På feil sted til feil tid

Dette er historien om Magnhild Bråthen. Ungjenta var rett og slett på feil sted til feil tid, og resultatet ble katastrofalt. To år uskyldig i Hitlers fryktede kvinneleir Ravensbück.

Her opplevde hun krigens redsler på egen kropp, og hun ble brukt som slavearbeider i tysk industri, som leide inn arbeidskraft fra konsentrasjonsleirene. Tilbake satt SS med god fortjeneste. 
Over 60 år skulle det gå før hun orket å fortelle om sine opplevelser i leiren hvor døden daglig gjorde store innhogg blant forsvarsløse kvinner og barn. Boka forteller også hvor tilfeldig nazistene slo til, og hvilke konsekvenser det fikk for dem som ble rammet.

Magnhild hadde aldri tidigere vært innom noen politistasjon, hun hadde heller ikke vært utenfor Norges grenser og kunne ikke snakke annet enn norsk.  Det ene øyeblikket tror hun seg trygg hjemme på gården i Våler i Østfold – i neste øyeblikk rives hun at av denne trygge tilværelsen og befinner seg i naziregimets klør.

Magnhild er en av de få gjenlevende norske ”Ravensbrück-jentene”, men hun fortsetter å ta med seg skoleklasser tilbake til den fryktede leiren. For å fortelle dem om menneskeverd, og hva en krig kan føre til av lidelser og menneskeforakt.

Magnhild har alltid hatt en positiv innstilling til livet – uansett hva som møter henne, og denne innstillingen hennes går som en ”gjennomgangsmelodi” i boka.

Eplekarten i Ravensbrück

Biografien om Magnhild Bråthen
Illustrert 210 sider
Utgitt av Aktive Fredsforlag 2008
ISBN: 978-82-90526-83-0

  • Peder og Martha Femtegjel sammen med barna f.v. Inger, Karin og Magnhild. Bildet er tatt ved morelltreet hjemme på gården 17. mai 1936

  • Fra venstre Magnhild, Inger og Karin

Et lite utdrag av boka

Abelone var en humørspreder

- Abelone var også en av de fangene som gjorde et uslettelig inntrykk på meg, fortsetter Magnhild.

- I likhet med meg kunne hun ikke et eneste ord tysk, og det ble en del fornøyelige episoder med henne. Alltid hadde hun en god replikk til oss, når det kanskje buttet litt imot for enkelte.

Hun var sterk både psykisk og fysisk, og med sine 60 år den eldste av oss, men hun var like sprek som en geitekilling. Hun bidro ofte med noen gamle viser, sang også sin egen spesielle ”Geitelokk” for oss, og hadde nok den som sitt varemerke. Denne visen het egentlig ”Blåbukken” og var en geitelokk som Abelone som liten hadde lært av sin bestemor. Sangen hadde aldri vært nedskrevet, men vi andre lærte den også, og det var unektelig litt spesiell stemning i brakka vår når alle de norske jentene stemte opp med sangen om ”Blåtopp og Jarnkrok” og alle de andre geitene.

Da flyttet vi oss i tankene vekk fra alt slitet i konsentrasjonsleiren og var tilbake i den flotte norske naturen igjen. - I alle fall for en stakket stund.

Jeg sang også i Ravensbrück, men bare i senga. Ikke ellers. Hjemme på gården hadde vi grammofon og noen plater med jodling. Disse sangene hadde jeg lært meg. Og når jeg var i ekstra godt humør hendte det at jeg jodlet for de andre jentene, så taket nesten løftet seg i brakka vår.

Vi satt ofte flere jenter sammen i køyene, og da sang vi alle de sangene vi harde lært utenat hjemme i Norge. Mange av jentene hadde vært med i Framfylkingen, og var vant til å synge derfra.

 

  • Magnhild ble sendt med de hvite bussene til Sverige, og her er hun sammen med noen av fangevenninnene fra Ravensbrück

  • Endelig fri etter år bak Hitlers piggtrådgjerder i den beryktede kvinneleiren Ravensbrück

Pressen skriver

Krigsfangens liv har blitt bok

Historien om ungjenta fra Våler som uskyldig fikk over to års opphold i Hitlers leirer og fengsler, er samlet mellom to permer.

Boe Johannes Hermansen (tekst og foto)

– Magnhild Bråthen er en av de få tidsvitnene som fortsatt lever. Hennes historie er viktig å formidle videre til nye generasjoner. Jeg har selv erfart at ungdom har lyttet med åpne ører når Magnhild har fortalt hva hun har gjennomlevd, sa Oddvar Schølberg, som har erfaring som reiseleder med Aktive Fredsreiser til konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland.

Boken "Eplekarten i Ravensbrück" ble presentert på en pressekonferanse i Råde tirsdag ettermiddag. Tilstede var forfatteren Oddvar Schølberg, Helga Arntzen fra Aktive Fredsreiser og hovedpersonen selv, Magnhild Bråthen (84) med sin familie.

Ingen overdrivelser

– I forbindelse med arbeidet med boken har Magnhild vært veldig opptatt av at ingen ting skulle overdrives, men at alt skulle være korrekt. Hun vil ha frem de lyse sider i mørket, la forfatteren til.
– Hvem var det som hadde ideen med boken?
– Den kom nok ikke fra meg. Jeg var ikke særlig lysten, men det er jo ikke koselig å si nei, svarer den beskjedne Magnhild Bråthen.
Det er nå 65 år siden livet hennes ble snudd på hodet. Hun bodde i den stillferdige bygda Våler. I hjemmet hennes bodde noen stenarbeidere og disse hadde ammunisjon til bruk i sitt arbeid. I mars 1943 kom tyskerne til Magnhilds hjem og hun låste opp og viste tyskerne rommet de ønsket å se. Der hang det blant annet en skutt tiur. De to stenarbeiderne rømte til Sverige.

Tatt til fange

Halv tre på natten kom tyskerne tilbake og hentet Magnhild, en bror og hennes far. De ble sendt til Fredrikstad hvor de ble forhørt av Gestapo. Broren ble sendt hjem, mens faren og Magnhild ble sendt videre til Grini 12. mai.
Etter to måneder ble faren sendt hjem fra Grini, mens hun ble fraktet til Tyskland, til kvinnefengselet i Ravensbrück.
– En gang lå jeg på sykebrakka. I senga lå jeg mellom døde mennesker. Jeg husker flere ropte om natta: "nå dør jeg, nå dør jeg". På vaskerommet ble de nakne likene lagt opp på hverandre og telt opp.
Magnhild forteller at det ble bygd et gasskammer i leiren og hun så røken derfra hver dag.
Fra krematoriet gikk det et transportbånd til sjøen, der asken ble tømt. På vogner som ble dratt rundt i leiren ble likene stablet på hverandre.

Håpet

– Men aller mest ønsker jeg å fortelle om lyset og håpet. Vi norske var flinke til holde sammen og holde motet oppe.
– Endelig – i april 1945 kom de hvite bussene og hentet oss som overlevde, mens ni var døde i leiren.
Senere har hun fått vite at av totalt 132 000 i Ravensbrück døde.
26. mai 1945 kom hun med toget fra Sverige til Oslo. Hun gikk av i Moss, ble båret på gullstol, og kom tilbake til Våler.
Siden 1950, da hun giftet seg, har hun bodd i Råde. I mange år har hun deltatt som vitne med "De hvite bussene".

Eplekarten

– Hva med tittelen på boken?
– Navnet er valgt fordi Magnhild var ung og uerfaren som et eplekart. Hun måtte snakke tysk i fangeleiren, men hadde bare folkeskolen. Senere ble hun også kalt eplekart av en offiser. Men det må du lese mer om i boken, sier forfatteren hemmelighetsfullt.

Publisert onsdag 17. september 2008 kl. 01:00.

Forfatter Oddvar Schjølberg sammen med Magnhild Bråthen og Helga Arntzen fra Aktive Fredsforlag

Magnhilds debut på NRK TV hvor hun fortalte litt om boka. Siden har hun medvirket i flere radio- og TV-program