt.  

Mica Film

Hilde Kjøs og Karoline Grindaker startet Mica Film i 2004. Et lite og uavhengig produksjonsselskap som jobber med dokumentarfilm.

Sju kammers er den første dokumentarfilmen de også produserer sammen i Mica Film.

Regissør og fotograf Hilde Kjøs (1974) har en BA i fotografi fra Manchester Metropolitan University og har regissert Lykkens Grøde med Karoline Grindaker (2008).

Regissør Karoline Grindaker (1974) har filmutdanning fra Surrey Institute of Art & Design og regisserte Lykkens Grøde sammen med Hilde Kjøs i 2008.

I programmet ”Folk i farta” har vi i to programmer blitt bedre kjent med Harald Medbøe. Det var et møte med en spennende person som har brukt mye av sin tid blant Romanias sigøynere. Og det pirret vår nysgjerrighet etter å få vite noe mer om denne mannen.

Og det får vi anledning til i boka ”Rrrom – Sigøynerreiser”.

Her tar Harald Medbøe oss med på en reise rundt i Romania, blant sigøynerne. Vi får et innblikk bak kulissene hos dette fargerike folket. Et folk som er både forfulgt og hatet av mange.

Under annen verdenskrig ble de forfulgt og drept av Hitlers lakeier i det som ikke kan betegnes som annet enn folkemord. Men det stoppet ikke der. Fortsatt blir de jaget som fantepakk. Vi tenker bare på hva som skjedde i Frankrike, hvor de ble drevet vekk fra sine bosteder, og tvangssendt til Romania, ved hjelp fra det franske statsapparatet.

Derfor er Medbøes bok et viktig dokument som viser den livsgleden og ikke minst livsviljen som preger dette folket.

Det er en spennende bok, spekket med interessante fotos.

Du kan kjøpe den i bokhandelen din eller bestille den fra Futurum Forlag.

www.futurumforlag.no

Tore Bakken er en mann som har gjennomgått mer enn mye i livet. Sykdom og nedturer har ofte avløst hverandre, men han har arbeidet seg gjennom dette på en respektabel måte, og ved Guds hjelp. Livet har derfor gitt ham en livserfaring som er omsatt til stor hjelp for andre mennesker som har satt seg fast i problemer og i livskriser.

Boken er lettlest, men også avslørende i sine handlinger. Klar tale om bibelsk dåp, skjulte synder, sladder, bakvaskelser og rykter. Den tar også for seg emnene; helbredelse ved bønn, frikirkelig samarbeid og lunkent kristenliv på en måte som er meget fengslende.

Boken kan også brukes til undervisning på bibelskoler og i menighetsseminarer.

Jeg anser Tore Bakken for å være ”en mann etter Guds hjerte” med budskapet i denne boken. Å lese den har vært en berikelse, - og mange vil nok oppleve en livsforandring i sitt hjerte og i sin livs-førsel ved å lese den.

Frank Søgaard

- Pastor i Den Frie Evangeliske Forsamling M40 i Oslo

Magnus Bjerkeng sier det slik:

Et ekte og usminket oppgjør med religiøse tradisjoner. Tore har her gitt oss en detaljert opplevelse av hva som rører seg i en oppriktig sjel som for enhver pris er villig til å la Guds sanne Ord få den autoritet som himmelens og jordens skaper fortjener. Den empatiske evnen til å føre leseren inn i sjelekampen mellom «hva mennesker sier» og «hva Guds Ord sier» er en nådegave og en åpenbaring som mange sannhetselskende mennesker vil verdsette. Et gudgitt bidrag i den ånds-kampen som er iscenesatt av djevelen, som ennå i dag bruker sin metode til å forføre usikre mennesker med: «Har Gud virkelig sagt?»

Magnus Bjerkeng

- Forkynner i De Frie Evangeliske Forsamlinger