Et gåtefullt folk med magisk musikk

Et gammelt ordtak sier at ”sang og musikk har ingen fiender”. Med i bagasjen fra Norge lå gitaren min. For man vet jo aldri hva man kan få bruk for. Og her i Competa skulle den kjapt komme til heder og verdighet.

Jeg hadde ikke vært mange dagene i landsbyen før jeg støtte på de lokale musikerne – sigøynerne. Den klaprende og spenstige musikkken deres rullet ut i gata og jeg hørte dem lenge før jeg så dem. Jeg hadde denne dagen gått en liten tur til utkanten av sentrum. Musikerne bodde riktignok ikke innenfor ”bymurene” men var henvist til en plass like ved søppelfyllingen.

I barndomshjemmet mitt var Albert Schweitzers motto ”Ærefrykt for livet” noe som ble holdt høyt i hevd, og allerede fra bleiestadiet ble jeg innprentet av foreldrene mine at alle mennesker er like verdifulle.

Og faren min var av den joviale  og usnobbete typen som alltid prata med alle han møtte - som likeverdige mennesker - uansett sosial status og rang. Her var det ingen særrettighet for kong Salomo fremfor Jørgen Hattemaker. Hans grunnleggende mening var at vi alle har noe å lære av hverandre. Også kjølige og utilnærmelige nordmenn som synes å være meislet ut av norsk granitt, med følelsesregisteret sitt plassert på et kjølelager, bør lære seg dette.

Oppetter trappa satt de - tre representanter fra sigøynerfolket. De var omtrent like ”stive” i engelsk, som jeg på det tidspunktet var i spansk. Men de hadde gitar, og her var den felles nøkkelen til et godt vennskap.

Jeg hentet sporenstreks min gitar, og dermed gikk det ikke lange tiden før våre felles interesser slo ut i full blomst. Vi spilte sammen og musikken forente seg hos en utøver fra det kalde nord, og utøvere fra det varme, solfylte Spania.  Det ble noen minnerike timer i trappa, og dagen kulminerte med at de innbød meg til en  skikkelig sigøynerfest.

 De var voktere av en kulturskatt

Den kvelden ble jeg bedt med inn i den innerste familiesirkelen, dit de vanligvis ikke slipper fremmede inn. De var fattige på jordisk gods og gull, men i motsetning til mange av oss, hadde de en iboende kraft, og voktet en kulturskatt som vi ikke aner, og kanskje heller ikke forstår rekkevidden av. For noen kreative evner og for noen personligheter de var. Det var ikke alle steder de var velkomne, men en av Competas kaféeiere stilte lokalet til disposisjon, og disket opp med lokale småretter.

Etter et velsmakende, spennende måltid kom instrumentene fram og de delte villig av sine musikalske røtter. Her var det sang og musikk som hadde gått i arv gjennom mange generasjoner og krysset landegrenser. Til slutt var det en atmosfære som fylte rommet med musikk, mystikk, liv og begeistring.

Det var som å komme inn i et lukket samfunn hvor bare musikken fikk regjere. Rotekte sigøynermusikk med en rytme og en intens villskap, som i neste øyeblikk ble avløst av de sarteste og vakreste molltoner før det umerkelig gled over i sår melankoli. Det hevdes at deres musikk er et resultat av kultur og levesett. Uansett hva man måtte mene. Denne kvelden viste med all tydelighet at de har hentet inspirasjon fra rike kulturer, som tar opp i seg flerfoldige impulser, og sigøynerne formidler viktig kulturuttrykk over store regioner. Det kom virkelig fram når en av de yngste musikerne framførte en følsom sang med et sterkt innslag av arabisk musikkultur.

Et ubrytelig vennskap

Det var som om det absolutt innerste i sjelen deres ble manifestert gjennom kombinasjonen menneske og instrument. Etter hvert var det som om hele rommet levde og beveget seg. Verden forøvrig stoppet for noen øyeblikk, og vi befant oss på et forunderlig sted – hinsides rom og tid. Det var en slik innlevelse og tilbedelse i sigøynernes sang at i blant så var det som om vi ble flyttet opp til en annen dimensjon, eller sfære hvor mennesket, lengslene, musikken og sigøynersangene smeltet sammen til en enhet – en enhet jeg aldri har opplevd maken til – verken før eller siden.

Måten de sang ut sine lengsler og håp på er fortsatt godt bevart et sted inne i meg, selv den dag i dag. Hva vi opplevde denne kvelden har jeg vel aldri helt forstått. Var det en åndelig opplevelse, en musikalsk festaften, det unike fellesskapet, eller var det et møte med et lukket samfunn som grep så tak i meg?  Eller kan hende den ekte livsgleden som fløt fram.

Og når to av de eldste i familien trådte fram med sine kastanjetter, og helt spontant danset flamenco, mens de øvrige klappet den takten som er så spesiell for nettopp flamencodansen, bygde det seg opp til et crescendo i det lille restaurantlokalet..

To vidt forskjellige kulturer satte hverandre stevne utover i de små timer. Vi fra det kalde, og noe reserverte nord, ble møtt med varme og et ubrytelig vennskap. Tankene svirret rundt i hodet mitt når jeg tuslet hjemover til finkaen.

Disse magiske opplevelsene lærte meg hvor viktig det er å ta vare på øyeblikkene i livet. Tiden raser av sted, og vi med den.  Men det er opp til oss å stoppe opp - og bli beriket. Underveis så har Herren i sin godhet lagt ut noen ”hvilens vann” for oss, og det er opp til deg og meg om vi tar oss tid til å stoppe opp, og bli beriket. Og i så måte hadde jeg mye å lære i tiden framover.

Hvem er jeg?

Jeg tror vel helst at det var en ”mosaikk” av alle de tingene jeg hadde opplevd denne kvelden som gjorde at jeg bare måtte skrive ned noen tanker da jeg hadde lagt meg for kvelden, og tittet opp mot stjernehimmelen. 

Guds uendelige skaperverk ble så påtrengende og nært. Jeg grep det eneste papiret jeg hadde for hånden – en serviett fra kafeen, og i skinnet fra det blafrende stearinlyset ble disse tankene skrevet ned:

 Hvem er jeg?

Et menneskebarn lik et sandkorn

i uendelighetens univers

Et evighetsvesen på vandring –

gjennom livets besværlige labyrint

På søken etter fred som varer evig

 

Hva har jeg?

To tomme hender –

som ingenting makter i seg selv

Ingenting har jeg å bringe Ham

som har lagt evigheten ned i mitt hjerte

 

Men hva har Han?

Han har kraft å gi den svake

Nåde til en vandrer som vender seg til ham

med bønn om hjelp

En fred som stiller stormen

I hjertets opprørte hav

Og fører mitt livs båt

inn til den havnen som stormen ikke når.

Først da forstår jeg hvem jeg er;

En synder frelst av nåde.

Denne videoen er tatt opp i Competa, men ingen av de musikerne jeg møtte er med i denne videoen. Den er fra en av de åpne konsertene som arrangeres i friluft med jevne mellomrom.