Reddet fra ilden

Dette er den påtrengende historien om Zygmunt Gross, jødegutten som overlevde Hitlers helvete. Han begynte tidlig å nedtegne sine opplevelser. I notisbøker, på ark og små lapper. De ble erindringer uten omsvøp eller baktanker. De er små brikker i det puslespillet som er Zygmunt Gross' liv.


Denne boka er blitt til på flere reiser sammen med Zygmunt, tilbake til Polen og konsentrasjonsleirene, og ved besøk hjemme hos ham i København.
Historien om Zygmunt måtte skrives usminket og realistisk, slik den var. 
Jeg tok med meg alle notater, lydopptak, bilder og faktainformasjon og dro til Guardamar, en stille plass på den spanske østkysten, hvor Zygmunts historie fikk den nødvendige ro til å trenge seg inn.


Men det ble også en kontrastenes periode. Her satt jeg på et sted med vakre naturpanoramaer og skrev om Zygmunts lidelser i konsentrasjonsleirenes helvete. Jeg hadde en behagelig temperatur rundt meg i nattetimene, når jeg skrev om Zygmunts dødsmarsj i iskalde januarnetter, og jeg kunne sette meg til et veldekket bord etter å ha skrevet om Zygmunts kamp for å få noen brødsmuler til å berge livet. Det ble en kontrastenes tid, hans historie ble påtrengende og den ga rom for mange refleksjoner.
Boka ble gitt ut på Aktive Fredsforlag, Risør i 2007. 

  • Tilbake i Auschwitz


    For Zygmunt er det viktig å videreformidle sin historie. Ikke i første rekke om alle de grusomhetene han selv opplevde som ungdom. Men snarer for å advare mot destruktive ideologer som fratar oss våre rettigheter og vår verdi som enkeltindivider

Et lite utdrag fra boka

Lillebror og mor likvideres

Det var kun de som hadde arbeid utenfor gettoen som fikk forlate området. Jeg var en av dem. Nå ble jeg nok en gang sendt ut til Brikners gårdsbruk, samtidig som far hadde klart å få tak i en liten jobb inne i gettoen.

Det var den 26. august 1942, og jeg holdt på ute i stallene hos Brikner. Men hele tiden lød det skuddsalver fra Rzeszów, og for meg hørtes ut som om de kom fra området ved gettoen. Jeg ble mer og mer urolig, og til slutt tok jeg mot til meg og gikk til Brikner og spurte ham om han kjente noe til hva som hendte i gettoområdet.

Han ga meg straks beskjed om å gjøre klar kareten slik at vi øyeblikkelig kunne kjøre inn til gettoen.

Jeg ble noe perpleks over denne raske avgjørelsen og innvendte at vi kunne vel ikke kjøre slik inn i gettoen.

”Her er det meg som bestemmer,” svarte han kort og konsist.

Han var jo major i Gestapo, og han hadde både makt og myndighet med seg. Når jeg kjørte med ham fikk jeg ikke bære jødestjernen, og slik ankom vi gettoporten. Vaktene åpnet selvfølgelig straks når de så hvem som kom, og Brinkner gikk direkte til gettokommandanten.

Jeg fikk streng ordre om å vente ved vognen. Ganske raskt kom Brikner ut igjen, og satte kursen i retning av sykehuset, som om han visste hva som foregikk.

 

Etter noen få minutter kom han tilbake igjen, og ropte: ”Kjør! Vi skal tilbake igjen! Kjør med en gang!”

Jeg forsto med en gang at noe fryktelig var skjedd, og spurte: Hva er det som foregår?

Din mor og alle de andre på sykehuset lever ikke lenger, svarte en svært opprørt Brikner.

Jeg viste ikke hva jeg skulle si. Ordene stoppet helt opp. Det gikk som en sjokkbølge gjennom meg, og jeg ville straks hjem til far og de to mindre søsknene mine. Jeg måtte være sammen med dem nå som mamma var død.

Men dette nektet Brikner, og jeg måtte mot min vilje kjøre ham tilbake til stallen. På vei ut var alt et eneste kaos inni meg. Hva hadde skjedd? Hvordan døde mor? Hva med far, Leon og lille Edmund? Jeg fikk ikke noe mer ut av Brikner. Men da vi kom tilbake til gården igjen, ble han raskt hentet av bil fra Gestapo. Før de kjørte av gårde gjentok han ordren om at jeg ikke skulle gå inn til gettoen igjen denne dagen.

Men han snakket for døve ører, og jeg klarte ikke å konsentrere meg om jobben i stallen. Tankene var hele tiden i gettoen. Det endte med at jeg sprang tilbake til gettoen igjen.

Med passerseddelen som Brikner hadde utstedt, var det aldri noen av vaktene som torde å nekte meg å gå hverken ut eller inn, og derfor kom jeg inn uten problem nå også. Jeg gikk rett hjem for å få vite hva som hadde skjedd.

Jeg trodde begge brødrene mine var hjemme, for far var jo på jobb. Men det var bare Leon som møtte meg. Han var stum og klarte ikke helt å formidle med tegnspråket sitt hva som egentlig hadde skjedd. Men etter hvert fikk jeg høre den grusomme sannheten av naboene våre. 

  • En dyktig kunstmaler


    Zygmunt viste tidlig gode anlegg for kunst, og da han etter mange viderverdigheter endelig fant trygghet i København tok han opp igjen malingen