Alle mennesker har sin egen historie. På godt og vondt. Men vi kan alle lære litt av hverandre.

Mennesker i livets billedvev

Som forfatter og journalist har jeg hatt det store privilegiet å møte hundrevis av mennesker fra alle samfunnslag og med forskjellig bakgrunn. Noen har delt sine glade og positive historier, mens andre har tatt meg med ”inn i de innerste rom” i deres liv, og hentet fram opplevelser som er så dramatiske at man knapt kan tro det er sant. Men felles for dem alle er at de ønsker å dele opplevelsene i håp om at det skal føre til noe godt for andre mennesker.

Det er sagt at julekvelden er den kvelden da Gud kommer mennesket i møte, og jeg har lyst til å dele fire julehistorier med dere, og som bekrefter nettopp julens budskap: Vi er aldri alene!

En underlig julaften

Jeg var på besøk hos Paraguay-misjonæren Anna Strømsrud. Nå var hun kommet tilbake i Norge igjen etter et langt liv på feltet ute i Paraguays jungel, og levde stillferdig og enkelt i en svært beskjeden hytte i ”Sopelimskroken” på Løten. 
Hun hadde slitt seg ut, og helsen var dårlig. Hun var realist og hadde for lengst innsett at de dager hun hadde fått ”bevilget” her på jorden nærmet seg slutten. Det var så mye hun skulle ha gjort, selv om veien gikk ubønnhørlig mot et rom på sykehjemmet. 
Men Anna var av den kreative typen, og ikke lenge etter var internett og mail installert i det lille sykerommet. Igjen sto hun i direkte kontakt med folka ute på misjonsstasjonene – i den grad hun orket med stadig sviktende helse. 
Nå var boka om hennes liv ferdig skrevet og hun skulle for en siste gang lese gjennom manuset. Men under besøket på sykehjemmet fortalte hun meg om en veldig spesiell og underlig julaften, og denne opplevelsen måtte vi få med i boken:

Det er julaften 1982, og langt inne i Paraguays jungel, nærmere bestemt i Curuguaty sitter den norske misjonæren Anna Pauline Strømsrud. Alene – bare omgitt av indianere som ikke vil ha noe med henne å gjøre. Tvert i mot.
De er skeptiske, og synes at hun er en veldig merkelig kvinne. Noe slikt hadde de aldri opplevd tidligere. Her hadde hun bodd i et telt et halvt år, drevet av et brennende ønske: Å fortelle indianerne om Jesus. Men indianerne ønsket ikke å høre et slikt budskap. Det var greit å få hjelp av henne når de var syke, men ikke noe mer.
Denne kvelden gikk tankene til Norge og julefeiringen hjemme på Løten, og det var ikke fritt for annet enn at en liten blank tåre banet seg vei nedover kinnet. Men det var hundrevis av mil hjem til det vinterlige Norge, og Anna som hadde vært ute en vinternatt før lot ikke mismotet få innpass. 
Nei – i stedet stellet hun til julefest for indianerne, hentet fram trekkspillet, og snart smøg tonene fra de norske julesangene seg ut mellom trærne, og ut i jungelnatten. 
Over den lille misjonæren, som satt på en liten krakk utenfor teltet, velvet tropenattens fantastiske stjernehimmel seg. Stjernene tittet ned på Anna, og hun tittet tilbake, på stjernene som hadde lyst opp himmelen over Betlehemsmarkene, den gang da hennes Mester og Herre ble født i fattige kår. 
Nå blinket stjernene fortsatt og sendte en håpets hilsen fra Ham som er alles Far. Med dette som sceneteppe, skjer det noe merkelig der ute i jungelen. Hun er i gang med den velkjente sangen Glade jul.
Plutselig kom barna i landsbyen tassende på bare føtter, sto først litt på avstand og studerte damen med det merkelige instrumentet. Men snart lo de og trampet takten. Uten å forstå noe av teksten så var dette noe nytt og spennende. Ikke lenge etter kom de voksne, og tittet like nysgjerrige på damen som ”tryllet” de vakreste toner ut av det merkelige trekkspillet. I dette øyeblikket skjedde det noe fantastisk i åndens verden. Isfronten begynte å smelte, og evangeliets frø ble sådd ut. 
Dette var den beste julegaven Anna Strømsrud noensinne hadde fått. Denne julekvelden markerte det store gjennombruddet i Curuguatyprovinsen. Snart kunne hun gå i gang med det første store prosjektet – byggingen av en barneskole for 450 skoleelever. Etter hvert skulle det utvikle seg til både ungdomsskole og Paraguays første videregående skole for indianere. 
I løpet av de neste 40 årene bygde hun også 5 kirker, flere skoler, helsestuer og Indianerhospitaler. Det er ikke uten grunn at hun fikk hedersbetegnelsen ”Indianernes mor”.

Hun fikk ikke oppleve å se boken ferdig trykket. Ikke lenge etter vårt siste møte sovnet hun stille inn. Anna hadde satt sine siste spor etter seg. Med fred i hjertet og fred med sine omgivelser gikk hun ut av tiden – for på den andre siden å møte Han som er hovedpersonen i julens evangelium – Jesus Kristus.

Janice Maeditere sa det slik: Julen handler ikke så mye om å åpne pakker, men om å åpne våre hjerter.

Hvorfor ble jeg spart på julekvelden?

Krigsseileren Gunnar Knudsen er en som virkelig har kunnet føre dramatiske opplevelser inn i ”livets loggbok”. Han ble bombet og torpedert, og var med i første rekke på selveste D-dagen på Omaha Beach i morgentimene 6. juni 1944, da døden gjorde dype innhogg.

60 år senere sitter Gunnar og jeg i fjæresteinene på samme sted. Over oss hvelver en høy himmel seg og nå ånder stedet av fred og harmoni. 

”Det er vondt og vemodig å vende tilbake hit”, sier Gunnar. ”Akkurat her ble tusenvis av soldater drept”. Gunnar blir taus, stirrer utover havet, og er noen øyeblikk tilbake igjen på den dramatiske morgenen 6. juni. Det er rom for  mange tanker og refleksjoner.

Det blir en lang samtale mellom oss utover denne dagen. Vi holder på å lage film, og vi gjør research til boka om Gunnars liv. Han stopper imidlertid opp og vil fortelle noe mer, ikke bare om krig og menneskeforakt, men han vil aller helst fortelle meg om Guds bevarende makt:

- Jeg var stuert på Akabahra, og natt til julaften 1942 lå vi fortøyd ved Philipsville, like ved fronten. Atmosfæren var ladet med spenning på grunn av krigshandlingene. Og i løpet av natten merket jeg at en båt la seg inntil oss. På morgenen gikk jeg ut for å sjekke hvilken båt dette kunne være.

Da så jeg rett inn i ansiktet på en kjent skikkelse på dekket på den andre båten. Til min store overraskelse var det far, og jeg hadde ikke sett ham på over fire år. Vi var begge krigsseilere, og så møttes vi altså her – på et båtdekk midt i krigssonen – på selveste julaften. Verden ble plutselig liten.

Jeg fikk låne en av de store lugarene slik at jeg kunne invitere far på julemiddag sammen med to andre. Vi gjorde det beste ut av det, og siden det var julekvelden spanderte skipperen hele kalaset.

Det var vanskelig å feire fødselsdagen for ”Fredsfyrsten” der vi satt midt i krigssonen og visste at verden var kastet ut i et ragnarok av lidelse og død. Mens vi spiste vår julemiddag, kjempet andre for livet på ulike slagmarker, eller i Nord-Atlanterens bølger. Selv visste vi heller ikke om vi ville overleve julemiddagen.

Tankene våre var hele tiden hos dem hjemme. Hvordan hadde de det i kveld?

Plutselig skingret sirenene og varslet flyangrep. Like etterpå dundret flyene over oss, etterfulgt av den plystrende lyden av fallende bomber. Lyden kom nærmere og nærmere, og da vi skjønte at neste bombe trolig ville ramme vår båt, var vi fire mann som stupte under bordet for å finne beskyttelse. Akkurat som om et salongbord kunne gi vern mot et bombenedslag. Vi tenkte ikke, handlet bare helt instinktivt.

Utrolig nok så ble ikke båten vår truffet, men flere av de foran og bak oss ble truffet og senket. Eksplosjonene var så nær ossat vi kjente lufttrykket slo inn i skroget som en slegge. I byssa raste kokekar og dekketøy i dørken. Åpne dører ble slått igjen med et brak og på dekk ble alt som ikke var skrudd fast blåst av gårde.

Det var fire vantro fjes som dukket fram da det ble stille igjen. Vi var ikke truffet, og nok gang hadde vi overlevd et flyangrep.

Det var en underlig ramme rundt vår julekveld. Hvorfor hadde bombene rammet båtene foran og bak oss – mens vi gikk klar?

Det var en merkelig følelse å ta farvel med far neste dag. Han dro videre med sitt skip og jeg med mitt. Begge var vi på vei til fronten med nye forsyninger. Vi trodde nok kanskje der og da at det var den siste gangen vi ville se hverandre. Men vi tidde begge stille med de tankene vi tumlet med. Det passet liksom ikke å snakke om slike ting, for livet måtte gå videre. Uansett hva som kom til å skje, forteller Gunnar.

(På den neste turen ble Gunnars skip torpedert, og han berget med nød og neppe livet. Men han fortsatte å seile ute under hele krigen.)

En blir så liten

Før vi dro fra Omaha Beach denne dagen konkluderte Gunnar det slik:

- En blir så uendelig liten når bomber og granater hagler rundt, og døden gjør sitt dype innhogg. At jeg selv slapp unna med livet i behold – ja det er bare Vår Herres fortjeneste. Jeg har aldri blitt bedt så mange bønner, som jeg gjorde under krigen. Barnetroen var en dyrebar skatt. Den holdt midt i redslene på den dramatiske julaftenen, og den har holdt siden.

Den har vokst seg sterkere og sterkere for hvert år, fortalte en beveget Gunnar Knudsen som aldri la skjul på sitt kristne ståsted og Guds bevarende makt.

Agnes M. Pahro sa det slik: Hva er jul? Det er ømhet for fortiden, mot for nåtiden, håp for fremtiden. Det er et inderlig ønske om at hver kopp skal flomme over av velsignelser rike og evig, og at hver vei skal føre til fred.

 

Han var der

Vi er vel alle mer eller mindre underveis i livet, og på vår reise møter vi andre ”reisende” med ulike historier og opplevelser. Slike møter kan også føre til refleksjoner og spørsmål. Og for min del har det blitt til flere ulike bokmanus.

En av de jeg har møtt underveis er Helge Norseth, som delte sin historie med meg.

Helge var prestesønnen som bokstavelig talt havnet i ”helvetet”, bak elektriske piggtrådgjerder i Hitlers helvete. Helge hadde distribuert illegale aviser i Oslo, noe som kostet ham tre lange år i tyske konsentrasjonsleirer. For noen år siden var jeg med Helge tilbake til flere av konsentrasjonsleirene, og det gjorde et dypt inntrykk på meg var da han fortalte om sine opplevelser. Spesielt om en av  julefeiringene i Hitlers leirer.

Året var 1944, han hadde nettopp fylt 21 år, og åstedet var den brutale konsentrasjonsleiren Dautmergen i Syd-Tyskland. Helge og 2400 andre fanger er overlatt til SS-bødlenes forgodtbefinnende. Det er jul, men for Helge er livet alt annet enn adventstid. Han er syk, orker ikke mat, og blir apatisk og kraftløs. Han har dysenteri og situasjonen begynner å bli livstruende. Helge fortalte det på slik:

- Jeg har seks syke kamerater. Fire på skåningsbrakka og to i sykebrakka. Jeg vil så gjerne dele juleevangeliet med dem, men tre av dem dør før jeg rekker det. De tre andre ligger og gisper etter luft, og jeg får ikke kontakt med dem. Det har gått så fort. Det er bare noen dager siden jeg besøkte dem. Jeg blir sorgfull og tafatt, men går ut av brakka, gråter og raser mot Gud.

Hytter nevene i protest og roper i min nød og angst: Herre hjelp meg. Hjelp meg til ikke å hate eller gjengjelde. Ensomme dør vi, Herre! Forbarm deg! Hvorfor er du så langt borte? Eller er du ikke det?

Da skjer det! Noe uforklarlig og spesielt. Julens evangelium begynner å tone i meg, fyller meg og varmer meg.  Det blir stille inne i meg, og jeg lytter til sangen fra himmelen: I dag er det født dere en Frelser! Her hvor jeg er nå, er Frelseren! Det blir et vendepunkt og en seier. Igjen får den ord, salmen:

Jesus, det eneste,
helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
fylde av kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt!

Motganger møter meg - aldri du støter meg
bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg,
Herre, du gjemmer meg
fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Jeg tror ikke jeg kan tåle mer. Men jeg kjenner meg fri, virkelig fri, og ingen kan ta friheten fra meg. Selv om jeg er bak elektrisk piggtråd, og ikke vet om jeg opplever morgendagen, så kan jeg regne med deg, Herre! Du vil støtte meg. Gi meg din hjelp til å dø, verdig som menneske, uten hat eller hevntanker. Julen ble et vendepunkt i livet mitt.

Helge ble stille, og var noen øyeblikk tilbake til julekvelden 1944. Jeg lot han få være i fred med tankene sine. Det var ikke mer å spørre om. Ord ble overflødige – det var sagt det som skulle sies...

Den danske presten og motstandsmannen Kaj Munk sa det slik: Julaften er den kvelden i året da mennesket og Gud forstår hverandre.

Hun bygger bro for sårbare mennesker

Hun er soldat, offiser med majors grad. Hun har tjenestegjort i noen av de verste krigsområdene på vår klode, men står ikke på noen militære lønningslister i noe land i verden. Selv om hun har tjenestegjort i verdens fredeligste arme, har hun hatt en farligere jobb enn de fleste av oss.

Hun har ikke kjempet sin kamp med regulære, konvensjonelle våpen. Hennes våpenarsenal har derimot bestått av medmenneskelighet og håp. Hun har ikke hatt hverken velskrevne taler eller løfter om store pengebeløp med i bagasjen, men derimot håp til lidende mennesker. Og det er ikke uten grunn at hun har fått betegnelsen Håpet ambassadør. Anne Kristine Herje er en av de mange som har valgt å jobbe i Frelsesarmeens tjeneste.

Hun var bare 23 år gammel da hun kom sitt tjenestested som offiser på Finnsnes i Troms fylke.

Vi forbinder gjerne adventstiden også med ”Frelsesarmegryta”, og for min egen del har jeg den største respekt for de folkene som trofast står ved gryta, uansett vær og føreforhold. De inngir håp og tryggghet for mange som sliter nå som julen nærmer seg.

I en samtale vi hadde fortalte Anne Kristine om en opplevelse som har festet seg, og som jeg tok med i boka om hennes liv, og her forteller hun:

Jule-krigsropet skulle selges, og helst så mange som mulig før vi skulle sette ut julegryta. Den gang hadde vi ikke biler til disposisjon, men sykkelen var grei som framkomstmiddel inntil snøen kom, og vi måtte finne fram sparkstøttingen.

Med vesken full av krigsropet dro jeg over til Senja, og hadde gått i mange timer. Det var ikke et hus å se, og her på den mørke veien fikk tankene fritt løp. I avisene hadde jeg lest om Kennedy som var skutt og drept, og i tillleg var det krig og uro mange steder, og jeg sa til meg selv: Hvordan vil den reddharen du er, reagere om du kommer opp i slike situasjoner? Du vil bare få sammenbrudd og bli til besvær for dine omgivelser.

Jeg tumlet rundt med mine egne tanker og merket ikke at en mann kom mot meg. Jeg skvatt til da jeg hørte en stemme som sa: God dag – hva slags ærend er du ute i?

Jeg fortalte om Jule-Krigsropet, men det ble ikke noe salg i første omgang, for han hadde ikke penger på seg – jeg fikk gå opp til kona.

Hvor bor dere? spurte jeg, for jeg trodde det var milevis til folk.

Der oppe hvor du ser stjerna i vinduet, var svaret. Jeg gikk videre, men alt var forandret, for nå gikk jeg mot ei stjerne, og Alf Prøysens sang brakte meg den ettermidddagen en hilsen fra Vårherre, en enkel strofe som har vært  mitt ståsted i alle år siden:

”Å samma å som hende e stjerna like stor.” Gud forandrer seg ikke. Om jeg er redd eller uredd, frisk eller syk, om det er krig eller fred i landet, så forandrer ikke det Gud. Han er alltid den samme og Han har fredstanker med oss.

Med denne opplevelsen i bagasjen fortsatte jeg tjenesten ut året på Finnsnes. Deretter reiste jeg hjem og tok farvel med familie og venner og satte kursen ut til det opppdraget Frelsesarmeen hadde gitt meg.

Nå fulgte oppdrag for Anne Kristine i Curacao i Karibien og videre til Surinam, Jamaica og Haiti. Og i dette viktige arbeidet fikk hun være med på å arbeide etter slagordet:

Det er mellom de sårbare menneskene vi må bygge broer som bærer...

Hentet fra boka: Med håp for Haiti

Hildes unike historie

 Når det umulige likevel skjer…

  Tittelen ”Ennå er det håp!” var nærmest det stikk motsatte av folk og myndigheters oppfatning av Hilde Marthinsen.

Med en god og trygg oppvekst hjemme i Kvelde, litt nord for Larvik, hadde hun alle muligheter til å lykkes. Likevel havnet Hilde på skråplanet. Hun var full første gang som 12 åring. Etter skolen fikk hun riktignok en jobb, men rusen tok mer og mer over, og som 15 åring var hun alkoholiker, og levde et hardt liv de påfølgende 25 år.

En av de som prøvde å hjelpe Hilde, var Agnes Møller Jensen. Agnes hadde hatt et forhold til en tysk soldat under krigen, og hadde fått sønnen Bjørn Toni med ham. Bjørn taklet ikke problemene han møtte som ”tyskerunge”, og havnet på kjøret sammen med rundt 20 andre ungdommer – en av dem var Hilde, og hun forteller:

- Jeg møtte Bjørn i rusmiljøet. Som tyskerunge ble han mobbet også i drikkemiljøet, med utsagn som: Der kommer ”tyskerungen”, og det ble både traumatisk og vondt for ham.

Jeg husker godt at Agnes ofte var ute for å lete etter sønnen sin. I dag har jeg ingen problem med å forstå den engstelsen hun følte for Bjørn, og at hun satte alt inn for å få ham ut av rusmiljøet.

Jeg visste som regel hvor hun kunne finne ham, for jeg var jo i det samme miljøet, men det var ikke alltid like populært når Agnes kom, for da ”splittet” hun på en måte opp miljøet vårt, og vi ville helst være i fred og ruse oss. Men det ble bare verre og verre for min del. I vårt miljø gikk det på alkohol, piller og hasj, noe jeg raskt ble helt avhengig av.

Men Agnes hadde startet opp sitt eget hjelpeprogram, og hun fikk overta et par hus fra kommunen. De skulle egentlig brennes ned i en brannøvelse, men daværende ordfører fikk omgjort dette vedtaket. Nå ble husene i stedet en hjelpestasjon for de utslåtte. Her fikk vi mat og husrom når livet ble for vanskelig, forteller Hilde.

- Og det er ikke å ta i for hardt når vi betegner Agnes’ innsats som høyst privat. Og i bakrommet til butikken og skomakerverkstedet, som hun også drev, ryddet hun plass til et ”mottak” for ulykkelig mennesker. De som sleit med å få livet på rett kjøl. Og det var mange av oss, også i Larvik. Lista ble hele tiden utvidet med navn på fortvilte mennesker som kom til kort i et stadig tøffere samfunn.

Hos Agnes var ikke dørstokken for høy, eller døra for lav – her var det både takhøyde og nestekjærlighet som møtte de utslåtte. Kontortiden hadde også stort slingringsmonn, selv om mange av de besøkende helst kom etter stengetid. Folks problemer har ikke faste klokkeslett, og de ble gjerne forsterket når nattemørket seg på og stillheten senket seg, sier Hilde som vet så altfor godt hva hun snakker om. 

 

Vi møtte Agnes Møller Jensen, og hun forteller om Hilde:

- Jeg prøvde å vise Hilde at det livet hun levde ikke var noe liv. Og noen ganger klarte hun å holde seg borte fra rusen, for så å ramle utpå på nytt. Når hun var på sitt verste var hun så ruset at hun måtte sitte utenfor på trappa og spise, noe hun aldri har glemt.

Men noe skjedde – for i dag har Hilde blitt en flott dame. Hun går i Betania og har fått orden på livet sitt. Hun som tidligere var helt nedkjørt av rus, er i dag en viktig ressurs for å hjelpe andre som har vanskeligheter. Det som har skjedd med henne er det rene miraklet. Så langt Agnes Møller Jensen.

 

Bare noen få av oss lever fortsatt

Vi har besøkt Hilde over 15 år etter hennes forvandling. Nå er hun godt etablert med egen koselig leilighet i Larvik. Hun har tatt sertifikat og kjøpt seg sin egen bil. Etter et liv på vrangsiden kan hun i dag bruke de erfaringene hun gjorde i den vonde perioden av livet sitt, til noe godt og konstruktivt for mennesker som opplever at livet til tider kan være komplisert. Og hun forteller:

- I dag er det bare et par av oss som er i live av den gamle gjengen på rundt 20 personer. De andre er døde på grunn av rus. Og jeg var ingen sinke når det gjaldt å drikke.  Jeg levde det harde livet i 25 år, og endte opp som en rusmisbruker ingen trodde det var mulig å redde.

 

Men det umulige skjedde likevel?

- Nå har jeg vært rusfri i over 13 år, og jeg vet at jeg ikke ønsker å flørte med alkoholen igjen. I dag ser jeg hvordan Jesus har bevart meg i de årene jeg var ruset. Og jeg fikk lov til å starte på nytt med blanke ark i 1997.

Jeg var så langt nede som jeg bare kunne komme, og jeg var lei av livet. Jeg synes jeg ikke kom ut av. Jeg hadde flere opplegg på Blå Kors bak meg, men ingen ting hjalp. Agnes, som jeg først ble ordentlig kjent med etter Bjørns død i 1981, gjorde også alt hun kunne for å få meg på rett kjøl igjen. Hun tok seg av meg, og hjalp meg med å komme inn i ordnede forhold, og var en støtte som klarte å få meg til å se lysere på tilværelsen, på tross av mine mange ”sprekker”. En ting er å kutte ut rusen, men det viktigste er i første omgang å skifte miljø. Du kan ikke gå sammen med de gamle vennene. Bryter du ut så blir du også uglesett, så det er en vanskelig balansegang. Jeg klarte ikke dette.

For min egen del ser jeg det slik at Gud har hatt en plan med livet mitt, men tid var jeg nok på ville veier langt utenfor hans plan. Men Jesus gir aldri opp.

 

Satt alene i stua hjemme

Jeg ville ut av rusmiljøet, men ingenting hjalp i min situasjon. På den tiden hadde jeg også blitt kjent med noen fra det kristne miljøet, og de som drev ”Stua, et tiltak fra pinsemenigheten i Larvik.

For meg kom løsning en februardag i 1997. Jeg satt hjemme i min egen stue, uten påvirkning av noen. Jeg var alene hjemme - det var kveld, det var mørkt ute, og det var bekmørkt inni meg. Da hadde jeg gitt opp absolutt alt, og kom vel ikke lenger ned med livet mitt. Hadde mest lyst til at det skulle ende der og da. Jeg synes at alle muligheter var prøvd. Alt var gått i vranglås.

Da ba jeg den enkle bønnen: Jesus hvis du finnes så må du hjelpe meg ut av dette.

Jeg kan ikke forklare hva som skjedde i de neste minuttene. Det var som en varm strøm gikk gjennom hele kroppen min, og hele livet mitt ble totalt forandret.  Det hele kom så brått og jeg kunne ikke begripe hva som skjedde, så jeg prøvde å døyve det hele med et glass brennevin, men opplevde bare å bli forferdelig syk.

I det øyeblikket forsto jeg at jeg hadde møtt en kraft som var sterkere enn alkoholen, og siden den kvelden har jeg fått lov til å leve et liv uten rus.

I begynnelsen var det nok ikke alle som trodde på meg. Men i dag ser de at det holder – det jeg opplevde. Jeg slet lenge med røykingen, men da jeg døpte meg ble jeg på forunderlig vis også helt løst ut fra røyksuget.

Etter jeg ble frelst har jeg vært engasjert med å fortelle hva som fikk meg ut av rusmiljøet. Og i dag er jeg med i pinsemenigheten i Betania i Larvik, og jeg stortrives i det miljøet. Kan jeg være til litt trøst og hjelp for andre, så er jo det bra. Og jeg føler at når jeg kan få gi æren til Jesus, og fortelle om hva han har gjort for meg, så er dette noe som igjen kan få betydning for andre.

 

I dag er Jesus det sentrale i livet mitt, og jeg har funnet et trygt og godt miljø i pinsemenigheten. For 30 år siden var det nok ingen som trodde at jeg – Hilde Martinsen - en dag skulle være med i sangkoret i Betania.

Men et møte med Jesus kan utfri selv den mest bundne rusmisbruker, sier Hilde Martinsen.

 

(Ovenstående er hentet fra et av kapitlene i biografien om Agnes Møller)