Etter 40 år fortalte Blanche Major sin historie

Sammen med sin jødiske familie ble Blanche Major fraktet i kuvogn fra Ungarn til fangeleiren Auschwitz-Birkenau i Polen. De aller fleste av de forkomne passasjerene ble ført rett i gasskammeret. 


Blanche og søsteren som var unge og sterke, ble tatt ut til slavearbeid og som ved et under overlevde de. De 33 andre familiemedlemmene ble, etter anvisning av "Dødsengelen" Josef Mengele, utslettet i løpet av 15 min.

I denne boka forteller hun sin sterke historie. Boka ble utgitt på Lunde Forlag 2005, og kom i nytt opplag kort tid etter.

Boka er også lest inn som lydbok 2006. I dag er boka helt utsolgt fra forlaget, men det ble utgitt en ny ajourført biografi om Blanche på Aktive Fredsforlag 5. desember2009.

  • Blanche 18 år gammel

Et lite utdrag fra boka

 

Det er i grålysningen 7. juli 1944. Innesperret i en ”kuvogn” sammen med rundt 70 andre forskremte jøder befinner en 19-årig ungjente seg. Nygift og med ungdommelig optimisme hadde hun gledet seg til å ta fatt på en fremtid sammen med ektemannen Gyuri. Men nådeløse SS-soldater hadde rett etter bryllupet, med våpen i hånd, brutalt revet dem fra hverandre.

Nå var han sendt til en tvangsarbeidsleir øst i Ungarn, mens hun befant seg sammen med 34 andre familiemedlemmer på vei til et for henne, foreløpig ukjent reisemål.

Etter tre lange pinefulle døgn, skjer det endelig noe. Plutselig flerres luften av den skingrende togfløyten. Som om den ber om oppmerksomhet, og på en måte markerer et viktig vendepunkt.

Toget sakker farten, skifter spor, og rygger langsomt inn hovedporten på en av naziregimets utryddelsesleire i Polen. Og teppet skal straks gå opp for hennes livs mareritt.

På perrongen – bare noen få hundremeter innenfor den samme porten – står han som etter hvert skal bli en av århundrets mest forhatte menn.

Han er medisinsk utdannet og har tittelen doktor, men han er en av krigens verste forbrytere, med over 400.000 liv på samvittigheten.

Navnet hans er Josef Mengele, og det er bare noen minutter til han og den 19-årige ungjenta skal stå ansikt til ansikt. Den mektige SS-mannen mot den lille vevre jødinnen.

I dag – over 65 år senere - er hun et levende vitne fra et helvete der ondskapen fikk et ansikt, der ondskapen ble satt i system og hvor det ikke fantes grenser for ondskapens kreativitet. Hun fikk selv oppleve holocaust – og hun overlevde.

 

Pressen skriver:

Boka ble presentert på en pressekonferanse i Oslo, og avisen Norge IDAG skriver:

Minner fra Auschwitz i ny bok

– Blanche Major henter fram det vonde fra fortiden og plasserer det i nåtiden for å gjøre fremtiden bedre, sier Oddvar Schjølberg. Han har skrevet bok om den nygifte 19-åringen som overlevde Auschwitz.

Blanche Major var selv til stede da boka om henne, «Jeg overlevde Auschwitz», ble presentert under Lunde Forlags bokhøstpresentasjon tirsdag. I dag har hun passert åtti, og har reduserte taleevner etter et slag for fem år siden. Ved sin side har hun sønnen Peter som hjelper til når ordene blir vanskelige å uttrykke. – Det har vært tøft å fortelle hele historien. Men jeg er samtidig glad for at boken er kommet ut. Hvis flere kan få vite hva som skjedde, så betyr dette mye for meg, sier Major til Kristelig Pressekontor.

Snakket lite i begynnelsen Major kom til Oslo i 1947. Siden den gang har hun vært mange turer tilbake til Auschwitz. – Min mor snakket lite om det som skjedde i konsentrasjonsleiren de første årene etter krigen. Men med årene har flere hendelser som har vært godt gjemt blitt trukket fram, og fra 1985 til 2000 reiste Blanche jevnlig rundt i hele Norge og fortalte sin historie, sier Peter Major.

– Måtte bare skrive Det var på et slikt foredrag forfatteren av boken, journalist Oddvar Schjølberg, traff Major for første gang. – Jeg bare måtte skrive en bok om dette. Det hun sa da jeg traff henne i 1998 har jeg aldri glemt, forteller Schjølberg, og spør: – Hvordan kan hun som har opplevd så mye dramatisk og overlevd så mye vondskap ha slik en utstråling, og ikke føle hat? Han sier det har oppstått situasjoner der Blanche Major ikke har maktet å fortelle mer. Hendelsene i fortiden har kanskje ikke blitt hentet frem før, og så har de blitt for sterke for henne. – Da har vi tatt noen dagers pause, og fortsatt senere, sier Schjølberg, som synes det er et privilegium å få møte slike mennesker. For en tid tilbake reiste han selv til Auschwitz for å forstå mer hvordan Major levde under krigen. – Jeg så blant annet hvor hun bodde. Når jeg samtidig hadde med meg historien hun hadde fortalt meg, ble det sterkt, betror Schjølberg.

Krigsseiler overlevde D-dagen

«Jeg overlevde Auschwitz» er ikke den eneste boken Schjølberg gir ut i høst. Han er også bokaktuell med «Krigsseiler og tidsvitne – med Gunnar Knudsen tilbake til Omaha Beach og D-dagen», også denne på Lunde Forlag. Denne boken forteller historien om Knudsen som i 1939 dro til sjøs. Båten han seilte med ble bombet og torpedert, og det var heller ingen selvfølge at han skulle overleve D-dagen, invasjonen i Normandie, i 1944. KPK.

Av Helge Johan Stautland


21.09.2005

Norge I DAG  

 

Omtale i "Folk og forsvar":

”Jeg overlevde Auschwitz”

Først og fremst er dette Blanche Majors historie. Som ung og nygift pike på 19 år sendes hun til Auschwitz i 1944 sammen med over 30 andre familiemedlemmer.

Bare hun og søsteren overlever. Men dette er også en beretning om hvordan det var å være jøde i Ungarn i mellomkrigstiden.

Blanche forteller om en skjebne hun delte med mange andre.

Det gjør inntrykk å lese om transporten til Auschwitz, og om hvordan hun ble skilt fra familien sin ved ankomst til leieren.

Interessant er det også å lese om stormaktspolitikken som foregikk mens flere tusen mennesker ble drept daglig i konsentrasjonsleirene. Og ikke minst hvordan de allierte stilte seg til å motta jøder etter krigens slutt.

Jeg tror ikke vi som er født etter 2. verdenskrig kan klare å ta inn over oss opplevelsen av å være i det helvete som Auschwitz var. Men vi kan huske de historiene som blir oss fortalt, og vi kan gjøre vårt ytterste for at de aldri skal bli glemt.        

Nan Cecilie Johnstad  Folk og Forsvar

 

 Det er også en bok om håp

”Det er i grålysningen 7. juli 1944. Innesperret i en ”kuvogn” sammen med rundt 70 andre forskremte jøder befinner en 19-årig ungjente seg. Nygift og med ungdommelig optimisme hadde Blanche gledet seg til å ta fatt på en framtid sammen med ektemannen Gyuri. Men nådeløse SS-soldater hadde rett etter bryllupet, med våpen i hånd, brutalt revet dem fra hverandre. Nå var han sendt til en tvangsarbeidsleir øst i Ungarn, mens hun befant seg sammen med 34 andre familiemedlemmer på vei til et reisemål som for henne foreløpig var ukjent.”

Slik begynner boken ”Jeg overlevde Auschwitz”, utgitt på Lunde Forlag. Det er Oddvar Schjølberg som er forfatter av boken der den ungarske jødinnen Blanche Major forteller sin rystende livshistorie. I boken henter hun fram sine vonde opplevelser fra fortiden og plasserer dem i nåtiden, for å gjøre fremtiden bedre. Vi følger henne fra barndomstiden i den lille ungarske byen Egerag, og fram til i dag.

Vi følger henne i oppveksten mens jødeforfølgelsene øker rundt om i Europa, er med henne inn i gettoen hvor hun gifter seg med den gule jødestjernen på brudekjolen, og vi tar del i hennes opplevelser da hun sammen med flere tusen andre jøder blir stuet inn i ”kuvogner” og transporten mot utslettelsen i Auschwitz starter.

Det er SS-bøddelen Josef Mengele som har seleksjonen da hun ankommer, og med en håndbevegelse sender han hele hennes familie, små og store, rett i gasskammeret. Bare Blanche og søsteren Iboyla overlever – fordi de skal brukes som slavearbeidere.

På tross av umenneskelige lidelser i Auschwitz-Birkenau klarer Blanche og søsteren og overleve. Mot alle odds overlever også ektemannen Gyuri, og de blir gjenforent i Budapest. Nå er de imidlertid statsløse, og etter mange strabaser kommer de til en flyktningleir i Tyskland, hvor hun året eter føder sønnen Peter. Året etter kommer den lille familien til Norge som kvoteflyktninger.

”Jeg overlevde Auschwitz” er et rystende dokument fra det mørkeste kapittelet i Europas historie, hvor også Norge har fått sine skampletter. Ikke minst når det gjelder hjemsendelsen av de norske krigsfangene. Her ønsket ikke regjeringen å betale for å få hjem de få overlevende norske jødene, og statsminister Johan Nygaardsvold sa det slik: ”Vi vil ikke nekte dem adgang til å komme tilbake til landet, men vi har ikke villet bruke penger på å bringe disse menneskene hjem.

Blanche Major bærer ikke på hat mot de som nesten klarte å utrydde hennes folk. Hun sier det slik: ”Skal jeg hate Hitler for det han gjorde, eller Roosevelt for at han ikke gjorde noe? Skal jeg hate tyskerne for det de gjorde, eller ungarerne for at de lot det skje? Det er ingen framtid i hatet.”

Og hun fortsetter: ”Fortsatt tar jeg meg i å tenke på dem jeg mistet. Iblant er det som om de kommer tilbake til meg og sier: Fortell vår historie! Ikke la dette skje igjen!

Jeg er overbevist om at vi står ved et tidsskille når det gjelder vitnene fra denne mørke epoken i Europas historie. Ubønnhørlig vil vi forsvinne og bli historie. I rundt 60 år har vi vært en levende påminnelse om de overgrep som skjedde, men nå tar vi snart farvel – én etter én. Vi kan ikke gjøre noe med fortiden, men jeg er overbevist om at vi kan gjøre noe med framtiden, sier Blanche til avslutning i boken.

Det har blitt en bok om lidelse og menneskeforakt, satt i regi av en ideologi hvor ondskapens kreativitet var uten grenser.

Men det er også en bok om håp. Håpet om fred. Det er en bok som ingen legger fra seg uberørt. 

 

Johannes Brattli (Leder Hjemmefrontmuseet, Notodden)

  • Tilbake i Auschwitz for første gang i 1992