Reddet fra ilden

Dette er den påtrengende historien om Zygmunt Gross, jødegutten som overlevde Hitlers helvete. Han begynte tidlig å nedtegne sine opplevelser. I notisbøker, på ark og små lapper. De ble erindringer uten omsvøp eller baktanker. De er små brikker i det puslespillet som er Zygmunt Gross' liv.


Denne boka er blitt til på flere reiser sammen med Zygmunt, tilbake til Polen og konsentrasjonsleirene, og ved besøk hjemme hos ham i København.
Historien om Zygmunt måtte skrives usminket og realistisk, slik den var. 
Jeg tok med meg alle notater, lydopptak, bilder og faktainformasjon og dro til Guardamar, en stille plass på den spanske østkysten, hvor Zygmunts historie fikk den nødvendige ro til å trenge seg inn.


Men det ble også en kontrastenes periode. Her satt jeg på et sted med vakre naturpanoramaer og skrev om Zygmunts lidelser i konsentrasjonsleirenes helvete. Jeg hadde en behagelig temperatur rundt meg i nattetimene, når jeg skrev om Zygmunts dødsmarsj i iskalde januarnetter, og jeg kunne sette meg til et veldekket bord etter å ha skrevet om Zygmunts kamp for å få noen brødsmuler til å berge livet. Det ble en kontrastenes tid, hans historie ble påtrengende og den ga rom for mange refleksjoner.


Boka ble gitt ut på Aktive Fredsforlag, Risør i 2007. 

Zygmunt fotografert sammen med klassen sin på barneskolen i Zawoja. Zygmunt bakerst til venstre på bildet.

Klassens fattiglem

Et lite utdrag fra boken:

Mange oppfattet jødene som noen rike forretningsfolk som tjente penger bare de snudde seg rundt. Slik var hvert fall ikke i min familie. Vi sto langt nede på rangstigen og var nok blant de fattigste i byen.

Det året jeg begynte på skolen hadde fars inntekt vært veldig skral, og vi hadde ikke engang penger nok til å anskaffe sko til meg. Far var ikke rådløs av den grunn. Nei han fant ganske enkelt fram noen gamle sekker som han klipte til. Deretter surret han disse rundt føttene mine med ståltråd. Vips så hadde jeg fottøy.

Med dette skaberakket måtte jeg traske de fire kilometerne til skolen. I all slags vær. Enten det var sol eller regn, eller snø for den saks skyld.

Det er ikke til å undres over at de andre barna gjorde store øyne når jeg kom inn i klassen med denne ”skokreasjonen”.

Spesielt ille var det når jeg ble ropt opp for å komme opp til tavlen for å skrive. Da syntes ”skoene” mine ekstra godt, og de andre elevene lo og gjorde narr av meg. Men det som kanskje sved mest, var at læreren gjorde sitt ytterste for å få meg opp på tavlen så ofte som mulig. At han såret en elev brydde han seg ikke det minste om. Eleven var jo bare en jødeunge.

Det hadde sin pris å være et annerledes barn, det å tilhøre en minoritetsgruppe. Jødene var allerede uglesett rundt om i Europa, og Polen var ikke noe unntak.  Med god drahjelp fra den katolske kirke og dens presteskap, ble vi sett på som en underlig rase. Selv om jeg hadde noen gode og trofaste kamerater, så hadde jeg stadig problemer fordi jeg var av jødisk avstamming.

 

Ble banket opp av presten

Skulle jeg få fred for de andre guttene måtte jeg lære meg til å ta igjen. Med andre ord – jeg måtte slåss for å ”overleve” skoledagen, forteller Zygmunt, og fortsetter:

Det gikk ikke lenge før det kom til en konfrontasjon. Det var i friminuttet før en av religionstimene. Nå samlet flere av de andre guttene i klassen seg rundt meg, og det var ingen tvil om at hensikten var å gi ”jødedritten”  en skikkelig omgang med juling. Men jeg var forberedt, og grep tak i pennalet mitt. Det hadde jeg selv skåret ut av et stykke bøketre, så det var ganske så hardt. Nå rammet det midt i fleisen på et par av bråkmakerne, og resultatet var at blodet silte fra nesene deres. Egentlig brydde jeg meg ikke så mye om det, for det var nettopp slik jeg hadde opplevd deres slag mot meg tidligere.

Presten som var vaktmann i skolegården kom springende for å skille oss, og tradisjonen tro – jeg fikk hele skylda. Tenk å slå de kjekke guttene på den måten. Det var forferdelig, og det ble straks sendt beskjed hjem om at far måtte komme til skolen med en  eneste gang.

Det var ikke noe spørsmål om hva som hadde skjedd, eller hvem som hadde gjort hva. Jeg fikk hele skylda, og fikk servert straffen med det samme – 25 slag over nakken. Mens slagene falt sto de andre guttene å frydet seg. For min del tok jeg der og da et oppgjør med både far og hans Gud. Det ble lagt en bitter spire ned i meg - hvordan kunne Gud og verden være så urettferdig? Var det aldri noen nåde for meg? Jeg var visstnok ikke regnet med blant de utvalgte.

Nå var det imidlertid noen av jentene i klassen som skjønte at her skjedde det noe som var veldig urettferdig, og de var ikke mer skvetne enn at de fortalte hva som virkelig hadde hendt, og hvem som hadde begynt.

Dermed var det forunderlig nok duket klart for en ny avstraffelse. Presten hadde sin egen måte å straffe på. Denne gang ble de andre guttene beordret av presten opp til tavlen. Her måtte de knele ned på sand. Ikke bare noen minutter, men en hel time. Det å sitte med bare knær på knudrete sand er ingen fornøyelse.

Men det hjalp – for jeg merket at jeg fra nå av hadde støtte fra flere av de andre elevene i klassen.

Det å knele på sand var en ganske vanlig avstraffelsesform. Selv hadde jeg flere ganger måttet gjøre det, selv om jeg var uskyldig. Noen ganger synes presten at denne straffen var for mild, og derfor helte han ut noen tørre harde erter som vi måtte ligge på med bare knær. Noe som var en svært smertefull opplevelse.

  • Tilbake i Auschwitz


    For Zygmunt er det viktig å videreformidle sin historie. Ikke i første rekke om alle de grusomhetene han selv opplevde som ungdom. Men snarere for å advare mot destruktive ideologer som fratar oss våre rettigheter og vår verdi som enkeltindivider

  • Dette er fangenummeret Zygmunt fikk tatovert inn under oppholdet i fangeleiren

Et lite utdrag fra boka

Lillebror og mor likvideres

Det var kun de som hadde arbeid utenfor gettoen som fikk forlate området. Jeg var en av dem. Nå ble jeg nok en gang sendt ut til Brikners gårdsbruk, samtidig som far hadde klart å få tak i en liten jobb inne i gettoen.

Det var den 26. august 1942, og jeg holdt på ute i stallene hos Brikner. Men hele tiden lød det skuddsalver fra Rzeszów, og for meg hørtes ut som om de kom fra området ved gettoen. Jeg ble mer og mer urolig, og til slutt tok jeg mot til meg og gikk til Brikner og spurte ham om han kjente noe til hva som hendte i gettoområdet.

Han ga meg straks beskjed om å gjøre klar kareten slik at vi øyeblikkelig kunne kjøre inn til gettoen.

Jeg ble noe perpleks over denne raske avgjørelsen og innvendte at vi kunne vel ikke kjøre slik inn i gettoen.

”Her er det meg som bestemmer,” svarte han kort og konsist.

Han var jo major i Gestapo, og han hadde både makt og myndighet med seg. Når jeg kjørte med ham fikk jeg ikke bære jødestjernen, og slik ankom vi gettoporten. Vaktene åpnet selvfølgelig straks når de så hvem som kom, og Brinkner gikk direkte til gettokommandanten.

Jeg fikk streng ordre om å vente ved vognen. Ganske raskt kom Brikner ut igjen, og satte kursen i retning av sykehuset, som om han visste hva som foregikk.

 

Etter noen få minutter kom han tilbake igjen, og ropte: ”Kjør! Vi skal tilbake igjen! Kjør med en gang!”

Jeg forsto med en gang at noe fryktelig var skjedd, og spurte: Hva er det som foregår?

Din mor og alle de andre på sykehuset lever ikke lenger, svarte en svært opprørt Brikner.

Jeg viste ikke hva jeg skulle si. Ordene stoppet helt opp. Det gikk som en sjokkbølge gjennom meg, og jeg ville straks hjem til far og de to mindre søsknene mine. Jeg måtte være sammen med dem nå som mamma var død.

Men dette nektet Brikner, og jeg måtte mot min vilje kjøre ham tilbake til stallen. På vei ut var alt et eneste kaos inni meg. Hva hadde skjedd? Hvordan døde mor? Hva med far, Leon og lille Edmund? Jeg fikk ikke noe mer ut av Brikner. Men da vi kom tilbake til gården igjen, ble han raskt hentet av bil fra Gestapo. Før de kjørte av gårde gjentok han ordren om at jeg ikke skulle gå inn til gettoen igjen denne dagen.

Men han snakket for døve ører, og jeg klarte ikke å konsentrere meg om jobben i stallen. Tankene var hele tiden i gettoen. Det endte med at jeg sprang tilbake til gettoen igjen.

Med passerseddelen som Brikner hadde utstedt, var det aldri noen av vaktene som torde å nekte meg å gå hverken ut eller inn, og derfor kom jeg inn uten problem nå også. Jeg gikk rett hjem for å få vite hva som hadde skjedd.

Jeg trodde begge brødrene mine var hjemme, for far var jo på jobb. Men det var bare Leon som møtte meg. Han var stum og klarte ikke helt å formidle med tegnspråket sitt hva som egentlig hadde skjedd. Men etter hvert fikk jeg høre den grusomme sannheten av naboene våre. 

  • En dyktig kunstmaler


    Zygmunt viste tidlig gode anlegg for kunst, og da han etter mange viderverdigheter endelig fant trygghet i København tok han opp igjen malingen

Zygmunt sammen med sin gode venn Wowek.

Zygmunt og Oddvar Schjølberg på besøk i Auschwitz