Som å stige inn i et røykeri

Pepe eller Jose Navas Serretzo som han egentlig het, hadde avtalt med Margaret at han skulle ordne med husvære, og vi skulle møtes på landsbyens treffpunkt, Plaza Almijara. Her ligger også sognekirken i Cómpeta, Nuestra Señora de la Asunción" (Vår Frues kirke),  og vis a vis finner vi Cafe Bar Perico.

Mørket i syd-spania kommer fort, når det først kommer og vi var overlykkelig over å ha funnet en svært sentral parkeringsplass tvers over for kirken. Til vår store forundring var det faktisk den eneste ledige plassen. Litt stive og støle meldte vi vår ankomst i baren.

Det var nesten som å gå rett inn i en murvegg for her var luften stinn av røyken fra sigarer og sigaretter. Innestengt luft, godt oppblandet med lukta av fritert fisk og stekeos fra stekepanna hvor biffer og hvitløk slåss om oppmerksomheten. Dette var mange år før helseminister Dagfinn Høybråtens røykeforbud trådte i kraft, og sneipene – ja de ble kvikt ekspedert rett ned på gulvet sammen med matrester og annet søppel, mens en ny sigarett eller sigar ble tent. Inne i skoddeheimen gikk praten livlig og høyt langs bardisken og rundt bordene.

Spørsmålet om spansk medlemskap i EF (dagens EU) var tydeligvis et brennbart tema denne kvelden. Man behøvde ikke være valgforsker for å forstå at det ikke var noen stor majoritet blant gjestene som ønsket å bli medlem, og frontene og spanjolenes individualisme var steile denne kvelden. Men ikke verre enn at to representanter fra ”Nei-landet” Norge ble anvist plass ved et bord, sammen med en ganske så innholdsrik meny.

Det var tid for å sette til livs noen av de lokale rettene. Men før vi rakk å kaste et blikk på menylisten, gikk døra opp med et brak og inn skred lovens lange arm i form av en myndig og gråhåret polimann i full mundur. Det ble dødsstille et øyeblikk, og alles øyne var rettet mot ham, da han med basunrøst lirte av seg en tirade på spansk. Jeg forsto bare to av ordene – Idiot og Subaru, men jeg gjettet kjapt at her kunne vi muligens være innblandet i ett eller annet.

Margaret kunne spansk så hun hvisket at han spurte hvem idiotisk bilfører som hadde parkert en rød Subaru på hans private parkeringsplass? Den var jo tydelig skiltetmed reservert for politiet! Det er i slike øyeblikk du ønsker deg det hullet i bakken, som aldri er der når du trenger det. I løpet av sekunder var det rundt 40 par spørrende øyne som rettet blikket mot bordet der vi satt. Og oppmerksomhet ble ikke noe mindre når vi måtte innrømme at det visstnok var oss som hadde tatt oss til rette. Han ser på oss med et alvorlig blikk, og i neste øyeblikk sprekker steinansiktet opp i et eneste stort skøyeraktig smil: Margarita er du tilbake hos oss igjen? Velkommen skal du være. Blås i feilparkering og la bilen stå der. Den kan dere hente i morgen. Og dermed ga han Margaret en skikkelig bamseklem og meg et håndtrykk som ville være sumobryter verdig.

I neste øyeblikk dukket også Pepe opp, og så snart alle velkomsritualer var unnagjort med kyssing og klemming, hadde gamle venner mer enn nok å prate om mens en solid mengde friterte sardiner, snegler, brød og hvitløkssmør ble fortært - inntil det var tid for å få anvist husrom for natten.

Nå var det ikke noe trestjerners hotellrom som ventet, jeg skulle i stedet få den spennende opplevelsen, og privilegiet å få bo på finkaen hos den da 75-årige Pepe. Men den første natten skulle vi bo i Pepes bolig inne i byen.

Støvskya sto i taket

Pepe, hadde en egen ”bybolig”, oppe i et  av de trange smugene, rett overfor kirkeplassen. Det var en redskapsbod i underetasjen. Første etasje, med kjøkken WC og dusj, mens neste etasje var innredet som gjesterom og en slags daglistue, mens tredje etasje var hovedsoverom. Helt på toppen var det en fin liten takterrasse. Det var ikke så mye man fikk plass til når hver etasje bare er ca 4x4 meter. Da må man bygge i høyden i stedet.

Fra terrassen kunne vi tydelig se hvordan Cómpeta spredte seg utover, med sine hvitkalkede hus i nær sagt alle himmelretninger. I husene som er bygd i ulike størrelser og fasonger hadde Cómpetafolket bodd i generasjoner.

I likhet med andre spanske byer så var alle TV-antennene noe som dominerte utsikten fra terrassen. Det var nærmest som en skog av forskjellige TV-antenner. Noen store og godt fasttjoret, mens andre mer eller mindre hang og slang for vær og vind, noen på skakke og så rustne og gamle at det de omtrent ikke hang sammen, og kunne falle ned hvert øyeblikk som helst.

Fra de små verandaene hang vaska ute til tørk. Og klessnora var gjerne festet i veggen til naboen tvers over gata. For det var til tider så smalt mellom husene at de kunne håndhilse på naboen fra vindu til vindu, eller spørre om de kunne rekke over litt sukker til kaffekoppen.

Etter en lang reise var det tid for å krype ned i soveposen, og lukke øynene for å ta noen timers strekk. Jeg hadde fått gjesterommet til disposisjon. Når sant skal sies så var det tydelig at dette rommet hadde stått ubrukt i flere år, for i det jeg la meg i senga sto støvskya til taket. Men jeg hadde jo fått en sengeplass, og mens støvet langsomt gled ned igjen, gled jeg inn i drømmenes verden.

I det neste kapitlet flytter vi ned til Pepes finka. Her er det verken strøm eller innlagt vann, men det blir en utrolig lærerik tid framover.Og vi blir godt kjent med noen av stedets fargerike innbyggere.