På kirkevei i boblevest og hvite tresko

Pepe, Camillo og kamerat St. Josef

Kirken i Competa - "Nuestra Señora de la Asunción" - ligger sentralt plassert ved det lille torget, og det røde mursteinstårnet skiller seg godt ut blant alle de hvite bygningene. Asunciónkirken er fra 1500-tallet og hører med til byens lokale attraksjoner. Utenfor kirken er det bygget et slags torg, som innbyggerne kaller "El Paseo de las Tradiciones". Her er det laget mosaikkbilder som viser scener fra byens liv i eldgamle tider, og det er noen vel anvendte minutter å ta en liten spasertur for å studere bildene nøyere. Og samtidig får man en fin innføring i byens historie

Det var forøvrig både en fornøyelse og en stor opplevelse å sitte nede på kirkeplassen for en liten ”filosofistund”. Når sola var på sitt høyeste og virkelig stekte, var det godt å finne seg en liten en svalende oase hvor jeg kunne sitte ned og la inntrykkene strømme innover meg, og samtidig bivåne det lokale folkelivet.

I de små butikkene rundt plassen var det helt vanlig at husmødrene slo av en prat midt i handlingen, og det virket som om de hadde all verden med tid. En og annen bikkje ruslet rundt på en evig jakt etter en ekstra matbit, mens kattene dovent plasserte seg langsmed de hvite husveggene for å slumre litt i solvarmen.

Utenfor den lille dagligvarehandelen var det plassert noen stativ med gamle postkort fra Competa og området rundt. Sola hadde for lengst tatt det meste av fargen fra dem, men innehaversken Susannah var av den optimistiske sorten, og mente det fortsatt kunne være et marked, selv om det for øyeblikket var smått med turister i byen.      

Fra kirketårnet sendte klokkene ut sine jevne signal og forkynte for alle i landsbyen hvor mye klokka var. Ved siestatid var det omtrent som det livlige miljøet på torget gikk i dvale. Vindusskoddene ble slått igjen, og de få som beveget seg utendørs var gjerne en og annen turist som hadde forvillet seg hit opp, og nå var på desperat jakt etter noe å leske strupen med i den dirrende heten.

På kvelden var det som om plassen fikk en ny oppvåkning. Folket myldret fram igjen etter noen timers hvile, og utenfor husene i de trange gatene satt gjerne kvinnene og pratet sammen. Ikke akkurat lydløst for å si det sånn. Like ved satt mannfolka som hadde rigget opp sine små bord med backgammon – klar til å rulle terningene.  I blant kom det noen kraftuttrykk    så det riktig ljomet i de trange gatene.

Samtidig gikk skravla. Det var ikke de store verdensproblemene som opptok dem, men heller de lokale nyhetene i landsbyen. At dattera til Francisco  hadde truffet en ny kar, eller at tante Marie ventet besøk av sønnen fra Madrid.  Landsbyen var deres verden, Competa var verdens navle og det var her tingene foregikk. Alt ble diskutert, fra det spanske kongehuset til de nyeste motene i Madrid, mens de yngre kvinnene sto rundt og hørte på, og samtidig holdt et våkent blikk på barna sine.

Inne fra rommene hørtes lyden av så vel radioer som TV-apparater godt ispedd musikk av alle kategorier, samt en og annen høylydt diskusjon som til sammen dannet den reneste kakofonien.

Alle landsbyer med respekt for seg selv skal ha en "sladrebenk"

  • Nå er det siestatid, og det er tid for litt "opplading"

  • Selv kattene trekker i skyggen når heten er som verst

Ei sliten bikkje på jakt etter en liten godbit, mens kattene passer på om det ikke skulle bli en aldri så liten bit til dem også

19. mars var en spesiell dag

 I dag var det viktig med et kirkebesøk for Pepe. Og når klokkene kalte til gudstjeneste var kirken et naturlig samlingspunkt for så vel unge som eldre.

Helligtrekongersdagen eller Herrens åpenbaringsfest den 6. januar var for lengst unnagjort. I dag sto en ny stor samling for døren. Nemlig St. Josefs dag som var 19. mars. Den hellige Josef, tømmermannen fra Nasaret, var Jomfru Marias beskjedne ektemann.

Og i følge den katolske kirke har han virkelig litt av en CV å varte opp med. For St. Josef er Skytshelgen for Universalkirken, for Mexico (1555), Filippinene (1565), Canada (1624), Bøhmen (1654), Bayern (1663), Østerrike (1675), Peru (1828), for Tirol, Steiermark og Kärnten, Osnabrück og Köln; for brorskap og ordensfellesskap oppkalt etter ham; for arbeidere og håndverkere, særlig tømmermenn og snekkere; for kirkegårdsgravere, vedhoggere og ingeniører, for familier, oppdragere, ektepar og familiefedre, barn, unge og foreldreløse; for alle slags hjem og hospitser; for boligsøkende, reisende og forviste, regnskapsførere og fullmektiger, arbeidere, sosial rettferdighet og reisende; for jomfruelighet, for de døende og for en god død, for mennesker i fortvilte situasjoner, mot tvil og fristelser. Litt av ei remse med andre ord, og den dekket vel de fleste yrkesgrupper – hvis en ser litt stort på det.

Pepe var snekker av yrke, og hadde selvfølgelig hengt seg opp i at St. Josef hadde spesiell omsorg for snekkere og tømmermenn. Følgelig var St. Josef hans gode kamerat og hans egen spesielle helgen, så denne lørdagskvelden måtte vi overvære gudstjenesten i kirken. Da vi ankom var det dørgende fullt. Røkelseslysene brant og oset, og blandet seg med hvitløksaromaen som hang tung langsmed veggene.

For en utenforstående vitnet det nesten som en moteoppvisning for barnetøy. For var Competas kvinner elegant kledd denne kvelden, ja så var ikke barna noe dårligere.  St. Josef var jo også barnas egen helgen, og derfor var de alle pyntet i sin fineste stas.

Og når sant skal sies så var det et praktfullt skue. Spanjolene formelig elsker å kle opp barna sine, og å vise dem fram, og til kirken måtte de selvsagt være med ved slike høytidelige anledninger. Slik at de øvrige landsbyboerne kunne beundre nysydde bukser og kjoler, fargerike kreasjoner tryllet fram av mødre og bestemødre, med omtanke, nøysomhet og flid, og ikke minst med årelang erfaring fra spanske klestradisjonerer.

Kirken ligger sentralt plassert i Competa

Gud hører deg uten mobiltelefon

Et litt artig skilt ved inngangen gjør oppmerksom på at man ikke har noe behov for mobiltelefonen for å snakke med Gud. Fantastisk måte å gjøre publikum oppmerksom på at her er det greit å slå av telefonen. Du trenger ikke å ringe han opp, for han hører deg likevel.

Alle som kunne krype og gå var på plass, og padre Camillo var riktig i sitt ess denne kvelden. Han slo ut med armene og favnet, med et stor smil, liksom hele menigheten inn i sin romslige favn, både små og store.

Det var i bokstavelig forstand stor takhøyde i kirken, og presten lot seg ikke affisere det minste av barnegråt eller litt småprating. Han lot seg heller ikke bringe ut av fatning med at det var litt vandring fram og tilbake i midtgangen av smårollinger som hadde ”maur i beina” og mer til.

Her var alle velkomne enten man var av spansk opphav, eller var litt langveisfarende fra ”país con Vikingos”, som den godslige presten forklarte for de frammøte, og pekte ned mot benken hvor vi hadde plassert oss.

Det er bare å beklage, men jeg forsto ikke alt av Camillos tale, men jeg skjønte såpass at det var en god tale, og at alle var svært godt fornøyd. Og nå kom ”kirkekøen” til syne. For alle skulle hilse på Camillo, takke, smile og nikke, og trykke ham i hånden før de forlot kirken.

 

Da det endelig ble vår tur, ble vi holdt litt igjen: Kunne vi tenke oss å bli med opp i ”presteboligen” i kirkens annen etasje, for å få en liten forfriskning før vi tok fatt på stien ned til finkaen? Det kunne kanskje være greit med en liten tapas og litt styrkedrikk før en la ut på hjemturen i mørket, mente Camillo som gjerne ville bli litt bedre kjent med Pepes venn fra Norge.

I en slik sammenheng kommer ikke ”Nei til alt bevegelsen” stormende for å protestere. For ordet Nei  fantes ganske enkelt ikke i Pepes vokabular, og jeg forsto ganske raskt hvorfor. Det ble en minnerik aften.

For verken før eller siden har jeg vært i en ”prestebolig” med mer utsøkt sortiment av flytende vitaminer. Og da tenker jeg ikke bare på juice og urte-te. Men det er en helt annen historie…

Kirken i Competa er rikt utsmykket med malerier og engler

Litt mer film fra Competa