Dette er biografien om Gunnar Knudsen fra Larvik. Han som hadde lovet sin mor dyrt og hellig at han aldri skulle dra til sjøs, men likevel endte opp som fullbefaren sjømann, og han seilte ute under hele krigen. 

Hans historie er dramatisk og den kulminerer med invasjonen på Omaha Beach 6. juni 1944. Gunnar var med i første linje, knappe timen etter at de første amerikanske soldatene var gått i land.

Boka var beregnet på ungdom. Den er nå utsolgt fra forlaget. Men ble gitt ut i en ny og større utgave i juni 2009.

Research til boka om Gunnar Knudsen medførte også at vi dro ned til Omaha Beach ved byen Arromanches på Normandiekysten.

Og i fjæresteinene her nede fortalte Gunnar om det han hadde opplevd - akkurat her - i morgentimene tirsdag 6. juni 1944. 

D-dagen er for alltid brent fast i hukommelsen

Her er et lite utdrag fra boka:

 

I mai 1944 fikk Gunnar tildelt et merkelig ID-kort. Han visste ikke på dette tidspunktet at han skulle være med på landgangen i Normandie.

”Jeg feiret 17. mai i Swansea sammen med min kone Laara og vår datter på 11 måneder ombord i D/S Skarv. (Gunnar giftet seg i England i 1942) Samtidig begynte innlastningen av militært materiell, og ikke lenge etter kom beskjeden om at alle uvedkommende måtte forlate skipet. Det var nok en av de aller tyngste timene i livet”, sier Gunnar ettertenksomt

Visste du ikke noe om hva som lå foran?

- Ingen ting, alt var hemmelighetsstemplet. På siden av båten ble det skrevet noen tall og kodeordet ”Omaha Beach”. Og vi ble lastet opp og drillet fram til 4. juni. Da stakk vi til sjøs, og vi var satt under militær kommando.

I grålysningen den 6. juni gikk vi inn mot Normandiekysten med 100 amerikanske soldater om bord, pluss en masse krigsutstyr.

Og det synet som møtte oss da vi kom inn på Omaha Beach – en time etter at de første allierte soldatene var gått i land – ja det er for alltid meislet inn i meg. Omtrent som en film som snurrer og snurrer. Jeg glemmer det aldri. Og jeg våkner fortsatt om natta, og er tilbake i det fryktelige infernoet.

Det fløt av døde overalt, og rundt oss var et ubeskrivelig blodbad, et inferno av ild, røyk, granater og bomber. Av de 24 tanks som ble satt i land, ble 23 truffet Det var som Helvetets forgård. Vannet rundt båten var farget rødt av blod.

Ikke en eneste en av de 100 amerikanske soldatene fra vårt skip overlevde. De ble sprengt i lufta alle sammen. Unge mennesker med livet foran seg.

Den som har sett Spielbergs film ”Redd menig Ryan” har fått en følelse av hvordan det var her denne dagen, sier Gunnar, tar en pause og snur seg bort. Det tar noen minutter før han får samlet seg igjen.

Hvor var Gud 6. juni 1944?

Vi sitter sammen med Gunnar på Omaha Beach, 60 år senere. Nå ånder stedet av fred og harmoni. Men det var slett ikke slik den 6. juni 1944.

- Du er jo en kristen og står for dette livssynet. Oppstår det ikke da en kollisjon i ditt gudsforhold, når du får spørsmålet: Hvor var Gud den 6. juni 1944?

- Jeg tror ikke Gud ville det slik, men det er oss mennesker som ikke har lært oss å leve i fred med hverandre. Men jeg tror også at Vår Herre var til stede denne morgenen på Omaha Beach. Jeg tror at Han sto midt iblant alle oss redde og panikkslagne – og han gråt sammen med oss, sier Gunnar stille mens en blank tåre pipler fram i øyekroken og renner stille nedover det furete ansiktet.

- En blir så uendelig liten når bomber og granater hagler rundt, og døden gjør sitt dype innhogg. At jeg selv slapp fra dette med livet i behold – ja det er nok bare Vår Herres fortjeneste. Det har nok aldri blitt bedt så mange bønner, som det gjorde denne dagen på Omaha Beach. Barnetroen var en kostelig og dyrebar skatt denne dagen. Den holdt midt i redslene, og den har holdt siden. Og jeg har opplevd at den har vokst seg sterkere og sterkere for hvert år, sier en beveget Gunnar Knudsen som aldri legger skjul på sitt kristne ståsted

 

  • Billetten til D-dagen


    Dette var det spesielle identitetskortet som Gunnar fikk rett før de ble sendt til Omaha Beach.

  • Tilbake på Omaha Beach


    Det ble flere turer tilbake til Normandie for Gunnar. Og han var svært ettertraktet som tidsvitne på disse turene som ble arrangert av Aktive Fredsreiser