Det var et avslappende miljø i Competa. Her hadde store og små tid til å slå av en prat å utveksle litt nyheter langs veien

Måtte avklimatiseres

Etter en god natts søvn i mitt eget hjørne var jeg klar for å ta fatt på en ny tilværelse. Det gikk ikke lang tid før jeg forsto at hvis jeg skulle leve her i Competa, på samme måte som hjemme i Larvik, ja da var jeg havnet på ”feil hylle”. Her fantes ikke noe som minnet om norsk livsstil.

Men hvis en er positivt innstilt, og godtar at alt her i Spania ikke er som i Norge, så blir det  både spennende og fornøyelig. Det er viktig at et land og dets innbyggere beholder sin karakter og kultur med stolthet. Og det gjorde så visst folket i Competaområdet. I Norge forsøker vi å være effektive i hverdagen vår, og har  gjerne planlagt mange gjøremål i løpet av dagen. Som f.eks. få bilen på service, kontakte banken, handle inn både her og der, hente og bringe barna til forskjellige arrangementer, m.m.  

Her var det helt annerledes, og Pepe var av den formening at dersom han i løpet av en dag fikk gjort et ærend på formiddagen og et på ettermiddagen, så var det en virkelig vellykket dag. Men nå må vi også ta med i betraktningen at mitt første Spaniaopphold skjedde for nærmere 35 år siden, og i dag er mye totalt forandret. Internett, mobiltelefoner bredband osv har for lengst gjort sitt inntog og effektivisert på mange områder.

Men den gang var min største utfordring utvilsom det å ”avklimatisere” seg i forhold til Pepes tempo. Utrolig, men sant – her i et miljø hvor alt åndet av fred og ro, og hvor ”godseieren” tok livet akkurat slik det kom, blåste mine argumenter bort sammen med den milde vinden som strøk mot kinnet mitt.

Plutselig hørte jeg det suste svakt i palmetrærne, mens et helt orkester av fugler spilte opp en lystig selvkomponert symfoni. De hadde vært der hele tiden, men jeg hadde ikke tatt meg tid til å oppleve dem. Det gikk opp for meg hvor mange rike opplevelser man går glipp av fordi man alltid har det så travelt.

Det var spesielt å se utover dalen – ut mot Middelhavet. Rundt om i fjellsidene steg en blågrå røyk til værs. Det var omtrent som lukten av norsk bråtebrenning på våren, og den kom fra bål med kvister fra druestokkene. Nedover på de små gårdene var det stor virksomhet. Det var tid for å rense litt opp og vinbøndene skulle klargjøre for en ny sesong.

Folka i byen mestret til fulle kunsten å ta det med ro. De lot seg ikke stresse av en kø eller to.

Postkontoret var en egen studie

Det gikk kjapt å oppdage at det var stor forskjell på dagliglivet i Competa i forhold til Norge, hvor vi knapt nok hadde tid til å hilse på hverandre, før en hastet videre. Den slags stress var ukjent i Competa. Der levde de livet etter ”ta-det-med-ro-prinsippet”.

En dag skulle måtte jeg oppsøke byens lille postkontor, og det ble en opplevelse for seg selv. Faktisk en skikkelig studie i køkultur og spanjolenes fullkomne fortolkning av begrepet manaña.

Jeg skulle bare sende et brev hjem til Norge, men måtte på postkontoret for å få ordnet det. Det var lang kø, og når sant skal sies så var det like mye bevegelse i den som i en brunsnegle innsmurt med Karlssons lim. Kort og godt stillstand. Så hovedregel nr. 1: Legg fra deg det norske stresset før du stiller i kø i Spania.

Her var det en rekke kunder langt ut på fortauet, og det var bare å finne seg en plass. Men de to damene i luken lot seg ikke affisere det minste av den stadig voksende køen. De pratet like mye seg imellom, som de pratet med kundene. Og når da attpåtil gamle señora Carmen Maria, ikke bare skulle sende brev, men attpåtil måtte vise nye bilder av oldebarna i Barcelona - ja da var det den naturligste ting i verden å ha denne seansen nettopp på postkontoret. Og bilder av yndige små krabater, ble inngående studert og kommentert både bak og foran disken. Og det var ikke måte på hvor mange likhetstrekk de hadde med Carmen Maria.

Og køen vokste - men hvorfor stresse? Kundene i køen pratet om all verdens ting, fra den spanske økonomiske krisen til kongebarnas krumspring i Madrid. Ikke minst ble det siste prishoppet på elektrisk strøm diskutert i en høylydt, og til tider, amper meningsutveksling.

Det måtte da være grenser for hvor mye staten skulle rane til seg, fra folket som levde oppe i de kalde fjellene. Det hele var så velsignet fritt for stress, inntil en utålmodig tysker, Heinrich Walther aus Berlin blandet seg inn i diskusjonen. Han levde fortsatt i den tiden da det het ”Ordnung muss sein” og forsøkte tappert å få fortgang i det spanske postsystemet.

I velkjent stil albuet han seg fram til disken, stilte seg breibeint opp som en oberst, og prøvde etter beste evne å forklare postdamen at i Berlin hadde man blitt sperret inne hvis man ikke hadde køsystemet i orden. Han skulle bare ha ”ett frimerke”!! All hans argumentasjon, og hissige temperament var totalt dødfødt. Hun hevet ikke så mye som en millimeter på øyelokket, og all hans innestengte energi dalte til jorden som en ballong uten luft.

Han ble nærmest sett på som en utidig sprettjunker, uten bakkekontakt, og fikk passet ettertrykkelig påskrevet. Både av betjening og kunder. På postkontoret fulgte de sitt eget system - og slik skulle det være. For slik hadde det vært fra lenge før Francos tid.

Akkurat denne dagen var det langt viktigere å se bilder av oldebarna til Carmen Maria, enn å få sendt et skarve brev til Tyskland. Det var da vel ikke liv om å gjøre? Passet ikke det for ham så kunne han jo dra ned til Malaga, eller hjem til Berlin og sende brevet derfra Og med et likegyldig skuldertrekk fra den spanske postdamen var den saken ute av verden.

Da var det betraktelig roligere hos en av mine nye venner - ”banksjefen”. Hans bankfilial lå litt tilbaketrukket fra kirkeplassen. Selv om lokalet ikke var større enn dusjkabinettet i lugaren på danskebåten, ble alt av banktjenester ordnet på reglementert vis. Og til god kurs vekslet han norske oljekroner om til spanske pesetas i alle valører.

Det var en grei bank for det var ikke plass til mer enn en kunde ”i dusjkabinettet” av gangen. Og følgelig ble det heller ikke noe stress.

Var det en kunde inne, ja da tok neste kunde seg bare en tur rundt ”kvartalet” og håpet på at det var ledig plass på neste runde. Var det fortsatt opptatt så var det ikke verre enn at man tok en runde til. Grei køordning.

Byens bodega var mer enn en "ryktebørs" Her var det også arrangementer og samlinger av ulike slag. Som f.eks. navneseremoni

Snodig navneseremoni

I løpet av de første ukene ble jeg mer og mer kjent med folket i byen. Den spanske ordboka fikk flere og flere eselører for hver dag som gikk, og jeg sleit med å få språket inn. Men vi kommuniserte likevel på et slags ”papegøyespansk” ved hjelp av armer og bein. Nå var det ikke bare jeg som sleit med det språklige. Spanjolene sleit også.

Navnet Oddvar bød visstnok på store problemer, for så vel Pepe, som hans mange venner. De fikk ganske enkelt ikke til den rette krøllen på tunga. Men hvorfor bry seg om slike små bagateller? Det var da ingen problem å ordne en liten navneseremoni? Den ble utført av selveste ”banksjefen”, siden han også behersket litt engelsk. Skueplassen var oppe i bodegaen, en av landsbyens ”ryktebørser”, og for å si det på godt norsk – det ble stinn brakke.

Mine spanskkunnskaper hadde den gang store mangler, men ”banksjefen” ordnet opp. Han var min talsmann, og jeg skulle bare gjenta det han sa. Og som sagt så gjort. Med all den frimodighet jeg kunne stable på beina, gjentok jeg nøyaktig hva han sa ord for ord. Men jo mer vi holdt på – jo mer lo forsamlingen. På et punkt i utleggingen begynte tvilen å melde seg og derfor spurte jeg om han kunne fortelle meg på engelsk hva jeg sa.

Jeg fikk et strålende Colgatesmil tilbake og med silkesjarm og store armbevegelser beroliget han meg med at vi nå var i gang med å fortelle litt mer om den norske nykomlingen i Competa. Til dags dato har jeg fortsatt ikke fått vite hva som ble sagt denne kvelden.

Det som imidlertid var sikkert var at jeg fra nå av skulle hete Felipe, i alle fall så lenge jeg var i Competaområdet. Men jeg fikk mine bange anelser om hva talen hadde inneholdt da jeg neste morgen var på markedet for å handle inn litt frukt og grønnsaker. For byens eldre garde ristet besindig på sine kloke hoder, og pekte ikke akkurat direkte diskre mot meg, mens de smilende uttalte: El grande noruego es un poco loco!

”Og slik gikk no dagan”, som de sier der nord.

  • Både små og store handlet på markedet. Her er ei lita jente som har hentet grønsaker for moren

  • Dagen etter navneseremonien hadde byens eldre det utrolig morsomt med å kommentere navnetalen

Et spansk marked med respekt for seg selv (og sine kunder) har et allsidig utvalg av produkter. Og her er prisforhandlinger på gang - for ei spill levende høne. (Den endte som frikasse noen timer senere.