Nå forteller hun sin historie

Bladet Eikernytt presenterer også boka om Agnes:
22.12.11

Agnes Møller Jensen fra Larvik var bare 17 år gammel da hun forelsket seg i Antoni Mensch – en tysk soldat. Lite ante hun den gang at denne forelskelsen skulle prege resten av livet hennes. 

 
 

I dag har hun passert 87 år, men minnene sitter som spikret fast. Ikke minst fra mai måned 1945. Et fritt Norge i festrus. Men det var noen som ikke kunne glede seg over friheten. Det var «tyskerhorene», eller «tyskertøsene» som de ble kalt. Mens andre oppglødd marsjerte med vaiende norske flagg, ble disse jentene tvunget til å marsjere i arrest, under hånlige tilrop, spyttklyser og buing fra folk som sto langs gatene og fulgte med i det nedverdigende skuespillet. 

Men dette var bare begynnelsen på marerittet. I dagene, månedene og årene som fulgte, skulle disse kvinnene forfølges for sine «grufulle forbrytelser». Fortsatt den dag i dag – 65 år senere - hender det Agnes får slengt sjikanøse bemerkninger etter seg - som om hatet går i arv, fra foreldre til barn. 

Som en av de få gjenlevende tyskerjentene trekker hun sløret litt til side, og hun gir «tyskertøsene» et ansikt. Vi får være med henne tilbake i tid. En tid hvor hun og sønnen – Bjørn Toni - ble mobbet. Det oppsiktsvekkende er at de norske mobbernes metoder, ikke sto noe tilbake for de tyske okkupantenes tidligere trakasseringer. 

Agnes er en mangfoldig, men romslig kvinne. Etter alt hun har opplevd av overgrep og trakasseringer, søker hun alltid etter «mennesket bak masken». Og hun har alltid møtt de utslåtte i samfunnet med en hjelpende hånd. Hun har så visst gjort seg fortjent til den betegnelsen mange har gitt henne – «Larviks Mor Theresa». Der andre ikke har våget å gå, har hun - uansett tidspunkt på døgnet - kommet som en reddende engel. 

Agnes sin historie er dramatisk og gripende, men hun har aldri skjult sin fortid. Selv om dette har gitt henne mange besværlige problemer har hun likevel reist seg, gang etter gang, og gått videre med løftet hode. 

Hennes historie er den usminkede beretningen om en kvinne som bruker sine erfaringer fra en smertefull tid, som et redskap i nåtiden. Der andre snur ryggen til og lar likegyldigheten råde, der strekker Agnes ut en hjelpende hånd. Hun bruker en stor del av døgnet for å hjelpe dem som er utstøtt av samfunnet til å få en bedre livskvalitet. 

Nå forteller hun sin historie, slik hun selv opplevde den, og boka er basert på samtaler med henne. Bakgrunnsstoff er sjekket i de arkiver som er tilgjengelig, men noe lar seg av naturlige årsaker ikke dokumentere, og noe har vakt for sterke minner. 

Oddvar Schjølberg:
Tyskertøsen som ble gatas samaritan 
Aktive Fredsforlag, Risør

http://www.eikernytt.no/nyhet.cfm?nyhetid=6752

Agnes Møller Jensen var sokneprest Freddy Bergs gjest på «Helt enkelt» søndag 5. desember. Foto: Fred Isaksen

Foto: Fred Isaksen

 

Jeg er ikke snill, jeg er real

Hun er kjent som Larviks Moder Teresa som kjører moped uten hjelm. Selv sier hun at grunnen til at hun ikke vil bruke hjelm, er at hun heller vil miste livet enn å leve videre med beina ødelagt. Agnes er et begrep i Larvik. I 2006 fikk hun byens hederspris for innsatsen for noen av dem som sliter mest. På Hausane like ved Thor Heyerdahl Videregående skole, ligger et rødt hus som har gitt varme, mat og nattlosji for mange opp gjennom årene. – Det er ved å gi at man får vet du. Det skjønner ikke folk. At jeg får så mye igjen. Det er jo det som gjør oss rike. Å gjøre noe for andre. Vi er blitt mer egoistiske og tenker mest på oss selv. Det gjør oss fattigere. Agnes Møller Jensen gir ikke bare mat og losji. Hun snakker med folk. Med alle slags folk. – Jeg sier det rett til dem, jeg: Er det min skyld at du har det slik? Det er det jo ikke. Du må gjøre noe med det selv.

Jeg tror Gud har gitt meg den gaven å kunne hjelpe andre.

Agnes legger ikke fingrene i mellom. Rett frem, ærlig og real. – Jeg sa det til en: «Jeg er ikke snill. Men jeg er real. Skjønner du?» Det er godt for folk at det blir satt krav til dem. Agnes har jobbet fra hun var 13, nå er hun 86. Hun har vært til sjøs, og i 20 år drev hun et skomakerverksted.

Det å hjelpe andre har hun alltid drevet på med. – Ikke alle i vår by har det godt nå som vi nærmer oss julehøytiden. Går det an å pusse støvet av det gamle utsagnet: «Den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad». Det kan like godt være en som sliter med problemer hjemme, med psykisk helse eller noe annet. Man trenger ikke å bo på gata for å trenge ei hånd.

– Hvordan blir jula for deg Agnes? – Julaften blir som den pleier. Da er det åpent hus hos meg. Da får de god mat og litt tobakk. Men er de rusa, kan de bare glemme å komme. Slik har jula vært for Agnes i mange år. Hun sier det igjen: «Det er ved å gi at man får».

Agnes forteller videre: – «Er det noen som kommer til himmelen så er det deg, Agnes», var det en som sa til meg en gang. «Er det du som bestemmer det da?», spurte jeg. – Vi har alle tråkka feil vet du. Men jeg tror Gud har gitt meg den gaven å kunne hjelpe andre. – Her er en gave til deg, sier hun. Hun rekker meg en kjøleskapmagnet. På den står det, malt for hånd: «Alt er mulig for Gud». – Det er jo ikke alltid så lett å få sagt det, men så kan det stå der og så kan folk lese det. Agnes får sagt det. Både med og uten ord.

Freddy Berg Menighetsblad for Nanset kirke julen 2010

Leder i VG 15. Mars 2005:

«Tyskertøs»

Det er en skam at norske kvinner som hadde et forhold til tyske menn under krigen, fortsatt må lide for det 60 år etter frigjøringen. VG fortalte i går om Agnes Møller Jensen som blir nektet krigspensjon dersom ektemannen hennes, Hans Wilhelm Jensen, dør før henne. Mannen har pensjon som krigsseiler, og normalt skal den gå over til kona dersom han dør før henne. Men fordi Agnes i 1944 fødte en sønn med tysk far, blir hun nektet denne rettigheten; det skjer i kraft av praktiseringen av krigspensjonslovene fra 1946.

Disse bestemmer at personer som antas å ha gjort seg skyldige i brudd på bestemmelsene om landssvik i den sivile eller militære straffelov, skal nektes krigspensjon. Nå var det ikke straffbart for norske kvinner å ha kjærlighetsforhold til tyske soldater, men Rikstrygdeverket kan etter loven også bestemme at pensjonsytelser skal nektes «den som må antas å ha gjort seg skyldig i grovt uverdig forhold», og det er dette som rammer de kvinnene det gjelder.

Det er anslått at mellom 40.000 og 50.000 kvinner hadde et forhold til en tysk soldat eller offiser, og om lag 9000 barn ble resultatet av slike forbindelser. Man kan forstå at det måtte vekke harme blant folk flest når kvinner hadde intim omgang med okkupasjonsmaktens soldater, men så fikk de da også lide for det etter frigjøringen. Kvinnene ble mobbet og trakassert på det groveste, blant annet var det et gjennomgående innslag å klippe håret av dem. Mellom 3000 og 5000 av kvinnene ble dessuten internert i egne leirer uten lov og dom, angivelig for å hindre spredning av kjønnssykdommer, og de ble sittende helt frem til april 1946.

Siden har svært mange av disse kvinnene fått lide for sin synd gjennom hele livet; og særlig ille er det at det også gikk hardt ut over mange av barna. Nå må det være på høy tid at samfunnet slår en strek over dette; det må være rom for tilgivelse. I hvert fall må ikke det offentlige fortsette å forfølge kvinnene, for eksempel ved å nekte dem krigsenkepensjon. De gjorde seg ikke skyldige i noe straffbart, og om det hadde vært straffbart, så hadde forholdet nå vært foreldet i mange tiår.

Som Agnes Møller Jensen sier: «Vi straffes fortsatt, vi som fikk barn med tyskere. Jeg kunne ha begått fire drap og vært ferdigsonet for lengst.» Myndighetene må ikke lenger nekte «tyskerjentene» rettigheter som de ellers hadde hatt krav på.

Publisert: 15.03.05

I fredsdagene lot folk sitt sinne gå utover "tyskerjentene" og barna deres. Ikke minst florerte det med anonyme innlegg i avisene.

Ingen rett til enkepensjon

Da Hans Wilhelm døde i 2008 møttes Agnes og norsk byråkratisk lovverk til dyst. – Hans Wilhelm hadde jo sin krigspensjon, men jeg hadde ingen rett til enkepensjon, når han døde og rullebladet mitt ble sjekket. Vi som fikk barn med tyskere straffes fortsatt. Ifølge krigsenkepensjonsavdelingen i Rikstrygdeverket mistet jeg retten til krigsenkepensjonen på grunn av mine ”holdninger” under krigen. Over 60 år etter min ”forbrytelse” – som ikke var noe lovbrudd, nemlig å få et barn med en tysker, skulle jeg fortsatt straffes. Hvilken annen forbrytelse i Norge har en strafferamme på 60 år? Jeg kunne begått fire drap og vært ferdigsonet for lengst.

At jeg forelsket meg i en tysk soldat og fikk en sønn med ham, har jeg blødd for i alle år. Jeg har aldri fått noen dom, det holder at jeg pleiet jevnlig omgang med en tysker, sier Agnes. Loven er helt klar på dette området: "Dersom krigsenkens rulleblad er plettfritt, innvilges automatisk krigsenkepensjon, som er en fast sum på 173 000 kroner." – Da Hans Wilhelm døde dro jeg like godt inn til Stortinget for å spørre hva de mente om dette? Jeg fikk snakke med en byråkrat som prøvde å forklare at dette gjaldt dem som hadde hatt omgang med flere tyskere. Det gjaldt ikke for meg som bare hadde hatt Toni. Har du hørt på maken til forklaring, eller riktigere sagt bortforklaring? Hvordan skal disse byråkratene klare å sjekke om vi hadde en eller flere partnere for 65 år siden? Heldigvis ble det ikke noe problem. Jeg fikk pensjonen jeg hadde krav på. Det kan nesten se ut som paragrafrytterne for en gangs skyld brukte sunn fornuft, humrer Agnes.

Prøver å utvise nestekjærlighet i praksis – Jeg har Gud med meg på scooteren hver dag, og hver kveld ber jeg om at ”Han” må ta vare på oss alle. Jeg er ikke en sånn kristen som er støpt i samme form som andre. Ikke er jeg den flittigste kirkegjengeren eller den som ber mest heller. Jeg prøver isteden å utvise litt av det Jesus sto for – nemlig å redde de utslåtte, og de ingen vil ha noe å gjøre med. Så får heller organiserte kirkesamfunn ta seg av det åndelige aspektet. Det er mer enn nok oppgaver til alle.

Lovverket må ikke lages så innfløkt at de som har laget det ikke engang forstår hva de selv har laget.

Gatas samaritan

Innsatsen hennes vekker ikke bare oppmerksomhet i lokalmiljøet. I 2001 fikk Agnes Frivillighetsprisen under den store Landskonferansen for frivillighet i Stavanger. Hun fikk prisen fordi hun hadde åpnet både hjem og lommebok for rusmisbrukere i Larvikområdet. Enten ved å la dem overnatte eller ved å la dem snakke over en kaffekopp på kjøkkenet. I formålsparagrafen heter det at prisen skal gå til en initiativrik person som med sine ideer har bedret trivsel og livskvalitet for andre, og som med sine ideer og sitt pågangsmot har bidratt til et mer åpent og aktivt trygt samfunn. Informasjonsrådgiver Kirsten Håland i FRISAM – Frivillighetens samarbeidsorgan – sa blant annet dette under utdelingen: I Larvik kalles den scooterkjørende damen for ”Mor Theresa på grunn av sitt hjelpsomme hjerte og engasjement, og hun har fått med seg medspillere i arbeidet for å hjelpe rusmisbrukere.

En frittalende dame – Jeg er kjent for å si ting rett ut, og noen mener jeg burde gitt uttalelsene mine en noe penere innpakning. Skal du kunne hjelpe folk, er det viktig å kalle en spade for en spade. Dette forstår rusmisbrukere. De respekterer meg fordi jeg er så ærlig med dem. Heldigvis kan jeg si til dem hva jeg mener, uten at de blir støtt på mansjetten. Vi har hatt friske diskusjoner iblant, og noen skulle nok gjerne gitt meg en ”blåveis”. Men dersom en har virket litt truende, er straks en av de andre på plass. Jeg har alltid sagt meningen min til ”folka mine”. Det har fungert veldig greit i alle årene jeg har fått lov til å drive med hjelpearbeid. Jeg har også lånt dem penger i alle år, og det er ikke alltid jeg har fått dem tilbake. Men mange ting i livet har langt større og vik tigere verdier enn penger. Livet hadde blitt mye rikere hvis alle hadde forstått nettopp dette, sier Agnes

Egne kjøreregler – Jeg samarbeider godt med politiet. De vet hva jeg gjør og hva jeg står for. I den forbindelse opplevde jeg en fornøyelig episode for en tid siden. Politiet hadde rykket ut etter melding om husbråk. Jeg ble også tilkalt siden vedkommende som sto for bråket, forlangte at Agnes måtte komme å ordne opp. Den ene politimannen på åstedet var en kjenning av meg, mens den andre var helt fersk i tjenesten. Jeg kom kjørende på scooteren min, uten hjelm. Den bruker jeg aldri. Du kan si jeg har mine ”egne” kjøreregler. Dermed ble aspiranten mer opptatt av manglende hjelm, enn av husbråket. Han ville gi meg en oppstrammer for det, mens bruduljen fortsatte for fullt i bakgrunnen. Da grep den erfarne politimannen inn og sa kort og myndig: "Ikke bry deg om den hjelmen. Agnes får lov til å kjøre uten hjelm. Så dette skal ikke du henge deg opp i!" Mye av det jeg holder på med i hverdagen står ikke omtalt i noen lærebøker. Ferske politifolk har ikke erfaring i å ordne opp i folks hverdagsproblemer. Jeg har faktisk ofte ”oppdrag” for politiet, og jeg har mange gode venner på kammeret i Larvik. Vi har respekt for hverandres arbeidsoppgaver, og tråkker ikke over hverandres grenser. Samtidig blir det ”folka mine” forteller meg, hos meg. Det hele bygger på tillit. Uten denne tilliten kunne jeg bare ha pakket sammen, sier Agnes.

Når det umulige likevel skjer…

Tittelen ”Ennå er det håp!” var nærmest det stikk motsatte av folk og myndigheters oppfatning av Hilde Marthinsen.

Med en god og trygg oppvekst hjemme i Kvelde, litt nord for Larvik, hadde hun alle muligheter til å lykkes. Likevel havnet Hilde på skråplanet. Hun var full første gang som 12 åring. Etter skolen fikk hun riktignok en jobb, men rusen tok mer og mer over, og som 15 åring var hun alkoholiker, og levde et hardt liv de påfølgende 25 år.

En av de som prøvde å hjelpe Hilde, var Agnes Møller Jensen. Agnes hadde hatt et forhold til en tysk soldat under krigen, og hadde fått sønnen Bjørn Toni med ham. Bjørn taklet ikke problemene han møtte som ”tyskerunge”, og havnet på kjøret sammen med rundt 20 andre ungdommer – en av dem var Hilde, og hun forteller:

- Jeg møtte Bjørn i rusmiljøet. Som tyskerunge ble han mobbet også i drikkemiljøet, med utsagn som: Der kommer ”tyskerungen”, og det ble både traumatisk og vondt for ham.

Jeg husker godt at Agnes ofte var ute for å lete etter sønnen sin. I dag har jeg ingen problem med å forstå den engstelsen hun følte for Bjørn, og at hun satte alt inn for å få ham ut av rusmiljøet.

Jeg visste som regel hvor hun kunne finne ham, for jeg var jo i det samme miljøet, men det var ikke alltid like populært når Agnes kom, for da ”splittet” hun på en måte opp miljøet vårt, og vi ville helst være i fred og ruse oss. Men det ble bare verre og verre for min del. I vårt miljø gikk det på alkohol, piller og hasj, noe jeg raskt ble helt avhengig av.

Men Agnes hadde startet opp sitt eget hjelpeprogram, og hun fikk overta et par hus fra kommunen. De skulle egentlig brennes ned i en brannøvelse, men daværende ordfører fikk omgjort dette vedtaket. Nå ble husene i stedet en hjelpestasjon for de utslåtte. Her fikk vi mat og husrom når livet ble for vanskelig, forteller Hilde.

- Og det er ikke å ta i for hardt når vi betegner Agnes’ innsats som høyst privat. Og i bakrommet til butikken og skomakerverkstedet, som hun også drev, ryddet hun plass til et ”mottak” for ulykkelig mennesker. De som sleit med å få livet på rett kjøl. Og det var mange av oss, også i Larvik. Lista ble hele tiden utvidet med navn på fortvilte mennesker som kom til kort i et stadig tøffere samfunn.

Hos Agnes var ikke dørstokken for høy, eller døra for lav – her var det både takhøyde og nestekjærlighet som møtte de utslåtte. Kontortiden hadde også stort slingringsmonn, selv om mange av de besøkende helst kom etter stengetid. Folks problemer har ikke faste klokkeslett, og de ble gjerne forsterket når nattemørket seg på og stillheten senket seg, sier Hilde som vet så altfor godt hva hun snakker om. 

Vi møtte Agnes Møller Jensen, og hun forteller om Hilde:

- Jeg prøvde å vise Hilde at det livet hun levde ikke var noe liv. Og noen ganger klarte hun å holde seg borte fra rusen, for så å ramle utpå på nytt. Når hun var på sitt verste var hun så ruset at hun måtte sitte utenfor på trappa og spise, noe hun aldri har glemt.

Men noe skjedde – for i dag har Hilde blitt en flott dame. Hun går i Betania og har fått orden på livet sitt. Hun som tidligere var helt nedkjørt av rus, er i dag en viktig ressurs for å hjelpe andre som har vanskeligheter. Det som har skjedd med henne er det rene miraklet. Så langt Agnes Møller Jensen.

Bare noen få av oss lever fortsatt

Vi har besøkt Hilde over 15 år etter hennes forvandling. Nå er hun godt etablert med egen koselig leilighet i Larvik. Hun har tatt sertifikat og kjøpt seg sin egen bil. Etter et liv på vrangsiden kan hun i dag bruke de erfaringene hun gjorde i den vonde perioden av livet sitt, til noe godt og konstruktivt for mennesker som opplever at livet til tider kan være komplisert. Og hun forteller:

- I dag er det bare et par av oss som er i live av den gamle gjengen på rundt 20 personer. De andre er døde på grunn av rus. Og jeg var ingen sinke når det gjaldt å drikke.  Jeg levde det harde livet i 25 år, og endte opp som en rusmisbruker ingen trodde det var mulig å redde.

Men det umulige skjedde likevel?

- Nå har jeg vært rusfri i over 22 år, og jeg vet at jeg ikke ønsker å flørte med alkoholen igjen. I dag ser jeg hvordan Jesus har bevart meg i de årene jeg var ruset. Og jeg fikk lov til å starte på nytt med blanke ark i 1997.

Jeg var så langt nede som jeg bare kunne komme, og jeg var lei av livet. Jeg synes jeg ikke kom ut av. Jeg hadde flere opplegg på Blå Kors bak meg, men ingen ting hjalp. Agnes, som jeg først ble ordentlig kjent med etter Bjørns død i 1981, gjorde også alt hun kunne for å få meg på rett kjøl igjen. Hun tok seg av meg, og hjalp meg med å komme inn i ordnede forhold, og var en støtte som klarte å få meg til å se lysere på tilværelsen, på tross av mine mange ”sprekker”. En ting er å kutte ut rusen, men det viktigste er i første omgang å skifte miljø. Du kan ikke gå sammen med de gamle vennene. Bryter du ut så blir du også uglesett, så det er en vanskelig balansegang. Jeg klarte ikke dette.

For min egen del ser jeg det slik at Gud har hatt en plan med livet mitt, men tid var jeg nok på ville veier langt utenfor hans plan. Men Jesus gir aldri opp.

Satt alene i stua hjemme

Jeg ville ut av rusmiljøet, men ingenting hjalp i min situasjon. På den tiden hadde jeg også blitt kjent med noen fra det kristne miljøet, og de som drev ”Stua, et tiltak fra pinsemenigheten i Larvik.

For meg kom løsning en februardag i 1997. Jeg satt hjemme i min egen stue, uten påvirkning av noen. Jeg var alene hjemme - det var kveld, det var mørkt ute, og det var bekmørkt inni meg. Da hadde jeg gitt opp absolutt alt, og kom vel ikke lenger ned med livet mitt. Hadde mest lyst til at det skulle ende der og da. Jeg synes at alle muligheter var prøvd. Alt var gått i vranglås.

Da ba jeg den enkle bønnen: Jesus hvis du finnes så må du hjelpe meg ut av dette.

Jeg kan ikke forklare hva som skjedde i de neste minuttene. Det var som en varm strøm gikk gjennom hele kroppen min, og hele livet mitt ble totalt forandret.  Det hele kom så brått og jeg kunne ikke begripe hva som skjedde, så jeg prøvde å døyve det hele med et glass brennevin, men opplevde bare å bli forferdelig syk.

I det øyeblikket forsto jeg at jeg hadde møtt en kraft som var sterkere enn alkoholen, og siden den kvelden har jeg fått lov til å leve et liv uten rus.

I begynnelsen var det nok ikke alle som trodde på meg. Men i dag ser de at det holder – det jeg opplevde. Jeg slet lenge med røykingen, men da jeg døpte meg ble jeg på forunderlig vis også helt løst ut fra røyksuget.

Etter jeg ble frelst har jeg vært engasjert med å fortelle hva som fikk meg ut av rusmiljøet. Og i dag er jeg med i pinsemenigheten i Betania i Larvik, og jeg stortrives i det miljøet. Kan jeg være til litt trøst og hjelp for andre, så er jo det bra. Og jeg føler at når jeg kan få gi æren til Jesus, og fortelle om hva han har gjort for meg, så er dette noe som igjen kan få betydning for andre.

I dag er Jesus det sentrale i livet mitt, og jeg har funnet et trygt og godt miljø i pinsemenigheten. For 30 år siden var det nok ingen som trodde at jeg – Hilde Martinsen - en dag skulle være med i sangkoret i Betania.

Men et møte med Jesus kan utfri selv den mest bundne rusmisbruker, sier Hilde Martinsen.

(Ovenstående er hentet fra et av kapitlene i biografien om Agnes Møller) 

Rullende sosialkontor

Agnes er over 87 år nå, og hun er daglig på farta med scooteren sin. Folk i Larvik ser på den som et rullende sosialkontor, og det er kan hende ikke så rart. Den har blitt som et godt innarbeidet varemerke for den engasjerte damen. – Mange opplever det som et mareritt å få tak i den hjelpen de har krav på. Å brette ut privatlivet for en fremmed person på NAV er ikke lett. Mange har ikke lenger krefter til en rundgang – fra kontor til kontor – uten resultat. En kan jo bli utslått av mindre, sier Agnes engasjert. Nettopp i slike tilfeller trår Agnes til, og sier klart og tydelig at nok er nok. Ikke få kommunalt ansatte har fått besøk av Agnes, og fått følgende klare og kontante ordre: ”Nå teller du til ti – før du sier eller gjør noe som helst mer!” – Reglene må ikke være så vanskelige at de som har laget dem ikke forstår hva de selv har funnet på. Den ene konsulenten godkjenner søknader, mens den andre ikke gjør det. Enda de har samme regelverk å forholde seg til, tolker de det forskjellig, etter eget hode, sier den frittalende damen med ettertrykk. Innsatsen hennes blir lagt merke til i de kommunale korridorene. For ikke lenge siden fikk hun følgende attest av byens ordfører – Øyvind Riise Jensen: – Du har retta ryggen og tråkka andre veier enn oss du Agnes, men du har lykkes!

For innsatsen sin fikk hun en påskjønnelse i form av ”Årets ærespris” i Larvik i 2006. Akkurat dette kunne ingen forestille seg i de kaotiske maidagene 1945.

Tidligere ordfører i Larvik - Øyvind Riise Jensen - sier det slik

Skal man beskrive Agnes med få ord må det bli ”Hun er der det brenner”. Hun er ute i den virkelige verden hvor mennesker strever med å komme gjennom hverdagen. Der det offentlige hjelpeapparatet sliter med å få gjennomslag, skjærer Agnes rett igjennom og lanserer sine egne løsninger på vanskelighetene. Hennes egen bakgrunn er barsk, og langt fra enkel. Hun har selv følt på kroppen hva det vil si å bli utstøtt, og kanskje nettopp derfor forstår Agnes hva det betyr for et menneske å bli møtt med raushet og omsorg, framfor pekefinger og fordømmelse. Hun har alltid gått sine egne veier, og vært tro mot sine visjoner. Om enn metodene hennes ikke akkurat er beskrevet i noen lærebok, så virker de. Hun har kjappe og ubyråkratiske løsninger på problemene, og følger vanligvis ikke de behandlingsrutiner som det kommunale helsevesenet er lovpålagt å følge. Agnes har nemlig et sterkt fokus på handling, og ikke system, og følger sine egne spilleregler. Og vi trenger slike mennesker som medspillere for å nå målet. Dermed er det ikke sagt at hun ikke stiller krav – for det gjør hun. Hun kan så visst ikke beskyldes for å sy puter under armene på folk. Agnes har helt klare retningslinjer for å hjelpe. De er strenge og udiskuterbare, men kanskje nettopp derfor får hun stor respekt blant de som sliter i hverdagen. De som kjenner henne vet at det ikke nytter å diskutere med henne hva regler angår. Skal du få hjelp, så må du følge reglene. Ferdig med det!

I de årene jeg har kjent Agnes har vi klart å etablere et godt samarbeide, og vi kompletterer hverandre. Vi fikk god kontakt og fant raskt tonen. Når man ser den jobben hun gjør, til alle døgnets tider, er det ingen som kan tvile på hennes engasjement. Man kan ikke annet enn å bli fascinert over hennes innsats.

Kommunen har derfor bidratt økonomisk ved flere anledninger. Undertegnede har flere ganger besøkt Hausane – Agnes’ eget ”hjelpesenter”, og møtt henne og de menneskene hun rekker ut hånden til. Jeg har med egne øyne sett at hennes arbeid gir resultater.

For meg er Agnes mer enn bare en man spiller på lag med, hun er også min gode venn. Ikke minst har hun vist omsorg når dagene kan bli strevsomme for en ordfører. Da har hun gjerne dukket opp med noen oppmuntrende ord, etterfulgt av et godt smil.

Agnes er et enestående menneske som driver et stort og fruktbart hjelpearbeid på sine egne premisser, og lykkes i å nå sine mål.

Øyvind Riise Jensen ordfører i Larvik