Mandelblomstringen er et spektakulært syn

Pepes skoletime

Det å oppleve dagliglivet i en spansk fjellandsby sammen med Pepe og de andre beboerne i Competa ble undervisning for livet. Man fikk liksom ”nye briller” å se hverdagen med. Og det er vel ikke noe som utfordrer ens innsnevrede begreper mer enn møtet med fremmede mennesker, og virkelig å oppleve deres filosofi på nært hold?

VG’s Scorpio sa det bl.a. slik: Man opplever at andre folkeslag også har kulturer, vaner, forskjellige religioner og former for skikk og bruk, noe som er i full oppløsning i vår hjemlige kultur. En blir ikke klokere av å betrakte livet bak en skigard!

Og det var riktig så mange ting å betrakte i området rundt oss. Ikke minst var det et utrolig vakkert syn – alle mandeltrærne som sto i full blomst i fjellsiden, like ved finkaen til Pepe. Fra slutten av januar og utover i februar utfolder de vakre blomstene seg.

Dette merkelige treet som blomstrer i årets andre måned blir kalt for det tidlige tre, eller det våkne tre, fordi det blomstrer før det får blader. Et gammelt sagn forteller treets historie:

Mandeltreet har sin opprinnelse i Midt-Østen, og  hørte ikke hjemme i spansk flora. Et eldgammelt sagn forteller at det var maurerkongen Ibn-Almundim som førte treet til den iberiske halvøy. Det het seg at Ibn-Almundim var en flott og høyreist mann som aldri tapte en kamp.En dag havnet han opp i noen fangeopptøyer. Samtidig fikk han øye på den vakre piken Gilda. Kongen ble så forelsket i henne, og hennes vidunderlige blå øyne, at han like godt satte henne fri for å gifte seg med henne. De ble et svært  lykkelig par, helt til den dagen da prinsessen ble syk av hjemlengsel. Maurerkongen var en god mann og nå visste han ikke det beste han kunne gjøre for sin prinsesse. Men så fikk han en glimrende ide;. Han kjøpte mandeltrær fra Asia og plantet dem tett i tett rundt slottet.

Da trærne blomstret løftet han sin syke kone bort til vinduet og viste henne de hvite og rosa blomstene, som strakk seg så langt øyet kunne se. Det var et overveldende syn som straks vakte gode minner i henne, om vinter og snø fra hennes trakter i nord-Spania, og prinsessen skal fra dette øyeblikket ha blitt frisk og gledet seg over synet som gjorde godt for både kropp og sjel.

I området rundt Pepes finka, og hans naboer – var det plantet mandeltrær nærmest i terrasser som et faresprakende fyrverkeri i rosa og hvitt.  I det karrige fjellandskapet  lyste de vakre blomstene mot oss, og det virket nesten som om de  var sprunget ut fra tilsynelatende døde, gamle trær som er sirlig plantet opp gjennom generasjoner. Det kunne minne om vårt eget Hardanger i full epleblomst. 

Her kunne vi altså høste inn mandler, slike vi er vant til å bruke i baksten hjemme i Norge, og ikke minst når det skal lages marsipan. Det sies at den hvite varianten skal være noe mer bitter enn fruktene fra de mer rosa blomstene som skal helle mot det søte i smak.

Men det var altså forholdsregler som måtte følges, for Pepe fortalte meg at det var to slags mandeltrær og to slags frukter. En som var søt og en som var bitter. Og den sistnevnte kunne være skadelig å spise i større mengder fordi den utviklet giften blåsyre. Frukten på det vakre treet så uskyldig ut, men virkningen kunne være skadelig. Derfor måtte man vite hva man plukket.

Denne kvisten fra et mandeltre sto ikke lenge i ei vannkrukke før den første sommerfuglen kom på visitt

Det var ulike frukttrær på tomta, og Pepe var selvforsynt med dadler

Når det umulige likevel blir mulig

Men Pepe hadde et utrolig godt handlag med det som spirte og grodde i Vårherres hage. Alt skulle han ta vare på. Enten det var frø eller knoller. Og møysommelig plantet han det ut i tur og orden, med det resultat at blomster og busker poppet opp over hele eiendommen, på de mest utrolige steder. Ikke minst forskjellige typer urter og nyttevekster. For en uinnvidd så det ut som et formidabelt villnis, men alt hadde sin bestemte plass etter jordsmonn og lysforhold, og han bygde på generasjoners erfaring. Her ble ikke noe overlatt til tilfeldighetenes renkespill.

En dag kom han kjørende med et lass oppskårne roser oppi ”lasteplanet” på minitraktoren sin. Oppi her tømte han innholdet fra vanntønna, og forkynte at slik skulle det stå et par dager, før han plantet ut rosene. Når sant skal sies så stilte jeg meg noe tvilende til dette forsøket. Men det viste seg at han fikk nye rosebusker bokstavelig talt i bøtter og spann. Og min tvil ble gjort til skamme.

Pepe kom kjørende med et helt lass med rosekvister. Dette skulle bli nye roser. Og som tenkt så gjort - han fylte vann i lastekassa, lot stilkene ligge en stund og plantet dem deretter ut. med godt resultat.

Historien om eselet

- Hør her Felipe, sa Pepe, en dag vi var på vei nedover fjellsiden til finkaen. Det var noe viktig som han absolutt måtte fortelle. Og som spanjoler flest - han kunne ikke gå ved siden av og snakke, uten samtidig å se på meg. Han stanset omtrent for hvert annet skritt, holdt meg i jakkeslaget, så meg inn i øynene for liksom å forsikre seg om at jeg oppfattet at han var i gang med å fortelle noe av stor betydning.

Nå skal jeg fortelle deg noe som skjedde i traktene her for en del år siden. Og på ekte spansk vis tok han i bruk armer og bein for å dramatisere historien. For riktig å understreke viktigheten prikket han meg i brystkassa med pekefingeren med jevne mellomrom.

Pepe bedyret at historien var sann, og hvis jeg forsto ham riktig, så hadde det vært en av naboene hans, Juan Gonzales og dennes sønn Pachio, som var hovedpersonene i fortellingen.

Og her er historien om eselet, så godt jeg klarer å huske den etter alle årene som har gått:

For mange år siden skulle Juan Gonzales fra nabogården dra ned til byen ved havet for å kjøpe, og bytte til seg varer. Tidlig på morgenen lesset han eselet opp med varer – nybakt brød som kona Constanza Maria hadde bakt, og hjemmelagde Ali-Baba-krukker. Sammen med sønnen Pacho la han i vei. Etter en stund løftet han sønnen opp på eselet. Da de kom til en liten landsby sa folk: Hvilken gal mann er du som lar din friske sønn sitte på eselet mens du selv går ved siden av?

Etter at de hadde passert byen, byttet Juan plass med sønnen. Da de kom til den neste byen sa folk: Hvilken gal mann er du, som sitter og later deg på eselet, mens du lar den lille sønnen din gå ved siden av?

Etter dette løftet han sønnen opp igjen og de red begge to videre. Når de nå kom til den tredje byen ble de møtt av folk som sa: Hvilken gal mann er du? Her lar du eselet slite med både bagasje og begge dere to!

Etter dette bar Juan og Pacho selv eselet, og da de gikk gjennom den fjerde landsbyen sa folk: Hvilken galskap!

Da de kom litt utenfor den siste byen vendte faren seg til Pacho og sa: Som du nå har opplevd, så spiller det ingen rolle hva man gjør, folk vil uansett ha en mening om det du gjør. Det vil alltid være mennesker som mener at det du gjør er galt, fortalte Pepe med ettertrykk, og fortsatte:

- Felipe - du kan gjerne le litt av denne historien, men tenk litt nærmere over innholdet. Du må ikke la deg stoppe av andres meninger om deg. Du er født som en original. Fortsett å være det, uten å bli en kopi av alle andre.

Vi bør iblant gå litt inn i oss selv å gjøre noe med interiøret - med interiøret i hjertet vårt. Kanskje bør vi begynne å tenke mer med hjertet enn med forstanden…

En liten rundtur i Competa