Brødrene Gunnar, Henning og Frank Thorsen vokste opp med en far som var krigsseiler

Barna til krigsseilerne

 

Krigen var slutt og de sjøfolka som hadde overlevd kom tilbake etter fem års kamp. Nå skulle de som hadde familie prøve og vende tilbake til en ”normal” hverdag. Men hva var en normal hverdag?

Rundt om satt koner og barn, som lite eller ingenting visste og hva sjøfolka virkelig hadde opplevd. Nå fikk de hjem en ektemann og far med både fysiske og psykiske plager. De sistnevnte plagene var kanskje ikke så godt synlige den første tiden. Men de skulle snart føre til at mange av de som levde sammen med disse sjøfolka fikk tilværelsen radikalt forandret.

I boka ”Menn uten medaljer”, skrevet av A. H. Rasmussen og utgitt på J. W. Cappelens Forlag 1964, skriver han i det første kapitlet: Det er lettere måte å dø på enn på gå til bunns, fastklemt i et torpedert skip, sperret inne i et maskinrom, skoldet til døde av hvesende damp eller sette til av sult og tørst og utmattelse på en flåte eller i en livbåt. Det er lettere måter å dø på enn å stekes på et brennende tankskip, å fryse i hjel i Nordishavet, å sluke brenselsolje eller langsomt dø av sine sår. Over 4000 nordmenn led en slik skjebne.

 

Sjøfolka som kom hjem hadde vært vitne til disse redselsfulle hendelsene under krigen, og det var nå en del av den mentale bagasjen de hadde med seg hjem.

 

Frank Thorsen, bosatt på Laget ved Risør, er født og oppvokst i Larvik, i det som ble kalt for ”Stappegården” på Torstrand, før de flyttet til Hoffsgate, eller for å si det på godt Larvikspråk ”rett bak Fram”. Faren – Johan Thorsen - hadde seilt under hele krigen, men det hindret ikke at Frank fulgte i hans fotefar, og seilte i 30 år som maskinsjef utenriksfart.

I boka ”Krigsseilernes evige krig” forteller han litt om hvordan det var å vokse opp i en familie hvor faren hadde bakgrunn som krigsseiler. Han og brødrene – Henning og Gunnar – forsto at faren hadde opplevd mange dramatiske ting under krigen, men han ville ikke fortelle så mye.

 

- Han tok oss gjerne med ned til Kanalkaia når han skulle ned å se på ”båtane”. Det hendte også at kom inn båter fra Wilhelmsens Rederi som han kjente til, eller hadde jobbet om bord i.

Og jeg husker også at han av og til tok sjøfolka med seg hjem, og da kunne de sitte timevis utover kvelden og natta og gjenoppfriske ting fra seilasen under krigen. Vi snappet alltid opp ett eller annet fra de samtalene, når de voksne trodde vi sov, og det gjorde ikke nysgjerrigheten vår mindre. Som regel var han stum som en østers når vi prøvde å dreie samtalene inn på krigen og konvoiene han hadde vært med på. Litt etter litt fikk vi lirket noe ut av ham. Da kunne han fortelle litt om Malta-Margit og det de opplevde under angrepene på Malta. Men ellers så var det svært lite vi fikk ut av ham etter krigen, for han var som de fleste krigsseilere, sterkt preget og fortalte lite. sier Frank Thorsen.

Nordlendinger erholder ikke hyre her.

Da Arne Strøm dro ut fra hjembyen Narvik som 16-åring, visste han ikke at hjembyen hans skulle bli beskutt av allierte skip og bombet av tyske fly. Og bli lagt i ruiner. Arne hadde før angrepet på Narvik klart å skaffe seg hyre om bord i D/S Germa, av Kristiansand, og fått en sikker jobb. Men han skulle i likhet med hjembyen, også bli en brikke i den verdensomspennende krigen

 

- Jeg var under lovlig alder for å mønstre på, så jeg måtte ha med brev hjemmefra hvor foreldrene mine ga sitt samtykke. Jeg var heldig med skip, fikk være sammen med sjøfolk av den rette typen. De som var ”romslige” og inkluderte alle i kameratflokken, uansett om de kom fra ”de finere strøk av landet” eller var nordlending.

Det hadde ikke alltid vært like greit å være nordlending om bord i utenriksfart. Vi ble nok litt uglesett. Og jeg vet at enkelte redere ikke ønsket oss om bord i det hele tatt. Jeg hørte om et rederi i Haugesund, som tidligere hadde slått opp følgende plakat på kontordøra: ”Nordlendinger erholder ikke hyre her.”

Hvorfor det var slik må Vår Herre vite, for jeg vet ikke hva som egentlig lå til grunn for denne reservertheten. De fleste av oss var jo oppvokst med havet som nabo, og vi var godt vant med storm og grov sjø, og hadde vel fått inn sjømannslivet med morsmelken. Ute på havet var vi i vårt rette element, og det var slik at yrker innen sjøfart og fiske veldig ofte gikk i arv fra far til sønn. Og det måtte jo være verdifullt ute på krigshavet.

En annen sak er jo at vi nordlendinger ikke akkurat er kjent for å pakke meningene våre inn i bomull, men heller det motsatte. Vi kaller en spade for en spade. Så det kan vel ligge noe her også.

Vi sjøfolk hadde nok lett for å bli litt rastløse under de forholdene vi levde under. Tidene var utrygge, og når vi gikk i konvoi så vi andre skip bli torpedert rundt oss. Det store spørsmålet var alltid: Er det vi som blir det neste offeret? Noen av oss byttet ofte skip, og i krigsårene sto jeg også en stund om bord i flere andre skip.

Etter seks måneder om bord fikk vi noen fridager, og hygget oss med kjentfolk fra andre skip. Men så fort fridagene var over måtte vi pent dra til sjøs igjen. Og vi måtte ta den båten vi ble plukket ut til, enten den var god eller dårlig. Slik kunne myndighetene behandle oss den gang. Vi hadde ikke noe vi skulle sagt. Så du kan si at vi i handelsflåten var plassert i krigstjeneste, uten noen reservasjonsrett.

 

Det var nære på flere ganger, i løpet av de årene jeg seilte i handelsflåten. Jeg hadde derfor ikke i min villeste fantasi ventet at det skulle være så vondt å komme hjem da krigen omsider var slutt. Etter alt det jeg har opplevd og sett med egne øyne, kan jeg underskrive på at forfatteren Per Hansson har full dekning for alt det han skriver i boka ”Hver tiende mann måtte dø”.

Alt dette er en realistisk dokumentasjon over de norske krigsseilernes innsats under krigen på havet. Han forsto hva vi sleit med i de årene vi seilte for Norge, men han forsto også hva vi måtte slite med etter krigen. For da startet en ny krig for oss – en krig for å beholde vår egen verdighet som menneske. Sjokket for oss var at våre motstandere denne gang var de som styrte landet vårt, sier Arne med ettertrykk. I boka ”Krigsseilernes evige krig”, er Arne Strøm en av dem som forteller sin sterke beretning.

Arne Strøm sammen med kona Solveig og sønnen Bjørnar

Erling Mangård Storemyr opplevde fem nervepirrende år i krigsseilas

Det ble dørgende stille...

Erling Mangård Storemyr fra Risør var bare 15 år gammel da han en marsdag i 1938 tok farvel med foreldrene og dro ut med M/T Credo fra J. W. Prebensens Rederi i Risør. Erling hadde lett for å ta til seg lærdom og ett år senere hadde han steget i gradene. Nå kunne han bruke tittelen Smører/motormann, og ble flyttet over til rederiets aller nyeste skip – M/T Alar. Så kom dagen da hele mannskapet ble kalt opp på dekk og mottok beskjeden som ga gjenlyd på alle de syv hav: Norge har blitt angrepet, og er nå i krig med Tyskland. Han forteller:

- Det ble dørgende stille, Alle de trauste sjømennene rundt meg var lamslåtte, fra den yngste dekksgutten og opp til de ansvarlige offiserene. Kapteinens ord var som et slag i ansiktet på oss alle, og alle tenkte sitt.

Vi hadde jo aldri trodd at Hitler ville angripe lille Norge. Men kapteinens ord trengte seg inn i oss etter hvert, og det gikk opp for oss at vi fra dette øyeblikket var blitt en brikke i krigen, og nå ante vi ikke noe om hva som ventet oss i de fem årene som lå foran oss.

Jeg visste heldigvis ikke at det skulle bli fem nervepirrende år i konvoifart, og seilasen skulle gå i farlige farvann til forskjellige havner i Sør-Amerika, og senere over Atlanteren, mellom England og Amerika, lastet til ripa med flybensin.

 

Det var ikke bare en aktiv og godt utrustet fiende de norske sjøfolka skulle bryne oss på, men de måtte også mestre kreftene i Atlanterhavet og Barentshavet, som til tider kunne vise seg fra sin aller verste side – i alle fall vinterstid.

På tross av de enorme påkjenningene fortsatte de norske krigsseilerne sin heltemodige innsats.

I dag bor Erling Mangård Storemyr i Stabbestad Omsorgsbolig utenfor Kragerø. Gjennom samtaler med forfatteren har han bidratt med viktig dokumentasjon, samt unike bilder i den nye boka.

Erling (til høyre) sammen med gode kamerater ombord i Alar

Hvalfangerne som ikke kom hjem

Arvid Jensen fra Sandefjord var en av de mange ungdommene som hadde fått hyre om bord i hvalkokeriet S/S Vestfold. Noen dager etter at England og Frankrike hadde erklært krig mot Tyskland den 3. september 1939, gled Vestfold langsomt ut fra Sandefjord.

- Alle om bord var klar over at det var usikre tider, ikke minst etter det tyske lynangrepet på Polen, og krigserklæringen fra England og Frankrike. Vi skulle ned til isen, og selv om vi var av den oppfatning at det ville være en fredelig plett på kloden, så var det heller ingen hemmelighet at tyskerne var svært interessert i landområder i Antarktis, forteller Arvid.

- Nede i isødet merket vi ikke så mye til det som var i ferd med å skje i Europa. Selv om vi fikk nyheter om dramatiske hendelser, tok vi ikke dette inn over oss. Vi var langt unna begivenhetenes sentrum.

Ble praiet i Syd-Atlanteren

Etter måneder i Sydishavet, på jakt etter hval, så mannskapene fram til å komme hjem til det fredelige Norge våren 1940. Men slik gikk det ikke.

Midt ute i Syd-Atlanteren fikk mannskapet beskjed om angrepet på Norge, og nå satte krigen en brutal stopper for hjemreisen. De ble praiet av et engelsk slagskip og i stedet sendt til Halifax. Og derfra ut i farlig konvoifart. For Arvids del førte det til at det skulle gå mange år før han kom tilbake til Norge igjen, og de neste årene skulle han få oppleve ubåtangrep og torpedering.

I boka forteller han for første gang sin historie…

Fra venstre: Karin Jensen, Arvid Jensen, Forsvarsminister Anne Grethe Strøm Erichsen og Kari Ann Ophus (Datter av Arvid Jensen)