Jeg hadde englevakt

"Jeg kollapset og falt som død i en snødrive. Men en stund etter meldte englevakten seg. En av mine kolleger gikk bort og kjente på meg. "Men Karl er jo ikke helt kald!" ropte han. De laget en slags kjelke og la meg på den. Med tre tautamper begynte de så å dra meg tilbake til leiren." 


Karl Magnus Haugan var politimann i Oslo de tre første årene av annen verdenskrig. Så ble han arrestert for sin uttrykte motstand mot NS, Hitler og nazistene forøvrig. Det kostet ham mange måneder i konsentrasjonsleiren Stutthof. Mot slutten av krigen var han blant fangene som ble jaget ut på dødsmarsj og lektertransport.

Som overlevende tidde Karl stille i nærmere 50 år om hva han hadde opplevd i konsentrasjonsleiren. Men så begynte han å fortelle, og denne boka er et resultat av det. Karl klarte å skrive dagbok i fangeleiren, men den ble borte, ikke lenge etter han kom tilbake til Norge. Etter 62 år dukket dagboka ved en tilfeldighet opp igjen, og den er brukt som bakgrunnsmateriale for biografien.


Her forteller han om motstanden mot okkupantene i det norske politikorpset, og om livet i konsentrasjonsleiren. Karl brukte svært mye av sin tid som tidsvitne for Aktive Fredsreiser, og han var på farten helt fram til han døde på julaften 2008.

Boka er utgitt av Lunde Forlag 2007

 

Et lite utdrag av boka:

Rakk så vidt å se sin nyfødte datter

Søndagen hadde jeg avtalt å komme ut til Heggedal i Asker for å hente hjem kone og vår nyfødte datter, og det gjorde jeg da også. Vi bodde på Bestun, ikke langt fra politistasjonen og vi kom tilbake dit straks innen sengetid. Jeg hadde fortalt min kone om innkallingen og forberedte henne på at jeg kanskje ikke kom hjem før ut på ettermiddagen på mandagen.

Det var en helt spesiell opplevelse å få en liten baby i huset. Selv om det kunne være knapphet på både det ene og det andre, så kom den lille som et friskt streif av sol inn i vår krigshverdag.

Solvei og jeg håpet at krigen snart ville ta slutt, men de stadige meldingene vi fikk om Nazi-Tysklands strålende erobringstokt gjorde oss usikre. Uansett – den nyfødte jenta var velkommen i familien vår og vi ville gjøre alt som sto i vår makt for at hun skulle få en god og trygg oppvekst.

Noe av det siste jeg tenkte på før jeg sovnet denne søndagskvelden var at jeg håpet det ville gå raskt med møtet på majorstuen politistasjon slik at jeg kunne komme raskt tilbake til kona mi og den nyfødte datteren vår. Lite ante jeg på dette tidspunktet at det bare var noen få timer igjen å være sammen med dem, og det ville gå flere år før jeg fikk se dem begge igjen.

For min del ble det ingen ting med Majorstuen. For allerede ved 6-tiden neste morgen ringte det på dørklokken. Vi bodde i annen etasje, og i natt-tøyet gikk jeg ut på en liten veranda som hadde utsikt til inngangsdøren for å se hva som var på ferde. Fire geværer ble straks rettet mot mig fra bakken, og jeg så gårdsplassen ”full av tyskere”, samt min sjef på politistasjonen. Han var allerede arrestert, og skulle nå vise hvor jeg bodde. Han hadde på stotrende tysk forklart SS-sjefen for gruppen at vi hadde en nyfødt datter, og om honnør skal gis, så gir jeg den til den personen. Han trengte seg ikke inn i huset, ga mig bare beskjed om å kle mig og komme ned.

Mens jeg fikk kledt på meg politiuniformen fikk jeg med litt åndeløs stemme berettet for Solvei at det sto fullt av tyskere nede. Jeg vet ikke hva de vil, men trolige blir det sent før jeg kommer hjem i dag ,” forteller Karl.

Det var den 16. august 1943, og det skulle gå nesten to år før Karl fikk se Solvei og den lille datteren Wenche igjen.

Det tyske regimes ”Aktion Polarkreis” var i full gang.

  • Karl feiret sin 25 årsdag i Stutthof

  • Tegning fra leiren

Karls lærepenge

Tiden etter avslutningen av 2. Verdenskrig ble på mange måter kaotisk. Ikke bare materielt sett, - mentalt også. SS hadde sørget for å gi Tyskland et dårlig rykte, og det var lett å vekke en hat-situasjon når man snakket om ”tyskere”, men mente nazityskere.

 Jeg vet hva jeg snakker om, for lenge var også jeg en som med skepsis betraktet Tyskland og tyskere. Tilfellet ville at jeg kom til å arbeide mye i Tyskland ved slutten av 60-tallet og framover. Industriautomasjon var på aktuelt, og med ”robot i kofferten” dro jeg overalt, og opplevde å bli ønsket velkommen til informasjon overfor ledende grupper i bilindustri, sanitærutstyr-industri osv.  Jeg kunne ikke hjelpe det, men så trivelig atmosfæren enn virket, så hadde jeg blikket rettet mot kravesnippene for å se hva slags typer og grader jeg hadde foran mig. På spørsmål om hvor jeg hadde lært tysk så bra, unnlot jeg aldri å si at to års ufrivillig opphold var en fortsettelsesskole etter grunnlaget fra skolen hjemme. Det ble ofte litt tyst i forsamlingen da, hvilket jeg – sikkert med urette – oppfattet som dårlig samvittighet.

Jeg fikk dog min lekse.

En gang jeg var på hjemveg fra en rekke industribesøk fikk jeg se skiltet Neustadt (det er flere steder ved det navn, så vel i Tyskland som i Østerrike men ”mitt” Neustadt ligger ved Østersjøen i Schleswig-Holstein).

Fra oppdagelse til handling. Det jeg hadde vært med på i dagene 25/4-3/5 1945 sto med ett klart for mig, og jeg dreide av for å se hvordan det så ut. Det ble imidlertid fort mørkt denne dagen, og fra Torget i Neustadt fikk jeg spørre meg for om hvordan jeg skulle finne minnesmerket, som jeg hadde hørt skulle være reist på stedet der massakren 3/5-45 fant sted etter at krigen de facto var slutt i den regionen.  Ikke mange visste om det, men tilsist kom jeg meg dit, men da var det helt mørkt på stedet. Jeg så bare konturene av en stor steinsøyle mot horisonten. Jeg tok mig inn på området og ”fingerleste” de innhuggene tekstene på minnesmerket, og visste at jeg hadde funnet fram. Det var ikke bare mørkt, det var kaldt også, og denne kombinasjonen pluss minnene gjorde at det var en arg person som kom sig tilbake til Torget for å finne en kafé der jeg kunne få varmt i livet.

Etter som varmen sakte men sikkert kom tilbake i kroppen begynte jeg å se mig rundt i lokalet og på gjestene som satt der. Det var unge mennesker.

Da ”hørte” jeg en som sa til meg: Hør Karl M. Nå må du ta deg sammen Disse menneskene var ikke født da det du opplevde fant sted. Knapt nok foreldrene deres heller. Du kan ikke være sint på dem. Reis hjem og vit at du har fått en lekse, nå må du lære deg å leve i henhold til den.

Og det har jeg gjort. Jeg har lært mig at tyskere er de som lever i Europa i dag, og som vi skal omgås og samarbeide med på beste sett. De jeg ikke behøver å akseptere er (var) nazityskerne. For dem finnes ingen unnskyldning. De må aldri mer få komme til makten.

 


  • Karl med en av sine tyske venner

  • Karl gjorde en stor innsats for å bevare historien for ettertiden.

Karl M. Haugan brukte sin pensjonisttilværelse som tidsvitne for norske skoleungdommer