Araberhester og pavens kaffe

Vi befinner oss fortsatt på vei A6003 og bilisten bak oss hadde ikke noen som helst tanke for ta en drikkepause ved El Cids berømmelige kilde. Ikke før hadde vi tatt fatt på de krappe stigningene, før begivenhetene startet.

En noe tilårskommen knallrød liten spanskprodusert Seat 600 hadde ligget bak oss en stund. Med hekkmotor og 35 HK skrek den intenst ut sin ”motorkraft”, fargeglede og eksistensberettigelse, mens føreren – en noe eldre herremann med velvoksen svart bart og like svart baskerlue, presset både gasspedalen og hornet i bunn.

Tydeligvis en temperamentsfull bilist, for i speilet kunne det nesten se ut som om han ville inn for å sjekke vareutvalget i kassa bak i Subaruen.

Denne utgaven av Seat kalles på folkemunne for un bol pequeño, som kan oversettes med ”en liten bolle”. Høflige og siviliserte slapp vi den spanske varianten av Rudolf Blodstrupmoen forbi, mens han og hans lille bolle etterlot seg en blågrå sky av eksos. I vårt enfold tenkte vi at det kan vel ikke være flere enn én skrullete sjåfør på denne smale fjellveien. Men der tok vi feil. Skammelig feil.

For mens vi møysommelig sneglet oss oppover i førstegir, til nød andregir, ble vi stadig forbikjørt av den ene spanske kamikaze-bilisten mer hissig enn den andre. For ikke å snakke om dem som kom nedover, med hornet på fullt samtidig som de med dødsforrakt barberte stabbesteinene som skilte veien fra avgrunnen dypt der nede. At ikke alle hadde vært like heldige med sin kjørestil, talte de mange bilvrakene sitt tause språk om, der de lå spredt ut i større og mindre deler langt nede i ura, omtrent som et mobilt bilopphogggeri.

 Som en diamant i ei skattkiste

Etter å ha kronglet oss møysommelig rundt 18 km oppover fjellsiden åpnet endelig landskapet seg, og foran oss lå Cómpeta og døset i ettermiddagssolen. Byen var en av de små landsbyene, som den gang nærmest lå litt bortgjemt i den fjellrike Axarquiaregionen, bortenfor turister og guidebøker. Dette var utvilsomt det ekte Spania.

Vi må igjen ta noen steg tilbake i tid, og nok en gang foreta en litt forenklet historieundervisning. Det var i sin tid romerne som hadde slitt seg oppover fjellsidene, med alt sitt pikk-pakk, sverd og druestokker og grunnlagt Cómpeta som opprinnelig betyr veikryss. Byen var dengang et knutepunkt for to viktige veier: én som gikk fra La Alpujarra til La Axarquía, og én som gikk fra kysten og opp til Granada.

Parallelt med at romerne dro nordover, meldte også problemet med å skaffe nok vin til alle legionærene seg. Vannkvaliteten kunne være så ymse, og for å hindre at romerne skulle bli syke av dårlig vann, skulle de drikke mellom én til tre liter vin hver dag. Redningen ble at romerne etter  hvert systematiserte vindyrkingen og plantet vinstokker overalt der de slo seg ned. Med i bagasjen brakte de også med seg det latinske språket, som igjen la grunnlaget for castellano, dagens hovedspråk i Spania.

Araberhester og store palass

Men opp gjennom historien er det imidlertid også flere andre folkegrupper som har marsjert inn og hatt hatt tilhold i denne frodige delen av Andalucia. Ikke minst gjorde maurerne seg bemerket da de kom med islam  i år 711 etter Kristus, og oppførte flere fantastiske byggverk og palasser. De satte sitt preg på den spanske byen Granada i Andalucía, hvor de bygget bygget det praktfulle slottet  som i dag står på UNESCOs verdensarvliste. Det er det største, mest imponerende og historisk viktigste av alle Spanias mauriske palasser, og er i dag blant landets fremste turistattraksjoner.

Med i reisegodset hadde de også med seg seg arabiske hester, i dag best kjent som andalusere. Og det var maurerne som introduserte bomull, silke, sukkerrør, safran, ris, og appelsinen, produkter som opp gjennom århundrene har vært noen av Spanias største inntektskilder.

En annen viktig tilvekst var at brakte med seg et bedre tallsystem enn det kronglete romerske. I dag bruker størstedelen av verden de arabiske tallene som maurerne introduserte til Europa fra Spania.

Maurernes historie lever videre i Spania. Ikke minst ved at rundt 4000 ord i det spanske språket er av arabisk opprinnelse.

De første årene levde muslimer og kristne i fredelig sameksistens, mens den mauriske innflytelsen gradvis ble mindre og mindre. Inntil de som tidligere nevnt ble de satt på porten av Filip II i 1571.

Pavens kaffe

Det er flere småpussige historier fra denne livlige epoken av spansk historie. Et eksempel er, kaffeplanten og den velsmakende kaffedrikken. Den kom til Europa via de muslimske araberne. En av dem som tidlig fikk smake kaffe var pave Clement den 8. En av prestene hans var forferdet over denne muslimske drikken og ønsket at paven skulle forby den. Paven som allerede hadde prøvesmakt den ”syndige” drikken skal ha en helt annen oppfatning og uttalte følgende: “Hvorfor forby den? Den smaker så godt at det ville være synd å la de vantro ha eneretten på den. Vi lurer Satan og ved å døpe den til en ekte kristen drikk.”

Kampen mellom maurerne og de kristne regnes av mange som selveste bærebjelken i spansk historie, og i dag har enhver spansk landsby med respekt for seg selv sin Fiesta de Moros y Cristianos. Men dette får foreløpig holde med historieundervisning.

Competa, som ligger 700 meter over havet, har 300 soldager i året, og har ifølge kjentfolk en gjennomsnittemperatur på 18 grader. Alle bygningene i byen var kritthvite, og den sene ettermiddagssolen lekte med husene og skapte spennende kontraster mellom lys og skygge. Den lille byen åpenbarte seg omtrent som en diamant i ei skattkiste. Jeg var ikke et sekund i tvil om hvorfor byen hadde fått tilnavnet Den hvite byen i Sierra Nevada.

Cómpeta hører altså med blant disse byene som blir betegnet som los pueblos blancos, De Hvite Landsbyene. Navnet kommer av tradisjonen innbyggerne i disse landsbyene har med å kalke fasadene på husene sine. 

I sola - midt på dagen - kan man nesten bli blendet av alle de hvite husene som klorer seg oppover i Competa