Mitt første ordentlige møte med Spania fant sted langt fra turismens autostrada. Det skjedde i januar 1985 da jeg fant Cómpeta, - en liten landsby ved foten av de mektige Sierra Nevada-fjellene, syd i Spania. Eller ved nærmere ettertanke er det kanskje mer riktig å si at det var Cómpeta som fant meg?

Jeg var 36 år gammel på den tiden, og hadde en stund gått i malelære hos kunstnerinnen Margaret Clementz. Men når Hageneselva frøys til is, og kulda sendte gradene nedover på gradestokken, og samtidig krøp godt innunder huden, ja da lengtet Margaret til varmere strøk, nærmere bestemt til Syd-Spania hvor hun hadde tilbrakt flere vintre, og hentet inspirasjon fra det varme klimaet og det spesielle lyset. Nå var hun imidlertid kommet såpass til sjels år og alder, at hun ikke lenger synes det var særlig morsomt å kjøre privatbil på de trafikerte veiene nedover i Europa.

Om jeg kunne tenke meg å være sjåfør for henne, og samtidig få mer undervisning, og male sammen med henne i Spania?

Selv sleit jeg med Bechterew og stive ledd, som slett ikke var på godfot med det norske vinterværet. Da legen også mente at jeg burde ha god effekt av et opphold i varmere strøk, slo jeg til på tilbudet.

I første omgang var det jeg som reiste, for å ”sondere terrenget” mens kona Gerd måtte være hjemme i Larvik og passe jobben sin, huset, to aktive gutter og ei bikkje.

Den hvite lastekassen bak i Margarets røde Subaru Pickup, med firehjulstrekk, ble fylt opp omtrent til taket, med lerretsruller, soveposer, kofferter, pensler, malertuber, og staffelier pluss en gitar – og så la vi i vei.

Etter over 3200 kilometer på europeiske motorveier, med igjensnødde veier i Danmark, underkjølt regn og såpeglatt veibane i Tyskland, pluss nytt snøkaos i Frankrike og Nord-Spania. Endelig var vi kommet til landet under solen. Vi kom inn i den nordlige provinsen – Catalonia, hvor skiltene er på det lokale språket katalansk. Katalansk (katalansk català) er et romansk språk som snakkes av over ni millioner mennesker.

Katalansk er offisielt språk i Andorra, de spanske regionene Catalonia, Valenciaregionen,  Balearene og den italienske byen Alghero på Sardinia.

Språket snakkes også i enkelte områder i Aragón og Murcia i Spania. Men vi oppdaget snart at veiskiltene var tospråklig. Så det var greit å finne fram.

På barbesøk med Guardia Civil

Etter å ha passert storbyene Valencia og Alicante ble kursen satt opp mot de andalusiske slettene, før vi dreide av til kystveien etter Granada. Det var i denne byen maurerne bygget det praktfulle slottet, som i dag står på UNESCOs verdensarvliste. Det er det største, mest imponerende og historisk viktigste av alle Spanias mauriske palasser, og er i dag blant landets fremste turistattraksjoner.

De spanske spisestedene og barene har en viktig rolle i spansk hverdagsliv. Det finnes knapt noe land i Europa har så mange barer som nettopp Spania. ”Selv der Jesus glemte hatten sin” (spansk uttrykk for øde sted) finnes det opptil flere spisesteder og barer. Og utpå ettermiddagen var det tid for en stopp og en liten matbit oppe på vei ned fra Andalusia. I en liten, bortgjemt ”landsby” med et titalls hus fant vi en liten bar. Og vi var ikke før kommet innenfor døra før vi forsto at baren er og forblir tradisjon og kultur, og ikke minst et viktig element i spanjolenes hverdag.

Det var ikke så mange gjestene. Foruten oss var det bare to politikonstabler fra Guardia Civil. Men vi ble betjent av ”sjefa sjøl” som tuslet rundt i tøfler og ei rosa morgenkåpe, mens barna tilberedte maten for oss. Det ble svart og sterk spansk kaffi og serranoskinke med tomater  og rundstykker til.

De to konstablene likte godt å snakke med oss, og med på kjøpet fikk vi mange gode råd om  vei og værforholdene videre ned mot kysten.

Noen mil senere var vi på motorvei A7 som går langs kysten, og holdt oss på denne noen mil. Men det var unektelig godt når vi endelig kunne ta av den hektiske motorveien ved Torre del Mar i Syd-Spania og sette kursen via Algarrobo oppover mot Competa. Det skulle bli kjekt å komme vekk fra anstrengende trafikk og ampre bilister på den spanske autopistaen A7, og runde av den lange bilreisen med en hyggelig kjøreopplevelse på vei A6003. Her sto ikke A for Autopista (motorvei), men snarere for ”Angosto” som betyr trang og smal.

Vi hadde i ordets rette betydning plutselig kommet inn på den smale vei, og skulle nå følge denne innover og oppover i den spanske fjellverden. Jeg skulle bare ha visst hva som ventet. Etter fire kilometer passerte vi den lille pittoreske landsbyen Algarrobo, som fortsatt har beholdt litt av sin opprinnelige mauriske karakter. Her klorte små hvitkalkede hus seg fast i bratte, smale og svingete gater, omtrent som hjemme i brattebakkebyen Larvik. 

  • Den skal tidlig krøkes som en god bareier skal bli.

  • Det var ikke uvanlig at lasten på taket var høyere enn selve bilen.

Det gjorde inntrykk å se haugene med appelsiner som var kastet rundt om langs veien.

Selv om min spansk var veldig begrenset for 35 år siden, var det ikke til hinder å bli kjent med spanjolene. Her er to nye venner jeg traff i Puerto de Lombreras

Og i den samme byen ble jeg kjent med damen som hadde keramikkutsalg. Og etter en liten prat, og handel av noen fine vannkrukker gikk turen videre sydover.

Det er godt skiltet i Spania

«Riket hvor solen aldri går ned»

Neste landsby som passeres har det velklingende Sayalonga, den ligger i Axarquía-regionen. Den preges av arabisk design, med trange gater og hvite hus med taksteinsom er falmet etter mange år med sol og tørke.

Det var helt i begynnelsen av januar, så det var ikke noe å se til frukten som byen er så kjent for: Nisporos. Det er en frukt med et delikat kjøtt og enestående smak. Den modnes i løpet av rask måned. På grunn av kort holdbarhet får vi ikke Nisporos hjemme i Norge, da den ikke tåler en så lang transport. Det lengste den kommer er faktisk til Tyskland. 

Frukten er veldig saftig, og den brukes blant annet i kreftforskning grunnet alle enzymene den inneholder, noe som vi vet er veldig godt for kroppen.

Frukten er veldig skjør, slik at den må plukkes ned veldig forsiktig for hånd. Og den er så populær at Sayalonga hvert år arrangerer en egen festival den første søndagen i mai, for å feire byens mest kjente produkt. Da fordeles to tusen kilo misporos mellom innbyggerne, samt en smak av Muscat-vin, også produsert i Sayalonga.

Navnet Sayalonga høres jo nesten ut som vakker en symfoni. Opp gjennom årene har det imidlertid ikke vært like vakkert og harmonisk her. For det var i dette området det i mange år ble utkjempet harde kamper mellom maurerne og de kristne. Nærmere bestemt 500 år tidligere. Da møtte de islamske innbyggerne i Sayalonga samme skjebne som sine trosfeller i resten av Axarquía, som ligger i den østlige delen av Málagaprovinsen, og grenser til Granada. De gjorde opprør mot den kristne delen av befolkningen, noe som endte med at maurerne til slutt måtte gi seg etter slaget i Frigiliana i 1569.

To år senere utstedte kong Filip II et dekret, som konfiskete maurernes eiendommer og overlot alt dette til de kristne innbyggerne, mens den mauriske befolkningen kort og brutalt ble satt på porten.

Filip II hersket altså på den tid da det spanske velde var på sitt største og mektigste. Uttrykket «riket hvor solen aldri går ned» ble til på hans tid.

Han var regnet som en samvittighetsfull og religiøs mann, som satt stor pris på både blomster og den nattergalen som sang utenfor vinduene hans. Men han var også intolerant og humørløs. Forfatteren H. V. Morton beskriver ham slik i boken ”En fremmed i Spania”:

Filip var en typisk skriver og i en annen tilværelse kunne han blitt en utmerket kontorfunksjonær. Han var lykkkelig med sine papirer og sine nøyaktig arkiverte opplysninger. Han var juniorsjef i firmaet Spania, og seniorsjefen var Gud.

Monumentet for Nisporosfrukten

Armadafiasko og fire konkurser

I sitt slott Escorial hadde kongen sitt eget bibliotek, ikke først og fremst fordi han var en ”bokorm”, men heller fordi han var en lidenskaplig boksamler. Her finner man også et hans noe snodige påfunn; Bøkene i biblioteket står alle med ryggen mot veggen og snittet ut. Det var gullsnitt og dermed ser det nesten ut som om veggene i biblioteket er trukket med gull. Men særlig praktisk er det selvsagt ikke, for det var nærmest umulig å finne den boken han vil lese.

Mye av det han satte seg fóre slo også feil, særlig hans forgjeves forsøk på å erobre England med den store spanske armada, som ble betegnet som uovervinnelig. endte i. Og her kommer en kortversjon av fiaskoen:

Filip II, som tidligere i sitt ekteskap med Maria I av England bar tittelen «Konge av England», ville gjeninnføre katolisismen i England, og få avsatt den protestantiske dronning Elisabeth I, som på det tidspunktet regjerte landet.

En annen grunn var dels for å hevne Maria Stuart, som ble henrettet året før, og samtidig ramme engelske pirater som plyndret spanske skip, og dels fordi dronning Elizabeth I aktivt støttet opprørene i Neder-

landene i krigen mot Spania. Den katolske Filip II følte seg også forpliktet til å strekke ut en hånd til sine engelske trossøsken, og hjelpe dem med å befri landet for det protestantiske kjetteriet, som øket i omfang under dronningens styre.

Derfor brakte armadaen med seg rundt 180 prester og datidens religiøse rådgivere. Før avreise måtte alle ombord på armadaen bekjenne sine synder for en prest og delta i nattverden. Ekspedisjonen var støttet av selveste pave Sixtus V, og ble det største sammenstøtet i den uoffisielle engelsk-spanske krigen som strakk seg over 19 år.

I gamle opptegnelser beskriver folk som bodde  ved den engelske kysten den gang at Den spanske armada, var ”den største krigsflåte de noensinne hadde sett på åpent hav”. Flåten besto av 130 skip, med 20 000 soldater om bord pluss rundt 8000 sjømenn

Ut fra den tidens drikkevaner medbrakte armadaen hele 82 000 liter vin om bord, mot bare 57 000 liter vann. Men det hadde ingen innvirkning på sluttresulatet, for det var bare  87 av 130 spanske skip som vendte hjem etter kampene med den engelske marinen.

Det som kjennetegner Filips regjeringstid, er finanskrise. Den spanske kronen var tvunget til å ta opp store lån av italienske, tyske og nederlandske finansfolk. Den spanske staten gikk konkurs fire ganger og innstilte tilbakebetalingen av lån. Men – nok om Filip II og hans meritter.

Blomster med en skarp farge møtte oss i januarmåned. Og var en forsmak på mye av de positive opplevelsene som ventet...

El Cid og hans bravader

Ikke langt fra Sayalonga ligger La Fuente del Cid, (El Cids kilde). Ifølge sagnet var det nettopp her den spanske nasjonalhelten El Cid Campeador stoppet for å drikke det friske vannet som vellet fram. Det var ikke måte på hvor styrkende denne vannkilden var, og slike legender holdes godt i hevd i en hver liten landsby med respekt for seg selv. For El Cid var ingen hvemsomhelst.

Han var en spansk adelsmann kjent for å ha tatt Valencia fra maurerne, etter å ha blitt forvist fra Castilla av kong Alfonso VI. Etter den vellykkede beleiringen gjorde han i 1094 Valencia til hovedsete i sitt nye kongerike. Navnet El Cid er direkte avledet av ordet "al-sayyid", arabisk for «mektig herre», og kallenavnet «El Campeador» som han fikk av sine kristne tilhengere betydde seierherre. El Cid døde som en umåtelig rik mann og har siden blitt en spansk nasjonalhelt.

Men det er de som påstår at denne karen red på to hester samtidig, for han skal ha tjent muslimer like gjerne som kristne. Ifølge legenden skulle El Cids hustru etter hans død ha bundet fast den døde kroppen, ikledd rustning, på hans berømte stridshest Babieca og sendt denne ut i strid mot maurerne som beleiret Valencia. Denne legenden ble brukt i filmen om El Cid fra 1961. I virkeligheten døde El Cid i sin egen seng og ble begravet på vanlig vis flere år før beleiringen inntraff. Men slike bagateller betyr ikke så mye, så lenge det er en god legende. Og gode legender kan være en god inntektskilde.

 ike ovenfor Sayalonga finner vi  Fredsmonumentet  som er laget av maleren og billedhuggeren Placi de Gaona. Monumetet skal være et minne viet til folket som led den spanske borgerkrigen

I den neste artikkelen fortsetter turen oppover ”den smale vei”, og vi blir forbikjørt av en ”bolle på hjul”. Og det blir litt mer spansk historie og om Pavens kaffe”, før vi ender opp i Competa.