Krigsseilernes evige Krig

I denne boka forteller noen av de siste krigsseilerne sine historier. Her får vi også lese om tiden ETTER krigen og den skammelige behandling de fikk.  Vi følger deres historie helt frem til Forsvarsministens unskyldning 3. august 2012. For noen av dem er det også første gang deres familier, barn og barnebarn fikk vite hva de norske sjøfolka i handelsflåten hadde opplevd der ute havet. Om norske menn og kvinner som seilte seg inn i Norgeshistorien gjennom fem lange og tunge krigsår.


På ulike skip seilte de med livet som innsats 24 timer i døgnet, både utenriks på de store verdenshavene, og langs den værharde norgeskysten. I minelagt farvann, eller som mål for fiendtlige fly og ubåter.Det hendte nok at det gikk ”en kule varmt” når de ga luft for sine meninger når de på sine knappe fridager besøkte de lokale barene.Men da de som var så heldige å ha overlevd kom hjem, ble de liksom så stille. Da fasiten ble gjort opp kom sannheten for dagen: Hver tiende mann måtte dø…


Ungdommene som dro til sjøs før utbruddet av andre verdenskrig hadde ulike motiv. Eventyrlyst og et liv som havets vagabond var drivkraften for noen, for andre var den store drømmen å klare seg økonomisk i krisetider. Men krigen kom og la det hele i grus. Den vonde hjemkomsten de fikk etter fem års innsats for fedrelandet, ga mange av dem et liv i fornedrelse. For krigsseilerne opplevde hele perioden fra 1. september 1939 og fram til forsvarsministerens unnskyldning 3. august 2013 som en evig krig. Først mot tyskerne. Deretter mot egne myndigheter, de samme som de hadde ofret helse og psyke for å forsvare …

 

Våre siste Krigsseilere forteller sin historie helt frem til idag

Stor mediainteresse for boka

Det har vært stor interesse fra ulike media i forbindelse med denne boka, og på linken under kan du klikke deg inn og se klipp fra TV-opptakene og reportasjer fra noen av avisene:

http://litteraturivestfold.com/2014/09/09/stor-media-interesse-for-krigsseilernes-evige-krig/ 

 

 

 

Helge forteller i NRK

I dette filmklippet fra NRK møter du krigsseileren Helge Andresen fra Larvik.

 

Helge seilte utenriks under hele krigen, og han var en av dem som også var med på invasjonen i Normandi.

I forbindelse med lanseringen av boka Krigsseilernes evige krig ble han intervjet av NRK, blant annet om landgangen i Normandie

 

https://www.nrk.no/video/PS*171224

Jeg fikk med invasjonen i Nord-Afrika og i Normandie

Som 16-åring dro Helge Andresen fra Rekkevik ved Larvik i 1938 ut som sjømann. Det skulle bli 29 innholdsrike år før han mønstret av og gikk i land for å bli permanent landkrabbe i 1967. I mange år holdt han opplevelsene for seg selv, men i boka ”Krigsseilernes evige krig” forteller han om flere dramatiske episoder fra krigen på havet:

Vi ble en Straggler
Da krigen kom ble skipet satt i konvoifart, og det ble en tid hvor det ikke var mangel på spenning. På en av seilasene fikk vi motorstopp og de andre skipene i konvoien seilte fra oss. De hadde forresten ikke lov til å stoppe fordi det kunne føre til farlige situasjoner. Vi var det sjøfolka kalte for en ”Straggler” og ble liggende totalt hjelpeløse i kjølvannet etter de andre - over et døgn uten maskinkraft. Lå og drev for vær og vind, fullastet med bensin, og ville være et lettvint bytte for enhver ubåtskipper. På dagen var havet rundt oss like uutgrunnelig som stjernehimmelen var om natten. Engstelsen smøg seg rundt over hele skipet, og det var reine valfarten opp på dekk for å se utover havet. Akkurat som om det ville være noen hjelp, dersom det dukket opp en ubåt. Her fikk de jo byttet ferdig servert på et sølvfat. Men vi måtte liksom forsikre oss om at det fortsatt var fredelig rundt oss. 
Nede i skipets buk jobbet maskinistene på spreng, mens vi andre krysset fingrene. Det var uansett lange timer før maskinfolka endelig fikk startet maskin igjen. For både dem og oss andre var det som den fineste symfoni når vi endelig hørte motorene hoste seg i gang, og skipet kom i sig forover.

Jeg var en av de heldige sjøfolka som ikke ble torpedert, men det var nære på mer enn en gang. Men jeg fikk med invasjonen i Nord-Afrika og i Normandie, da skipene jeg var på ble satt opp i tjeneste der, forteller Helge.

 

Kåre Aarseth forteller

En annen krigsseiler som forteller sin historie i boka er Kåre Aarseth fra Risør.

Kåre Aarseth er en av de norske sjøfolka som seilte i den norske handelsflåten under hele krigen. I august 2014 deltok han sammen med forfatteren Oddvar Schjølberg på et arrangement i Filadelfia Eydehavn.
Skal vi lære av historien – ja da må vi også lytte til de som opplevde den Og for de mange frammøtte ble det en historietime litt utenom det vanlige da Aarseth delte sin historie med oss.

Stinn brakke på Fredshuset i Risør

Mandagens arrangement på Fredshuset i Risør kan trygt betegnes som vellykket, og en av dem som var tilstede har sine ord i behold når han karakteriserte oppslutningen av interesserte slik: ”det ble stinn brakke”. Sammen med folk fra Risørdistriktet kom det tilreisende fra både Grimstad og Arendal, for å høre mer om ”Krigsseilernes evige krig”. Og det var stor interesse for å høre om hjemmeseilerne og mannskapene på Hurtigrutene, som måtte holde passasjer- og godstrafikken i gang under okkupasjonsårene. Og de seilte med livet som innsats for de var hyppig utsatt for angrep fra tyske, engelske og russiske fly og ubåter.

Spesielt var det også når Frank Thorsen ble intervjuet, og fortalte om en oppvekst hvor faren hadde vært krigsseiler. Men i likhet med tusener av andre krigsseilere fortalte faren svært lite av det han hadde vært med på. Det var helst de lyse og fornøyelige sidene av livet om bord som han trakk fram, når han en sjelden gang fortalte fra de harde årene, hvor sjøfolka gikk i helspenn og ventet på det store smellet. Slike ting satte dype spor. 
På tross av alt dette gjorde faren sitt ytterste for at sønnene skulle få en god oppvekst.
Etter hvert fikk Frank og brødrene hans et mer sammensatt bilde, og dette ga dem en ekstra ballast.

Krigsseileren Kåre Aarseth gjorde også et dypt inntrykk når han på sin beskjedne måte ga oss noen innblikk i hvordan det var å seile under krigen, noe som kom ekstra godt fram når han framført diktet ”Konvoien”.

 

Jeg har fortalt min historie for siste gang

 Dørene lukkes...

De overlevende fikk ikke glede av friheten og freden da de kom hjem igjen. De møtte avvisning og fornektelse, og fikk ingen hjelp mot senskadene etter krigen. Mange drakk seg i hjel. Flere ble boende i huler, i skur ved kaia, i nedlagte jernbanestasjoner, og mange frøs i hjel. Jo bitterheten hadde sin årsak, sier Kåre Aarseth i et større intervju med Geir Lid i Agderposten 3. september 2014. Det er en sterk og tankevekkende reportasje.

Kåre måtte låne penger av familie og venner for å klare seg da han kom hjem, og han opplevde at tilværelsen ble vanskelig

- Det fantes ingen statlige støtteordninger. Det så ut til at alle hadde glemt hva freden kostet. Ja jeg opplevde situasjonen så frustrerende at jeg mistet fedrelandskjærligheten. Men jeg fikk den heldigvis tilbake. 
Jeg er ikke lenger bitter, og jeg forteller min historie i den nye boka for å gi mitt lille bidrag for å få neste generasjon til å skjønne at de ikke må gjøre samme feil som ble gjort den gang. En av feilene i samfunnet er at vi har glemt omsorg for hverandre, eller nestekjærlighet!

Det betyr mye for Kåre å være med i denne nye boken om krigsseilerne, en bok som kanskje blir den siste som løfter fram så mange av de siste krigsseilernes historier.

Arbeidet med denne boken har vært en kamp mot klokka, og krigsseilerne blir stadig færre, og en dag er den siste stemmen borte. Noe både forfatteren og Aarseth er klar over.

- Jeg er selvfølgelig bare en liten brikke i den store fortellingen som mange andre har fortalt før meg, sier han beskjedent. Men nå vil jeg ikke lenger fortelle historien min.

Jeg har fortalt min historie for siste gang – først til Oddvar Schjølberg, og nå til deg (Geir Lid). Jeg orker ikke alle disse smertefulle minnene. Det er som en sårskorpe som stadig rives opp.

Heldigvis fortalte Kåre sin historie, før han for alltid nå lukker dørene til sine indre rom.

TAKK Kåre – for at du lot oss få del i dine opplevelser, under og etter krigen. Det er en verdifull lærdom å ta med seg for neste generasjon!

På bildet er vi på besøk hjemme hos Kåre i Risør sammen med journalist Geir Lid og fotograf Erik Holand.

Kåre Aarseth er - tross sin høye alder - en aktiv mann som er med og gir krigsseilerne et ansikt. Her har vi nettopp vært på en sammenkomst i Eydehavn.

Det nærmer seg utgivelse av boka "Krigsseilernes evige krig", og Kåre Aarseth er en av dem forteller sin historie i denne boka. Alle krigsseilerne bærer med seg dramatiske opplevelser i "bagasjen" sin. Kåre har fått sin rikelige del, men kanskje er det som møtte ham da han kom hjem det som var det vondeste for ham og familien - møtet med det norske skatte- og trygdevesenet..

3. september 2014

 

Hjemme hos Kåre i Risør sammen med journalist Geir Lid og fotograf Erik Holand.

Krigsseglaren som ikkje ville på land

Magnus Stokka Journalist - Lise Andreassen Hagir Journalist - Thomas Ystrøm Fotograf. ( Oppdatert 08.05.2015, kl. 20:32)

Sverre Johan hadde havet som arbeidsplass under krigen. Med ein konstant trugsel hengande over seg var kvardagen tøff for sjømannen som gjekk klar av døden gong på gong.

– Eg opplevde folk som låg i vatnet, oljesøl. Huff, det var fælt og uhyggeleg. Du måtte ta ein time og ein dag om gongen, fortel mannen frå Tananger i Sola kommune i Rogaland.

94-åringen var ein ung mann i tjueåra i krigens dagar. I løpet av dei fem åra krigen varte segla han på seks skip knytt til den norske handelsflåten.

– Eg var ikkje nervøs, men eg gjekk i spenning heile vegen. Og eg var sjølvsagt redd for mitt eige liv.

Etter kvart blei skyting, torpedering og ei konstant uvisse kvardagskost for dei norske sjøfolka - inkludert Haga.

– Me blei vane med det og tok det som sjølvsagt at det var krig. Dette var noko me snakka svært lite om, både under krigen og då krigen tok slutt.

Ekstremt

8. mai er det 70 år sidan tyskarane kapitulerte og 2. verdskrig var over. Om lag halvparten av alle omkomne nordmenn under krigen var sjømenn, slik som Sverre Johan Haga.

– Sverre opplevde at båtar blei senka like i nærleiken. Det kunne like gjerne vore han, seier Atle Skarsten, som har skrive boka «Sola, sjøen og krigen», om dei tidlegare krigsseglarane frå Sola.

Boka er ført i pennen saman med den tidlegare sjømannen Odd Bergo.

Totalt blei over 30.000 sjømenn det som blir kalla krigsseglar under andre verdskrig. Desse gjorde ein avgjerande jobb for dei allierte med frakt av våpen, drivstoff og andre varer over farefulle strekningar til havs. Kvardagen i konvoi over verdshava var dramatisk.

– Dette er jo ekstremt, der du sjølv er eit av «sitting ducks», altså eit av måla. Du veit at om ein tyskar ser deg, vil han senka deg, seier Skarsten.

Fekk nerveproblem

Dødsfrykt kvar dag gjennom heile krigen gjorde noko med krigsseglarane. Mange fekk det som i dei dagar blei kalla nerveproblem, fortel krigsseglar Sverre.

– Det har eg også fått. Eg har aldri vore den harde typen, seier han.

Krigen forandra mange. Og for fleire krigsseglarar blei faktiske frigjeringa eit antiklimaks, ifølge forfattar Skarsten.

– Eg trur ikkje folk visste kva sjøfolka hadde vore utsett for, og dei fekk aldri ein skikkeleg avslutning på krigen.

– Kvifor ikkje?

– Dei som for eksempel hadde vore i den norske brigaden i Skottland hadde ikkje vore i kamp ein einaste gong, men kom tilbake og blei heidra i parader og tog framføre Slottet. Sjøfolka kom som regel heim lenge etter at freden var over. Det blei aldri nokon parade for dei. I staden blei dei bedne om å segla endå ein tur fordi landet skulle byggast opp igjen.

Sverre Johan Haga gjekk ikkje i land før i januar 1947. Det skjedde med skipet «Stavangerfjord». Rogalendingen hadde ikkje lyst til å reisa heim etter krigens slutt.

– Det var lite pengar, og lite av både det eine og det andre, så eg hadde lyst til å vera ute ei stund til.

Ein skade i kneet gjorde at han måtte venda nasen heimover.

– Hadde det ikkje vore for kneet trur eg ikkje eg hadde kome heim så tidleg. Men det kan eg ikkje vita sikkert.

Folk trudde me hadde sol og sommar

Krigsseglar Haga føler ikkje jobben sjøfolket gjorde under krigen blei skikkeleg verdsett av folk flest.

– Dei trudde me hadde sol og sommar heile vegen. Då eg fekk spørsmål om kva eg gjorde under krigen og svarte sa berre folk; «åja».

Det å gå i land for sjøfolka baud på fleire problem.

– Etter krigen var det rasjonering på det meste; det å bygga hus, tømmer, mat og eigedom. Fleire kom tilbake og opplevde at dei hadde budd for lenge vekke til at dei var kvalifisert til å få kjøpt eigedom. I tillegg kom skattekontoret etter dei. Mange tydde til alkoholen, og mange blei sett på som nesten kriminelle, fortel Skarsten.

Atle Skarsten utdjupar at for mange var ikkje Noreg ein heim lenger – og dermed bar det ut på sjøen igjen. Men sjølv om krigen var ferdig med sjøfolka, var ikkje sjøfolka ferdige med krigen.

Vonde kveldar og netter

Forfattar og tidlegare sjømann, Odd Bergo, hugsar sitt møte med krigsseglarane då han blei gammal nok til å dra til sjøs. Han mønstra på like etter krigen.

– Eg jobba oppe på brua og var oppe om kveldane og nettene. Då snubla eg gjerne i to-tre personar som hadde problem med å ligga i køyene sine nede i båten. Dei følte seg innestengde og la seg på båtdekket. Så lenge dei var på jobb var det heilt greitt, det var fritida og nettene som var vonde, fortel han.

Sverre Johan Haga klarte seg godt og er i år 94 år. Men sjølv om han som krigsseglar har fått fleire utmerkingar, føler han berre at han har gjort plikta si.

– Eg har aldri følt meg som nokon helt og det er eg ikkje heller. Eg berre drog til sjøs og gjorde plikta mi.

Forfattar Skarsten er av ei anna oppfatning.

– Både dei som segla utanriks, dei som var i marinen og ikkje minst dei som segla her heime og haldt Noreg i gang, er heilt klart heltar.

 

Frigjøringsdagen

Frigjøringsdagen i Norge 8. mai 1945 er dagen da tyske militære styrker kapitulerte etter at de siden 9. april 1940 hadde okkupert landet i fem år under andre verdenskrig.

Datoen regnes vanligvis også som de alliertes seiersdag i Europa da den tyske hæren overga seg, krigen i Europa var over og Adolf Hitlers Tredje rike opphørte.

Frigjøringsdagen er i Norge offisiell flaggdag. I 1960 bestemte regjeringen at det skulle flagges den 8. mai som markering av femtenåret for frigjøringen. En meningsmåling utført samme år, viste at 75 % av de spurte støttet å gjøre dagen til fast, offisiell flaggdag. Frigjøringsdagen ble vedtatt innført som flaggdag ved kongelig resolusjon 27. april 1962.

I 2010 bestemte regjeringen at frigjøringsdagen også skal være veterandagen, en merkedag for veteraner fra andre verdenskrig, såvel som tjenestegjørende i FN-styrker og andre internasjonale operasjoner.
(Kilde: Wikipedia)

NRK-intervjuet med Haga

For fleire krigsseglarar blei frigjeringsdagen eit antiklimaks. Sverre Johan Haga (94) meinte han ikkje fekk det betre på land og blei verande på sjøen.

8. mai var det også intervju med 94-årige Sverre Johan Haga. Han er også omtalt i boka ”Krigsseilernes evige krig”, hvor han forteller om konvoifarta, og hvordan sjøfolka i handelsflåten var med å nedkjempe nazismens tyranni.

Klikk på lenken og hør Haga blir intervjuet av NRK-TV

https://www.nrk.no/rogaland/ville-ikkje-pa-land-da-krigen-tok-slutt-1.12346593

Krigsseilerne som havnet mellom barken og veden


En gruppe krigsseilere som har kommet litt i skyggen, er de som seilte i den norske hjemmeflåten, de kvinner og menn som jobbet på Hurtigrutene, og andre skip som gikk i lokal eller regulær fart langs norskekysten med passasjerer og gods.
De var svært utsatt. Tyskerne beslagla skip, påla dem seilingsplikt og brukte fartøyene til å frakte tyske soldater og krigsmateriell. Dermed ble de et viktig angrepsmål for både norske og allierte stridskrefter. 
For de som overlevde krigsseilasene kostet innsatsen mye. Opplevelsene under krigen var ikke noe man bare kunne legge fra seg da freden kom.

En av de som seilte i hjemmeflåten er Leif Baumann fra Sandefjord, opprinnelig fra Vadsø, han forteller oss sin historie i den nye boka.Og han blir også med når boka skal presenteres:

- Jeg var godt vant til sjøen, og klarte å få meg en jobb om bord i D/S Tanahorn, en av kystbåtene fra Finnmarkens Amtsrederi. 
Dermed seilte vi hele tiden i det som betegnes for krigssone, og det var ikke uten spenning når vi dro fra havn til havn med passasjerer og gods. Og for min del innebar dette både bombeangrep og torpedering på vei til Murmansk.
Mirakuløst nok så overlevde jeg dette, og ble overflyttet til andre skip og senere sendt med forsyningsskip til Østen hvor de amerikanske styrkene fortsatt var i kamp med japanerne. Dermed seilte vi inn i en ny krigssone…

Gjetergutten som ble konvoiseiler

Åge William Berge er i dag bosatt på Åkrahamn, Karmøy, men han er ektefødt telemarking og kommer fra Valebø, ved Skien. Det var ingen enkel sak å få seg arbeide i distriktet, og det endte med at foreldrene pakket sammen alt av eiendeler og jordisk gods og flyttet til Sokndal sammen med de seks barna. Og Åge forteller:
- Det var ingen jobber som kom rekende på ei fjøl, så en måtte stå på selv. Det var om å gjøre å snuse litt rundt. Om bord i skipene ved kaia var det mange gode tips å hente. Etter flere forsøk fikk jeg endelig napp, og da jeg som lettmatros entret opp landgangen, om bord i M/T Eli Knudsen synes jeg selv at jeg hadde vunnet den store gevinsten.

Men brått og uventet kom dagen som dramatisk forandret en hel verden. I morgentimene den 9. april ble den sjokkerende meldingen forkynt på norske skip over hele kloden: Norge er i krig, og har blitt overfalt og okkupert av Hitlers styrker!
- Dette slo ned nærmest som en bombe iblant oss. Vi hadde jo alle sammen familie hjemme i Norge. Og det var lite vi kunne gjøre for vi befant oss på det tidspunktet ved kai i Halifax, på den andre siden av Atlanteren. Vi hadde kommet fra Aruba og var i full sving med å losse bensinlasten. Men det er klart at tankene våre gikk til familie og venner der hjemme.
Fra denne dagen var det en helt ny tilværelse som ventet meg, og jeg hadde ingen anelse om at det skulle gå over fem lange år før jeg fikk se familien min igjen. Heller ikke at jeg i løpet av disse årene skulle oppleve sjøkrigens redsler fra ”orkesterplass”, og til slutt ende opp i Stillehavskrigen. Vi må ikke glemme at norske krigsseilere seilte med forsyninger helt fram til Japan ga opp sensommeren 1945, sier Berge.
Og i den nye boka forteller han mye mer…

 

Bildet over viser den høytidelige dekoreringen av en del av mannskapet fra MS «Talabot». Salongjenta Margit Johnsen fra Ålesund står i sentrum med serveringsforkle, og tar imot British Empire Medal av admiral J.S. Ritchie.

Norges høyest dekorerte kvinnelige krigsseiler

“Hvis mine gutter skal dø, vil jeg være der sammen med dem. Det kan ikke være vanskeligere for meg å dø enn det er for dem!”

Disse ordene ble uttalt av en 29-årig salongpike i mars 1942, under svært dramatiske forhold. Åstedet var havnen i Alexandria. Hun var det eneste kvinnelige besetningsmedlemmet om bord i M/T Talabot. Kaptein Albert Toft var fullstendig klar over at skipet nå skulle ut på en særdeles risikofylt seilas over til Valletta på Malta. Han hadde derfor tilbudt henne å mønstre av før avreise. Den norske konsulen hadde også sterkt frarådet henne fra å bli med på denne turen. Men sunnmøringen hevdet bestemt at det ikke var verre for henne å dø enn for de andre, og takket nei til å mønstre av. Men hvem var så denne modige kvinnen?
Jo, historien startet 31. januar 1913 da Ålesund ble velsignet med en ny verdensborger, med navnet Margit Johansen. At hun 30 år senere skulle få tilnavnet og hedersbetegnelsen Malta-Margit var det ingen som visste på det tidspunktet. Heller ikke at hun skulle bli Norges høyest dekorerte kvinnelige krigsseiler under den 2. verdenskrig. I boka ”Krigsseilernes evige krig” er hennes historie tatt med.

Johan Thorsen også opplevde de dramatiske angrepene 
En av dem hun seilte sammen med var maskinisten Johan Thorsen fra Larvik – og han kompletterer hennes historie:
- Situasjonen var ytterst prekær for Malta, og det var tvingende nødvendig å få skipet inn nye forsyninger med livsnødvendigheter til befolkningen og militært utstyr til soldatene. Talabot satt opp som et av de skipene som skulle frakte inn krigsmateriell til Malta. Dette var spesielt farefulle konvoier, og turen de nå skulle ut på ble vurdert som ekstremt risikabel, og den ble omtalt som selvmordskonvoien.
Da kaptein Albert Toft senere skrev sin rapport tok han med følgende:”...En episode skal aldri glemmes. Like før jeg skulle forlate skipet før siste luftangrep oppdaget jeg Margit. Hun trykket den forskremte skipskatten mot brystet. Hverken katten eller vi andre kunne utrette noe mer. Vi var de siste som gikk fra borde – Margit, katten og jeg.››…

Bildet over viser den høytidelige dekoreringen av en del av mannskapet fra MS «Talabot». Salongjenta Margit Johnsen fra Ålesund står i sentrum med serveringsforkle, og tar imot British Empire Medal av admiral J.S. Ritchie. 
Foto: Ukjent fotograf / Riksarkivet, PA-1209

Kapteinen og mannskapet havnet bak piggtråd


Krigsseilernes opplevelser under krigen byr på et bredt spekter, og i boka "Krigsseilernes evige krig" er også historien om Kristen Monrad Nordby fra Nøtterøy - skipperen som skulle til England for å seile for de allierte, men som i stedet havnet bak Hitlers piggtråd med hele sitt mannskap. Nordby var skipper på S/S Charente, en av de såkalte Kvarstadbåtene, som ble liggende i Göteborg på krigens begynnelse. Under fluktforsøket ble flere av båtene oppbrakt av tyske skip, og mannskapet ble satt i arrest. 
Her er beretningen om Nordbys opplevelser som fange i flere av Hitlers fengsler og konsentrasjonsleirer. Han var en av de som skulle utryddes i en av NN-leirene, men ble reddet av de Hvite bussene, og kom hjem i maidagene 1945. Nå forsøkte han å leve så normalt som mulig igjen, men dessverre hadde nok årene i konsentrasjonsleirene satt sine spor. En sommerdag i 1948 ble Monrad Nordbys siste. Påkjenningene hadde vært for store og det var hjertet som sviktet. Inger Marie Beck - er Nordbys datter, og hun forteller:
- Det var ikke så mye pappa fortalte når han kom hjem. Han holdt opplevelsene sine for seg selv. Jeg var 11 år den gangen. Jeg husker det sto omtalt i Tønsberg Blad, at de norske sjøfolka var tatt av tyskerne da de forlot havnen i Göteborg. Det var via avisen mamma fikk vite på hva som hadde skjedd med pappa.
Da han endelig kom hjem til Norge, var vi selvfølgelig spent på hvordan han hadde det. Det var lite vi fikk ut av ham. Fangetiden hadde redusert ham betraktelig, og han sleit med hjerteproblemer. 
I dag angrer jeg på at jeg ikke spurte og grov mer, men det var nok vanskelig for ham å rippe opp i de mange vonde minnene. Innimellom ”løsnet” han litt på historien sin, og lot oss få del i noe av det som hadde skjedd i leirene.
Han hadde sine mareritt når han kom hjem, og på en måte var han nok litt fremmed. Vi må huske på at vi hadde ikke sett han siden båtene ble sperret inne i Göteborg i 1940. 
Disse fem årene var viktige år i min oppvekst. Han var på en måte ute av livet mitt i disse årene, da jeg så gjerne skulle hatt ham der. En krig skåner ingen – verken barn eller voksne, sier Inger Marie Beck.

Hurtigruten

De kvinner og menn som jobbet om bord i Hurtigruteskipene har ikke fått den plassen og oppmerksomheten de fortjener i historien om de norske krigsseilerne. Fler av skipene ble bombet eller torpedert, både av tyskere, briter og russere - ja til og med av den norske marinen. Flere hundre av mannskap og passasjerer omkom.

I boken er det gitt stor plass for Hurtigrutens innsats og tap i de fem krigsårene. Her er nøkterne rapporter, øyenvitnenes beretninger, men også beretninger om de heltedåder som ble utført, ikke minst da Sanct Svithun ble bombet av engelske fly. En av matrosene Olav Iversen Kvalvåg skrev skipshistorie denne dramatiske kvelden. Og det motet og den dyktigheten som også Erviksfolket utviste under redningsaksjonen, har blitt stående som et lysende eksempel på godt sjømannskap.

Den siste personen som ble reddet var kaptein Alshager, som også hadde vært den siste til å forlate skipet. Da han ble satt ombord i redningsskøyta Idun snur han seg ved rekka og vil gi en takk på vegne av seg selv og sine folk. 
I boka ”Lang kyst” beskriver Trygve Nordanger denne hendelsen slik:
”Det er Jetmund som svarer, han var bakskutmann og tok imot kapteinen i hoppet. Han er ikke så sterk i det formelle, Jetmund. Han er fisker, han som de andre og begrenser seg til det som trengs. ”Du lyt takke hånå der oppe fyre da!”, er Jetmunds konklusjon.

Et eget kapittel omhandler hurtigruteskipet Irma, som ble torpedert av den norske marinen og 65 mennesker mistet livet. Også båten Henry som drev redningsarbeid ble torpedert. Lenge la norske myndigheter lokk på denne tragedien. Først da ryktene begynte å spre seg på 1960 og 1970-tallet kom sannheten på bordet: Irma og Henry var sendt til bunns av den norske marinen.

Da sannheten kom for dagen var det skrevet krigshistorie som ga et falskt bilde av de virkelige hendelsene. Mange hadde trodd på det de hadde lest, men de overlevende og etterlatte visste at sannheten var en annen. Skipet var senket av norske torpedoer, men det skulle gå mange år før det kom noen beklagelse fra norske myndigheter. Først i 1997 kom Forsvaret med en beklagelse over det fatale som skjedde. I 1999 kom det endelig en innrømmelse fra myndighetene.

Da var skipene Irma og Henry nettopp funnet på 200 meters dyp. Det var daværende forsvarsminister Eldbjørg Løwer som kom med den offisielle beklagelsen. Tre år senere ble minnesmerket for tragedien – Stille rom - avduket av Kong Harald i Averøy, ved en høytidelig avduking 16. september 2002.

Våknet da det smalt

Konrad Tolpinrud fra Åsa ved Hønefoss er en av dem som for alltid har fått meislet inn opplevelsene fra krigen på havet, ikke minst en dramatisk torpedering. Om dette og mer til forteller han i ”Krigsseilernes evige krig”.

Livbåten ble spjæret i to deler
Etter måneder og år i konvoifart begynte usikkerheten å sette seg fast ”i ryggmargen”, og Konrad forteller:

- Den natta vi ble torpedert hadde jeg lagt meg oppe på dekket hvor livbåtene var plassert, fordi det var så altfor varmt å sove i lugaren min. Og for å få mest mulig ro rundt meg hadde jeg like godt lagt meg like ved en av de utsvingte livbåtene. 
I det samme som torpedoen eksploderte sto vannsøylen opp gjennom de åpne tanklukene. Han som hadde vakt på broa anslo at den hadde stått like høyt som den 30 meter høye masten vår. Vannet raste ned på dekket hvor jeg lå, og det var så kraftig at livbåten ved siden av meg ble kuttet i to deler. Den aktre delen ble hengende igjen i daviten, mens forparten ble splintret.
Jeg våknet opp helt i ørska da det smalt, og et øyeblikk trodde jeg at jeg var skyllet over bord og lå og svømte i sjøen på grunn av alt vannet som fosset rundt meg. Men jeg forsto snart hva som hadde hendt, og det var bare helt utrolig at jeg ikke hadde blitt skyllet over bord. Båten var jo i godt sig framover, og det var nok ingen som hadde merket at jeg hadde blitt borte i den forvirringen som oppsto. Jeg ble muligens hengende fast i noen wirer, og det var antakelig det som berget meg…

Fyrbøteren fra Hammerfest ble torpedert i operasjon Paukeslaget

Da andre verdenskrig brøt ut befant norske sjøfolk seg plutselig i fremste linje. De ble våre modige og kjempende handelsflåte. De var våre krigsseilere.

De hadde ingen plasser å gjemme seg. De var henvist til skipsdekket og livbåter.

Gang på gang krysset norske sjøfolk Atlanterhavet vel vitende om at sannsynligheten var stor for at havet ville bli deres grav.

De som var så heldige å overleve dette, kom fra det med sterke opplevelser. En av dem er Ingvald Wahl, født og oppvokst i Hammerfest, men nå bosatt i Stavern. Men hvilken forbindelse er det mellom komponisten Joseph Haydn og fyrbøteren fra Hammerfest?

Jo Wahl er et av ofrene fra admiral Dönitz’s operasjon ”Paukeslaget”. Da tyske ubåter torpederte handelsskipene nærmest helt inne ved de amerikanske fjæresteinene. I boka forteller Wahl bl.a. litt om dette:

Tok opp såpen og da smalt det
- Alle om bord gikk på tå hev, og vi kastet engstelige blikk utover havet for å se om vi kunne oppdage noe periskop, eller bevegelser som tydet på at en torpedo var i anmarsj.

Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen. Jeg hadde nettopp gått av kveldsvakten, og klokka hadde passert åtte på kvelden. Det var mørkt ute, og jeg hadde sett lysene fra fyrtårnene og husene inne på land. Det var nesten utrolig at tyskerne torde å angripe så nær kysten, men det var nettopp det de gjorde.
Jeg sto akterut og hadde akkurat tatt opp såpen for å vaske meg da det smalt. Hele skipet ble gjennomristet som om en mektig jernhammer hadde rammet oss. En voldsom ildsøyle slo inn i restene av rommet, og rammet det venstre beinet mitt.

På en eller annen merkelig måte fikk jeg karret meg ut, og hadde da på meg redningsvesten. 
Jeg hørte noen skrike at vi var torpedert, før jeg i neste øyeblikk så at skipet under meg raskt begynte å synke. Jeg prøvde å komme meg unna, men ble i stedet trukket med under i dragsuget. Forunderlig nok klarte jeg å bakse meg opp til overflaten igjen. Synet glemmer jeg aldri.

Fortsatt var baugen på Hvoslef over vannflata. Nå sto den og pekte rett til værs, som i protest, før den langsomt sank ned i havet og ble borte.
Jeg lå altså og kavet i Atlanterhavet. Det var mørkt rundt meg og kulda beit seg fast i kroppen. Vanligvis var jeg en god svømmer, men nå kjente jeg lammelsen slå inn i hele den venstre siden av kroppen, og det venstre beinet ville ikke fungere som det skulle.

Og videre forteller han om hvordan situasjonen var for 14 mann i en ødelagt livbåt. Norske matroser, fyrbøtere, båtsmenn, maskinister, skyttere og kapteiner – de var med og sikret et fritt Norge, et fritt Europa. Og Ingvald Wahl er en av dem.

Hver og en av krigsseilerne har sin egen historie, men mange av dem valgte å tie om sine opplevelser. Det er 69 år siden krigen sluttet, og det begynner å tynnes i rekken av krigsseilere. 
De tre siste årene har nærmest vært en kamp mot klokka, for forfatteren som har reist rundt i Norge for å dokumentere deres historie.

Nordlendinger erholder ikke hyre her.

Da Arne Strøm dro ut fra hjembyen Narvik som 16-åring, visste han ikke at hjembyen hans skulle bli beskutt av allierte skip og bombet av tyske fly. Og bli lagt i ruiner. Arne hadde før angrepet på Narvik klart å skaffe seg hyre om bord i D/S Germa, av Kristiansand, og fått en sikker jobb. Men han skulle i likhet med hjembyen, også bli en brikke i den verdensomspennende krigen

- Jeg var under lovlig alder for å mønstre på, så jeg måtte ha med brev hjemmefra hvor foreldrene mine ga sitt samtykke. Jeg var heldig med skip, fikk være sammen med sjøfolk av den rette typen. De som var ”romslige” og inkluderte alle i kameratflokken, uansett om de kom fra ”de finere strøk av landet” eller var nordlending. 
Det hadde ikke alltid vært like greit å være nordlending om bord i utenriksfart. Vi ble nok litt uglesett. Og jeg vet at enkelte redere ikke ønsket oss om bord i det hele tatt. Jeg hørte om et rederi i Haugesund, som tidligere hadde slått opp følgende plakat på kontordøra: ”Nordlendinger erholder ikke hyre her.”
Hvorfor det var slik må Vår Herre vite, for jeg vet ikke hva som egentlig lå til grunn for denne reservertheten. De fleste av oss var jo oppvokst med havet som nabo, og vi var godt vant med storm og grov sjø, og hadde vel fått inn sjømannslivet med morsmelken. Ute på havet var vi i vårt rette element, og det var slik at yrker innen sjøfart og fiske veldig ofte gikk i arv fra far til sønn. Og det måtte jo være verdifullt ute på krigshavet.
En annen sak er jo at vi nordlendinger ikke akkurat er kjent for å pakke meningene våre inn i bomull, men heller det motsatte. Vi kaller en spade for en spade. Så det kan vel ligge noe her også.
Vi sjøfolk hadde nok lett for å bli litt rastløse under de forholdene vi levde under. Tidene var utrygge, og når vi gikk i konvoi så vi andre skip bli torpedert rundt oss. Det store spørsmålet var alltid: Er det vi som blir det neste offeret? Noen av oss byttet ofte skip, og i krigsårene sto jeg også en stund om bord i flere andre skip. 
Etter seks måneder om bord fikk vi noen fridager, og hygget oss med kjentfolk fra andre skip. Men så fort fridagene var over måtte vi pent dra til sjøs igjen. Og vi måtte ta den båten vi ble plukket ut til, enten den var god eller dårlig. Slik kunne myndighetene behandle oss den gang. Vi hadde ikke noe vi skulle sagt. Så du kan si at vi i handelsflåten var plassert i krigstjeneste, uten noen reservasjonsrett.

Det var nære på flere ganger, i løpet av de årene jeg seilte i handelsflåten. Jeg hadde derfor ikke i min villeste fantasi ventet at det skulle være så vondt å komme hjem da krigen omsider var slutt. Etter alt det jeg har opplevd og sett med egne øyne, kan jeg underskrive på at forfatteren Per Hansson har full dekning for alt det han skriver i boka ”Hver tiende mann måtte dø”. 
Alt dette er en realistisk dokumentasjon over de norske krigsseilernes innsats under krigen på havet. Han forsto hva vi sleit med i de årene vi seilte for Norge, men han forsto også hva vi måtte slite med etter krigen. For da startet en ny krig for oss – en krig for å beholde vår egen verdighet som menneske. Sjokket for oss var at våre motstandere denne gang var de som styrte landet vårt, sier Arne med ettertrykk. I boka ”Krigsseilernes evige krig”, er Arne Strøm en av dem som forteller sin sterke beretning.