Alle mennesker har sin egen historie. På godt og vondt. Men vi kan alle lære litt av hverandre.

Hun bygger bro for sårbare mennesker

Hun er soldat, offiser med majors grad. Hun har tjenestegjort i noen av de verste krigsområdene på vår klode, men står ikke på noen militære lønningslister i noe land i verden. Selv om hun har tjenestegjort i verdens fredeligste arme, har hun hatt en farligere jobb enn de fleste av oss.

Hun har ikke kjempet sin kamp med regulære, konvensjonelle våpen. Hennes våpenarsenal har derimot bestått av medmenneskelighet og håp. Hun har ikke hatt hverken velskrevne taler eller løfter om store pengebeløp med i bagasjen, men derimot håp til lidende mennesker. Og det er ikke uten grunn at hun har fått betegnelsen Håpet ambassadør. Anne Kristine Herje er en av de mange som har valgt å jobbe i Frelsesarmeens tjeneste.

Hun var bare 23 år gammel da hun kom sitt tjenestested som offiser på Finnsnes i Troms fylke.

Vi forbinder gjerne adventstiden også med ”Frelsesarmegryta”, og for min egen del har jeg den største respekt for de folkene som trofast står ved gryta, uansett vær og føreforhold. De inngir håp og tryggghet for mange som sliter nå som julen nærmer seg.

I en samtale vi hadde fortalte Anne Kristine om en opplevelse som har festet seg, og som jeg tok med i boka om hennes liv, og her forteller hun:

Jule-krigsropet skulle selges, og helst så mange som mulig før vi skulle sette ut julegryta. Den gang hadde vi ikke biler til disposisjon, men sykkelen var grei som framkomstmiddel inntil snøen kom, og vi måtte finne fram sparkstøttingen.

Med vesken full av krigsropet dro jeg over til Senja, og hadde gått i mange timer. Det var ikke et hus å se, og her på den mørke veien fikk tankene fritt løp. I avisene hadde jeg lest om Kennedy som var skutt og drept, og i tillleg var det krig og uro mange steder, og jeg sa til meg selv: Hvordan vil den reddharen du er, reagere om du kommer opp i slike situasjoner? Du vil bare få sammenbrudd og bli til besvær for dine omgivelser.

Jeg tumlet rundt med mine egne tanker og merket ikke at en mann kom mot meg. Jeg skvatt til da jeg hørte en stemme som sa: God dag – hva slags ærend er du ute i?

Jeg fortalte om Jule-Krigsropet, men det ble ikke noe salg i første omgang, for han hadde ikke penger på seg – jeg fikk gå opp til kona.

Hvor bor dere? spurte jeg, for jeg trodde det var milevis til folk.

Der oppe hvor du ser stjerna i vinduet, var svaret. Jeg gikk videre, men alt var forandret, for nå gikk jeg mot ei stjerne, og Alf Prøysens sang brakte meg den ettermidddagen en hilsen fra Vårherre, en enkel strofe som har vært  mitt ståsted i alle år siden:

”Å samma å som hende e stjerna like stor.” Gud forandrer seg ikke. Om jeg er redd eller uredd, frisk eller syk, om det er krig eller fred i landet, så forandrer ikke det Gud. Han er alltid den samme og Han har fredstanker med oss.

Med denne opplevelsen i bagasjen fortsatte jeg tjenesten ut året på Finnsnes. Deretter reiste jeg hjem og tok farvel med familie og venner og satte kursen ut til det opppdraget Frelsesarmeen hadde gitt meg.

Nå fulgte oppdrag for Anne Kristine i Curacao i Karibien og videre til Surinam, Jamaica og Haiti. Og i dette viktige arbeidet fikk hun være med på å arbeide etter slagordet:

Det er mellom de sårbare menneskene vi må bygge broer som bærer...

Hentet fra boka: Med håp for Haiti

Hildes unike historie

 

 

Når det umulige likevel skjer…

  Tittelen ”Ennå er det håp!” var nærmest det stikk motsatte av folk og myndigheters oppfatning av Hilde Marthinsen.

Med en god og trygg oppvekst hjemme i Kvelde, litt nord for Larvik, hadde hun alle muligheter til å lykkes. Likevel havnet Hilde på skråplanet. Hun var full første gang som 12 åring. Etter skolen fikk hun riktignok en jobb, men rusen tok mer og mer over, og som 15 åring var hun alkoholiker, og levde et hardt liv de påfølgende 25 år.

En av de som prøvde å hjelpe Hilde, var Agnes Møller Jensen. Agnes hadde hatt et forhold til en tysk soldat under krigen, og hadde fått sønnen Bjørn Toni med ham. Bjørn taklet ikke problemene han møtte som ”tyskerunge”, og havnet på kjøret sammen med rundt 20 andre ungdommer – en av dem var Hilde, og hun forteller:

- Jeg møtte Bjørn i rusmiljøet. Som tyskerunge ble han mobbet også i drikkemiljøet, med utsagn som: Der kommer ”tyskerungen”, og det ble både traumatisk og vondt for ham.

Jeg husker godt at Agnes ofte var ute for å lete etter sønnen sin. I dag har jeg ingen problem med å forstå den engstelsen hun følte for Bjørn, og at hun satte alt inn for å få ham ut av rusmiljøet.

Jeg visste som regel hvor hun kunne finne ham, for jeg var jo i det samme miljøet, men det var ikke alltid like populært når Agnes kom, for da ”splittet” hun på en måte opp miljøet vårt, og vi ville helst være i fred og ruse oss. Men det ble bare verre og verre for min del. I vårt miljø gikk det på alkohol, piller og hasj, noe jeg raskt ble helt avhengig av.

Men Agnes hadde startet opp sitt eget hjelpeprogram, og hun fikk overta et par hus fra kommunen. De skulle egentlig brennes ned i en brannøvelse, men daværende ordfører fikk omgjort dette vedtaket. Nå ble husene i stedet en hjelpestasjon for de utslåtte. Her fikk vi mat og husrom når livet ble for vanskelig, forteller Hilde.

- Og det er ikke å ta i for hardt når vi betegner Agnes’ innsats som høyst privat. Og i bakrommet til butikken og skomakerverkstedet, som hun også drev, ryddet hun plass til et ”mottak” for ulykkelig mennesker. De som sleit med å få livet på rett kjøl. Og det var mange av oss, også i Larvik. Lista ble hele tiden utvidet med navn på fortvilte mennesker som kom til kort i et stadig tøffere samfunn.

Hos Agnes var ikke dørstokken for høy, eller døra for lav – her var det både takhøyde og nestekjærlighet som møtte de utslåtte. Kontortiden hadde også stort slingringsmonn, selv om mange av de besøkende helst kom etter stengetid. Folks problemer har ikke faste klokkeslett, og de ble gjerne forsterket når nattemørket seg på og stillheten senket seg, sier Hilde som vet så altfor godt hva hun snakker om. 

 

Vi møtte Agnes Møller Jensen, og hun forteller om Hilde:

- Jeg prøvde å vise Hilde at det livet hun levde ikke var noe liv. Og noen ganger klarte hun å holde seg borte fra rusen, for så å ramle utpå på nytt. Når hun var på sitt verste var hun så ruset at hun måtte sitte utenfor på trappa og spise, noe hun aldri har glemt.

Men noe skjedde – for i dag har Hilde blitt en flott dame. Hun går i Betania og har fått orden på livet sitt. Hun som tidligere var helt nedkjørt av rus, er i dag en viktig ressurs for å hjelpe andre som har vanskeligheter. Det som har skjedd med henne er det rene miraklet. Så langt Agnes Møller Jensen.

 

Bare noen få av oss lever fortsatt

Vi har besøkt Hilde over 15 år etter hennes forvandling. Nå er hun godt etablert med egen koselig leilighet i Larvik. Hun har tatt sertifikat og kjøpt seg sin egen bil. Etter et liv på vrangsiden kan hun i dag bruke de erfaringene hun gjorde i den vonde perioden av livet sitt, til noe godt og konstruktivt for mennesker som opplever at livet til tider kan være komplisert. Og hun forteller:

- I dag er det bare et par av oss som er i live av den gamle gjengen på rundt 20 personer. De andre er døde på grunn av rus. Og jeg var ingen sinke når det gjaldt å drikke.  Jeg levde det harde livet i 25 år, og endte opp som en rusmisbruker ingen trodde det var mulig å redde.

 

Men det umulige skjedde likevel?

- Nå har jeg vært rusfri i over 13 år, og jeg vet at jeg ikke ønsker å flørte med alkoholen igjen. I dag ser jeg hvordan Jesus har bevart meg i de årene jeg var ruset. Og jeg fikk lov til å starte på nytt med blanke ark i 1997.

Jeg var så langt nede som jeg bare kunne komme, og jeg var lei av livet. Jeg synes jeg ikke kom ut av. Jeg hadde flere opplegg på Blå Kors bak meg, men ingen ting hjalp. Agnes, som jeg først ble ordentlig kjent med etter Bjørns død i 1981, gjorde også alt hun kunne for å få meg på rett kjøl igjen. Hun tok seg av meg, og hjalp meg med å komme inn i ordnede forhold, og var en støtte som klarte å få meg til å se lysere på tilværelsen, på tross av mine mange ”sprekker”. En ting er å kutte ut rusen, men det viktigste er i første omgang å skifte miljø. Du kan ikke gå sammen med de gamle vennene. Bryter du ut så blir du også uglesett, så det er en vanskelig balansegang. Jeg klarte ikke dette.

For min egen del ser jeg det slik at Gud har hatt en plan med livet mitt, men tid var jeg nok på ville veier langt utenfor hans plan. Men Jesus gir aldri opp.

 

Satt alene i stua hjemme

Jeg ville ut av rusmiljøet, men ingenting hjalp i min situasjon. På den tiden hadde jeg også blitt kjent med noen fra det kristne miljøet, og de som drev ”Stua, et tiltak fra pinsemenigheten i Larvik.

For meg kom løsning en februardag i 1997. Jeg satt hjemme i min egen stue, uten påvirkning av noen. Jeg var alene hjemme - det var kveld, det var mørkt ute, og det var bekmørkt inni meg. Da hadde jeg gitt opp absolutt alt, og kom vel ikke lenger ned med livet mitt. Hadde mest lyst til at det skulle ende der og da. Jeg synes at alle muligheter var prøvd. Alt var gått i vranglås.

Da ba jeg den enkle bønnen: Jesus hvis du finnes så må du hjelpe meg ut av dette.

Jeg kan ikke forklare hva som skjedde i de neste minuttene. Det var som en varm strøm gikk gjennom hele kroppen min, og hele livet mitt ble totalt forandret.  Det hele kom så brått og jeg kunne ikke begripe hva som skjedde, så jeg prøvde å døyve det hele med et glass brennevin, men opplevde bare å bli forferdelig syk.

I det øyeblikket forsto jeg at jeg hadde møtt en kraft som var sterkere enn alkoholen, og siden den kvelden har jeg fått lov til å leve et liv uten rus.

I begynnelsen var det nok ikke alle som trodde på meg. Men i dag ser de at det holder – det jeg opplevde. Jeg slet lenge med røykingen, men da jeg døpte meg ble jeg på forunderlig vis også helt løst ut fra røyksuget.

Etter jeg ble frelst har jeg vært engasjert med å fortelle hva som fikk meg ut av rusmiljøet. Og i dag er jeg med i pinsemenigheten i Betania i Larvik, og jeg stortrives i det miljøet. Kan jeg være til litt trøst og hjelp for andre, så er jo det bra. Og jeg føler at når jeg kan få gi æren til Jesus, og fortelle om hva han har gjort for meg, så er dette noe som igjen kan få betydning for andre.

 

I dag er Jesus det sentrale i livet mitt, og jeg har funnet et trygt og godt miljø i pinsemenigheten. For 30 år siden var det nok ingen som trodde at jeg – Hilde Martinsen - en dag skulle være med i sangkoret i Betania.

Men et møte med Jesus kan utfri selv den mest bundne rusmisbruker, sier Hilde Martinsen.

 

(Ovenstående er hentet fra et av kapitlene i biografien om Agnes Møller)

Harald Medbøe

Du så dem på NRK TV.

I første episode gikk turen til Alex Rosén til Romania. Kunstneren Harald Medbøe er dypt engasjert i Romfolkets skjebne og sammen har de lagt ut på en roadtrip fra Auschwitz til Bucuresti.
De møter Romfolkets Elvis og havner også i trøbbel med Ukrainsk grensepoliti.
Men programmet viste mye mere enn det. Det viste også en person som virkelig bryr seg om andre mennesker.
Harald Medbøe kan trygt betegnes som en "Fargeklatt i Vår Herres hage". Han har ikke levd noe A-4-liv, men har hele tiden gått sine egne veier på både godt og vondt.
I dag har han et brennende engasjement med å hjelpe sigøynerne i Romania.
Det var spennende å se ham på "åstedet" sammen med Alex Rosén, men det er like spennende å møte sigøynerne via sidene i boka Rrom - sett gjennom Medbøes kameralinse.

Harald Medbøes bok

I programmet ”Folk i farta” har vi i to programmer blitt bedre kjent med Harald Medbøe. Det var et møte med en spennende person som har brukt mye av sin tid blant Romanias sigøynere. Og det pirret vår nysgjerrighet etter å få vite noe mer om denne mannen.

Og det får vi anledning til i boka ”Rrrom – Sigøynerreiser”.

Her tar Harald Medbøe oss med på en reise rundt i Romania, blant sigøynerne. Vi får et innblikk bak kulissene hos dette fargerike folket. Et folk som er både forfulgt og hatet av mange.

Under annen verdenskrig ble de forfulgt og drept av Hitlers lakeier i det som ikke kan betegnes som annet enn folkemord. Men det stoppet ikke der. Fortsatt blir de jaget som fantepakk. Vi tenker bare på hva som skjedde i Frankrike, hvor de ble drevet vekk fra sine bosteder, og tvangssendt til Romania, ved hjelp fra det franske statsapparatet.

Derfor er Medbøes bok et viktig dokument som viser den livsgleden og ikke minst livsviljen som preger dette folket.

Det er en spennende bok, spekket med interessante fotos.

 

Du kan kjøpe den i bokhandelen din eller bestille den fra Futurum Forlag.

www.futurumforlag.no