Hurtigruten

De kvinner og menn som jobbet om bord i Hurtigruteskipene har ikke fått den plassen og oppmerksomheten de fortjener i historien om de norske krigsseilerne. Fler av skipene ble bombet eller torpedert, både av tyskere, briter og russere - ja til og med av den norske marinen. Flere hundre av mannskap og passasjerer omkom.

I boken er det gitt stor plass for Hurtigrutens innsats og tap i de fem krigsårene. Her er nøkterne rapporter, øyenvitnenes beretninger, men også beretninger om de heltedåder som ble utført, ikke minst da Sanct Svithun ble bombet av engelske fly. En av matrosene Olav Iversen Kvalvåg skrev skipshistorie denne dramatiske kvelden. Og det motet og den dyktigheten som også Erviksfolket utviste under redningsaksjonen, har blitt stående som et lysende eksempel på godt sjømannskap.

Den siste personen som ble reddet var kaptein Alshager, som også hadde vært den siste til å forlate skipet. Da han ble satt ombord i redningsskøyta Idun snur han seg ved rekka og vil gi en takk på vegne av seg selv og sine folk.

I boka ”Lang kyst” beskriver Trygve Nordanger denne hendelsen slik:

”Det er Jetmund som svarer, han var bakskutmann og tok imot kapteinen i hoppet. Han er ikke så sterk i det formelle, Jetmund. Han er fisker, han som de andre og begrenser seg til det som trengs. ”Du lyt takke hånå der oppe fyre da!”, er Jetmunds konklusjon.

 

Et eget kapittel omhandler hurtigruteskipet Irma, som ble torpedert av den norske marinen og 65 mennesker mistet livet. Også båten Henry som drev redningsarbeid ble torpedert. Lenge la norske myndigheter lokk på denne tragedien. Først da ryktene begynte å spre seg på 1960 og 1970-tallet kom sannheten på bordet: Irma og Henry var sendt til bunns av den norske marinen. Da sannheten kom for dagen var det skrevet krigshistorie som ga et falskt bilde av de virkelige hendelsene. Mange hadde trodd på det de hadde lest, men de overlevende og etterlatte visste at sannheten var en annen. Skipet var senket av norske torpedoer, men det skulle gå mange år før det kom noen beklagelse fra norske myndigheter. Først i 1997 kom Forsvaret med en beklagelse over det fatale som skjedde. I 1999 kom det endelig en innrømmelse fra myndighetene.

Da var skipene Irma og Henry nettopp funnet på 200 meters dyp. Det var daværende forsvarsminister Eldbjørg Løwer som kom med den offisielle beklagelsen. Tre år senere ble minnesmerket for tragedien – Stille rom - avduket av Kong Harald i Averøy, ved en høytidelig avduking 16. september 2002.

  • Dronning Maud brenner

  • Kaptein Alshager fra St. Svithun

Fyrbøteren fra Hammerfest opplevde Aksjon Paukeslag

Da andre verdenskrig brøt ut befant norske sjøfolk seg plutselig i fremste linje. De ble våre modige og kjempende handelsflåte. De var våre krigsseilere.

De hadde ingen plasser å gjemme seg. De var henvist til skipsdekket og livbåter. Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet ville bli deres grav. De som var så heldige å overleve dette, kom fra det med sterke opplevelser. En av dem er Ingvald Wahl, født og oppvokst i Hammerfest, men nå bosatt i Stavern. Men hvilken forbindelse er det mellom komponisten Joseph Haydn og fyrbøteren fra Hammerfest? Jo Wahl er et av ofrene fra admiral Dönitz’s operasjon ”Paukeslaget”. Da tyske ubåter torpederte handelsskipene nærmest helt inne ved de amerikanske fjæresteinene. I boka forteller Wahl bl.a. litt om dette:

 

Tok opp såpen og da smalt det

- Alle om bord gikk på tå hev, og vi kastet engstelige blikk utover havet for å se om vi kunne oppdage noe periskop, eller bevegelser som tydet på at en torpedo var i anmarsj.

Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen. Jeg hadde nettopp gått av kveldsvakten, og klokka hadde passert åtte på kvelden. Det var mørkt ute, og jeg hadde sett lysene fra fyrtårnene og husene inne på land. Det var nesten utrolig at tyskerne torde å angripe så nær kysten, men det var nettopp det de gjorde.

Jeg sto akterut og hadde akkurat tatt opp såpen for å vaske meg da det smalt. Hele skipet ble gjennomristet som om en mektig jernhammer hadde rammet oss. En voldsom ildsøyle slo inn i restene av rommet, og rammet det venstre beinet mitt.

På en eller annen merkelig måte fikk jeg karret meg ut, og hadde da på meg redningsvesten.

Jeg hørte noen skrike at vi var torpedert, før jeg i neste øyeblikk så at skipet under meg raskt begynte å synke. Jeg prøvde å komme meg unna, men ble i stedet trukket med under i dragsuget. Forunderlig nok klarte jeg å bakse meg opp til overflaten igjen. Synet glemmer jeg aldri.

Fortsatt var baugen på Hvoslef over vannflata. Nå sto den og pekte rett til værs, som i protest, før den langsomt sank ned i havet og ble borte.

Jeg lå altså og kavet i Atlanterhavet. Det var mørkt rundt meg og kulda beit seg fast i kroppen. Vanligvis var jeg en god svømmer, men nå kjente jeg lammelsen slå inn i hele den venstre siden av kroppen, og det venstre beinet ville ikke fungere som det skulle.

Og videre forteller han om hvordan situasjonen var for 14 mann i en ødelagt livbåt. Norske matroser, fyrbøtere, båtsmenn, maskinister, skyttere og kapteiner – de var med og sikret et fritt Norge, et fritt Europa. Og Ingvald Wahl er en av dem.

 

Ingvald Wahl

Livbåten ble spjæret i to

Konrad Tolpinrud fra Åsa ved Hønefoss er en av dem som for alltid har fått meislet inn opplevelsene fra krigen på havet, ikke minst en dramatisk torpedering. Om dette og mer til forteller han i ”Krigsseilernes evige krig”.

 

Livbåten ble spjæret i to deler

Etter måneder og år i konvoifart begynte usikkerheten å sette seg fast ”i ryggmargen”, og Konrad forteller:

 

- Den natta vi ble torpedert hadde jeg lagt meg oppe på dekket hvor livbåtene var plassert, fordi det var så altfor varmt å sove i lugaren min. Og for å få mest mulig ro rundt meg hadde jeg like godt lagt meg like ved en av de utsvingte livbåtene.

I det samme som torpedoen eksploderte sto vannsøylen opp gjennom de åpne tanklukene. Han som hadde vakt på broa anslo at den hadde stått like høyt som den 30 meter høye masten vår. Vannet raste ned på dekket hvor jeg lå, og det var så kraftig at livbåten ved siden av meg ble kuttet i to deler. Den aktre delen ble hengende igjen i daviten, mens forparten ble splintret.

Jeg våknet opp helt i ørska da det smalt, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var skyllet over bord og lå og svømte i sjøen på grunn av alt vannet som fosset rundt meg. Men jeg forsto snart hva som hadde hendt, og det var bare helt utrolig at jeg ikke hadde blitt skyllet over bord. Båten var jo i godt sig framover, og det var nok ingen som hadde merket at jeg hadde blitt borte i den forvirringen som oppsto. Jeg ble muligens hengende fast i noen wirer, og det var antakelig det som berget meg…

 

Hver og en av krigsseilerne har sin egen historie, men mange av dem valgte å tie om sine opplevelser. Det er 69 år siden krigen sluttet, og det begynner å tynnes i rekken av krigsseilere.

Konrad Tolpinrud ved 4-tommeren sammen med to kamerater

Ble en straggler

Med på to invasjoner

Som 16-åring dro Helge Andresen fra Rekkevik ved Larvik i 1938 ut som sjømann. Det skulle bli 29 innholdsrike år før han mønstret av og gikk i land for å bli permanent landkrabbe i 1967. I mange år holdt han opplevelsene for seg selv, men i boka ”Krigsseilernes evige krig” forteller han om flere dramatiske episoder fra krigen på havet:

 Vi ble en Straggler

Da krigen kom ble skipet satt i konvoifart, og det ble en tid hvor det ikke var mangel på spenning. På en av seilasene fikk vi motorstopp og de andre skipene i konvoien seilte fra oss. De hadde forresten ikke lov til å stoppe fordi det kunne føre til farlige situasjoner. Vi var det sjøfolka kalte for en ”Straggler” og ble liggende totalt hjelpeløse i kjølvannet etter de andre - over et døgn uten maskinkraft. Lå og drev for vær og vind, fullastet med bensin, og ville være et lettvint bytte for enhver ubåtskipper. På dagen var havet rundt oss like uutgrunnelig som stjernehimmelen var om natten. Engstelsen smøg seg rundt over hele skipet, og det var reine valfarten opp på dekk for å se utover havet. Akkurat som om det ville være noen hjelp, dersom det dukket opp en ubåt. Her fikk de jo byttet ferdig servert på et sølvfat. Men vi måtte liksom forsikre oss om at det fortsatt var fredelig rundt oss.

Nede i skipets buk jobbet maskinistene på spreng, mens vi andre krysset fingrene. Det var uansett lange timer før maskinfolka endelig fikk startet maskin igjen. For både dem og oss andre var det som den fineste symfoni når vi endelig hørte motorene hoste seg i gang, og skipet kom i sig forover.

Jeg var en av de heldige sjøfolka som ikke ble torpedert, men det var nære på mer enn en gang. Men jeg fikk med invasjonen i Nord-Afrika og i Normandie, da skipene jeg var på ble satt opp i tjeneste der, forteller Helge.

 

Helge Andresen

To krigsseilere fra Rogaland

Mange rogalendinger seilte utenriks under hele krigen. En av dem var Sverre Johan Haga, fra Stavanger:

- Det var trange tider, og det var ikke alltid like lett å skaffe de ting som trengtes til det daglige kostholdet, og barna lærte seg tidlig at man måtte sette tæring etter næring. Det var helt umulig å få seg arbeid på land, så å dra til sjøs var en grei løsning. Jeg var en av de heldige og fikk hyre på båten M/S Samuel Bakke fra rederiet Knut Knutsen O. A. S., Haugesund, forteller han.

 Haga var en av de mange hundre ungguttene som drømte om en sikker framtid til sjøs, og som klarte å skaffe seg hyre i slutten av 30-årene, og som nå hadde fast jobb og en sikker inntekt.

Men lite ante Haga om hva som ventet ham den dagen andre verdenskrig var et faktum. Det skulle bli en utrygg seilas, med livet som innsats. Sammen med en rekke andre krigsseilere fra ulike steder i Norge forteller han nå om sine dramatiske opplevelser.

 Bare en PC...

I samme bok får vi også et skremmende innblikk i myndighetens behandling av krigsseilerne etter krigen. Ikke minst er historien til Nils Bjørnsson fra Sandnes et usminket eksempel på hvordan trygdeetaten brutalt avslår en søknad om noe så enkelt som en PC. Han skulle bare dokumentere krigsseilernes historie for ettertiden. Problemet var bare at han hadde mistet begge armene og måtte skrive med en pinne i munnen. Og med en PC var det lettere enn med en skrivemaskin, ikke minst når noe måtte rettes i manuset… Men det var altfor mye forlangt at byråkratene skulle ha forståelse for dette.

Sverre Johan Haga

Nils Bjørnsson tjenestegjorde på jageren Bath da den ble torpedert og senket i august 1941

Fem brødre - fem krigsseilere

Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet ville bli deres grav. De som var så heldige å overleve dette, kom fra det med sterke opplevelser. En av dem er Aksel Remøe som i dag bor i Sandefjord.

- Vi var fem brødre som seilte utenriks under hele krigen. Vi tjenestegjorde på i alt 17 ulike skip, mer eller mindre på alle hav, og opplevde bombing, torpederinger, kollisjoner og Nord-Atlanteren på sitt aller verste. Vi var likevel tross alt heldige og kom alle hjem i løpet av 1945 og 1946, et par dog med noe redusert helse.  Så foreldrene våre - fangstmann og småbruker Sigvald Remøe og Sara hadde helt sikkert noen vanskelige år, preget av stor usikkerhet hjemme på Sunnmøre. Det er 96-årige Aksel Remøe som forteller dette.

Hans tid som krigsseilere bød på så mye dramatikk at det er vanskelig å fatte.

Aksel var telegrafist på Bonneville, som var fullastet med krigsforsyninger – landgangsfartøyer, flykropper og tusen tonn TNT, og som ble torpedert i Nord-Atlanteren 9. mars 1943. Forholdene var dramatiske med orkan og snøstorm og det var stupende mørkt da eksplosjonen filleristet skipet.

Aksel var en av de heldige som klarte å komme om bord i en livbåt, men de andre kameratene bukket under – en etter en.

 

- Jeg var aleine igjen i livbåten. Jeg hadde ikke tent det røde lyset da jeg gikk i livbåten, men nå fikk jeg tent det. For hver brottsjø prøvde jeg å klamre meg fast til tofta. Men jeg husker at bølgene var enorme. Det snødde og haglet om hverandre, men etter hvert kunne jeg se stjernene blinke over meg i mellom bygene. Da fikk jeg se hvor store brottene virkelig var. De var som en flere kilometer lang høy fjellrygg med snø på.

Etter hvert klarte jeg ikke å reise meg lenger. Rundt femtiden på morgenen dukker det opp en liten rescuebåt som sikksakket etter konvoien. De oppdaget det røde lyset på drakta mi. Nå kom de opp på siden av livbåten og kastet ned en line til meg, men beina mine var uten følelse og jeg klarte ikke å reise meg. Fingrene var også stivfrosne. Men jeg ba dem om mer line, for på enden av den er det en slags ”kule”. Nå klarte jeg å svinge meg såpass rundt på toften at jeg fikk laget til en slags løkke som jeg fikk plassert rundt handa.

Det var ikke lett å rope i den hylende vinden, men de forsto at jeg var klar til å heises opp – og det lykkes. Det siste jeg husker er at de fikk meg opp på dekket, og jeg fikk presset fram: Thank You! Deretter ble det svart.

Senere fikk jeg vite at det var i alt syv mann som ble berget, av et mannskap på 42.