En fargerik krigsseiler og rabagast

 

Hvis noen passer til betegnelsen fargerik, ja så må det være Ingvald Wahl fra Hammerfest. Oppvokst bare et lite steinkast fra sjøen, med en ustoppelig utferdstrang og en dypt iboende eventyrlyst var kursen staket ut allerede fra barnsben av. Han måtte bli sjømann.

Sjømannslivet skaffet ham både sorger og gleder. Et noe forslitt uttrykk i reisebransjen er: ”Opplevelsene står i kø”, men for Ingvald kan man trygt fastslå at ordtaket er et faktum.


I dag har den trauste sjømannen lagt sjømannslivet bak seg og ”fortøyd” sin skute i det idylliske Stavern. Fortsatt har han nærkontakt med sjøen, og fortøyningen er ikke strammere enn at han er engasjert med ulike foredrag og reiser. Han har også engasjert i arbeidet med å støtte opp om de soldatene som tjenestegjør i de norske FN-styrkene. Wahl er samfunnsengasjert, og har vært med på en rekke av arrangementene for krigsseilere de to siste årene.

 

Ramsalt oppvekst

Ingvald så dagens lys i Hammerfest en kald vinterdag, nærmere bestemt den 14. november i 1919. Han var tredjemann i en brødreflokk på fem, og foreldrene het Henny og Håkon Wahl.

Mens moren tråklet seg fram med nål og tråd som sydame, så tråklet faren seg fram blant fjorder og øyer langs den barske Troms- og Finnmarkskysten. Han var skipper på Telegrafverkets distriktsbåt – ”Tana”, og noen av Håkon Wahls oppgaver var slepe tømmer som skulle brukes til telefonstolper, og sørge for materiell til reparasjon av sjøkablene i Finnmark.

 

Ingvald var ikke gamle skrotten før han fikk føle at sjøen ikke bare var idyll. 2 ½ år gammel forsøkte han å springe om kapp med bølgene som rullet inn på stranda, knappe 15 meter fra huset. Det kunne fort blitt hans siste kappløp, dersom ikke en våken fisker hadde vært i nærheten. En stor bølge dro lille Ingvald med seg utover havna. Heldigvis lå han med nesen i været, og vindjakken hans fungerte nesten som et livbelte, da fiskeren kom til og plukket den vesle krabaten opp i båten sin.


Som 11-åring fikk han sin store drøm oppfylt da han fikk være med faren på et tokt med ”Tana”. Det han så, og opplevde på denne turen ga mersmak, og i årene som fulgte brukte han skoleferiene til å jobbe ombord.

Ikke før hadde skoleporten slått igjen bak ham for siste gang, og syv års skoletid var slutt, før Ingvald var å finne om bord på ”Tana”. Nå jobbet han her hele året. Han var bare 14 år gammel, og det var altfor tidlig til å få fast ansettelse i Telegrafverket, så det ble til at pappa Håkon trådte til, og betalte ham ”hyre” fra sin egen lomme. To år senere fikk han ansettelse av Telegrafverket, og han tjenestegjorde om bord på ”Tana” fram til slutten av 1937. Da dro han til Narvik for å forsøke å skaffe seg hyre på en av båtene som gikk i malmtransporten. Utferdstrangen begynte å slå ut i full blomst.

 

 

Lønna var 96 øre pr 14-timers dag

Dette var ingen enkel sak, så det endte med at han satte kursen til Svolvær i stedet. Den 10. januar 1938 mønstret han på en linebåt, og ble med på det velkjente ”Lofotfisket” sammen med 28000 andre fiskere/sjøfolk. Arbeidsdagen var hard – fra klokka fem om morran til åtte om kvelden. Da lønnen skulle utbetales etter 100 dagers jobbing var hyren på 210.- kroner. Maten måtte han selv holde. Da hyra var fratrukket de utgiftene Ingvald hadde påført skuta til innkjøp av oljehyre og sjøstøvler, samt kostnader for brød og kaffe, sto han igjen med skarve 96 kroner.

Med andre ord – for fjorten timers arbeidsdag fikk han utbetalt 96 øre pr. dag. Nå synes nok skipperen at dette var i snaueste laget så han plusset på 20 kroner ekstra. Med det var Lofotfisket over for Ingvalds vedkommende. Han ville videre.


Etter å ha fristet skjebnen som blindpassasjer på Hurtigruten klarte han å komme seg til Kristiansund, før han ble kastet av med brask og bram. Den unge finnmarkingen var like lettskremt som en bunt piggtråd, så han klarte å komme seg videre til Bergen, hvor han fikk hyre på ”Atle Jarl” en båt som tilhørte Det Nordenfjeldske Dampskibsselskap i Trondheim. Da han entret om bord med sine jordiske eiendeler omhyggelig nedpakket i en selskinnskoffert, var det også starten på et liv i utenriksfart.

Det ble ikke noe latmannsliv for den nye byssegutten. Opp klokken halv seks for å ta fatt på de daglige gjøremålene som kaffekoking, matlaging og baking.


Ingvald var rastløs av natur, og den 20. juli mønstret han av ”Atle Jarl” i Antwerpen. Hans store drøm var å komme seg over til Amerika, og friste lykken der. Lykken står som kjent den djerve bi. Ingvald fikk hyre som dekksgutt på et flunkende nytt skip - Ravnefjell – og destinasjonen var Amerika.

Arrestert som rømling

 

Ingvalds plan var å rømme fra skipet i Chicago, for å prøve saligheta i det ”forjettede land”. Det viste seg å være et ganske så håpløst foretagende. Han ble ganske raskt arrestert fordi han manglet gyldige papirer. Disse papirene ble oppbevart hos skipperne om bord på båtene, nettopp for å hindre eventyrlystne sjøfolk i å rømme. Dermed ble Ingvald eskortert tilbake til skipet av politiet. Amerika-eventyret sluttet like brått som det begynte, og returen tilbake til Antwerpen ble en nedtur for Ingvald. Han mønstret av den 30. september, men allerede 10. oktober er han igjen på vei over Atlanteren. Denne gang som jungmann på M/S ”Knute Olsen”, en titusen-tonner fra Fred. Olsen rederi.


Han blir om bord her, og skaffer seg mye god erfaring. I mai 1939 skifter han over til det kullfyrte dampskipet ”Stavangeren” og denne gang som lettmatros. Skuta gikk med frukt og stykkgods, og det var ikke bare bananer som var med i lasten. Flere av mannskapet hadde funnet ut at de kunne plusse litt ekstra til månedshyren ved å ta med seg litt smuglergods. Ingvald var ikke noe unntak, og han lot ikke en slik anledning gå fra seg. Han sier selv:
- Med ei månedshyre på 97 kroner, var jeg ingen Krøsus. Overtidsbetaling på en krone timen var heller ikke så mye å blamere med, så det var noen av oss som smuglet – i beskjedent omfang – og skaffet oss litt ekstrainntekt. Det var spritrasjonering i Sverige, og vi fikk kjøpt flasker med krydret brennevin på Vinmonopolet i Norge for kr. 2.80 pr. flaske. Denne kunne vi selge i Sverige for fem kroner.


En annen ”artikkel” var spillkort av lerret. Disse kjøpte vi i Antwerpen, og byttet det inn i Rotterdam. En lerretskortstokk mot to kortstokker av presset papp. Disse igjen ble solgt i Oslo og Göteborg med grei fortjeneste.

 

Krigen bryter ut.

Da Hitler angrep Polen i september 1939 var Ingvald fortsatt om bord i ”Stavangeren”. Han fryktet ikke for at krigen skulle nå ham, og trodde han fortsatt skulle jobbe som lettmatros på skipet. Skipet ble solgt til et svensk rederi samme måned, og dermed ble hele mannskapet satt på land. De nye eierne var ikke interessert i å overta det norske mannskapet.

Imidlertid klarte han etter hvert å få hyre på dampskipet ”Sylvia”, og med dette gjorde han en tur før han mønstret av.


Det var med en svært underlig følelse at han en tid senere kunne lese i norske aviser at ”Sylvia” var sporløst forsvunnet. Senere informasjon forteller at skipet ble senket av den tyske ubåten U20.

 

- Det er ikke fritt for annet enn at jeg synes det var uhyggelig lesning, ikke minst med tanke på at jeg selv ville ha vært om bord på denne turen - hvis jeg ikke hadde hoppet av i Göteborg. Det ga meg en rekke refleksjoner over hvor skjørt livet kan være, og hvilke tilfeldigheter som kan spille inn i livet vårt.”
Ingvald hadde ikke på noen måte gitt opp sin amerikanske drøm. Den ble bare utsatt litt. Han mønstret på flere skip og var om bord en periode, før han skiftet ”beite”. Et av disse skipene var ”Belize”, som også ble torpedert, med tap av hele besetningen, etter at han hadde mønstret av.

Krigen rammer Norge

Fem dager før Norge blir angrepet får han hyre som lettmatros på D/S ”Bencas” av Oslo. På dette tidspunktet er skipet på vei fra New York med kurs for Antwerpen.


9. april får mannskapet den skakende beskjeden at Norge er i krig med Hitler-Tyskland. Quisling beordrer norske skip til straks å komme til norsk eller tysk havn, mens Thor Sønsteby som leder Norsk Sjømannsforbunds avdeling i Storbritannia, oppfordrer norske skip til å ignorere Quislings ordre. I stedet skal skipene sette kurs mot allierte havner.

Kapteinen på ”Bencas” fortsetter turen med kurs for det nøytrale Belgia. Underveis blir de praiet av et brittisk marinefartøy og beordret inn til Falmouth, hvor det blir internert av engelske myndigheter.
Ingvald og mannskapet får tak i britiske aviser, og nyhetene gjør at de aller fleste av dem vil hjem til Norge for å sloss. Sloss mot de nye makthaverne, og befri Norge. Det lar seg ikke gjøre. I stedet blir ”Bencas” et av de mange skipene som inngår idet norske statsrederiet som blir etablert 25. april 1940 – The Norwegian Shipping an Trade Mission (NORTRASHIP). ”Bencas” blir nå klarert og sendt til Belgia for å levere sin last.

 

Det hele eksploderte i et inferno

”Denne krigen hadde utviklet seg så merkelig synes jeg. Jeg var jo med fra den aller første dagen, da Hitler invaderte Polen. Da var vi på vei inn i Kieler-kanalen. Vi kunne tydelig se hvordan folk smilte og lo, og gjorde stram Hitler-hilsen til hverandre når de møtte hverandre på sin strandpromenade langs kanalen.


Etter hvert utviklet krigen seg på sjøen. Tyskerne hadde sine raid med sine krigsskip. Det var egentlig lite som foregikk på landjorda, og engelskmennene kalte det hele for ”The funny war”. I Norge betegner vi det som ”Den glemte krigen”


Det var som om de tyskerne lå på sin side av ”linjen” og fulgte med, og de andre landene i vest lå bak sine linjer.


Overfarten til Antwerpen gikk uten problemer for ”Bencas” og via kanalen kom vi oss inn i havneområdet ved Antwerpen for lossing. Inntil nå hadde det vært forholdsvis rolig på krigsfronten i denne delen av Europa. Så eksploderte det hele den 10. mai 1940, da Hitlers tropper angrep Belgia. Da lå vi ved kai i Antwerpen. Det var intens bombing fra tidlig på morgenen til nærmere klokka 23 på kvelden. Slik holdt de på i tre døgn. Det var 32 allierte handelsskip i havneområdet, forteller han.


Tyske fly strødde elva med magnetiske miner.

Oppholdet her er noe som Ingvald aldri kommer til å glemme. Sent på kvelden den 10. mai – Belgias første krigsdøgn - må alle skip forsøke å komme seg vekk. Noe som langt fra er enkelt. De må følge elva Schelde for å komme ut til havet, og i denne elva har tyske fly strødd ut et stort antall magnetiske miner. Mens de venter på seilingsordre må de forsøke å gjøre klart skipet. Mannskapet på skipet var i full sving med å losse av lasten da de ble angrepet fra luften. Store svermer av tyske bombefly feide over havneområdet, og Ingvald kunne med egne øyne seg de forferdelige ødeleggelsene etter bomberaidet.


- Det var massevis av mennesker som ble drept, både i byen og i selve havneområdet. Samtidig fikk vi melding om at tyske panserstyrker kom nærmere og nærmere Antwerpen for hver time som gikk. Dermed måtte det jobbes på spreng for å få losset materiellet.

For å si det som det er – det var fullstendig panikk. Havneområdet var helt sperret og det voldsomme bombeangrepet skapte ytterligere panikk. Hele tiden hørte vi det forferdelige hylet fra stukaflyene når de jaget nedover. Disse flyene var utrustet med en stor sirene som trådte i funksjon så fort flyet gikk inn i stup. Bare denne lyden var nok til å skremme vannet i buksene på folk. Det er som om jeg fortsatt kan høre den lyden den dag i dag.

Seilasen ut var også en helt spesiell opplevelse. Havna i Antwerpen var kunstig og vi måtte gjennom ei av slusene for å komme ut og inn av havneområdet. Det var den gang Europas største havn for oversjøisk transport.

Vi hadde ikke mer proviant.

Da bombingen begynte var vi redde for at det ville bli problemer med å komme oss ut igjen, og den ene slusa fikk da også en fulltreffer. Heldigvis blåste ikke portene opp, men de ble i stedet fastlåst. Hvis ikke så ville jo alt vannet renne ut, og skipene ville blitt stående på tørre land.

Vi var omtrent tomme for proviant og vi lå i Antwerpen og ventet på nye forsyninger. Det var jo helt håpløst å få levert noe da hele havneområdet ble avsperret. Da vi var fri for proviant måtte kokken improvisere så det ble mye pannekaker og lapskaus i dagene som fulgte. Ingen klaget på kosten.
Da vi skulle seile ut fikk vi beskjed om å ankre opp så fort vi var utenfor den ene slusen. Fordi alle skipene skulle gå ut på ”en linje”. Mens vi lå der og ventet fikk vi se hvordan mannskapene på flere andre båter nektet å seile videre på grunn av redsel, men det var ingen nåde. De som ikke ville bli med ble lagt i håndjern og ført om bord i sine skip.


Dagen før hadde engelske minesveipere forsøkt å rydde vekk en del av minene som var i kanalen.

 

Dere skal ut av området

12. mai fikk vi – og alle de andre allierte skipene ordre om å komme oss vekk. Til sammen var vi 26 skip som la i vei. Vi gikk i konvoi nedover Schelde. Det var flere av mannskapene på de andre skipene som ikke ønsket å være med på den farefulle ferden langs elven, men om bord på ”Bencas” stilte mannskapet opp 100 %. Vi var nummer seks i rekken, og jeg husker så godt at det var et belgisk skip som førte an. Det hadde navnet ”Egypt”, og jeg synes det var fint at det var noen andre som tok den første støyten.
Med i konvoien var også 50 belgiske slepebåter, som skulle ”reddes” vekk fra de tyske styrkene. Det var ikke tvil om at opplysningen om minene stemte, for langs bredden lå det ene skipsvraket etter det andre. Det stakk opp skorsteiner og rigger hele veien.


Vår ordre var at dersom vi gikk på ei mine, skulle roret legges hardt babord, slik at vi kom unna ”leden”, og de andre skipene kunne passere uhindret. Det var viktig at alle skip som ble skadet gikk til en side. For vår del var vi heldige, og kom uskadde over til England”, forteller Ingvald.

 

Glemmer det aldri

I ettertid ser jeg at dette var nok den vanskeligste og mest farefylte seilasen jeg var med på under krigen. Vi opplevde tre kraftige bombeangrep mens vi seilte ut, men det gikk bra denne gangen også. Jeg glemmer det aldri.

Vi hadde en los om bord. Han var godt kjent langs kanalen, og hadde sikker hånd om det hele. Mens vi var underveis fikk vi vite at de tyske styrkene nærmet seg med stormskritt, og de hollandske styrkene hadde kapitulert. Losen skulle av i Flissingen, men vi oppfordret ham til å bli med oss videre over til England. Han måtte takke nei til dette tilbudet. Han hadde kone og barn som han måtte ta vare på.


Vi kom oss trygt over til England, men allerede nå begynte vi nok å merke at nervene våre kom i uorden. Det var et voldsomt press vi hadde vært under i Antwerpen, men dette presset skulle øke ytterligere i årene som fulgte.

Min første tur i konvoi

I midten av mai ble vi oppsatt i en konvoi over til USA. I alt 23 skip satte kursen vestover. Nå var det veldig viktig at skipene kunne holde samme fart, for dermed å oppnå bedre beskyttelse. På forespørsel vedr. ”Bencas” fart, hadde skipperen svart at vi gjorde ni knop. Sannheten var imidlertid at vi normalt klarte 6 – 7 knop. Noe som for vår del skulle vise seg å bli svært skjebnesvangert etter hvert.

Hvert 7 minutt endret konvoien kursen, etter ordre fra konvoiens kommandant. Dette ble gjort for å villede eventuelle tyske ubåter. Det var livsviktig at skipene gikk for full fart – ni knop. Det sier seg selv at vårt skip, sakte men sikkert sakket akterut. Jageren som skulle beskytte konvoien kom opp på siden av ”Bencas” for å få informasjon om hva som skjedde, men skipperen svarte at vi har fått noe dårlig kull som vi fyrte med.

Dermed ble det bestemt at hele konvoien skal bremse farten ned til 8 knop.
Selv om alle hjalp til med å lempe kull, og måleren nærmet seg det røde punktet for damptrykket, falt vi hele tiden av, og til slutt forsvant de andre skipene i konvoien ut av vårt synsfelt.


Det skal ikke underslås at stemningen om bord etter hvert ble ganske dyster. Ingen av oss visste når en ubåt kunne dukke opp og avfyre sine dødbringende torpedoer mot oss. For sikkerhets skyld var livbåtene svingt ut slik at de i en gitt situasjon raskt kunne låres. Redningsvestene ble strategisk plassert, klare til bruk.

 

Kiler under lugardøra

Det var nok mange av oss som lå med redningsvestene på – for sikkerhets skyld. Vi ville ikke ta noen sjanser på å ikke finne den i det kaoset som ville oppsto dersom vi ble rammet av en torpedo. Jeg vet også at det var de som satte kiler under lugardøra, slik at de kunne rushe rett ut på dekk i en gitt situasjon.
Etter noen spennende ukers seilas kunne vi endelig ankre opp i Boston den 10. juni. Her mønstret 12 av mannskapet av, og jeg var en av dem.

Etter noen fridager med avslapping og natterangling klør Ingvald i fingrene etter å komme om bord i et skip igjen. Han oppsøker kontoret til Scnadinavian Seamen’s Club of America, og satte seg opp på lista som hyresøkende matros.

Unngikk nok en gang å bli torpedert

 Etter 14 dager i land, oppdaget han en dag at dampskipet ”Blink” fra K. Th. Einersen rederi i Oslo hadde behov for en lettmatros for en reise til Cuba.

Ingvald slo til og 25. juni sto han ved rekka og så havneområdet i Brooklyn forsvinne i skipets kjølvann. Havanna var skipets mål, og for Ingvald og de andre unge sjøfolka var dette byen de skulle slå seg løs i.

- Vi skulle bruke tre dager for å losse båten. Vi jobbet så svetten silte på dagen, mens når kveldsmørket kom krypende tok vi del i Havannas fargerike natteliv. Her lå barene og dansekabaretene som perler på en snor, og det var ikke noen av ungkarene som hadde problemer med å bruke opp hyrepengene sine.


Her ble vi dratt ut på dansegulvet enten vi kunne danse eller ikke. Sjøgutter fra det kalde nord møtte fyrige og varmblodige señoritas som kunne mer enn å danse rumba. Vi levde livet mens vi kunne. Vi skulle tidsnok tilbake til konvoiene og krigens harde hverdag”, sier Ingvald.

 

Da vi kom tilbake til New York fikk skipperen beskjed om at ”Blink” skulle gå til New Jersey for å laste opp med ammunisjon til Storbritannia.
Dermed forsvant omtrent en tredjedel av mannskapet i løpet av natta. Neste natt var det en ny ”kontingent” fra mannskapet som tok sitt pikkpakk og ble borte.

Dermed var det bare halve mannskapet tilbake på skipet. Etter et par uker klarte skipper Ulvestad å skaffe mer mannskap, og skipet var igjen klart til å seile. Nå ble det ikke noe av turen for å hente ammunisjon, men det ble i stedet frakt av andre varer som trengs i en krig.

Etter snaue seks måneder om bord mønstret Ingvald av mens skipet lå i New Orléans. Dagen etter hans 21-årsdag. Nå ønsket han å ta seg litt ferie i Alabama.
D/S ”Blink” ble torpedert ca et år etter Ingvald mønstret av. Skipet ble oppdaget av den tyske ubåten U-108, i Nord-Atlanteren.
Den første torpedoen som ble avfyrt gikk rett gjennom skuta uten å eksplodere. De to neste splintret opp maskinrommet og drepte 7 mann.
23 av mannskapet klarte å komme seg i livbåten. Denne kantret i alt tre ganger og dermed mistet de alt av redningsutstyr og proviant. De ble sittende til livet i iskaldt vann, og tre dager senere var det bare seks av dem som fortsatt var i live, og ble plukket opp av S/S ”Monroe”.

 

Ny båt og nye havner

14 dager etter han har mønstret av var Ingvald igjen på plass i hyrekontoret i New Orléans. Denne gang fikk han hyre som kullemper på 3200-tonneren D/S ”Torungen”, av Arendal. Han sto om bord et par turer til Nederlands Guyana for å laste råstoff til aluminium som skal brukes av de allierte i krigsindustrien. Da meldte rastløsheten seg på nytt, og han mønstret av i januar 1941.


Også ”Torungen” gikk en ublid skjebne i møte, og hele den 19 mann store besetningen omkom. Etter krigen kom det fram at det var den tyske ubåten U-96, som satte inn dødstøtet mot ”Torungen 22. februar 1942.

I tiden som fulgte var det ikke like enkelt å få hyre, og Ingvald tjenestegjorde om bord i bl.a. den finske båten ”Carolius”. Nå var nok ikke dette den rette båten for en som har en innebygd sterk rettferdighetssans, og det gikk ikke så lenge før Ingvald var på kant med skipperen. Det hele ender i en rekke tumulter, hvor Ingvald av alle ting havner på Ellis Island – fangeøya utenfor New York. Etter fire dager ble misforståelsene oppklart og han fikk friheten tilbake igjen.

Han hadde fått mer enn nok av både skipper og båt, og nektet å sette beina sine mer om bord i ”Carolius”. Via det finske konsulatet fikk han utlevert effektene, sine samt lønna han hadde til gode.


Også ”Carolius” ble senket av en tysk torpedo. Det skjedde den 9. oktober 1942 i St. Lawrence-golfen.

 

D/S ”Hvoslef”

Ingvald fikk etter hvert hyre på D/S ”Hvoslef” Dette var på alle måter en bra båt hvor mannskapet trivdes samen. Det var rederiet Helmer Staubo i Oslo som eide skipet. Ingvald stortrivdes om bord og jobbet som fyrbøter. Imens gikk krigen sin gang.

7. desember 1941 ble det et vendepunkt – Amerika gikk med i krigen på de alliertes side etter japanernes angrep på Pearl Harbor.
Samtidig intensiverte tyskerne ubåtkrigen, og nå lå de omtrent og lurte like utenfor fjæresteinene langs den amerikanske østkysten. De hadde startet opp sin ”Operation Paukenschlag”. De holdt seg i det området som ”Hvoslef” skulle seile i, da de forlot havnen Sagua la Grande den 6. mars 1942.
Alt gikk etter oppskriften de første dagene, og krigens redsler holdt seg på avstand. Det varte ikke så lenge før de ble dratt inn hendelser som for all tid skulle prege Ingvald Wahl.


10. mars var Ingvald og ”Hvoslef” på høyde med Cape Hatteras på den amerikanske østkysten. Det var stille, godt vintervær og god sikt. Nå fikk de sitt møte med ubåtenes herjinger. Rundt om i sjøen drev vrakgods, og stemningen oppbord ble straks spent. Ikke lenge etter så de et tankskip som drev rundt - helt forlatt.


”Det var brukket på midten, forteller Ingvald – og det sto i sjøen omtrent som en V. Det var ikke noen sjøfolk å se, verken i sjøen eller i livbåter.
Nå var det ingen av oss som var i tvil om at vi var i et farlig område.
I dypet under oss inntok ubåtene muligens nå sine posisjoner for å sende sine dødelige torpedoer mot oss. Alle mann hadde redningsvestene og gummidraktene i bruk. Disse draktene var utrustet med lys som ble tent automatisk så snart vi havnet i sjøen. En slik drakt var jo egentlig ikke til så mye hjelp. Skulle vi være så uheldige å få en rift i den, ville vannet trenge inn. I sålene på redningsdraktene var det blyplater, og bokstavelig talt – ”tunge som bly” - ville vi da synke til bunns. En annen sak var at når vi gikk i konvoi så kunne ikke de andre skipene plukke oss opp. Vi var henvist til å ligge i sjøen til det eventuelt kom et rescueship og reddet oss.

 

Torpedoene rammet

Alle om bord gikk på tå hev, og vi kastet engstelige blikk utover havet for å se om vi kunne oppdage noe periskop, eller bevegelser som tydet at en torpedo var på vei.


Jeg kommer aldri til å glemme denne dagen. Jeg hadde nettopp gått av kveldsvakten, og klokka hadde passert åtte på kvelden. Det var mørkt ute og jeg hadde sett lysene fra fyrtårnene og husene inne på land. Det var nesten utrolig at tyskerne torde å angripe så nær kysten, men det var nettopp det de gjorde.
Jeg sto akterut og holdt på å vaske meg da det smalt. Hele skipet ble gjennomristet som om en mektig jernhammer hadde rammet oss. En voldsom ildsøyle slo inn i restene av rommet, og rammet det venstre beinet mitt.
På en eller annen merkelig måte fikk jeg karret meg ut, og hadde da på meg redningsvesten.
Jeg hørte noen skrike at vi var torpedert, før jeg i neste øyeblikk så at skipet under meg raskt begynte å synke. Jeg prøvde å komme meg unna, men ble i stedet trukket med under i dragsuget. Forunderlig nok klarte jeg å bakse meg opp til overflaten igjen. Synet glemmer jeg aldri.

 
Fortsatt var baugen på ”Hvoslef” over vannflata. Nå sto den og pekte rett til værs, som i protest, før den langsomt sank ned i havet og ble borte.
Jeg befant meg altså liggende i Atlanterhavet. Det var mørkt rundt meg og kulda beit seg fast i kroppen. Vanligvis var jeg en god svømmer, men nå var det venstre beinet som ikke ville fungere, og jeg kjente lammelsen slå inn i hele den venstre siden av kroppen. Rundt meg hørte jeg kameratene mine rope om hjelp, mens de forsøkte å holde seg flytende.


Jeg klarte ikke å hjelpe dem, og det er tanker jeg har slitt med siden: Kunne jeg ha hjulpet noen av dem? Hadde de berget livet hvis jeg hadde gjort ting annerledes?


Det var ikke noe vrakgods å oppdage, men redningsvesten holdt meg flytende. Det er rart med det, men det er utrolig mange ting fra livet som blir kjørt som en film i ekspressfart når du er i livsfare. Plutselig var jeg noen korte sekunder tilbake til oppveksten hjemme i Hammerfest, og minner fra tiden om bord i Telegrafskuta ”Tana” flimret forbi, forteller Ingvald.

 

Redningsplanke i ordets rette betydning

Med ett er han tilbake i den kalde sjøen utenfor Delaware Bay, og speider etter noe vrakgods han kan holde seg flytende på. Lykkeligvis kommer en tre meter lang, solid planke flytende i hans retning. Han klarer å få tak den og klamrer seg fast som best han kan. Samtidig hører han kjent stemme rope ute i mørket ikke langt unna. Ingvald svarer og like etterpå kommer kokken Gustav Andersen svømmende.


Nå er de to mann som forsøker å redde livet på den samme planken. Ikke lenge dukker tredjemann opp. Det er Ingvalds fyrbøterkollega og lugarkamerat Arne Nes. Han hadde på seg gummidrakten, men hadde fått en stor flenge i den, slik at drakten trekker ham under.
I tillegg har han fått seg en alvorlig smell i ryggen, og klarer knapt å røre på seg. Heldigvis klarer han å holde hodet over vann på grunn av flytevesten. I likhet med meg er altså både Arne og Gustav også skadet, men ingen av oss vil gi opphåpet om å bli reddet, så vi klamrer oss til planken som best vi kan. Vi forsøker å muntre hverandre opp, men det er ikke så helt enkelt når du ligger hjelpeløs og forlatt i Atlanterhavet.


Av alle ting dukker livbåten fra ”Hvoslef” opp. Det var 2. styrmann Harry Olsen som førte livbåten, og han hadde plukket opp tre andre før de fant oss.
Nå fortsetter de å søke etter flere overlevende, og de klarer å berge førstestyrmann Ambjørnsen i siste liten.


Han kan fortelle at han og skipperen hadde forsøkt å frigjøre en redningsflåte som var plassert oppe på bestikktaket, men i stedet ble de begge dratt under da ”Hvoslef” gikk ned. Bare Ambjørnsen klarte å ta seg til overflaten igjen.
Da status ble gjort opp senere ble det fastslått at kapteinen og fem fra besetningen omkom, mens de 14 andre klarte å redde seg i land.
”Hvoslef” hadde blitt rammet av to torpedoer. Den ene traff akterut ved mannskapslugarene, der hvor jeg befant meg, mens den andre traff midtskips. Noen fra mannskapet klarte å låre den ene livbåten og 7 av dem kom seg ombord. De andre havnet i sjøen og drev vekk.

 

14 mann i en ødelagt livbåt

Livbåten var ikke i særlig god forfatning. Også den hadde fått seg en kraftig trøkk under torpederingen. Nå var de i alt 14 mann om bord, og under kommando av styrmann Olsen klarte de å sette seil, med ei åre som mast. Noen passet seilføringen mens andre forsøkte å lense ut vannet som hele tiden fløt inn gjennom de skadete bordgangene.


I bunnen av båten lå fyrbøter Nes, hardt skadet, og på en platting fikk vi plassert styrmann Ambjørnsen. Selv klarte jeg å få plassert det stygt forbrente beinet mitt oppå rekka av livbåten. Det verket og sved noe aldeles forferdelig, men jeg prøvde å beskytte beinet ved å trekke en genser over det. Heldigvis var det en sekk med klær om bord i livbåten, og godt med proviant. Slik driver vi rundt hele natten, og da det lysnet av dag, oppdaget vi landet ved Cape Henlopen. Ved hjelp av seilet og årene klarte vi å ta oss inn til ei sandstrand. Her kom mannskaper fra den amerikanske kystvakten løpende for å hjelpe oss, forteller Ingvald og er noen korte sekunder tilbake på Rehoboth Beach-stranda de hadde kommet inn til.

Kystvakten hadde allerede oppdaget livbåten fra sin utsiktspost i fyrtårnet. Nå ble mannskapet tatt hånd om, og kjørt til sykehus for nærmere undersøkelser og medisinsk behandling.


Sammen med de to andre fra ”planken” ble Ingvald lagt inn på sykehuset, og av alle ting ble de lagt inn på ”Babyklinikken”. Da legene var ferdig med sine undersøkelser var fasiten følgende:


Gustav Andersen ble først lagt på operasjonsbordet for å få sydd sammen de store kuttene han hadde fått i hodet. Hos Arne Nes ble det raskt konstatert at han hadde fått brist i selve ryggsøylen, og han ble derfor gipset fra armhulene og ned til hoftene.


For min egen del ble det notert ned at det smadrete venstrebeinet mitt hadde fire brudd og tre brister i ankel og fotblad. I tillegg var det stygt forbrent. Dermed ble jeg lagt på ryggen i ei seng, med fotbladet ”opphengt” rundt 30 cm over madrassen. Der kunne jeg ligge og studere hvordan vannansamlingen i brannblæra vokste fra dag til dag. Selv om det var forferdelige smerter så var dette beinet god ”grobunn” for mye vitsing fra de andre.
De fulgte med på utviklingen av ”vannmassene”, og kom med stadig nye betegnelser på det som de mente måtte være Nord-Amerikas største brannblemme. Det var vel kanskje nettopp godt humør som var med på å hjelpe oss i denne vanskelige tiden.

 

Myndighetene ville skjule ubåtangrepene

Jeg hadde sabla vondt i ryggen også, men jeg torde ikke nevne det for legene for jeg var redd for at de da ville holde meg på sykehuset enda lenger. Det orket jeg ikke. Jeg ville ut så fort som mulig.


Det var ikke noen enkel sak, for vi ble passet på av amerikansk politi. Deres oppgave var å sørge for at vi ikke kom i kontakt med journalister. Det ville nemlig være til stor skade dersom det kom ut informasjon om at de tyske ubåtene opererte like utenfor amerikanernes hagegjerde.

En dag fikk jeg den skremmende nyheten at legene ville amputere den venstre foten min. Jeg protesterte på det kraftigste. Da ville jeg heller gå rundt med en klumpfot. Slik ble det også Jeg fikk slippe amputasjon, men har til gjengjeld fått en skadet fot som minne for resten av livet”. Etter fire uker var brannsårene grodd såpass at foten ble operert og deretter ble beinet gipset. Endelig kom dagen da gipsen kunne fjernes. Ingvald hadde både gruet og gledet seg til dette øyeblikket, og han forteller:


- Da de fjernet gipsen, og jeg kunne se fotbladet mitt igjen, var det som et sjokk for meg. Det så omtrent ut som en slik stivfrossen hvit fiskepudding som jeg hadde sett i disken hos fiskehandleren hjemme i Hammerfest. Det fantes ikke bevegelse i ankelen, så det var helt tydelig at tiden framover ikke ville bli så enkel som jeg hadde håpet.

En av de første dagene i juli befant Ingvald seg på vei til New York. Endelig hadde han sluppet ut fra sykehuset, men han måtte likevel gå til kontroll hos den norske legen Kaare Nygaard som jobbet ved legekontoret for sjøfolk.
Nygaard sendte Ingvald til et rekreasjonshjem utenfor byen. Den rastløse unggutten synes det var helt bortkastet å tilbringe tiden der, så det endte med at han kom seg inn til byen igjen og skaffet seg husrom. Han klarte ganske snart å frigjøre seg fra krykkene, og gikk over til å bruke en stokk.

Etter en stund fikk han selskap av Arne Nes, og sammen humpet de rundt i et forsøk på å skaffe seg jobb.

Arne med korsett og Ingvald med stokk. Utrolig, men sant - de to ”krigsinvalidene” klarte å skaffe seg jobber. Arne hadde jobb som vasker i en stor skyskraper, mens Ingvald fikk arbeide i et gartneri – så lenge det varte. For han var fortsatt like rastløs. Måtte liksom oppleve noe nytt hele tiden, og neste stoppested ble i restaurantbransjen – i ”skrubben” på en fin restaurant. Fri kost og 27 dollar i uka var belønningen for å vaske opp 16 timers lange skift. 

Jo frekkere jo bedre

Mens han jobbet her fikk han snusen i at marinen hadde mangel på folk til Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten. Treningsbasen skulle ligge ett eller annet sted på Canadas østkyst. Når sant skal sies så var det vel ikke akkurat krigsinvalider som skulle rekrutteres til denne avdelingen, og dessuten så krevdes det legeattest.

Ingvald lot seg ikke stoppe av slike små ”formaliteter”. Rekrutteringskontoret lå i samme bygning som det norske legekontor. Dermed fikk Ingvald overtalt sin lege til å skrive et friskmeldingspapir, under dekke av at han trengte en slik attest for å kunne ta seg en jobb i byen.


Ingvald gikk ikke til byen, nei han gikk bare fra det ene kontoret til det andre. Fullt klar over at han aldri ville bli godkjent med sin ”klumfot” gikk han freidig inn og søkte opptak ved Skytterskolen.

Kontoristen målte han opp og ned og sa: Du må selvfølgelig ha legeattest.”
Det er det minste problemet, svarte den fortsatt like freidige Ingvald, og dro opp en rykende fersk friskmelding fra dr. Nygaard. Da trengte han vel ikke noen ny legeundersøkelse?


Bløffen gikk gjennom, og sammen med fem andre nordmenn dro han ikke lenge etter nordover fra New York. Han skulle utdannes som skytter i ”Camp Norway”. Denne leiren lå ikke langt fra Halifax, på halvøya Nova Scotia. Om denne leiren kan vi lese følgende i NorgesLexi:

”Camp Norway, leir i Lunenburg ved den store konvoihavnen Halifax på Canadas østkyst. Leiren ble offisielt åpnet 29.11.1940 etter at norske hvalkokerier og fangstbåter fra feltet i Sørishavet kom til Canada for ombygging til krigstjeneste.

Om bord på hvalflåten var det i alt 2000 mann som ble gående og slenge i øde og værutsatte omgivelser. Det var for en del av disse at Camp Norway ble opprettet. Leiren ble i november 1941 skytterskole for utdanning av norske skyttere til Nortraships flåte.

Sjøforsvarets skytteravdeling for Handelsflåten (SSH) ble bemyndiget opprettet av Forsvarsdep. i juni 1941. Den sjømilitære situasjonen fra sommeren 1940 av, med et sterkt tysk ubåt- og flyvåpen og med begrenset alliert eskorte, gjorde det ønskelig å utruste de allierte handelsskipene med skyts av forskjellige slag. Britene stilte derfor sine spesialutdannede kanonskyttere til rådighet for Nortraship, og hadde til enhver tid under krigen mellom 1500—2000 britiske gunnere på norske skip. Men britene hadde behov for egne folk til britiske skip, og krevde etter hvert at de øvrige allierte selv utdannet skyttere.


Utdanning av norske skyttere til Nortraships flåte skjedde i hovedbasen i Dumbarton, Skottland, men også i Camp Norway i Lunenburg, Canada, og på Travers Island, New York. Det ble utdannet 195 væpningsoffiserer og 1798 norske skyttere. Behovet ble anslått til 4000.


Skytset ble derfor hele krigen igjennom betjent også av skipets dekksmannskaper som fikk opplæring av de spesialutdannede skytterne og væpningsoffiserene. Skytterutdanningen møtte motstand fra Norsk Sjømannsforbunds (NSF) side. NSF mente det var tilstrekkelig at vanlige mannskaper ble kurset i håndtering av våpnene. NSF fryktet en militarisering av handelsflåten og at fagorganisasjonen skulle tape sin sterke posisjon om bord. Forbundet gikk i mot alle forslag som ville øke rekrutteringen til skyttertjenesten. Mange av skytterne som mønstret på som kombinert skytter/matros, kom dermed i klemme om bord fordi de tjente to herrer, Nortraship og marinen.


Bevæpningen fungerte først og fremst defensivt, antiluftskyts tvang fly høyere opp og kanoner kunne lykkes i å presse ubåter under vannskorpen. For alle om bord var egne våpen til å forsvare seg med av stor psykisk betydning.”

I Camp Norway skulle Ingvald og de andre få to måneder med intensiv skyttertrening. Det gjaldt en rekke våpen, fra grove kanoner til pistoler. Ingvald & Co rakk akkurat fram slik at de kunne ta del i julefeiringen. Ikke før var jula over så begynte treningen.


Nå gikk det helt etter planen for Ingvald, inntil den katastrofale dagen da løytnanten fant ut at gruppen skulle ha utmarsj. Da skjærte det seg til gangs for den godeste Ingvald. Den opererte foten slo seg skikkelig vrang. Det endte med at han ble kjørt tilbake til leiren. Her måtte han møte for selveste sjefen, og fikk først en ”overhaling” fordi han har meldt seg på denne tjenesten. I neste øyeblikk fikk han ros for sitt ukuelige mot, og han ble godtatt til videre opplæring.

 

Ut i konvoi som skytter

Sammen med åtte andre skyttere sendes han ut i tjeneste i midten av februar, og han får tildelt båten ”Herma” som sitt nye tjenestested.
Ganske snart bærer det av sted i konvoi. ”Herma” som er lastet med forskjellig anleggsutstyr som bulldosere, gravemaskiner, bensin i fat og ammunisjon, og bensin, har også tre store invasjonsprammer på tvers av for- og akterdekket. Destinasjonen er ukjent. Nå er ikke motorytelsen på topp, og det går ikke så lenge før skipet ligger langt akterut for konvoien.
Øst for Trinidad oppdager utkikken periskopet på en ubåt, men det blir bare med oppdagelsen. Ingenting skjer utover at mannskapet på et øyeblikk er i helspenn. Det blir noen nervepirrende timer for både offiserer og mannskap.
”Herma” går imidlertid til Brasil, og tar om bord mer materiell og en tropp med amerikanske ingeniørsoldater. Nå blir det klart at det er øya Fernando de Noronha som er målet for reisen.

 
Her skal soldatene bygge opp en flybase som kampflyene skal bruke til mellomlanding på deres reiser til Afrika. Brasil hadde på dette tidspunktet blitt med på de alliertes side, og derfor gitt tillatelse til byggingen.
”Herma” ble liggende innpå tre måneder før den var ferdig losset, og klar for retur. 19. juli gikk Ingvald i land, mønstret av båten, og med fem måneders oppspart hyre ville han ta noen fridager. Som vanlig gikk det ikke så lange tiden før uroen slo rot i kroppen på rabagasten fra Finnmark.

Nå mønstret han på som skytter på D/S ”Loke”. Her traff han også Henry Sars Moe fra Bergen, og Olaf ”Laffen” Andersen fra Arendal. Sammen med Anton Gullager fra Nøtterøy delte de lugar.


”Loke” gikk i fast rute med korn og gruvetømmer fra Amerika til Ipswich i Storbritannia. I september 1943 var de med i Konvoi SC142. Ombord hadde mannskapet tatt alle sine forholdsregler når det gjaldt sikkerheten – så langt det lot seg gjøre, og de fire skytterne hadde sørget for at kanonene de disponerte var klare til bruk på minste varsel.


Det var en forholdsvis stor konvoi som la i vei. Fra Halifax var det 34 skip, og deretter sluttet 18 nye skip seg til konvoien i Sydney. 11 av skipene førte det norske flagget i akterenden. De øvrige skipene kom fra Frankrike, Hellas, Island, Jugoslavia, Nederland, Panama, Sverige, Storbritannia og USA.
Omtrent midtveis i Atlanteren gikk ubåtalarmen. Alle mann inntok sine poster, klare til kamp. Selv om mange av sjøfolka hadde vært med på dette før, så var det ikke til å stikke under en stol, at nervene lå omtrent utenpå huden. Det store spørsmålet alle stilte seg var: Hvor vil ubåten eller ubåtene slå til?

Krigsskipene som eskorterte konvoien begynte å slippe dypvannsbombene sine, og de kraftige rystelsene kunne kjennes lang vei. Det ble med disse bombene. Ingen ubåter ga seg til kjenne, og det ble heller ikke avfyrt noen torpedoer. Kanskje hadde de allierte nå påført Hitler-Tyskland så store tap, at det igjen hadde begynt å gå ut over bevæpningen av ubåtene. Konvoien nådde trygt sine bestemmelsessteder, og ”Loke” kunne klappe til kai i Belfast.

 

Et friskt pust fra Finnmark gjestet puben

Alt forløp stille og rolig, inntil en kveld karene var på pub-besøk. Da gikk det ikke bedre enn at Ingvald tørnet sammen med en kvartermester. Denne hadde tidligere på dagen oppdaget at skytterne harde gjemt litt smuglergodes i kanonrøret. Han hadde valgt å ti stille om oppdagelsen, fordi Ingvald hadde vært snarrådig og tilbudt ham noen pakninger med silkestrømper. Han beit på agnet og holdt munn. Inntil de møttes på puben om kvelden.

Nå ville han ha mer smuglergods. Dermed var bråket i gang. Hun som hadde fått strømpene var mer enn godt nok fornøyd, men det var langt fra den berusede kvartermesteren.

Det ene ordet tok det andre, og hjemmepublikummet som besto av irlendere og briter begynte å bli truende overfor Ingvald. Idet han skulle gå tok kvartermesteren tak i ham og holdt han tilbake. Ingvald gjorde en refleksbevegelse, og dermed raste kvartermesteren i gulvet – sørpe full. Ingvald klarte å kjempe seg bort til utgangsdøra, men utenfor sto militærpolitiet og ventet. Dermed var løpet kjørt. I rapporten sto det at jeg hadde slått til ham, men det var slett ikke sant, sier Ingvald. Jeg knuffet til ham for å komme meg forbi. Han jo full som et øsekar og deiset i gulvet - men slo – nei det gjorde jeg ikke.


En av militærpolitiene slo etter meg kølla si, noe jeg synes var helt unødvendig. Da gjorde jeg noe dumt. Jeg ble så eitrende sinna at jeg lafset til ham. I neste øyeblikk ble jeg lagt i bakken og arrestert. Neste oppholdssted var i den militære ”kakebua”, men jeg ble sluppet fri etter forhør neste morgen. Dermed kunne festlighetene fortsette de neste kveldene.

 

Havnet i militærfengselet

15. oktober 1943 fikk jeg beskjed om å mønstre av på ”Loke”. Jeg skulle i stedet møte opp ved SSH’s hovedkvarter i Dumbarton. Kort fortalt: Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, og etter noen dager får jeg innkallelse til sjefen – kaptein Arthur Knutzen – som kunne fortelle at den rapporten de hadde fått på meg, slett ikke gikk i min favør.

Det endte med at jeg skulle sone 30 dagers disiplinærstraff fordi jeg hadde vært i slåsskamp med britisk militært personell.

Straffen skulle sones i militærfengselet i Dundee, Skottland. Hadde jeg vært en vanlig sjømann hadde jeg aldri blitt ilagt en slik straff, men det var fordi jeg bar uniform. Dermed måtte jeg, selv om alle fibrene i meg protesterte – akseptere straffen.

I fengselet var det flere nordmenn som satt arrestert, men akkurat denne siden ved krigshistorien har vært forholdsvis ukjent. Inntil det kom noen artikler om dette i et lite blad med tittelen: ”Medlemsblad for Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåtens Veteranforening.”

Den som førte disse artiklene i pennen var Ingvald Wahl. Her la han ikke fingrene imellom, men avslørte at fengselet var preget av en kadaverdisiplin, som de færreste kan forestile seg når det gjelder britisk og norsk militær- og fengselsvesen.
Noe av det som vakte mest oppsikt, var et for å si det mildt, var et utrolig primitivt forbud. Det var taleforbud for fangene på dagtid. Dermed fikk de ikke veksle et eneste ord med hverandre når de måtte være med på den lite gjennomtenkte straffeeksersisen. Var det noen som brøt bestemmelsen medførte det umiddelbart tre dagers opphold i ”mørkecelle” med vann og brød. En avstraffelsesmetode som nazistene ofte brukte i sine konsentrasjonsleire. Alt i meg protesterte vilt” forteller Ingvald.

 

Fangebehandlingen var under enhver kritikk

”Selv om akkurat denne delen av vår krigshistorie ikke kan sies å være spesielt ærerik, synes jeg det er viktig at den kommer fram. De tre siste krigsårene satt det til enhver tid rundt 60 nordmenn fengslet i Dundee. Straffene varierte fra en til to måneders opphold. De sanitære forholdene i Dundee var også under enhver kritikk, og kostholdet var så magert som det kunne bli. En plett havregrynsgrøt, to skiver tørt brød til frokost, en liten bit ost og et blikkrus med en tynn kakaoblanding.

Middagen var gjerne en slags grønnsakssuppe, men noen kjøttbiter, litt kokt ris og et par poteter. Til kvelds fikk vi gjerne to skiver tørt grovt brød, en liten ostebit og et krus med noe de betegnet som te. Det var kanskje bra sammenliknet med kosten i konsentrasjonsleirene, men det var ikke så mye å skryte av når vi ble satt i hard eksersis.

En av nordmennene klarte å lure til seg to stykker brød. For dette ble han straffet med seks døgns opphold i mørkecellen. Jeg tør påstå at fangevokterne utøvet sin geskjeft på grensen av det som betegnes som mishandling. Iblant lå de langt over på den gale siden av denne grensen”, sier Ingvald.

Heldigvis tok oppholdet slutt og jeg kunne mønstre på en ny båt, komme meg ut i frihet igjen. Denne gang ble jeg hyret som matros og skyter på bergenstankeren M/T ”Spinanger”. Med tankene fylt til randen med flybensin forlot skipet New York den 27. februar 1944. Sammen med 36 andre skip var hun med i Konvoi HX 281. Alle lastet opp med livsviktig krigsmateriell. Selv om ubåtangrepene hadde minket betydelig var alle på vakt, og det var en nervøs stemning om bord.

 

Også ”Spinanger” ble torpedert

Konvoien nådde også denne gangen trygt fram til reisemålet, og det ble flere slike turer for Ingvald. Den 24. april 1944 mønstret han av etter tre og en halv måned om bord.

Spinanger” fortsatte å gå i konvoi, inntil 15. januar 1945. Da ble hun rammet av en torpedo, avfyrt fra ubåt U-1172. Fire mann døde momentant i eksplosjonen, men skipet var ikke mer skadet enn at det klarte å ta seg inn til Skottland for reparasjon.

Ny konvoi

8. august 1944 la en av de største konvoiene ut fra New York. Den besto av i alt 104 skip og hadde kodebetegnelsen konvoi HX 303. Ombord på et av dem - tankskipet ”Atlantic” av Bergen – befant Ingvald Wahl seg. Også denne gang var han påmønstret som matros og skytter. Konvoien nådde uskadd fram til Liverpool den 27. august.

Etter en svært kort ”gjesteopptreden” om bord på ”Karmt”, som han ble akterutseilt fra, fortsatte han på troppetransportskipet ”Duchess of Richmond” og endte til slutt opp som matros og skytter på det norske skipet ”Bergensfjord” – Den Norske Amerikalinjes passasjerskip den 7. februar 1945.

Han var ombord her til den 20. februar. Da måtte han mønstre av i Glasgow for å sone en dom på 45 dagers fengsel som straff for den tidligere akterutseilingen. Også denne dommen skulle sones i fengselet i Dundee.

Han hadde ikke vært mange dagene i frihet etter endt soning, før han 5. mai fikk hyre om bord på ”Roald Amundsen” – også denne gang som matros og skytter. Ingen var i tvil om krigens avslutning, og da nyheten om Tysklands kapitulasjon kom den 8. mai lå ”Roald Amundsen” ved kai i Liverpool.

 

Dermed ble tilværelsen omsnudd, og Ingvalds tanke var å komme seg raskest mulig hjem til Norge igjen. Jeg hadde hørt at hele Finnmark var brent ned av tyskerne, og jeg visste ikke noe om hvordan det sto til med familien min i Hammerfest. Jeg hadde forsøkt å sende noen brev til mor via Røde Kors, men det kom aldri noe post tilbake. I ettertid viste det seg at hun hadde kommet seg til Østfold, og bodde i trygghet der.

 

Hjem til en nedbrent by

Det var meningen at ”Roald Amundsen” skulle gå i en konvoi til Murmansk, og de la ut fra Liverpool 8. mai. Underveis fikk de beskjed om at de i stedet skulle gå til Kirkenes med lasten som besto av kull og matvarer. På selveste nasjonaldagen – 17. mai – nærmer de seg Finnmarkskysten.

De seiler forbi nedbrente fiskevær som Berlevåg og Båtsfjord. Både Vardø og Vadsø er borte – brent ned til grunnen. Borte er også Ingvalds fødeby – Hammerfest. Det eneste som står igjen er gravkapellet som de tyske soldatene hadde spart.

- Det var med forundring jeg konstaterte at gravkapellet var det eneste som var igjen. Tidligere hadde det vært tre kirker i Hammerfest. Det var den lutherske kirken, den katolske kirken og metodistkirken. Alle tre kirkene var brent ned. Det lille gravkapellet inne på kirkegården hadde de spart. Jeg har siden spurt meg selv: Var det fordi de hadde respekt for gravfreden at de sparte kapellet?


Det kapellet flyttet jeg inn på sammen med 33 andre mann i den såkalte pionertroppen. Vi hadde mer enn nok å ta oss til når vi skulle begynne å rydde opp etter okkupantenes herjinger. Ikke minst var det en stor jobb å fjerne alle minene som var lagt ut i havneområdet. Det var en jobb som marinen utførte. Dette var sist i september 1945.

Absolutt alt var ødelagt, men vi klarte å skaffe tilveie litt forskjellige redskaper. Alt vi skulle ha av utstyr og mat hadde vi med oss, for i ruinene fant vi intet brukbart. En del av utstyret vårt var 20 doble jernsenger som vi plasserte i kapellet. Noe av det første vi reparerte var en av kaiene, slik at frakteskuter kunne legge til med forsyninger og materiell som vi trengte til gjenoppbyggingen. Smått om sen kom byen på fote igjen. Etter å ha vært med på gjenoppbyggingen noen måneder begynte jeg ved Tromsø Sjømannsskole og gikk der fram til 1947. Da reiste jeg til sjøs igjen.
Hadde det vært vanskeligheter for de norske sjøfolka under selve krigen, så ble det ikke stort bedre da de kom hjem.

 

En vanskelig tid for krigseilerne

Det var tungt å bare finne ruiner igjen av barndomshjemmet, men det var nesten like tungt å møte den mottakelsen krigsseilerne fikk. De ble helt forbigått, og ikke minst fikk de etter hvert Nortrashipsaken å stri med. Nå møtte de virkelig vrangsiden av den norske staten, med arbeiderpartiet i ledelsen.
De nektet å foreta en direkte utbetaling av den lønnen som krigsseilerne hadde til gode i Nortashipfondet. Kommunistene stilte seg på krigsseilernes side, og dermed ble det en politisk sak hvor prestisjen sto i fremste rekke.
Imens var det mange av krigsseilerne som slet med nerver, og flere av dem bukket under. Da Høyesterett frifant staten i 1954 var det som et slag i ansiktet på den tusener av krigsseilere som hadde gitt absolutt alt for landet sitt.
Dette utløste mye bitterhet blant krigsseilerne. Kanskje noe av det som såret dem mest var det totale fraværet av anerkjennelse for deres innsats i krigsårene. Den fikk de aldri. For mange av dem ble denne skuffelsen en pådriver for at det gikk så galt med mange av dem.


Dette med bitterhet er noe som kan tære opp et menneske fullstendig. Derfor er det så viktig å komme fram til forståelsen av at man kan ikke leve sitt liv i bitterhet. Det går ikke an, uten at man skader seg selv.


Først i 1969 – 24 år etter krigens slutt – oppnevnte den borgerlige regjeringen under Per Borten et utvalg som skulle se på denne saken igjen. Det endte med at Stortinget bevilget 155 millioner kroner til krigsseilerne og deres etterlatte. Betalingen kom for manges del altfor seint. Landet de hadde kjempet for hadde sviktet dem, og når de endelig bevilget dem kr. 180.- for hver måneds fartstid under krigen – ja da var flere av krigsseilerne døde.
Nortraship tjente store penger på de norske skipene. Dollar og pund strømmet inn i kassen fra amerikanske og britiske myndigheter. Den norske regjeringen kunne dermed finansiere sin egen aktivitet med penger fra handelsflåtens virksomhet. I NorgesLexi kan vi lese følgende om dette fondet:

”Nortraships hemmelige fond. I tonnasjeavtalen mellom Storbritannia og Norge fra november 1939 fantes en bestemmelse om at norske rederier skulle ha et ekstra frakttillegg for å dekke avtalefestede krigstillegg i hyrene. Etter at Norge våren 1940 kom med i krigen, presset britene på for å senke de høyere norske krigsrisikotillegg ned til britisk nivå: Norske sjøfolk var på den tid berettiget til et krigsrisikotillegg på opptil 300 % av grunnhyrene ved seilas i spesielt farlige farvann.

Etter forhandlinger med Nortraship i London sommeren 1940 gikk britene med på å betale hyredifferansen inn på en særskilt konto. Dermed fikk de norske sjøfolkene et faktisk hyrenedslag til samme nivå som de britiske allierte sjøfolkene, mens den britiske kompensasjonen, beregnet til 1 shilling pr. befraktet tonn dødvekt pr. måned, ble innbetalt til Nortraship og innsatt på en egen konto.


Ved krigens slutt utgjorde dette Nortraships sjømannsfond eller «Nortraships hemmelige fond» vel 43 mill. kr. Store utbetalinger av fondsmidlene hadde i løpet av krigsårene gått til dekning av senere endringer i satsene for krigsrisikotillegg og til sosiale forbedringer om bord i de utsatte handelsskipene. I etterkrigstiden fulgte en opprivende strid om disponeringen av det resterende beløpet. Krigsseilerne hevdet at hver enkelt sjømann hadde krav på fondets midler. Norsk Sjømannsforbund gikk i mot sine egne medlemmer med støtte fra norske myndigheter.

«Hovedaksjonsutvalget for Nortraships hemmelige fond» som ble beskyldt for å gå kommunistenes ærend, tok ut stevning mot Staten ved Skipsfartsdep. om eiendomsretten til fondet. Krigsseilerne tapte i Høyesterett i 1954.


En politisk snuoperasjon ble jobbet frem flere tiår senere. Stortinget bevilget i 1969 155 mill, kr, fordelt over 3 statsbudsjetter, som ble utbetalt til krigsseilere eller etterlatte, «ex Gratia». Hver krigsseiler fikk utbetalt kr 180 pr. fartsmåned.”

(Litt.: Askelund, N.: Nortraships hemmelige fond, 1964, Hjeltnes, G.: Sjømann — lang vakt, 1995, Vetlesen, L.: Reis ingen monumenter, 1981.)

 

Mange sleit med ettervirkningene.

”Vi må ikke glemme at vi seilte rundt på noen flytende bomber i disse krigsårene. Det er ikke noe å si på at mange av krigsseilerne sleit med nervene når de gikk i konvoi. Vi var alltid beredt på at noe kunne skje i neste øyeblikk. Det å se sine kamerater bli blåst til himmels på de andre skipene ble aldri noen rutine for oss. Det er ennå som jeg kan høre ropene deres når de fortvilet lå i sjøen og skrek om hjelp. Vi måtte bare seile forbi – uten å stoppe. Dette er minner som du aldri kan slette ut, selv om du aldri så gjerne ville gjøre det, sier Ingvald.


Det var mange krigsseilere som sleit hardt etter krigen. Mange følte seg sviktet, og dette igjen førte til at flere av dem dessverre tok sine liv. Andre igjen fikk ødelagt ekteskap og familie.


Det var ingen psykiatriske kriseteam som ventet dem ved hjemkomsten til Norge. For manges del var det kemneren som ”satt på trappa” og ventet. Flere av krigsseilerne ble servert innbetalingsblanketter for restskatt. Uansett hvordan man snur og vender på det, så var det ikke Norge verdig, å presentere slike krav overfor de som hadde seilt ute under hele krigen. Når man i tillegg brukte argumenter som: ”Dere har jo hatt fri kost og losji når dere seilte ute.” – ja da forteller det vel egentlig alt om hvilken holdning sjøfolka ble møtt med.


For min egen del sleit jeg mye med de forferdeligste mareritt. Spesielt minnene fra seilasen ut fra Antwerpen plaget meg mye også etter krigen. Jeg kunne våkne opp på natta, drivende våt av svette. Barna mine skjønte at jeg hadde problemer, selv om jeg forsøkte å skjule dette så godt jeg kunne. Jeg sleit også med andre skader jeg ble påført.

 

Det gikk lenge før man begynte å se nærmere på de skadevirkningen krigsseilerne sleit med. NorgesLexi skriver følgende:

Senskader, krigspåkjenninger som slår ut på helsen en tid etter opplevelsene. Senskader etter 2. verdenskrig rammet både tidligere konsentrasjonsfanger og krigsseilere. Danske leger foretok i 1951 en undersøkelse av 1300 konsentrasjonsleirfangers sykdomsforhold og deres etterkrigsproblemer. Undersøkelsen var inspirert av det faktum at hjemvendte fanger ikke helt hadde greid å tilpasse seg sosialt. Franske undersøkelser viste det samme.


KZ-syndromet (KZ for konsentrasjonsleirene) ble et medisinsk begrep, og i Danmark ble det lettere for eksfanger og motstandsfolk å få godtatt sykdomsbildet som krigsskade. Syndromets viktigste kjennetegn er en kronisk trøtthetstilstand, hukommelsesforstyrrelser, sammen med fremtredende nerveproblemer og kraftløshet.

I Norge gjennomførte Legekommisjonen av 1957 en helseundersøkelse av tidligere politiske fanger og motstandsfolk. I kommisjonen deltok professor Axel Strøm, legene Bjørn Rogan, Arve Lønnum, Halvard Vislie, Leo Eitinger og Odd Grønvik, og i løpet av 4 år ble 300 pasienter undersøkt. Legene fant en rekke psykiatriske symptomer som inngikk i det internasjonale medisinske begrepet KZ-syndromet.


Det samme sykdomsbildet ble noe senere definert hos tidligere krigsseilere. Især var den totale påkjenningen ved ventetiden karakteristisk for dem. Sjøfolkene seilte i årevis i påvente av at noe kunne skje, i konvoifart med stadige angrep fra tyske fly, u-båter og miner. De opplevde voldsomme sjokk og grusomme scener: torpedoer og bombing av naboskip, drepte, lemlestede, brennende, skrikende mennesker. Senskadene som gikk igjen fra den ene krigsseiler til den andre var: angst, kraftløshet, søvnforstyrrelser og et ustabilt følelsesliv.

De medisinske erkjennelser om senskader tvang frem tilføyelser i krigspensjoneringsordningene. 20 år etter krigen økte antallet tidligere krigsfanger, krigsseilere og andre som hadde helseproblemer pga. sin krigsinnsats, snarere enn å avta. En ny legekommisjon presenterte sine resultater i 1968. S.å. kom omfattende endringer i krigspensjoneringslovene. Denne Tilleggsloven av 1968 var et sosialpolitisk nybrottsarbeid som brøt med vesentlige prinsipper i all trygdelovgivning — at søkeren selv skulle bevise behov og rettigheter.

 

Per Hanssons bok rystet folkesjelen

Det var en bred folkeopinion som la grunnlaget — først kjempet frem gjennom mange år av Krigsinvalideforbundet. Per Hanssons bok Hver tiende mann måtte dø (1967) skapte debatt. NRK Fjernsynets fokus på krigsseilere og krigsinvalider midt i 1960- årene, bl.a. programmet «Åpen post», og dagspressens oppfølging, la et sterkt press på politikerne.

Krigsseiler. Ordet kom raskt i bruk både etter 1. og 2. verdenskrig, som betegnelse på sjøfolkene som seilte i krigsårene. Ordet krigsseiler fikk etter 1945 i visse kretser og i offentligheten et negativt anstrøk. Det kom hjem skadde og syke sjøfolk med én og samme båttransport. Andre hadde reist ut ugifte, foreldrene var døde eller familien spredt, de sto uten bolig å komme hjem til. Mange havnet i etterkrigstidens provisoriske brakker. Alkohol, fyll og spetakkel var en assosiasjon som heftet ved krigsseileren. Det var for mange et slit å få nervene på plass ved overgangen fra krig til fred. Sjøfolkene opplevde at norsk offentlighet lite forsto og visste om hva sjøfolkene hadde bedrevet.

Ettertiden har vist at svært mange krigsseilere likevel klarte å innordne seg, mange fortsatte å seile, andre kom inn i nye yrker. Især synes det å etablere familie å ha blitt et ankerfeste i etterkrigstiden. Hustruer, døtre eller en søster har utvilsomt vært en avgjørende støtte for mang en sjømann som kom hjem fra den store sjøkrigen. Her er forskningen svært liten.
Offentlighetens sterke søkelys på krigsinvalider og krigsseilerne på 1960-tallet, gjennombruddet for krigspensjoner og ex-gratia-utbetalinger i kjølvannet av Nortraship-fondet, og mange gode erindringsbøker har endret nordmenns kunnskap om krigsseilernes innsats.

Norges Krigsseilerforbund, etablert i 1970, har nedlagt en betydelig innsats for krigsseilernes sak.

Mange ting å ta tak i

Ingvald hadde tatt mange bilder mens han var om bord i båtene. Det ble nedlagt forbud mot fotografering. Nå tok ikke Ingvald dette forbudet helt bokstavelig for han mente det var viktig å dokumentere så mye som mulig.
Under en tollkontroll i Liverpool kom tollerne over bildene hans og dermed ble de beslaglagt, og det endte opp med at han fikk en bot på to pund og fotoapparat og filmer ble beslaglagt. Disse unike bildene er muligens ett eller annet sted, men Ingvald så ikke noe mer til dem. Dessverre. Jeg skjønner jo at loven måtte være slik, for det

For noen år siden var det et program i fjernsynet. Det er nok 16 år siden, og det viste blant annet et innslag om krigsseilasene. Det var helt tydelig at mange av de innslagene som ble vist var tatt opp av de tyske ubåtene som torpederte handelsfartøyene. På slutten av programmet kom det inn en del tyske ubåtfolk og den ene av dem holdt hånden i været og viste fram Jernkorset.
Dette hadde han fått fordi han gikk inn i havneområdet i Kirkenes i januar 1945. Der hadde han senket to fartøyet. Min gode venn Bård Haugland satt også og så på dette programmet. Han hadde også vært skytter under krigen og fått opplæring ombord på båten ”Heimdal”. Senere tjenestegjorde han om bord i M/S ”Tigre”. I januar var Haugland nettopp i Kirkenes.


Han var med om bord i en av de fire små marineskutene som lille julaften 1944 hadde fått ordre om å gå til fra Peterhead i Skottland til Båtsfjord. Imidlertid fikk de ordre om i stedet å sette kursen mot Murmansk, og ankom der i januar 1945. Det var en besetning på ti mann på hver skute og to mann på hver skute kom fra samme marineavdeling som meg, Bård Haugland var en av dem.

En uke senere fikk de ordre om å gå til Kirkenes. Der var det fortsatt brann i byens kullager, og samtidig ankom Amerikanlinjens ”Iddefjord” med forsyninger til befolkningen som var hardt presset på denne tiden Haugland hadde selv vært i Kirkenes samtidig med den tyske ubåten og han visste at dette innslaget var feil. Derfor tok Haugland kontakt med den tyske ubåtsjefen og de tyske marinearkivene.


Han var glad for å kunne fortelle ubåtskipperen at han hadde bommet med begge torpedoene, og dermed ble flere liv spart. Den ene torpedoen gikk bare centimeter foran baugen på Iddefjord og havnet oppe i fjæresteinene. Den andre bommet med rundt åtte meter akter for Iddefjord, og gjorde heller ikke noe skade på skipet. Naboen min her i Stavern – Trygve Laheim Johansen – var for øvrig i byssa på Iddefjord da torpedoen bomma.


Skuta Haugland var om bord het ”Njål” og lå fortøyd på yttersiden av ”Iddefjord”. Hadde torpedoene truffet hadde Haugland ganske sikkert blitt drept.

Vi møttes i Kiel

Etter hvert hadde Haugland og ubåtkaptein Hess en jevnlig brevveksling. Så var det noen år senere en reportasje i lokalavisen i Hammerfest som viste til at den ubåten som ligger som museum like utenfor Kiel var en av de ubåtene som gikk inn på Hopseidet, to dager før den tyske kapitulasjonen. Det var U-318 og U-992. De hadde tyske elitesoldater om bord, og disse går i land. Det oppstår kamp med den lille norske styrken som er totalt underlegen, både våpen- og mannskapsmessig.

 

 

Flere av de norske er i tillegg sivilister. Den norske militærledelsen hadde bestemt seg for å utvide styrken med lokale fiskere og unggutter. De bar sivile klær og de bar heller ikke våpen. Seks av dem blir tatt til fange, og ikke lenge etter lyder skudd. Tre voksne menn og tre unge gutter blir uten nåde skutt ned. Når den tyske styrken trekker seg tilbake kan lokalbefolkningen høre festmusikk fra høytalerne om bord i ubåtene.


Da kapitulasjonen er et faktum bare 48 timer senere, klarer norsk politi å spore opp to av de tyske soldatene som var med på drapet på de seks sivile nordmennene.
En av dem – Evald Lübben – innrømmer at det var han som skjøt de seks fangene. Han gjorde det i selvforsvar fordi en av fiskerne hadde hatt kniv i beltet, og kom imot ham. Alle fiskere har jo med seg ”fiskekniv”! Undersøkelser viser at fiskerne ble skutt bakfra.
Norske myndigheter gjorde lite for å oppklare denne saken og la den bort i 1947 uten å informere de pårørende.

 

I 1967 tar Vest-Tyskland saken opp igjen på eget initiativ, og de klarer å spore opp flere av soldatene som deltok i drapet. De fastholder det samme som Lübben, og dermed ble saken lagt bort i 1969.
I avisen ble ubåtmannskapet i U-995 hengt ut som mordere. Ubåten i Kiel er den ubåten som sendte ut torpedoene mot Iddefjord, og hadde ikke noe med Hopseidet-tragedien å gjøre. Denne artikkelen ble også tatt inn i tyske aviser.
Nå skrev ubåtsjefen til Haugland med en bønn om hjelp. Hans telegrafist lå for døden og skulle dø av kreft. Han synes det var så urettferdig at han ble hengt ut som morder. De hadde senket et russisk skip og plukket opp mannskapet fra sjøen og landsatt dem i Tromsø. De hadde jo reddet liv i stedet.
Dette medførte mye arbeid å få dementert at det ikke var ubåten fra Kiel som hadde operert i Hopseidet. Til slutt ble det også dementert i de tyske avisene.
Da denne saken endelig var brakt til ende ble vi invitert til Kiel av ubåtsjefen. Etter krigen hadde han studert juss og var nå blitt professor i dette. Nå dro vi ned og møte ham og flere andre ubåtfolk.

Det er den tidligere tyske ubåtsjefen Hans Georg Hess fra U-995 som rekker hånden til den tidligere norske krigsseileren Ingvald Wahl. Dette møtet skjedde i Kiel i september 1992. 

Hans Georg Hess rekker hånden til Ingvald Wahl i september 1992. Til venstre, med ryggen er Bård Haugland og mannen til høyre er Trygve Gundersen. Trygve overlevde 30 døgn i livbåt i det Indiske hav, etter at de ble torpedert.

Ingvald Wahl har ikke mye fritid.

 Selv om Ingvald har kommet over ”konfirmasjonsalderen” er det ikke noe som tyder på at han har fritidsproblemer. Han er på farten støtt og stadig.

Ikke så lenge før Gunnar Sønsteby (Kjakan) døde var han Ingvald sammen i Canada, hvor de holdt de en rekke foredrag. Kontakten med Marinen har han også fortsatt intakt.


En annen viktig fritidsgeskjeft er laksefiske. Så fort sesongen åpner er Ingvald på plass med fiskestanga. Det er mang en storlaks som har blitt halt i land.

Da Aktive Fredsreiser arrangerte tur for krigsseilerne til Liverpool, var Ingvald en av deltakerne, og han sier:

- Det var en svært vellykket tur. Turen ble kjørt sammen med Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, og det var oberstløytnant Thomas Larsen Bergheim som var reiseleder for oss. Vi hadde en fantastisk flott stemning på hele turen.

Det var også en annen krigsseiler med på denne turen - Helge Solvang (95 år). Han var en frodig kar som bidro med mye nyttig informasjon, og det var fornøyelig å se hvordan han ble revet med av stemning på fotballkampen.

Opplegget var utrolig bra og noe av det jeg satte mest pris på var besøket i den svenske sjømannskirken i Liverpool. Dette er en videreføring av den norske sjømannskirken som ble opprettet her i 1919. For mange av krigsseilerne ble nettopp Sjømannskirken det ”norske holdepunktet” under krigen.

Etter krigen vokste virksomheten ut av lokalene i ”The Temple of Humanity”, og nye måtte skaffes. Denne gang i et gammelt herskapshus i ”Southwood Road”. Denne kirken ble solgt i 1992 og man slo virksomheten sammen med den svenske sjømannskirken – ”Gustav Adolf-kyrkan”.


Der møtte vi fire eldre krigsseilere. De hadde giftet seg her og bosatt seg for godt. Sammen med dem var det også to engelske krigsseilere som for øvrig snakket godt norsk.


Nå fikk vi frisket opp mange av de tingene som vi hadde vært med på under krigen. Det var veldig verdifullt, for det viste seg jo at vi hadde vært med i de samme konvoiene flere ganger, men på ulike skip.

Det er fortsatt en koloni av norske krigsseilere som har bosatt seg i Liverpool, og for meg var det veldig interessant å få møte flere av dem på turen.

 

Viktig å støtte soldatene som kommer hjem

Ingvald Wahl har også engasjert seg sterkt i arbeidet for å bedre forholdene for de som vender tilbake til Norge etter å ha utført militærtjeneste i utlandet. Ikke minst etter krigen i Irak og Afghanistan, Libanon og Somalia.
Sammen med flere andre krigsveteraner skrev Wahl et brev til Forsvarsdepartementet og viste til at vi alle sammen var kommet opp i 80-årene, men vi var fortsatt fullstendig klare i hodet, og vi forsøkte å følge med i det som skjedde den dag i dag.


Når det gjelder norske ungdommer som tjenestegjør i de norske styrkene i utlandet, så må vi forvente at noen av dem vil komme hjem i kiste. Slik er det bare i en krig. Andre ville komme hjem med skader på sjel og sinn.
Da er det viktig at de blir tatt bedre vare på enn det mange av krigsseilerne ble da de kom hjem etter krigen. Faktum er at mange av disse unge krigsveteranene fra de ulike konfliktene og krigene sliter med senskader.

Dystre prognoser

Prognosene tilsier at rundt 10 % av de norske soldatene kan få psykiske senskader. Norge er ikke flinke til å ta vare på soldater med usynlige sår.
En rapport Aftenposten offentliggjorde, utført av et eget utvalg av embetsmenn fra flere departementer, konkluderte med at Norge ikke tar nok vare på sine soldater etter endt tjeneste. (VG 08.11.07)


Vi ble da innkalt til et møte i Forsvarsdepartementet, og fikk faktisk også et takkebrev for initiativet vårt.

En annen sak vi har vært med på å bidra til er Bærøya. Stedet hvor krigsveteranene kan få rekreasjon for seg og sine familier. Intensjonene med dette hjemmet er jo nettopp at de som var med under krigen, de som ble påført skader de aldri blir kvitt, kan få komme hit og få den ro og hvile, som både de og deres familier fortjener.

 
(Det er også kommet en biografi om Invald Wahl, skrevet av Jon Michelet. Tittelen er ”Den siste krigsseileren, og boka er utgitt av Gyldendal Forlag.)

 

 

Kilder:

Samtale og intervju med Ingvald Wahl
NRK Radiodokumentaren
Norgesdokumentasjon
Norges lexi
Sjøhistorier

 

Foto:

Oddvar Schjølberg

Wahls private bilder

Bildet av Storkveita er utlånt fra:
Flakstadnytt

 

Ingvald Wahl i godt selskap på et arrangement på Akershus festning 19. februar 2013.